Kristen galskap?

[Gjest Bipolar58]

Jeg var kristen fra 1976 til ca 1995.Det var til tider både ekstatisk og deprimerende.Ekstatisk på vekkelsesmøter,og deprimerende når man hadde syndet flere ganger og tvilte på om man kom til himmelen eller ei.

Min eldste sønn har det samme problemet.Min x-kone og min yngste sønn insisterer på at de er kristne og vil ikke høre på oss andre.

Jeg ble riktignok skilt i 1992,men det er vanskelig å treffes som familie,når man har ett så forskjellig utgangspunkt.Det går bra så lenge ingen av oss banner,eller snakker om "våre synder"

Selv føler jeg at over 20 år med dårlig samvittighet har ødelagt mitt selvbilde,og føler meg mer eller mindre som ett vrak.Jeg har hele livet vært usikker og har fremdeles i en alder av 53 mye av de samme følelsene.Jeg er enebarn,og mor ville tidlig ut å jobbe og jeg har følt meg forlatt i hele barndommen.Ensomhets-følelsen har i alle år vært stor og å være sammen med "brødre og søstre i ånden" var ett bra surrogat så lenge man ikke syndet "i tanker ord og gjerninger"

I 1981 fikk jeg jobb på trikken i Oslo og nesten 20 års 3.skift ordning skulle ødelegge mitt søvnmønster og siden min psykiske helse.Hans Bratterud var vår pastor da jeg og min kone gikk inn i OFK rundt 1980.Vi giftet oss i august 1982 og ekteskapet varte i 10 år.

Siden hun hadde vært usatt for incest fra sin onkel,hadde hun en følelse av at sex var en stor synd,og bare var ment til å få barn.Man kunne ikke ha sex bare for morro skyld da dette var syndig."Gud sa til menneskene at de skulle oppfylle jorden (Med barn)"

Jeg hadde før ekteskapet rotet meg bort i prostituerte og prisen var rundt 200 kr for ett ligg i 1980.Jeg gjorde det 3 ganger,før jeg traff min kone,og hun syntes synd på meg og ville "frelse meg fra verdens synd"

Det ble 5 lykkelige år og 5 ulykkelige.Tror nok at jeg fikk en personligshetsforandring siden jeg altid følte meg under-legen,siden hun var 2 år eldre og hadde gått på bibelskole.

Jeg var en dårlig kristen siden jeg elsket sex og damer.Jeg ble sendt til en bibelskole på sørlandet som hadde internat.Gikk der fra 90-91,men jeg hadde da fått i meg en annet slags tro innen pinsebevegelsen.Bratterud trodde på "syndfrihetslæren",men det gjorde ikke denne bibelskolen,og jeg hadde da lært noe annet en det min kone stor for.

Det ble 5 dårlige år og jeg ble til slutt skilt i 1992 (De dårlige årene varte fra 1987-92) Vi levde begge i sølibat i de siste 5 årene.Siden jeg snorket,måtte jeg sove i stua,på en sovesofa.

Jeg ville ikke skilles,men min kone tok ut seperasjon i 1991 og vi ble da skilt året etter.Jeg flyttet til Oslo i 91 og fikk min første depresjon.Mistet kontakt med barna fra 92-2002.Har nå hatt mye kontakt de siste 9 år.

Jeg føler nå at både jeg og min sønn har en slags galskap knyttet til en streng kristendom.

Han anklager meg for streng oppdragelse,og jeg vet jo nå at jeg hadde en personlighetsforandring pga av 10 års konstant søvnmangel.

I etterpåklokskapens lys skulle jeg ha byttet jobb for lenge siden.Probelemt var bare at jeg tjente veldig godt.Jeg hadde ca 211 000 allerede rundt 1990-95 Å jobbe 8-16 ga aldri så høy inntekt den gangen.

Min uføretrygd er nå på ca 300 000,men jeg har ett ødelagt forhold til eldste mann,ett ødelagt sexliv og dårlig forhold til kvinner.Jeg stoler ikke på dem.De vil bare ha en sprut og mine penger.Ei jente fra nordnorge ville at jeg skulle gi henne ett barn så hun kunne slutte som nattsøster og hjelpepleier.Hun tjente nok under 200 000 den gangen.)Ca 1990) Helgidgvis gikk det bra og hun ble ikke gravid.

Er det rart at man er ett menneskevrak med mye surr oppi hue?

Min sønn har mye av det samme.Vi er nok bipolare begge to.

(Har jeg utlevert meg så mye at folk vet hvem jeg er?)

[Gjest blæren]

Jaha. Høres mer ut som sinnsgalskap enn nødvendigvis kristen galskap.

[Gjest Elextra]

Skjønner du har hatt det tøft. Må presisere at jeg ikke på noen måte er noen fagperson.

Har lest litt av det du skriver, og du veksler mellom å begrunne problemene dine med kona/skilsmissen, barn med vanskeligheter, ensomhet, økonomi, jobben/arbeidsgiver, NAV og nå kirken/religion.

Tror du må jobbe med deg selv for å få det bedre ://. Harde ord, kanskje, men tror ikke du finner noen konkret grunn til vanskelighetene.

[ethodeforan]

Håper du går til en psykolog/psykiater for hjelp. Eventuelt medisinering.

Lykke til!

[Gjest Bipolar58]

Jaha. Høres mer ut som sinnsgalskap enn nødvendigvis kristen galskap.

Enig,men en kort overskrift trengte jeg.Å bare skrive galskap var jo ikke dekkende.

[PieLill]

Det hjelper deg ingen ting å skylde på alle andre, kristne eller ikke, for problemene i livet ditt.

Vil du ha det bedre, må du selv ta ansvar for eget liv og egen hverdag.

mvh

[laban]

Du har i flere innlegg her forklart noen sammenhenger mellom tidligere hendelser og din situasjon. Uten å kjenne "fasiten", virker det for meg som om du har god innsikt i disse sammenhengene.

Men nå som du har fått et avklart forhold til dette, er du nødt til å se framover og ikke fortape deg i den fortiden du ikke får gjort noe med. Som voksen må man velge å legge ting bak seg og komme seg videre, hvis det skal skje forandringer. Bruk det du har kommet fram til ang. fortiden som et "påskudd" til å erklære disse kapitlene som avsluttet og døra som stengt, ikke som en unnskyldning for å bli stående i døra og se bakover.

Jeg vet dette var fullt av klisjéer, men i vår alder er man nødt til å innse at vi får bare ett liv, ikke sant?

[Gjest arvi]

Bipolaritet er en sykdom som må behandles med medisiner. Jeg kan ikke se at det miljøet du har vokst opp i eller vært i er noe skadelig. Du har ikke opplevd noen alvorlige traumer. Jeg synes ikke synd på deg for det miljøet du har hatt.

Tror du trenger hjelp til å komme deg ut av offerrolla di og du hjelp for å ta ansvar for egen lykke.

[Lillemus]

''(Har jeg utlevert meg så mye at folk vet hvem jeg er?)''

Garantert. Dersom noen tidligere kolleger eller naboer som kjenner deg litt leser dette vet de nok hvem du er, du holder ikke akkurat igjen på detaljene for å si det sånn.

Men dette er ting som har skjedd for opptil 30 år siden! Hva hjelper det deg å gå og gnage på dette nå? Du kan ikke gjøre noe med det uansett. Ta tak i livet ditt nå og se fremover! Som Tramteatret sa i sin tid, lett omskrevet:

La fortida være i fred, la fremtida komme, det er den du kan gjøre noe med!

[trollemor;o)]

Det er trist at noen har en sånn oppfatning av det å være kristen. Vi er jo bare mennesker og greier ikke å leve uten å synde. Det er uendelig trist at enkelte (kanskje for mange) blir opplært på en måte som gjør at de konstant føler dårlig samvittighet. DET SKAL DA IKKE VÆRE SÅNN!!!!

[Lillemus]

Det er trist at noen har en sånn oppfatning av det å være kristen. Vi er jo bare mennesker og greier ikke å leve uten å synde. Det er uendelig trist at enkelte (kanskje for mange) blir opplært på en måte som gjør at de konstant føler dårlig samvittighet. DET SKAL DA IKKE VÆRE SÅNN!!!!

''Vi er jo bare mennesker og greier ikke å leve uten å synde.''

Men hvem er det som bestemmer hva som er synd? Ifølge en god del kristne så synder antagelig kjæresten og jeg så det koster etter, men dersom det finnes en gud så tror nå jeg han smiler i skjegget og synes det er bare fint at to mennesker er glade i hverandre, selv om det ikke står på et papir. )

[Gjest Bipolar58]

Du har i flere innlegg her forklart noen sammenhenger mellom tidligere hendelser og din situasjon. Uten å kjenne "fasiten", virker det for meg som om du har god innsikt i disse sammenhengene.

Men nå som du har fått et avklart forhold til dette, er du nødt til å se framover og ikke fortape deg i den fortiden du ikke får gjort noe med. Som voksen må man velge å legge ting bak seg og komme seg videre, hvis det skal skje forandringer. Bruk det du har kommet fram til ang. fortiden som et "påskudd" til å erklære disse kapitlene som avsluttet og døra som stengt, ikke som en unnskyldning for å bli stående i døra og se bakover.

Jeg vet dette var fullt av klisjéer, men i vår alder er man nødt til å innse at vi får bare ett liv, ikke sant?

Det hadde jeg også gjort om ikke min voksne sønn anklager meg for streng eller feil oppdragelse.Jeg har kanskje oppdratt ham som en liten mann i stedenfor ett barn.Jeg er skyld i hans traumer og psykiske problemer.I allefall 50% sier han.Resten er mor og kristendommen.

[Lillemus]

Det hadde jeg også gjort om ikke min voksne sønn anklager meg for streng eller feil oppdragelse.Jeg har kanskje oppdratt ham som en liten mann i stedenfor ett barn.Jeg er skyld i hans traumer og psykiske problemer.I allefall 50% sier han.Resten er mor og kristendommen.

Din voksne sønn kan heller ikke skylde det han gjør i dag på den oppdragelsen han fikk, nå må han bruke sine erfaringer og gå videre og skape seg selv et godt liv. Det er ene og alene hans ansvar faktisk.

Har dere snakket om dette? Har du fortalt ham at du har gjort dine feilsteg i oppdragelsen (det gjør vi alle fra tid til annen) og at du beklager det, at du gjorde det du trodde var best for dere alle der og da. La ham få vite at du er lei deg for det som gikk galt, men at han nå er voksen og må selv ta ansvaret for resten av sitt liv.

[laban]

Det hadde jeg også gjort om ikke min voksne sønn anklager meg for streng eller feil oppdragelse.Jeg har kanskje oppdratt ham som en liten mann i stedenfor ett barn.Jeg er skyld i hans traumer og psykiske problemer.I allefall 50% sier han.Resten er mor og kristendommen.

Det samme gjelder ham - når han har blitt klar over sammenhengene, må han konsentrere seg om framtida og det han kan gjøre noe med.

Fortell om hvordan du så på det den gangen, uten å gå i forsvarsposisjon, vær der for ham når han forsøker å komme videre. Ikke bruk masse krefter på å analysere fortida i hjel.

De aller fleste har et eller annet de har vært gjennom som kunne blitt et evig gnagsår. Spørsmålet er hvor mye man skal la slike vonde erfaringer ødelegge.

Jeg forsøker ikke å bagatellisere, du har nok behov for hjelp fra fagfolk. Men forsøk å ikke kanalisere all energien bakover og inn i ting det er for sent å gjøre noe med - det gjelder sønnen din også.

[frosken]

''(Har jeg utlevert meg så mye at folk vet hvem jeg er?)''

Jeg mener at du er ukritisk i forhold til mengden personlig informasjon du legger ut om deg selv og din familie her på doktoronline.

[Gjest Matariki]

''Vi er jo bare mennesker og greier ikke å leve uten å synde.''

Men hvem er det som bestemmer hva som er synd? Ifølge en god del kristne så synder antagelig kjæresten og jeg så det koster etter, men dersom det finnes en gud så tror nå jeg han smiler i skjegget og synes det er bare fint at to mennesker er glade i hverandre, selv om det ikke står på et papir. )

Nesten alt er synd ifølge bibelen.

[Gjest Bipolar58]

Det samme gjelder ham - når han har blitt klar over sammenhengene, må han konsentrere seg om framtida og det han kan gjøre noe med.

Fortell om hvordan du så på det den gangen, uten å gå i forsvarsposisjon, vær der for ham når han forsøker å komme videre. Ikke bruk masse krefter på å analysere fortida i hjel.

De aller fleste har et eller annet de har vært gjennom som kunne blitt et evig gnagsår. Spørsmålet er hvor mye man skal la slike vonde erfaringer ødelegge.

Jeg forsøker ikke å bagatellisere, du har nok behov for hjelp fra fagfolk. Men forsøk å ikke kanalisere all energien bakover og inn i ting det er for sent å gjøre noe med - det gjelder sønnen din også.

Hva når vi begge har hatt selvmordstanker? Han bruker nå hasj til å medisinere seg selv,noe jeg godtar da han er 27.

[laban]

Hva når vi begge har hatt selvmordstanker? Han bruker nå hasj til å medisinere seg selv,noe jeg godtar da han er 27.

Jeg er ikke fagperson og kan ikke gi råd mot selvmordstanker. Men generelt tror jeg ikke ting blir bedre av å grave seg ned i en vond fortid.

Du har ikke noe med å godta eller ikke godta hva en sønn på 27 år gjør. Det er selvfølgelig svært lite lurt å selvmedisinere seg med rusmidler, men han må selv ta ansvar for eget liv.

[Gjest Matariki]

Det hadde jeg også gjort om ikke min voksne sønn anklager meg for streng eller feil oppdragelse.Jeg har kanskje oppdratt ham som en liten mann i stedenfor ett barn.Jeg er skyld i hans traumer og psykiske problemer.I allefall 50% sier han.Resten er mor og kristendommen.

Er det alltid noen skyld, og hva får man ut av det?

Å fordele skyld?

[trollemor;o)]

''Vi er jo bare mennesker og greier ikke å leve uten å synde.''

Men hvem er det som bestemmer hva som er synd? Ifølge en god del kristne så synder antagelig kjæresten og jeg så det koster etter, men dersom det finnes en gud så tror nå jeg han smiler i skjegget og synes det er bare fint at to mennesker er glade i hverandre, selv om det ikke står på et papir. )

Ja, godt spørsmål! Jeg tenker også sånn...

drikker jeg meg full og tuller og tøyser, så er jeg sikker på at Gud syns jeg er veldig morsom;o)