NHD: Ikke klar for endring

[marlenexxx27]

Folk som sliter psykisk ønsker å få det bedre, men selv om det er det de sier så kan det ofte virke som at de når det kommer til stykket faktisk er mest motivert for å beholde sine symptomer. Symptomer gir vel gjerne en eller annen form for pay-off, og dessuten er det jo som regel det vante som kjennes tryggest og mest meningsfullt.

Hva gjør psykologen når pasienten gir verbalt uttrykk for å bli bedre, og kommer til timer, men der det etter hvert blir ganske tydelig (I hvert fall for psykologen) at vedkommende nok ikke er klar for noen endring? Psykologen kan jo ikke bare si "Du er ikke klar for endring". Jeg vil tro at folk som stritter imot endring vel kan bli ganske skuffet, provosert og mismodig av noe slikt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg antar at dette handler om pasienter der en kan forvente at de tar ansvar for sine egne valg.

Her er rammer i psykoterapien viktig. Det du beskriver, vil vise seg som "motstand". De av/ombestiller, de kommer for sent, de har ikke gjort hjemmleksene, de har ikke tenkt gjennom forrige time, de vil ikke prøve ut nye alternativer, det er mye "ja, men...." osv osv.

Dette må en ta opp i terapien. Hvis dette vedvarer, må en avslutte, evt be pasienten om å bli søkt på nytt når de er mer motivert.

[frosken]

'' Psykologen kan jo ikke bare si "Du er ikke klar for endring".''

Hvorfor skulle ikke psykologen kunne si det? Jeg vil anta at ting som dette blir sagt i mange terapier, i det minste i den forstand at man stiller spørsmål ved hvorvidt dette er situasjonen. Terapeuter utfordrer ofte de pasientene som er friske nok til å tåle det.

[marlenexxx27]

'' Psykologen kan jo ikke bare si "Du er ikke klar for endring".''

Hvorfor skulle ikke psykologen kunne si det? Jeg vil anta at ting som dette blir sagt i mange terapier, i det minste i den forstand at man stiller spørsmål ved hvorvidt dette er situasjonen. Terapeuter utfordrer ofte de pasientene som er friske nok til å tåle det.

Jeg skrev jo litt om hvorfor jeg tenker at psykologen ikke kan si det. Men jeg kan godt skrive litt mer:

Mange som ikke er klar for endring har vel ikke nødvendigvis selvinnsikt i forhold til det. Og det kan jo være en form for selvinnsikt som er ganske så tung å bære ("Jeg har det helt for jævlig i livet mitt, men jeg er faktisk ikke klar for å selv gjøre det som skal til for at ting skal bli annerlerdes"). Så når psykologen påpeker det, kan det være stein til byrden. Pasienten kan føle seg kritisert, miste motet med hensyn til å få et bedre liv, føle seg inkompetent, osv. Og det er jo ikke slike følelser man er ute etter å booste ved å gå til psykolog.

[frosken]

Jeg skrev jo litt om hvorfor jeg tenker at psykologen ikke kan si det. Men jeg kan godt skrive litt mer:

Mange som ikke er klar for endring har vel ikke nødvendigvis selvinnsikt i forhold til det. Og det kan jo være en form for selvinnsikt som er ganske så tung å bære ("Jeg har det helt for jævlig i livet mitt, men jeg er faktisk ikke klar for å selv gjøre det som skal til for at ting skal bli annerlerdes"). Så når psykologen påpeker det, kan det være stein til byrden. Pasienten kan føle seg kritisert, miste motet med hensyn til å få et bedre liv, føle seg inkompetent, osv. Og det er jo ikke slike følelser man er ute etter å booste ved å gå til psykolog.

''Pasienten kan føle seg kritisert, miste motet med hensyn til å få et bedre liv, føle seg inkompetent, osv. Og det er jo ikke slike følelser man er ute etter å booste ved å gå til psykolog.''

Det er liten grunn til å tro at det ikke fra tid til annen er nødvendig å få vonde følelser i en terapi. Det er ikke psykologens oppgave å få pasienten til å føle seg vel til enhver tid, så dersom vedkommende får inntrykk av at pasienten ikke bruker de muligheter som foreligger, så tror jeg de fleste psykologer vil påpeke nettopp dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Pasienten kan føle seg kritisert, miste motet med hensyn til å få et bedre liv, føle seg inkompetent, osv. Og det er jo ikke slike følelser man er ute etter å booste ved å gå til psykolog.''

Det er liten grunn til å tro at det ikke fra tid til annen er nødvendig å få vonde følelser i en terapi. Det er ikke psykologens oppgave å få pasienten til å føle seg vel til enhver tid, så dersom vedkommende får inntrykk av at pasienten ikke bruker de muligheter som foreligger, så tror jeg de fleste psykologer vil påpeke nettopp dette.

En meget viktig påpekning fra frosken.

[Spenol(1)]

Jeg er litt usikker på om jeg forsto spørsmålet ditt, eller hva du ville frem til i innlegget ditt, så mitt svar vil da også bli litt uklart.

Terapi er (hardt) arbeid. For å oppnå bedring så må slike spørsmål stilles. En kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Et problem er at pasienten og terapeutens uttrykksform kan være veldig ulike. En pasient kan veldig fort bli litt satt ut, hvis h*n ikke helt er forberedt på spørsmålet. En terapeut kan også gå for fort frem og stresse pasienten som trenger mer tid til å formulere egne mål og ønsker. Men det blir gjort i beste mening. Hvis du synes terapeuten går for fort frem så si ifra om det. God kommunikasjon er helt avgjørende for å få noe ut av terapien.