syk av sorg, men "bare" en mormor!

[Gjest beperella]

Er mormor til englebarn, som ikke har greid komme tilbake til mitt arbeid, selv om tragedien skjedde for snart 3 år siden (julaften)

Et sjokk som satte fysiske og psykiske spor i min kropp, så nå sitter jeg her og kommer ikke videre....

smerter i kroppen og ansiktslammelse er min hverdag...fordi jeg ikke lyttet til mine behov, men skulle være sterk for min datter. Er tross alt glad for mitt valg, men prisen ble høy... klem

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her må jeg nok korrigere deg. Din innsats fo rdin datter har høyst sannsynlig forbedret din egen prognose, ikke forverret den.

[Gjest beperella]

Her må jeg nok korrigere deg. Din innsats fo rdin datter har høyst sannsynlig forbedret din egen prognose, ikke forverret den.

Takk for oppmuntrende svar. Da føles veien fremover lettere. Når ingen valg blir feil lengre, skal forsøke leve etter det

[Hønemoren]

Husker det samme skjedde min mor da jeg mistet min sønn. Stakkars, hun sto virkelig på og tok seg sammen for min del, hun skulle være den sterke og støtte meg, men hadde like stor sorg selv. Det var hennes første barnebarn dengang og de var veldig knyttet til hverandre.

Hun bet tennene sammen, sto på for meg hele tida, tenk bare det å måtte rydde barnerommet etter barnebarnet som var død, det orket ikke jeg, mor og far som gjorde det.

En virkelig stå på mor på alle måter for sin familie, er i dag 84 år og tenker like mye på alle, barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Mye må hun hjelpe min syke far også.. Hun er et drivjern til tusen og sliter med sterk diabetes selv.