NHD: Manglende kompetanse blant fapersonell ?

[ethodeforan]

Hei.

Har nå en liten stund fulgt innleggene her inne. Det er mange som lurer på om de er bipolare. Hvordan kan det ha seg at så mange blir "oversett" ? For så å ikke bli utredet.

Merker at jeg blir bekymret av manglende kompetanse og informasjon. At helse/fagpersonell som ikke klarer å følge opp med riktig form for behandling.

Er behandlere/leger ekstremt redde eller forsiktige med å dele ut en diagnose bipolar ? Er det store forskjeller når det kommer til meninger blant psyikatere/psykolog spesialister ? Er det noen grunn til å tro at man vegrer seg ?

Kjenner jeg blir frustrer på andres vegne og mine egne. Horribelt at psykiatrien ikke får mer oppmerksomhet på statsbudsjettet.

Og at det er så varierende når det kommer til kompetanse nivå.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke dette skyldes en generell pengemangel, men dels en mangel på å prioritere fagutvikling, en manglende faglighet i ledelsen slik at en prioriterer de riktige kursene og dels et holdningsproblem blant ansatte.

Det er en alt for sterk tradisjon at fagfolk selv får prioritere hvilke kurs de skal gå på. Det kan føre til at de som er meget gode på feil områder eller utdaterte områder blir enda dyktigere på nettopp dette og ikke på det pasientene trenger.

Skal det skje en bedring her, må avdelingene ha:

1. Minst en dyktig spesialist som vet hva som rører seg i tiden og i hvilken faglig retning avdelingen skal gå.

2. En toppleder som har lagt kompetanseplaner og som hører på fagspesialisten.

3. Stort nok miljø til at en får mange nok spesialister til at en kan dekke hele fagfeltet, og som kan spre kunnskap til hverandre. (Her er jeg særdeles skeptisk til mange små DPS).

[ethodeforan]

Jeg tror ikke dette skyldes en generell pengemangel, men dels en mangel på å prioritere fagutvikling, en manglende faglighet i ledelsen slik at en prioriterer de riktige kursene og dels et holdningsproblem blant ansatte.

Det er en alt for sterk tradisjon at fagfolk selv får prioritere hvilke kurs de skal gå på. Det kan føre til at de som er meget gode på feil områder eller utdaterte områder blir enda dyktigere på nettopp dette og ikke på det pasientene trenger.

Skal det skje en bedring her, må avdelingene ha:

1. Minst en dyktig spesialist som vet hva som rører seg i tiden og i hvilken faglig retning avdelingen skal gå.

2. En toppleder som har lagt kompetanseplaner og som hører på fagspesialisten.

3. Stort nok miljø til at en får mange nok spesialister til at en kan dekke hele fagfeltet, og som kan spre kunnskap til hverandre. (Her er jeg særdeles skeptisk til mange små DPS).

Takk for et flott svar!!

Og av erfaring kjenner jeg meg godt igjen. Hvertfall når det kommer til Dps. Flere av de jeg har godt i behandling hos har et generelt fagfelt. Og behandler deretter. Selv om det er kommunikasjon innad. Har sjeldent opplevd at man sendes videre til et fagperson som har kompetanse til å utrede.

I tilegg er det lagt opp til x-antall timer hos dps. Grunnet stor pågang.

Avdelings psykolog hos dps ( om man kan kalle det det) har også et bredt fagfelt. Føles som tilfeldigheter noen ganger, hva som blir oppdaget.

Det er helt klart et poeng i være i stand til å "vite" hva som rører seg i tiden. Noen psykologer og sosionomer føler jeg er utdaterte og forholder seg til retnigslinjer som muligens er for generelle.

Vet du om det finnes et sted i Oslo hvor de som jobber har et "oppdatert" og bredt fagfelt med godt rykte man kan oppsøke ? Helst med refusjonsordning ?

[motorPrøysen]

Her er et eksempel som illustrerer problemet i psykiatri:

http://www.nytimes.com/2007/09/04/health/04psych.html

Studien viser at det har vært en 40 gangers økning i diagnosen bipolar blant unge (opp til 19 år) mellom 1994 og 2003. Det sier noe om vilkårligheten og omskifteligheten til psykiatriske diagnoser. Ja, det skjer også i somatikken (ME, fibromyalgi, etc.), men ikke i den grad — og det dreier seg da gjerne om diagnoser som tangerer psykiatri (eks: uenighet mellom leger om en pasient har ME eller er deprimert).

Hva kan så forklaringen på økningen være? La oss tenke oss fire psykiatere med ulikt ståsted:

1. Bipolare barn har til nå vært kraftig underdiagnostisert: De har fått andre diagnoser eller ingen diagnose, mens de skulle fått diagnosen bipolar. Diagnosesystemet og bruken av det opp til nå har vært feil, men nå har vi korrigert denne feilen.

2. Den nye diagnostiseringsmodellen og -praksisen er feil og fører til en overdiagnostisering av bipolar lidelse. Diagnosesystemet var bedre før.

3. Diagnosesystemene i psykiatri er for tilfedlige og omskiftelige. Vi mangler både data og teorier til å bedrive den evidensbaserte medisinen vi later som vi holder på med. Imens behandler jeg ut fra sunn fornuft, klinisk erfaring og knapt noe evidens (les: psykoanalyse).

4. Diagnosemetoden er hverken bedre eller dårligere — det har faktisk vært en voldsom økning i forekomsten av bipolar i denne perioden. (Hvilket igjen reiser en rekke spørsmål: Skyldes det ting i miljøet? Giftstoffer? Dårligere oppvekstvilkår? Eller arv? Endring i arvematerialet? Mutasjoner?)

De som tror på den nye kunnskapen og ser den som faglig utvikling vil forklare fenomenet med punkt 1; de som mangler faglig kompetanse (din formulering) vil forkalre det med punkt 2 eller 3. Men alle de tre første punktene handler om det samme — en tro eller mangel på sådan på ulike varianter av psykiatriske kunnskapssystemer. Endringene i kunnskapssystemene, diagnoseforekomster, diagnoser som kommer til eller forsvinner og den innbyrdes uenigheten mellom klinikerne i faget er alle symptomer på et kunnskapssystem i krise.

Det eneste som kan gi systemet legitimitet er forklaring 4. Og hva er sannsynligheten for det?

P.S: Dette er ikke en avvisning av psykiatrisk behandling. Jeg tror det er det beste vi har per i dag — det fins en kunskapsbase, den er bare ikke så solid og grundig som den av og til framstilles. Dette er en oppfordring til at pasienter tenker selv, er kritiske, og følger sin egen tro når de velger mellom psykiatriske trossystemer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er et eksempel som illustrerer problemet i psykiatri:

http://www.nytimes.com/2007/09/04/health/04psych.html

Studien viser at det har vært en 40 gangers økning i diagnosen bipolar blant unge (opp til 19 år) mellom 1994 og 2003. Det sier noe om vilkårligheten og omskifteligheten til psykiatriske diagnoser. Ja, det skjer også i somatikken (ME, fibromyalgi, etc.), men ikke i den grad — og det dreier seg da gjerne om diagnoser som tangerer psykiatri (eks: uenighet mellom leger om en pasient har ME eller er deprimert).

Hva kan så forklaringen på økningen være? La oss tenke oss fire psykiatere med ulikt ståsted:

1. Bipolare barn har til nå vært kraftig underdiagnostisert: De har fått andre diagnoser eller ingen diagnose, mens de skulle fått diagnosen bipolar. Diagnosesystemet og bruken av det opp til nå har vært feil, men nå har vi korrigert denne feilen.

2. Den nye diagnostiseringsmodellen og -praksisen er feil og fører til en overdiagnostisering av bipolar lidelse. Diagnosesystemet var bedre før.

3. Diagnosesystemene i psykiatri er for tilfedlige og omskiftelige. Vi mangler både data og teorier til å bedrive den evidensbaserte medisinen vi later som vi holder på med. Imens behandler jeg ut fra sunn fornuft, klinisk erfaring og knapt noe evidens (les: psykoanalyse).

4. Diagnosemetoden er hverken bedre eller dårligere — det har faktisk vært en voldsom økning i forekomsten av bipolar i denne perioden. (Hvilket igjen reiser en rekke spørsmål: Skyldes det ting i miljøet? Giftstoffer? Dårligere oppvekstvilkår? Eller arv? Endring i arvematerialet? Mutasjoner?)

De som tror på den nye kunnskapen og ser den som faglig utvikling vil forklare fenomenet med punkt 1; de som mangler faglig kompetanse (din formulering) vil forkalre det med punkt 2 eller 3. Men alle de tre første punktene handler om det samme — en tro eller mangel på sådan på ulike varianter av psykiatriske kunnskapssystemer. Endringene i kunnskapssystemene, diagnoseforekomster, diagnoser som kommer til eller forsvinner og den innbyrdes uenigheten mellom klinikerne i faget er alle symptomer på et kunnskapssystem i krise.

Det eneste som kan gi systemet legitimitet er forklaring 4. Og hva er sannsynligheten for det?

P.S: Dette er ikke en avvisning av psykiatrisk behandling. Jeg tror det er det beste vi har per i dag — det fins en kunskapsbase, den er bare ikke så solid og grundig som den av og til framstilles. Dette er en oppfordring til at pasienter tenker selv, er kritiske, og følger sin egen tro når de velger mellom psykiatriske trossystemer.

Fra ca 1980 har en blitt klar over at det finnes en sykdom som nå har fått navnet BP2. Denne kunnskapen slo inn i Norge ca 2000. Denne sykdommen er ca 2-4 ggr hyppigere enn BP1.

Hvor var disse før? I hovedsak fikk de diagnosen tilbakevendende (recurrent) depresjon. Sannsynligvis har 60 -70% av de som tidligere fikk denne diagnosen egentlig BP2. Dette viser seg også klinisk ved at mange av dem ikke fikk effekt av AD, men får et helt nytt og bedre liv etter at de får korrekt diagnose og SS.

Den andre gruppen er feildiagnostiserte eupf/borderline. En del av disse har egentlig BP sykdom.

Til sist og konklusivt: Har flere blitt bedre ved denne nye diagnostikk? Hvis ja, er den nye forståelsen rikyig og positiv. Hvis nei, må vi fortsatt vurdere om dette er et fremskritt.

[motorPrøysen]

Fra ca 1980 har en blitt klar over at det finnes en sykdom som nå har fått navnet BP2. Denne kunnskapen slo inn i Norge ca 2000. Denne sykdommen er ca 2-4 ggr hyppigere enn BP1.

Hvor var disse før? I hovedsak fikk de diagnosen tilbakevendende (recurrent) depresjon. Sannsynligvis har 60 -70% av de som tidligere fikk denne diagnosen egentlig BP2. Dette viser seg også klinisk ved at mange av dem ikke fikk effekt av AD, men får et helt nytt og bedre liv etter at de får korrekt diagnose og SS.

Den andre gruppen er feildiagnostiserte eupf/borderline. En del av disse har egentlig BP sykdom.

Til sist og konklusivt: Har flere blitt bedre ved denne nye diagnostikk? Hvis ja, er den nye forståelsen rikyig og positiv. Hvis nei, må vi fortsatt vurdere om dette er et fremskritt.

Greit nok, hvis man har data på en samvariasjon mellom økning i bipolar (2) og nedgang i tilbakevendende depresjon og borderline (eller en generell nedgang i alle andre psykiatriske diagnoser, for den saks skyld) så sannsynliggjør det at funnene skyldes en endring i diagnosesystemet. I så fall kan man sannsynligvis se bort fra forklaring 4 (folk er sykere). (4000% oppgang er fortsatt veldig høyt; la oss si det samme skjedde innafor somatikken, astma f.eks.)

Men det sier ikke noe om hvorvidt diagnosesystemet er blitt forbedra eller ikke, for å finne ut det måtte man som du sier spørre seg om flere har blitt bedre av den nye diagnostikken.

Det er jo det store spørsmålet — man må jo se psykiske lidelser under ett, og i prinsippet kontrollere for alle andre mulige variabler som kan ha virka inn i samme tidsperiode. Har man data på dette? Jeg tviler, men det er spørsmål det bør forskes på, selv om det er mer komplisert enn en randomisert-kontrollert seks-ukers studie av et legemiddel.

[Gjest bipolarinnen]

Fra ca 1980 har en blitt klar over at det finnes en sykdom som nå har fått navnet BP2. Denne kunnskapen slo inn i Norge ca 2000. Denne sykdommen er ca 2-4 ggr hyppigere enn BP1.

Hvor var disse før? I hovedsak fikk de diagnosen tilbakevendende (recurrent) depresjon. Sannsynligvis har 60 -70% av de som tidligere fikk denne diagnosen egentlig BP2. Dette viser seg også klinisk ved at mange av dem ikke fikk effekt av AD, men får et helt nytt og bedre liv etter at de får korrekt diagnose og SS.

Den andre gruppen er feildiagnostiserte eupf/borderline. En del av disse har egentlig BP sykdom.

Til sist og konklusivt: Har flere blitt bedre ved denne nye diagnostikk? Hvis ja, er den nye forståelsen rikyig og positiv. Hvis nei, må vi fortsatt vurdere om dette er et fremskritt.

Er mange av de som har fått diagnosen ADHD egentlig bipolare ? Kan det være snakk om noen overlapping her ?