Langvarige utfordringer.

[cathlin]

Langvarige utfordringer. Rosin.

Dette er meg: http://bugfreedom.com/sites/FrederiksenKonrad1/_files/Image/ant.png

Her er jeg: http://www.liannegour.com/resources/Feeling%20Small.jpg.opt448x336o0,0s448x336.jpg

Og øverst opp hit skal jeg: http://farm3.static.flickr.com/2368/2509436304_ca712e828e.jpg

Det kjennes umulig. Hvordan skal jeg komme meg opp dit? Det kommer til å være strevsomt og ta lang tid - flere år. Det er en sannhet.

Det er ikke bare jeg som skal opp dit, men en hel del andre, og de syns ikke det er umulig. De har faktisk aldri tenkt tanken om at noe skulle være umulig. De vet bare at det er dit de skal, også tenker de på noe annet og har det egentlig greit.

Mens jeg er livredd. Det vrir seg inni meg, og jeg er pesimistisk, gir nesten opp (hadde det ikke vært for at jeg har et prinsipp om å ikke gjøre det). Har lyst til å gi opp før jeg har prøvd. Bekymrer meg over at det ikke går, jeg er ikke god nok, jeg behersker ikke ditt og datt for å klare det. Vanskelig å stå opp hver morgen for å komme seg videre i vei. Følelser som herjer innvendig.

Mens andre er frustrasjons og stressfrie og sier pytt, pytt, går jeg og stressrøyker med kalde hender og oppsperrede øyne, mens det dirrer i kroppen av nervøsitet.

Hvordan er det de andre tenker og føler seg som ikke er redde? Føler de seg som uovervinnelige pantere og herskere i fjellet? Trygge i verden og på at ingenting går galt? Det lurer jeg på.

[frosken]

''Det kjennes umulig. Hvordan skal jeg komme meg opp dit? Det kommer til å være strevsomt og ta lang tid - flere år. Det er en sannhet.

''

Når et mål er langt unna og krever mye, så tror jeg det beste du kan gjøre er å lage realistiske og konkrete målsettinger for den nærmeste tiden, og så forsøke å gjennomføre det du har planlagt.

Du kommer deg dit du ønsker ved å ta en dag av gangen og bruke denne dagen som best du kan - til både arbeid og rekreasjon.

[Gjest avsporing]

http://www.google.no/imgres?q=deppa&hl=no&sa=X&rlz=1T4GFRE_noNO358NO358&biw=1600&bih=756&tbm=isch&prmd=imvnsu&tbnid=oCLm-2X3QJ5isM:&imgrefurl=http://draggingdeadbodies.blogg.no/1279997838_deppa.html&docid=rMQblJ4_k5678M&w=400&h=500&ei=8NKMTtijDc7GswaEutG1Ag&zoom=1&iact=hc&vpx=795&vpy=98&dur=11530&hovh=251&hovw=201&tx=168&ty=187&page=4&tbnh=164&tbnw=137&start=61&ndsp=22&ved=1t:429,r:18,s:61

Og dette er meg....

[cathlin]

''Det kjennes umulig. Hvordan skal jeg komme meg opp dit? Det kommer til å være strevsomt og ta lang tid - flere år. Det er en sannhet.

''

Når et mål er langt unna og krever mye, så tror jeg det beste du kan gjøre er å lage realistiske og konkrete målsettinger for den nærmeste tiden, og så forsøke å gjennomføre det du har planlagt.

Du kommer deg dit du ønsker ved å ta en dag av gangen og bruke denne dagen som best du kan - til både arbeid og rekreasjon.

Jo, mener du at det er slik de fleste gjør det?

Jeg tenkte at jeg skulle la meg inspirere av denne stressløsheten og ubekymretheten, og lurer på hvordan de rolige og glade tenker og opplever dette. Om jeg fikk til å endre holdning og perspektiv i en mer positiv retning.

[frosken]

Jo, mener du at det er slik de fleste gjør det?

Jeg tenkte at jeg skulle la meg inspirere av denne stressløsheten og ubekymretheten, og lurer på hvordan de rolige og glade tenker og opplever dette. Om jeg fikk til å endre holdning og perspektiv i en mer positiv retning.

Jeg tror ikke man kan vite så mye om hvordan de andre tenker. Det synes ikke nødvendigvis utenpå folk hvor slitsomt de f.eks. synes det er å studere. Den for tiden herskende forestillingen om hvordan livet bør være, fokuserer på det lette og vellykkede livet. Derfor er det også mange som primært fremstiller de sidene ved seg selv.

Som sagt, så tror jeg løsningen ligger i å ikke gruble alt for mye over fremtiden, ikke ta inn alt du skal få til på en gang. Hvis du hver dag gjør omtrent det du bør gjøre, så kommer du til å nå målet ditt. Og jo flere mestringserfaringer du gjør, jo tryggere vil du sannsynligvis bli.

[cathlin]

Jeg tror ikke man kan vite så mye om hvordan de andre tenker. Det synes ikke nødvendigvis utenpå folk hvor slitsomt de f.eks. synes det er å studere. Den for tiden herskende forestillingen om hvordan livet bør være, fokuserer på det lette og vellykkede livet. Derfor er det også mange som primært fremstiller de sidene ved seg selv.

Som sagt, så tror jeg løsningen ligger i å ikke gruble alt for mye over fremtiden, ikke ta inn alt du skal få til på en gang. Hvis du hver dag gjør omtrent det du bør gjøre, så kommer du til å nå målet ditt. Og jo flere mestringserfaringer du gjør, jo tryggere vil du sannsynligvis bli.

Jeg regner med det er flere en meg som syns det er utfordrende og vanskelig å f. eks studere. Når jeg skriver om det overdriver jeg ytterpunktene for å få frem et poeng.

Leter etter en holdning eller tankegang eller et motto som kan gjøre meg mindre bekymret og "lettere" siden jeg skal være i denne situasjonen lenge før jeg når målet. Noe annet en å tenke "ikke gi opp". Et bilde, symbol, inspirasjon, tenkemåte. Kanskje jeg tar alt for alvorlig? For hvorfor skulle jeg være reddere, engsteligere, bekymret enn de jeg anser som mer rolige.

[nitty-gritty]

Jeg får ofte høre at jeg er rolig, ubekymret, tar lett på utfordringer. Det gjør jeg IKKE. Jeg prøver å studere med full progresjon samtidig som jeg har to barn og null barnepass, alt husarbeid og ekstrajobb, så siden jeg er menneskelig våkner jeg ofte med panikken i halsen og jeg har konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke får gjort alt jeg burde. Det synes bare ikke på meg.

Jeg har også et mål som vil kreve mye og som er langt fram i tid, så hva gjør man med det? Man tar det ett skritt av gangen, slik frosken sier. Jeg prøver å finne gleden, den ektefølte, for læringen. Det er nå du lever, ikke i morgen, så bli oppslukt i det du gjør. Jeg lar meg forføre av ukens tema, men så går jeg videre når jeg skal, uke for uke.

Ta kontroll. Sett av faste tider du skal lese og faste tider du skal slappe av. Lag tankekart og ta gode notater, slik at du i bakhodet vet at du kommer til å være godt forberedt når du skal lese til eksamen.

[Gjest tenketenke]

Jeg får ofte høre at jeg er rolig, ubekymret, tar lett på utfordringer. Det gjør jeg IKKE. Jeg prøver å studere med full progresjon samtidig som jeg har to barn og null barnepass, alt husarbeid og ekstrajobb, så siden jeg er menneskelig våkner jeg ofte med panikken i halsen og jeg har konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke får gjort alt jeg burde. Det synes bare ikke på meg.

Jeg har også et mål som vil kreve mye og som er langt fram i tid, så hva gjør man med det? Man tar det ett skritt av gangen, slik frosken sier. Jeg prøver å finne gleden, den ektefølte, for læringen. Det er nå du lever, ikke i morgen, så bli oppslukt i det du gjør. Jeg lar meg forføre av ukens tema, men så går jeg videre når jeg skal, uke for uke.

Ta kontroll. Sett av faste tider du skal lese og faste tider du skal slappe av. Lag tankekart og ta gode notater, slik at du i bakhodet vet at du kommer til å være godt forberedt når du skal lese til eksamen.

Åj, det var veldig godt skrevet.

Jeg er voksen m to barn å studerer selv å kjenner meg igjen i det cathlin sier. Uoverkommelige tanker til tider.

Det inspirerer veldig det du sier. Takk.

[Gjest tenketenke]

Kjenner meg veldig igjen i dine tanker.

Studerer selv og har to barn. Tar opp fag gjennom nettstudie i år for å søke høyskole neste år. VET innerst inne at jeg klarer det nok men hvor kan jeg finne noe å glede meg over.

Noe å se frem til.

Dagene bare går å flyr fra meg uten at jeg gleder meg over noe. Vet ikke om det er høsten eller hva det er men uansett er jeg inne i en tung periode og trenger et løft. Jeg ser også at alle andre klarer alt så bra.

Føler at alle planene som står fremover på kalenderen spiser meg opp, kalenderen styrer meg og ikke motsatt.

Jeg har jo faktisk noe å glede meg til også, skal på reise en helg til London, men klarer ikke se gleden med det heller. (

Ser bare at alt er uoverkommelig. Vurderer å ta noen timer til psykolog, vet de kan hjelpe meg med å snu min negative tankegang. Men for hjelp rimelig fort koster det mye.

En liten trøst til deg, trur vi e mange som har det sånn...

[tonie]

Noen gjør kanskje det. Jeg gikk rundt og var negativ og bekymret for alt de første 27 årene av livet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men en dag fikk jeg bare nok og bestemte meg for at det fikk holde. Jeg husker at jeg hele tiden spurte meg selv hva som var det verste som kunne skje, og det verste var i grunnen sjelden så ille at jeg kunne forsvare at jeg lot det hindre meg i å leve det livet jeg ville leve.

Jeg skulle ønske jeg var mer bevisst der og da, så jeg kunne gitt deg og andre en oppskrift, men jeg husker ikke helt. Det hadde å gjøre med å våkne opp og innse at det egentlig ikke var så jævla farlig med alt fjas, men jeg hadde nå i grunnen egentlig ikke så mye igjen å miste jeg da.

Jeg skulle nå egentlig bare si at det er mulig å komme seg dit, men det krever en god del egeninnsats. Det vet du jo i og for seg, så det er vel bare å holde ut.

[nitty-gritty]

Åj, det var veldig godt skrevet.

Jeg er voksen m to barn å studerer selv å kjenner meg igjen i det cathlin sier. Uoverkommelige tanker til tider.

Det inspirerer veldig det du sier. Takk.

Så fint det inspirerer

Jeg er super-stressa, altså, men desto viktigere å dyrke positivite tanker. Jeg har funnet læringsgleden.

Forøvrig synes jeg det hjelper med ritualer i forhold til stresset. Jeg må lese når datteren min sover om dagen og når hun legger seg om kvelden (det må kanskje du også?), helst alle tilgjengelige timer - men jeg må også ha litt tid for meg selv. Når jeg studerer drikker jeg en mint-te som jeg synes er oppkvikkende. Når det er tid for å slappe av og sone ut før leggetide, så drikker jeg en søt te med kamomille og vanilje. Jeg tror ikke disse teene har en fysisk effekt, men det hjelper meg med overgangene

[laban]

Så fint det inspirerer

Jeg er super-stressa, altså, men desto viktigere å dyrke positivite tanker. Jeg har funnet læringsgleden.

Forøvrig synes jeg det hjelper med ritualer i forhold til stresset. Jeg må lese når datteren min sover om dagen og når hun legger seg om kvelden (det må kanskje du også?), helst alle tilgjengelige timer - men jeg må også ha litt tid for meg selv. Når jeg studerer drikker jeg en mint-te som jeg synes er oppkvikkende. Når det er tid for å slappe av og sone ut før leggetide, så drikker jeg en søt te med kamomille og vanilje. Jeg tror ikke disse teene har en fysisk effekt, men det hjelper meg med overgangene

Du er blitt ganske engelsk, hva? Te løser de fleste problemene? :-))

Har du lest "Union Street" av Pat Barker? En av kvinnene der våkner en morgen til et totalt kaos og vet ikke helt hvor hun skal starte - men bestemmer seg for "Te. Aller først, te."

Jeg husker jeg gjorde det samme da jeg hadde permisjon med den første babyen og skulle starte på en dag som vanligvis var lik den forrige, bestående av amming, bleieskift osv. og løping mellom andre gjøremål mellom rundene. Tevannet kom snart aller øverst på lista hver eneste morgen...

[nitty-gritty]

Du er blitt ganske engelsk, hva? Te løser de fleste problemene? :-))

Har du lest "Union Street" av Pat Barker? En av kvinnene der våkner en morgen til et totalt kaos og vet ikke helt hvor hun skal starte - men bestemmer seg for "Te. Aller først, te."

Jeg husker jeg gjorde det samme da jeg hadde permisjon med den første babyen og skulle starte på en dag som vanligvis var lik den forrige, bestående av amming, bleieskift osv. og løping mellom andre gjøremål mellom rundene. Tevannet kom snart aller øverst på lista hver eneste morgen...

Jeg er nok dessverre uglesett her, siden jeg ikke liker vanlig, svart te spesielt godt. Te-forelskelsen min startet i Norge, da min Japan-frelste (den gang da) storebror tvang i meg flere kopper grønn te i forskjellige sammenhenger. Jeg har heldigvis, i ettertid, funnet ut av grønn te kan smake bedre enn som så og drikker alle mulige varianter.

Det er noe med den koppen om morgenen, ja. Dog må min vente i 1,5 time mens jeg dusjer, mater ungene, kler på ungene, gjør klar sekker og lunsj og diverse. Men etter det SKAL jeg ha en kvarters te-pause, det står i arbeidskontrakten

[cathlin]

Noen gjør kanskje det. Jeg gikk rundt og var negativ og bekymret for alt de første 27 årene av livet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men en dag fikk jeg bare nok og bestemte meg for at det fikk holde. Jeg husker at jeg hele tiden spurte meg selv hva som var det verste som kunne skje, og det verste var i grunnen sjelden så ille at jeg kunne forsvare at jeg lot det hindre meg i å leve det livet jeg ville leve.

Jeg skulle ønske jeg var mer bevisst der og da, så jeg kunne gitt deg og andre en oppskrift, men jeg husker ikke helt. Det hadde å gjøre med å våkne opp og innse at det egentlig ikke var så jævla farlig med alt fjas, men jeg hadde nå i grunnen egentlig ikke så mye igjen å miste jeg da.

Jeg skulle nå egentlig bare si at det er mulig å komme seg dit, men det krever en god del egeninnsats. Det vet du jo i og for seg, så det er vel bare å holde ut.

Jeg hadde håpet på svar fra noen som ikke var type "slitere", takk:-)

[nitty-gritty]

Jeg hadde håpet på svar fra noen som ikke var type "slitere", takk:-)

*blinker* Og hva skal det bety?

[cathlin]

*blinker* Og hva skal det bety?

Kan du utdype hva du ikke skjønner?

Jeg er glad tonie svarte meg. Jeg ser ikke på henne som en som sliter, og forbinder henne med noe positivt.

[skal]

Har du prøvd å øve på det som er lett? Det høres kanskje absurd ut, men det er ganske kult egentlig! Man blir god på det man trener mye på, og det er så lett å jobbe og jobbe og tenke at alt skal være et slit. Også blir man veldig bra på det. Slitet.

Men så går det visst an å trene på å ha det lett og. Ikke som en sånn magisk løsning på alt, men det smitter, og man blir flinkere til å velge de mindre kompliserte veiene!

*ufordragelig positiv i dag*

[cathlin]

Har du prøvd å øve på det som er lett? Det høres kanskje absurd ut, men det er ganske kult egentlig! Man blir god på det man trener mye på, og det er så lett å jobbe og jobbe og tenke at alt skal være et slit. Også blir man veldig bra på det. Slitet.

Men så går det visst an å trene på å ha det lett og. Ikke som en sånn magisk løsning på alt, men det smitter, og man blir flinkere til å velge de mindre kompliserte veiene!

*ufordragelig positiv i dag*

Takk, det høres fint ut.

Uff, jeg er så lei av livet i dag. Men får se, kanskje jeg holder ut litt til, eller hva det nå er man gjør.

[skal]

Takk, det høres fint ut.

Uff, jeg er så lei av livet i dag. Men får se, kanskje jeg holder ut litt til, eller hva det nå er man gjør.

Da får du en klem på kjøpet!

*skviiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiise*

[nitty-gritty]

Kan du utdype hva du ikke skjønner?

Jeg er glad tonie svarte meg. Jeg ser ikke på henne som en som sliter, og forbinder henne med noe positivt.

Jaha.

Vel, vi andre får passe på å ikke svare deg i framtiden.