Ond sirkel

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

En vond sirkel, dette her.

Jeg har store problemer med å være sammen med folk. Det er blitt så ille at jeg de siste årene har i større og større grad begynt å unngå alle situasjoner der jeg må være i kontakt med andre, det være seg et lite kaffebesøk hos min (eneste) venninne, eller større ting som møter o.l.

Til dels kan dette sikkert kalles sosial angst. Men jeg har også blant mine diagnoser "trekk av unnvikende pf".

Saken er jo den at problemene ikke blir mindre av at jeg eksponerer meg for ting. Tvert i mot. Ting som jeg før kunne tvinge meg til, er blitt helt umulige nå.

Så jeg oppsøker isolasjonen. Og det har jo vært "vellykket". Jeg er rolig, siden ingen forventer noe som helst av meg. Og jeg er alene og ensom. Likevel er redselen for å ta kontakt med folk, større enn gevinsten ved å være sosial.

Jeg mistrives sammen med folk, men hater min isolasjon. Selv om nettopp isolasjonen er det jeg ønsker. Og samtidig vet jeg jo at det ikke er bra at jeg ikke snakker med noen annen enn familien i løpet av en hel uke. Typisk for unnvikende pf?

[frosken]

''Jeg mistrives sammen med folk, men hater min isolasjon. Selv om nettopp isolasjonen er det jeg ønsker.''

Hva tror du at du misliker mest? Isolasjon eller samvær med andre? Og hvorfor ønsker du å være sammen med andre?

Jeg spør fordi jeg tror det kan være viktig å avklare for seg selv hva man egentlig trives med. Vil du heller gå tur alene enn sammen med noen f.eks.? Og er det i såfall fordi du liker å gå alene eller fordi du er redd for å være sammen med en annen?

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

''Jeg mistrives sammen med folk, men hater min isolasjon. Selv om nettopp isolasjonen er det jeg ønsker.''

Hva tror du at du misliker mest? Isolasjon eller samvær med andre? Og hvorfor ønsker du å være sammen med andre?

Jeg spør fordi jeg tror det kan være viktig å avklare for seg selv hva man egentlig trives med. Vil du heller gå tur alene enn sammen med noen f.eks.? Og er det i såfall fordi du liker å gå alene eller fordi du er redd for å være sammen med en annen?

Jeg må jo innrømme at det er samværet med andre jeg misliker mest.

Grunnen til at jeg "plages" av at jeg ikke er i kontakt med folk, er vel at jeg vet at den måten jeg lever på nå, ikke er sunn. Jeg har slitt depresjon i flere år, og den blir ikke nødvendigvis bedre av dette.

Tror jeg er veldig redd for folk. Eller jeg vet at jeg er det. Utad virker jeg nok selvsikker, men jeg er veldig usikker - og er veldig redd for å bli avslørt og gjennomskuet. Jeg er alltid redd for at det stilles krav til meg, forventes noe av meg som jeg ikke har lyst til, eller ikke har evne til å gjennomføre. Og jeg tenker også: folk tror at de ønsker å være sammen med meg, men de tar feil. ... Nå er det ikke så mange som ytrer ønske om det mer - takket være mine unngåelses-taktikker.

Isolasjon føles tryggest. Ingen forventer noe som helst av meg og jeg har full kontroll.

[Nøtteskall]

Jeg må jo innrømme at det er samværet med andre jeg misliker mest.

Grunnen til at jeg "plages" av at jeg ikke er i kontakt med folk, er vel at jeg vet at den måten jeg lever på nå, ikke er sunn. Jeg har slitt depresjon i flere år, og den blir ikke nødvendigvis bedre av dette.

Tror jeg er veldig redd for folk. Eller jeg vet at jeg er det. Utad virker jeg nok selvsikker, men jeg er veldig usikker - og er veldig redd for å bli avslørt og gjennomskuet. Jeg er alltid redd for at det stilles krav til meg, forventes noe av meg som jeg ikke har lyst til, eller ikke har evne til å gjennomføre. Og jeg tenker også: folk tror at de ønsker å være sammen med meg, men de tar feil. ... Nå er det ikke så mange som ytrer ønske om det mer - takket være mine unngåelses-taktikker.

Isolasjon føles tryggest. Ingen forventer noe som helst av meg og jeg har full kontroll.

Jeg trives også ofte best i mitt eget selskap. Men savner veldig noen å feste med osv. Når jeg har vært innlagt så har jeg alltid blitt mer sosial etter en innleggelse fordi jeg har blitt tvunget til å være sosial på avdelinga og dermed lært meg å mestre sosiale situasjoner mer. Jeg skjønner det slik at du ikke helt vet om du liker å være sosial eller ikke fordi du har forlite erfaring med sosiale situasjoner som oppleves gode ??. Før du tar det steget å bestemme deg for å leve et liv i isolasjon fra andre vil jeg råde deg til å prøve det som prøves kan for at du skal greie å være i sosiale situasjoner også kan du kanskje ut i fra der ta konklusjonen om at du kanskje ønsker å leve så isolert fra andre eller ikke. Det verste er jo hvis du ender opp med bitterhet etterhvert som tida går.

Du må søke om behandling. Jeg var på et behandlingsopplegg på Modum Bad en gang for sosial angst, kanskje noe sånn gruppe terapi kan hjelpe deg?, - tror også de tar i mot personlighetsforstyrrelser, men er visst veldig vanskelig å få plass der.

Det er flere måter å være sosial på. Noen ganger kan det å bare gjøre noe sammen andre være nok, ikke nødvendigvis å prate så mye. Hvis du greier å få deg en hobby så kan det være en fin måte bare for å se litt folk liksom, ikke nødvendigvis å være så personlig.

Få deg en behandler (vær kresen med terapeut, - etter mye erfaring).

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

Jeg trives også ofte best i mitt eget selskap. Men savner veldig noen å feste med osv. Når jeg har vært innlagt så har jeg alltid blitt mer sosial etter en innleggelse fordi jeg har blitt tvunget til å være sosial på avdelinga og dermed lært meg å mestre sosiale situasjoner mer. Jeg skjønner det slik at du ikke helt vet om du liker å være sosial eller ikke fordi du har forlite erfaring med sosiale situasjoner som oppleves gode ??. Før du tar det steget å bestemme deg for å leve et liv i isolasjon fra andre vil jeg råde deg til å prøve det som prøves kan for at du skal greie å være i sosiale situasjoner også kan du kanskje ut i fra der ta konklusjonen om at du kanskje ønsker å leve så isolert fra andre eller ikke. Det verste er jo hvis du ender opp med bitterhet etterhvert som tida går.

Du må søke om behandling. Jeg var på et behandlingsopplegg på Modum Bad en gang for sosial angst, kanskje noe sånn gruppe terapi kan hjelpe deg?, - tror også de tar i mot personlighetsforstyrrelser, men er visst veldig vanskelig å få plass der.

Det er flere måter å være sosial på. Noen ganger kan det å bare gjøre noe sammen andre være nok, ikke nødvendigvis å prate så mye. Hvis du greier å få deg en hobby så kan det være en fin måte bare for å se litt folk liksom, ikke nødvendigvis å være så personlig.

Få deg en behandler (vær kresen med terapeut, - etter mye erfaring).

Ja, det stemmer nok at jeg har for lite erfaring med gode sosiale situasjoner. Men det kommer ikke av at jeg ikke har _vært_ i mange sosiale situasjoner. Jeg er "godt voksen" og har vært i arbeidslivet i mange år (fram til jeg ikke klarte det mer og ble etter hvert ufør). Arbeidet var mitt sosiale liv siden jeg der var nødt til å være sammen med folk. Men jeg har ikke hatt det bra i sosiale situasjoner siden jeg var ungdom. Og så har problemene bare eskalert.

Så isolasjonen min er jo et resultat et mangeårig ønske om å være "i fred". Men jeg savner samtidig veldig det at det skulle falle naturlig for meg å være sammen med folk, og ikke minst: å ønske å være sammen med folk. Jeg har noen hobbyer som kunne vært en innfallsvinkel, men å møte opp på kurs e.l. alene, føles for vanskelig. Det jeg er aller mest redd for, er å føle meg avvist eller ignorert. Og siden dette er noe jeg føler veldig fort, er det enklest å ikke utsette meg for slike situasjoner.

Har vært i terapi, men med dårlig resultat. Psykologen ble veldig provosert av at jeg er så fastlåst i mine mønstre, og mistolket det fort som mangel på vilje til forandring.

Takk for svaret, nøtteskall Godt å høre at jeg ikke er den eneste som sliter med dette. For det er jo noe "ulogisk" i dette; at en savner det sosiale, men velger isolasjonen.

[Bella Dotte]

Ja, det stemmer nok at jeg har for lite erfaring med gode sosiale situasjoner. Men det kommer ikke av at jeg ikke har _vært_ i mange sosiale situasjoner. Jeg er "godt voksen" og har vært i arbeidslivet i mange år (fram til jeg ikke klarte det mer og ble etter hvert ufør). Arbeidet var mitt sosiale liv siden jeg der var nødt til å være sammen med folk. Men jeg har ikke hatt det bra i sosiale situasjoner siden jeg var ungdom. Og så har problemene bare eskalert.

Så isolasjonen min er jo et resultat et mangeårig ønske om å være "i fred". Men jeg savner samtidig veldig det at det skulle falle naturlig for meg å være sammen med folk, og ikke minst: å ønske å være sammen med folk. Jeg har noen hobbyer som kunne vært en innfallsvinkel, men å møte opp på kurs e.l. alene, føles for vanskelig. Det jeg er aller mest redd for, er å føle meg avvist eller ignorert. Og siden dette er noe jeg føler veldig fort, er det enklest å ikke utsette meg for slike situasjoner.

Har vært i terapi, men med dårlig resultat. Psykologen ble veldig provosert av at jeg er så fastlåst i mine mønstre, og mistolket det fort som mangel på vilje til forandring.

Takk for svaret, nøtteskall Godt å høre at jeg ikke er den eneste som sliter med dette. For det er jo noe "ulogisk" i dette; at en savner det sosiale, men velger isolasjonen.

Siden dette dukket opp i ungdommen, og du bare har vært sosial ifbm jobben, egentlig er usikker på om du ønsker mye kontakt med andre - tenker jeg "Asperger". (Naturlig siden jeg har det selv, kanskje. Fikk diagnosen som "godt voksen".) Fastlåstheten som du kaller det, som psykologen ble provosert av, passer godt inn i dette bildet. Det er det store paradokset for mange aspergere, at vi ønsker kontakt med andre, men det er for vanskelig (både komplisert og slitsomt), så det blir ofte til at vi "velger" isolasjonen. Jobbsituasjoner er relativt forutsigbare, det er ikke spontant samvær med andre på fritiden. Jeg hadde det sånn selv da jeg var i jobb, å snakke med folk når jeg hadde en "rolle" gikk fint, men å treffe noen som "bare meg", var vanskelig.

Jeg har "løst" det ved å ha litt kontakt og omgang med noen få, trygge venner, og får i tillegg en time nå og da med en alle tiders psykolog, som har greie på disse tingene, og hvor alt bare dreier seg om meg - noe som jeg trenger veldig, men ikke kan kreve av vennene mine.

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

Siden dette dukket opp i ungdommen, og du bare har vært sosial ifbm jobben, egentlig er usikker på om du ønsker mye kontakt med andre - tenker jeg "Asperger". (Naturlig siden jeg har det selv, kanskje. Fikk diagnosen som "godt voksen".) Fastlåstheten som du kaller det, som psykologen ble provosert av, passer godt inn i dette bildet. Det er det store paradokset for mange aspergere, at vi ønsker kontakt med andre, men det er for vanskelig (både komplisert og slitsomt), så det blir ofte til at vi "velger" isolasjonen. Jobbsituasjoner er relativt forutsigbare, det er ikke spontant samvær med andre på fritiden. Jeg hadde det sånn selv da jeg var i jobb, å snakke med folk når jeg hadde en "rolle" gikk fint, men å treffe noen som "bare meg", var vanskelig.

Jeg har "løst" det ved å ha litt kontakt og omgang med noen få, trygge venner, og får i tillegg en time nå og da med en alle tiders psykolog, som har greie på disse tingene, og hvor alt bare dreier seg om meg - noe som jeg trenger veldig, men ikke kan kreve av vennene mine.

Takk for svar!

''å snakke med folk når jeg hadde en "rolle" gikk fint, men å treffe noen som "bare meg", var vanskelig.'' Kjenner meg veldig igjen i dette. Hadde en helt klar yrkesrolle, definert av min utdannelse, og dermed trygge rammer på jobben. Straks det ble snakk om noe utenfor arbeid, ble det vanskelig, selv om det var snakk om de samme menneskene jeg jobbet med.

''Jeg har "løst" det ved å ha litt kontakt og omgang med noen få, trygge venner,'' En god løsning. Det er bare det at jeg nå sliter med å holde kontakten med min eneste venninne. Jeg vil så gjerne, og likevel er jeg skrekkslagen hver gang vi skal gjøre noe sammen....

'' hvor alt bare dreier seg om meg - noe som jeg trenger veldig, men ikke kan kreve av vennene mine.'' På samme måten har jeg jevnlig kontakt med en dyktig psyk.sykepleier. I lange perioder er hun den eneste jeg snakker med "face to face" (utenom familien min, da).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sosial fobi er det ikke. Muligens er det unnvikende pf, men jeg er litt i tvil.

Grunnen til min tvil er at det ikke virker som om du ønsker å være sosial. Vanligvis opplever jeg at personer har et klart ønske og behov, men de får det ikke til. Hos deg virker det som om det ikke er et ønske eller behov å være sosial.

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

Sosial fobi er det ikke. Muligens er det unnvikende pf, men jeg er litt i tvil.

Grunnen til min tvil er at det ikke virker som om du ønsker å være sosial. Vanligvis opplever jeg at personer har et klart ønske og behov, men de får det ikke til. Hos deg virker det som om det ikke er et ønske eller behov å være sosial.

Jeg tror at lysten egentlig er der. Men siden jeg aldri føler meg helt trygg i sosiale situasjoner, men er aspent og alltid redd for ikke å bli likt, alltid redd for å oppleve å bli avvist, så holder jeg meg unna. Lenge har jeg tenkt at å tvinge meg til alt mulig, vil etter hvert hjelpe. Men slik er det ikke. Problemet er bare blitt verre, og jeg har vel på en måte bare gitt opp. Men en framtid i full isolasjon er på ingen måte fristende...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror at lysten egentlig er der. Men siden jeg aldri føler meg helt trygg i sosiale situasjoner, men er aspent og alltid redd for ikke å bli likt, alltid redd for å oppleve å bli avvist, så holder jeg meg unna. Lenge har jeg tenkt at å tvinge meg til alt mulig, vil etter hvert hjelpe. Men slik er det ikke. Problemet er bare blitt verre, og jeg har vel på en måte bare gitt opp. Men en framtid i full isolasjon er på ingen måte fristende...

Ok. Da er det nok unnvikende pf.

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

Ok. Da er det nok unnvikende pf.

Hmmm.... og er det noe fornuftig jeg kan gjøre for å forbedre min livskvalitet, tror du? Jeg føler meg jo helt fastlåst.

[Spenol(1)]

Det første som slår meg, er kanskje at du ikke opplever noen glede over å være sosial i det hele tatt. Hvis du ikke omgås mennesker som du har kjemi med og som du liker, så er kanskje veien til isolasjon kort ?

Vil du si at du føler deg jevnt over deprimert og nedstemt? Da er det kanskje mest depresjonen som snakker. Angst og depresjon henger sammen, så ting du ikke fikk angst av før, kan gi deg angst nå.

Men det er bare du som vet

Tror du dette kan stemme for deg?

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

Ok. Da er det nok unnvikende pf.

Beklager, om jeg maser nå... men hva er det helt konkrete jeg kan gjøre for å få et bedre liv? Finnes det noen steder med spesielt opplegg for denne problematikken? Jeg kan jo ikke ha det på dette viset resten av livet....

[meteora]

Beklager, om jeg maser nå... men hva er det helt konkrete jeg kan gjøre for å få et bedre liv? Finnes det noen steder med spesielt opplegg for denne problematikken? Jeg kan jo ikke ha det på dette viset resten av livet....

Kanskje lurt å lage ett helt nytt innlegg her på psykiatri forumet hvor du konkret spør etter behandlingsmåter, behandlingsteder og erfaringer fra de med samme "lidelse" som deg (unnvikende pf). Vil tro du kan få flere svar fra leserne i en "ferskere" tråd som ligger på førstesiden. Bare ett lite tips, følg det om du vil =)

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

Kanskje lurt å lage ett helt nytt innlegg her på psykiatri forumet hvor du konkret spør etter behandlingsmåter, behandlingsteder og erfaringer fra de med samme "lidelse" som deg (unnvikende pf). Vil tro du kan få flere svar fra leserne i en "ferskere" tråd som ligger på førstesiden. Bare ett lite tips, følg det om du vil =)

Takk for tipset, men vil ikke mase. Hadde håpet på fagsvar, siden han allerede hadde svart et par ganger...