Alvorlig deprimert

[Gjest Alvorlig deprimert]

Jeg er en jente på 16 år og har fått diagnosen alvorlig depresjon av psykologen min. Jeg sliter veldig! Kutter meg selv, ingen matlyst (BMI på 17.21, som er undervektig) Er konstant trist og tilbakestående fra sosiale sammenhenger. Orker ikke å være sammen med venner eller familie. Skader meg selv, og har selvmordstanker. Jeg er ekstremt ulykkelig, og jeg har iløpet av den siste uken virkelig møtt veggen. Jeg har vært hos en overlege som mener at jeg burde begynne på medisiner, men dette vil jeg ikke selv. Ønsker egentlig å bli innlagt på psykiatrisk sykehus fordi jeg føler at jeg ikke kan ta vare på meg selv lenger. Har jeg muligheten til å bli innlagt hvis jeg selv ønsker det? Trenger råd! Hilsen meg

[Sør]

Hei,

Du skriver: "Jeg har vært hos en overlege som mener at jeg burde begynne på medisiner, men dette vil jeg ikke selv. "

Du vil fortsette slik du har det, fremfor å ta medisiner? Hvorfor det?

Med vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For de alle fleste lidelser inkl alvorlig depresjon, har vi meget god kunnskap om hvordan disse skal behandles. Det er slik behandling psykiateren har anbefalt for deg.

Det skapes utrolig mye unødvendig lidelse og uhelse ved at alt for mange personer ikke følger de faglige anbefalinger, men heller insisterer på å følge egne og ofte dårlig begrunnede behandlingsalternativer.

[Gjest Zyprexus]

Støtter deg 100 % på det med medisiner, er ingen tillhenger av medisiner selv, spesielt så unge folk som deg! Du burde prøve andre metoder. Selv har jeg meget god erfaring med samtaleterapi, du kan få mye hjelp der, men du må aldri glemme at det er du selv som må gjøre jobben. Men gode råd kan du få!

Men når du er under 18 kan du vel ikke bli lagt inn på et vanlig psykiatrisk sykehus?

[serenity777]

Du vil jo få medisiner på sykehus. Man kan ikke behandle alvorlig depresjon med bare samtaler. Vil du ha hjelp, må du følge legens råd, og starte på medisiner, enten på sykehus eller hjemme. Det er ikke noe ille å gå på slike medisiner, det er helt ufarlige medisiner mot depresjon idag.

[frosken]

Det er ikke nok å selv ønske en innleggelse, det må i tillegg være slik at behandlingsinstitusjonen anser det for å være en god behandling for dine problemer.

Det finnes sterke motargumenter mot innleggelser i din situasjon; ofte vil innleggelsen medføre at symptomene blir sterkere og ikke svakere. Det oppstår ikke sjelden en konkurranse blant pasienter på avdelingen om "hvem som har det værst" og som regel gjennom at man _viser_ at man har det værst (f.eks. gjennom selvskading). Jeg synes derfor du skal følge rådet du har fått om å begynne med medisiner; det vil kunne snu en vond sirkel og hjelpe deg til å fokusere på hverdagslivet mer enn på symptomer igjen.

[Gjest tidligere prøvedukke]

Hei,

Du skriver: "Jeg har vært hos en overlege som mener at jeg burde begynne på medisiner, men dette vil jeg ikke selv. "

Du vil fortsette slik du har det, fremfor å ta medisiner? Hvorfor det?

Med vennlig hilsen

Syns egentlig dere er litt arrogant... Jeg skjønner situasjonen din veldig godt. Det er faktisk veldig mange grunner til å ikke ville ta medisin. Du blir bare likegyldig til alt istede for å føle, dersom du er heldig og at den faktisk funker. Og på et tidspunkt innser du at du er ikke lenger en person. Du er redusert til noe udefinerbart uten personlighet. Ingenting betyr noe som helst, og da kan det faktisk være lett å tenke at det er bedre å føle smerte enn ikke å føle noe som helst. Men det er om man er heldig, for i alle fall i min situasjon ender det opp med at jeg blir redusert til ingenting, uten at noe av smerten og tankene forsvinner. Og jeg har prøvd veldig mye forskjellig.

En anne stor stor mørkeside med medisiner som folk bare vifter bort er vektøkning. Ja kan du si, men er det ikke bedre å vær litt gla, om du ikke tar medisin så vil du ikke bli frisk heller å da kan du bare ha det så godt. La meg forklare dere alle en ting ang depresjon. Den henger som oftest sammen med et ekstremt dårlig selvbilde. Og går du på vekten en dag å ser at du har lagt på deg noen kilo så er det faktisk nok til å ødelege deg ganske heftig. Så det hele er en vond sirkel, går vekten opp føler man seg helt for jævlig, å tar man ikke medisin føler man seg helt for jævlig.

Jeg skjønner deres behov for a rasjonalisere bruk av medisin, men jeg synes dere har alt for lite respekt for menneskene som skal gå på dem. Hør da i det minste på bekymringene og prøv å kom fram til en løsning. En psykiater sa en gang til meg at han hadde ganske mange flere års kompetanse og utdanning innen tema enn meg. Dette er sant, derfor kan han hjelpe meg å komme til en riktig beslutning, for han kan ha så mye utdannelse han bare vil, det er faktisk jeg som skal leve i kroppen min og jeg stiller den ikke ut som prøvedukke.

Når det er sagt så er det faktisk mange som får veldig god hjelp og som klarer seg gjennom dagene med riktig medisin, så jeg ville vurdert det, og testet litt ut

[Sør]

Syns egentlig dere er litt arrogant... Jeg skjønner situasjonen din veldig godt. Det er faktisk veldig mange grunner til å ikke ville ta medisin. Du blir bare likegyldig til alt istede for å føle, dersom du er heldig og at den faktisk funker. Og på et tidspunkt innser du at du er ikke lenger en person. Du er redusert til noe udefinerbart uten personlighet. Ingenting betyr noe som helst, og da kan det faktisk være lett å tenke at det er bedre å føle smerte enn ikke å føle noe som helst. Men det er om man er heldig, for i alle fall i min situasjon ender det opp med at jeg blir redusert til ingenting, uten at noe av smerten og tankene forsvinner. Og jeg har prøvd veldig mye forskjellig.

En anne stor stor mørkeside med medisiner som folk bare vifter bort er vektøkning. Ja kan du si, men er det ikke bedre å vær litt gla, om du ikke tar medisin så vil du ikke bli frisk heller å da kan du bare ha det så godt. La meg forklare dere alle en ting ang depresjon. Den henger som oftest sammen med et ekstremt dårlig selvbilde. Og går du på vekten en dag å ser at du har lagt på deg noen kilo så er det faktisk nok til å ødelege deg ganske heftig. Så det hele er en vond sirkel, går vekten opp føler man seg helt for jævlig, å tar man ikke medisin føler man seg helt for jævlig.

Jeg skjønner deres behov for a rasjonalisere bruk av medisin, men jeg synes dere har alt for lite respekt for menneskene som skal gå på dem. Hør da i det minste på bekymringene og prøv å kom fram til en løsning. En psykiater sa en gang til meg at han hadde ganske mange flere års kompetanse og utdanning innen tema enn meg. Dette er sant, derfor kan han hjelpe meg å komme til en riktig beslutning, for han kan ha så mye utdannelse han bare vil, det er faktisk jeg som skal leve i kroppen min og jeg stiller den ikke ut som prøvedukke.

Når det er sagt så er det faktisk mange som får veldig god hjelp og som klarer seg gjennom dagene med riktig medisin, så jeg ville vurdert det, og testet litt ut

Nå vet jeg ikke om de var meg du mente å skrive til, men poenget med medisiner er at effekten (man blir bedre av depresjonen) er vesentlig viktigere enn eventuelle bivirkninger.

Medisinene er i dag brukt på millioner av mennesker (med god effekt), og det du skriver om "prøvedukker" er konspirasjonsteorier, og ikke basert på fakta. Man er ikke noen "prøvedukke" etter at millioner av mennesker har hatt god effekt av en medisin.

Med vennlig hilsen

[Gjest]

Nå vet jeg ikke om de var meg du mente å skrive til, men poenget med medisiner er at effekten (man blir bedre av depresjonen) er vesentlig viktigere enn eventuelle bivirkninger.

Medisinene er i dag brukt på millioner av mennesker (med god effekt), og det du skriver om "prøvedukker" er konspirasjonsteorier, og ikke basert på fakta. Man er ikke noen "prøvedukke" etter at millioner av mennesker har hatt god effekt av en medisin.

Med vennlig hilsen

Vel det er vel problemet, er det ikke? Dersom du ikke vil stappe i deg x antall piller som frarøver deg personlighet, livsgnist og teft, og som i tillegg gjør deg feit, så blir man bare møt med den holdningen at da er man ikke interessert i å bli frisk heller. Mulig at dersom man stiller effekt/bivirkning opp mot hverandre vil det virke mest logisk å ta medisin, men samtidig burde det være litt gehør og respekt for pasientens bekymringer i forhold til bivirkningene. I mange tilfeller har medisinene bivirkninger som fremmer problemer som var med på å skape depresjon i utgangspunktet. Ja, dårlig selvbilde henger nok sammen med depresjon/opplevelser osv, men da er det ganske håpløst om den eneste løsningen man blir tilbud er noe som igjen er med på å skape enda dårligere selvbilde. Og da har du en ond sirkel gående.

Det er igrunn alt psykiatrien har å tilby, hjernenummende piller som undergraver din identitet og gjør deg feit...