Ringvirkninger for pårørende - NHD/frosken

5. oktober 2011

Hei.

Som mor til en 18-åring som har hatt noen svært vanskelige år, opplever jeg nå at jeg selv sitter igjen med en eller annen form for angst. 18-åringen har de to siste årene gått fra å være en stille, pliktoppfyllende skoleelev - engstelig av natur og sårbar for avvisning fra jevnaldrende, til å leve intenst i forhold til alkohol, hasj, selvskading, ukritisk sex og annen risikoatferd. Med de traumatiske opplevelsene det har medført. Det toppet seg med suicidforsøk og innleggelse. Nå - medisinert i forhold til bipolar - er hun veldig mye bedre. Fungerer i skolehverdagen, har tilsynelatende skiftet ut en del venner som hørte til den turbulente tiden. Det er en del festing / alkohol, med det har ikke ført til dramatisk episoder siste månedene. Når jeg klarer å se det utenfra, kan jeg strekke meg til å si at hun i dag lever et nokså vanlig ungdomsliv. Tror jeg. Men drikker nok alkohol 2-3 ganger i uken.

MEN... igjen sitter jeg med en stor angst hver gang hun er ute. Dersom hun ikke svarer på mobil, eller er litt sein med å gi lyd fra seg, er jeg nær panikk. Når hun er ute, er jeg i sterk beredskap nærmest hele tiden, til tross for at jeg med fornuften "vet" at det etter all sannsynlighet er ok. Angsten har satt seg helt fast. Er tilbøyelig til å ta sovemedisin for å sove vekk fra angsten når hun er ute i helgene. Strekker meg alt for langt for at hun ikke skal bli frustrert. Har veldig kreative fantasier om alt hun kan foreta seg / bli utsatt for. Det hører med til historien at hun har løyet / skjult mye i den vanskelige perioden, og at mange av mine verste fantasier er blitt til virkelighet. Men sånn er det jo ikke lenger....likevel er angsten like sterk. Den spiser meg snart opp, livet har mistet mye av sine kvaliteter.

Hva vil være riktig hjelp for meg? Det kan ikke fortsette slik.

5. oktober 2011

Jeg har tenkt litt på innlegget ditt i kveld. Tenker at det er veldig forståelig at du ikke klarer å senke skuldrene og tro at alt kommer til å gå bra med den forhistorien dere har. Og du har jo ikke engang noen teoretisk garanti for at det kommer til å gå bra, men samtidig er det også klart at du kan ikke leve din datters liv for henne. En mors rolle til en ungdom/ung voksen vil jo ofte være å tilby støtte når noe er vanskelig og forøvrig prøve å glede seg over den selvstendighet det unge mennesket er i ferd med å utvikle. Dette kan være vanskelig nok for foreldre med barn som ikke sliter, og det blir selvfølgelig mye vanskeligere i din situasjon.

Jeg tror jeg tidligere har snakket om pårørendeforeningen i psykiatri. Jeg kjenner ikke til deres virksomhet annet enn hva jeg har lest og hørt, men hvis du ikke allerede har gjort det så ville jeg ha kontaktet dem. I tillegg lurer jeg på om du enten bør be din fastlege om noen samtaler om dette eller evt. be om å bli henvist til dps med tanke på noen samtaler for din egen del. Antar at din datter nå er over i voksenpsykiatrien; hadde hun vært på BUP fortsatt så ville du sannsynligvis kunne ha fått noen samtaler der.

Jeg merker at jeg respekterer foreldre som klarer å stå i de belastningene du har gjort.

6. oktober 2011

Jeg har tenkt litt på innlegget ditt i kveld. Tenker at det er veldig forståelig at du ikke klarer å senke skuldrene og tro at alt kommer til å gå bra med den forhistorien dere har. Og du har jo ikke engang noen teoretisk garanti for at det kommer til å gå bra, men samtidig er det også klart at du kan ikke leve din datters liv for henne. En mors rolle til en ungdom/ung voksen vil jo ofte være å tilby støtte når noe er vanskelig og forøvrig prøve å glede seg over den selvstendighet det unge mennesket er i ferd med å utvikle. Dette kan være vanskelig nok for foreldre med barn som ikke sliter, og det blir selvfølgelig mye vanskeligere i din situasjon.

Jeg tror jeg tidligere har snakket om pårørendeforeningen i psykiatri. Jeg kjenner ikke til deres virksomhet annet enn hva jeg har lest og hørt, men hvis du ikke allerede har gjort det så ville jeg ha kontaktet dem. I tillegg lurer jeg på om du enten bør be din fastlege om noen samtaler om dette eller evt. be om å bli henvist til dps med tanke på noen samtaler for din egen del. Antar at din datter nå er over i voksenpsykiatrien; hadde hun vært på BUP fortsatt så ville du sannsynligvis kunne ha fått noen samtaler der.

Jeg merker at jeg respekterer foreldre som klarer å stå i de belastningene du har gjort.

Takk for svar, frosken. Jeg vet du har nevnt LPP før, og jeg har undersøkt litt. Her jeg bor er det ikke noe konkret tilbud til pårørende, men de har noen kurs i regionene av og til.

Jeg har brukt fastlegen, men klarer ikke redusere angstnivået. Det er det jeg har behov for, tror jeg. Har lest om mindfulness og lurt på om jeg skulle funnet en terapeut som kunne hjelpe meg i en sånn prosess?

6. oktober 2011

Takk for svar, frosken. Jeg vet du har nevnt LPP før, og jeg har undersøkt litt. Her jeg bor er det ikke noe konkret tilbud til pårørende, men de har noen kurs i regionene av og til.
Jeg har brukt fastlegen, men klarer ikke redusere angstnivået. Det er det jeg har behov for, tror jeg. Har lest om mindfulness og lurt på om jeg skulle funnet en terapeut som kunne hjelpe meg i en sånn prosess?

Jeg har ikke praktisert mindfulness selv, men synes så avgjort dette er verdt et forsøk. Har en kollega som underviser i metoden og som sier at mange får redusert angst og stressnivå.

7. oktober 2011

Takk for svar, frosken. Jeg vet du har nevnt LPP før, og jeg har undersøkt litt. Her jeg bor er det ikke noe konkret tilbud til pårørende, men de har noen kurs i regionene av og til.
Jeg har brukt fastlegen, men klarer ikke redusere angstnivået. Det er det jeg har behov for, tror jeg. Har lest om mindfulness og lurt på om jeg skulle funnet en terapeut som kunne hjelpe meg i en sånn prosess?

Jeg ble tipset om denne i dag: http://www.uib.no/info/dr_grad/2011/Vollestad_Jon.html