Det er ikke mer synd på deg enn andre

[Helmi]

Kan også anbefale Ann Heberlein; "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve". Fantastisk bok altså. Selv om tittelen er noe dyster.

Skrevet av en dame som har slitt med BP2 siden hu var 20 år.

http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5225988

Da vil jeg heller anbefale Rigmor Galtungs 'Fullt lys og stummende mørke'. Minst 10 ganger bedre enn boken til Heberlein , synes jeg. Men smaken er forskjellig

[Spenol(1)]

Nei, venter til den kommer som film.

LOL:)

[cathlin]

Sikkert en interessant bok, men

''Boken illustrerer at uansett bakgrunn og livssituasjon kan vi alle velge å se håpefullt på fremtiden. ''

Man kan muligens velge å gjøre det, men å se håpefult på fremtiden hjelper ikke nødvendigvis i seg selv. En faktisk opplevelse av at det går bedre hjelper mye mer.

[Spenol(1)]

Sikkert en interessant bok, men

''Boken illustrerer at uansett bakgrunn og livssituasjon kan vi alle velge å se håpefullt på fremtiden. ''

Man kan muligens velge å gjøre det, men å se håpefult på fremtiden hjelper ikke nødvendigvis i seg selv. En faktisk opplevelse av at det går bedre hjelper mye mer.

jeg håper at det vi leser bare er drøyt oppsummert, og at selve boken vil vise større nyanser.

Folk er forskjellige. Ikke alt passer for alle.

[Gjest offerlam]

jeg håper at det vi leser bare er drøyt oppsummert, og at selve boken vil vise større nyanser.

Folk er forskjellige. Ikke alt passer for alle.

Ja, vi får håpe det.

[Spenol(1)]

Enig, dette lukter det litt gammelt og møllspist av. Selvsagt er det mulig å innse at man er et offer, samtidig som man kommer seg videre. Det betyr da ikke at man skyver ansvaret over på andre!!

''Enig, dette lukter det litt gammelt og møllspist av. Selvsagt er det mulig å innse at man er et offer, samtidig som man kommer seg videre. Det betyr da ikke at man skyver ansvaret over på andre!!

''

Det blir kanskje formulert slik for å skape blest om boka. En kan fint kombinere to tanker på en gang. En kan være et offer i forhold til en situasjon som har oppstått, men en kan også ta styringen over eget liv, og gjøre noe nytt. Kanskje han legger noe annet i å " ta ansvaret for eget liv" ? Det skal uansett bli interessant å lese dette.

Ut fra det jeg leser så får jeg nesten følelsen av at det er en psykiater som begynner å bli litt kynisk etter å ha hørt alle elendighetshistoriene.

[Spenol(1)]

Kommer til å holde utkikk etter den. Men kjenner også at jeg er skeptisk - forfatteren er mannen bak "hypokondriklinikken" i Bergen og har visst klokkertro på kognitiv terapi som "tidens løsen".

jeg har også tro på kognitiv terapi-men alt med måte.

[Gjest møllspist]

Spørsmålet er om man ser seg som et offer for en handling/i en situasjon og ikke for resten av livet.

Man kan da fint se på seg selv som offer for det som har skjedd resten av livet, men samtidig ta tak i livet sitt og gå videre. Jeg vil resten av mitt liv vite at jeg var offer for noe grusomt som pågikk i 17 år, og det har og vil influere livet mitt fremover også. Men det betyr jo ikke at jeg ikke går i behandling og tar tak i livet mitt for å bli bedre. Selv om ansvaret ligger hos overgriperen, så er det ingen andre enn jeg som kan jobbe for et bedre liv. Synes denne boka bare er et oppgulp av noe som var i vinden på 80-tallet. Dette er jo ikke svart/hvitt: "Enten er jeg et offer og livet går til helvete og alle andre har skylda, eller jeg er et supermenneske som aldri har vært offer uansett hva som skjedde med meg og ingenting er den andres feil".

Trodde psykiatrien var kommet lenger enn som så. Det er i allefall mine erfaringer med psykiatrien - at det har den.

[Gjest møllspist]

jeg håper at det vi leser bare er drøyt oppsummert, og at selve boken vil vise større nyanser.

Folk er forskjellige. Ikke alt passer for alle.

Antakeligvis er denne boka skrevet for å tjene penger; dette er ikke seriøs psykiatri slik jeg ser det, men en salgsgimmick ment til å provosere og skape blest, slik at den selger bedre. Jeg har bøker fra tidlig 90-tall hvor det står det samme, så dette er jo ikke noe nytt, men oppgulp av noe som var i vinden fra den gang. Har lest hans andre bøker også, og synes de er veldig "enkle" og svart/hvitt. Så denne kommer jeg nok ikke til å kjøpe :-)

[Gjest møllspist]

Nei, venter til den kommer som film.

*ler*

[Gjest møllspist]

representerer det eksemplet han kom med her, alle som sliter med noe psykisk?

Er mangelen for å ta ansvar for eget liv et gjennomgående trekk for de som sliter, eller blir det satt veldig på spissen her?

Jeg kjenner mange som har vært utsatt for store traumer, og som livet har fart hardt med. Jeg sitter ikke igjen med en følelse av at de ikke vil ta ansvar for eget liv, eller komme seg ut av elendigheten. At en i mange tilfeller kan oppleve seg som et offer trenger ikke å bety at en nødvendigvis synes mer synd på seg selv enn andre som også sliter. Det ene trenger ikke å utelukke det andre.

Ikke sant, bra skrevet.

[Tonette]

Man kan da fint se på seg selv som offer for det som har skjedd resten av livet, men samtidig ta tak i livet sitt og gå videre. Jeg vil resten av mitt liv vite at jeg var offer for noe grusomt som pågikk i 17 år, og det har og vil influere livet mitt fremover også. Men det betyr jo ikke at jeg ikke går i behandling og tar tak i livet mitt for å bli bedre. Selv om ansvaret ligger hos overgriperen, så er det ingen andre enn jeg som kan jobbe for et bedre liv. Synes denne boka bare er et oppgulp av noe som var i vinden på 80-tallet. Dette er jo ikke svart/hvitt: "Enten er jeg et offer og livet går til helvete og alle andre har skylda, eller jeg er et supermenneske som aldri har vært offer uansett hva som skjedde med meg og ingenting er den andres feil".

Trodde psykiatrien var kommet lenger enn som så. Det er i allefall mine erfaringer med psykiatrien - at det har den.

Livet er ikke svart/hvitt, og jeg tror ikke boka har alle svarene, men synes den kan være intressant å lese.

Det er fint å lese om hvordan mennesker kommer seg videre, og oppnår sine mål. Det er ikke dermed sagt at deres metode er den eneste riktige, selv om den er riktig for de. Men ved å lese slike historier, så kan man se ting fra et annet perspektiv, få en annen forståelse, og ta til seg de rådene som passer for deg.

[Gjest togli]

Sikkert en interessant bok, men

''Boken illustrerer at uansett bakgrunn og livssituasjon kan vi alle velge å se håpefullt på fremtiden. ''

Man kan muligens velge å gjøre det, men å se håpefult på fremtiden hjelper ikke nødvendigvis i seg selv. En faktisk opplevelse av at det går bedre hjelper mye mer.

Det er selvsagt noe i det du sier, men jeg tror også at når man _velger_ å være optimist, så vil man lettere oppleve at de positive tingene skjer -og man vil være bevisst på alle de små tingene som gir gleder i livet. Velger man negativiteten, virker ting som regel mørkt uansett...

[Gjest møllspist]

Det er selvsagt noe i det du sier, men jeg tror også at når man _velger_ å være optimist, så vil man lettere oppleve at de positive tingene skjer -og man vil være bevisst på alle de små tingene som gir gleder i livet. Velger man negativiteten, virker ting som regel mørkt uansett...

Det er ikke snakk om negativt/positivt, men noe jeg vil kalle realisme, som noe jeg tenker er første pri for å oppnå sine mål. Liker ikke ordene positiv/negativ, vil heller bruke ordene "realisme" (slik var det faktisk, og det var ikke min feil), "muligheter" (gjøre det beste ut av det jeg kan), "tro" (jeg tror på meg selv og at jeg kan få et bedre liv), "håp" (jeg vil aldri slippe håpet). Ordene negativt/positivt synes jeg blir for svart/hvitt og bidrar nok til at mange som sliter med tung depresjon får skyldsfølelse fordi de ikke er mer "positive". Og som flere har sagt her i tråden; ikke alt funker for alle.

[Gjest møllspist]

Livet er ikke svart/hvitt, og jeg tror ikke boka har alle svarene, men synes den kan være intressant å lese.

Det er fint å lese om hvordan mennesker kommer seg videre, og oppnår sine mål. Det er ikke dermed sagt at deres metode er den eneste riktige, selv om den er riktig for de. Men ved å lese slike historier, så kan man se ting fra et annet perspektiv, få en annen forståelse, og ta til seg de rådene som passer for deg.

Ja, det er helt sikkert en del som vil få noe ut av denne boka, vi er som du sier ulike. For min del så blir det som sagt litt for unyansert, noe som antakeligvis vil føre til at jeg får hukommelsestap ikke så lang tid etter at jeg har lest boka

[nitty-gritty]

Man kan da fint se på seg selv som offer for det som har skjedd resten av livet, men samtidig ta tak i livet sitt og gå videre. Jeg vil resten av mitt liv vite at jeg var offer for noe grusomt som pågikk i 17 år, og det har og vil influere livet mitt fremover også. Men det betyr jo ikke at jeg ikke går i behandling og tar tak i livet mitt for å bli bedre. Selv om ansvaret ligger hos overgriperen, så er det ingen andre enn jeg som kan jobbe for et bedre liv. Synes denne boka bare er et oppgulp av noe som var i vinden på 80-tallet. Dette er jo ikke svart/hvitt: "Enten er jeg et offer og livet går til helvete og alle andre har skylda, eller jeg er et supermenneske som aldri har vært offer uansett hva som skjedde med meg og ingenting er den andres feil".

Trodde psykiatrien var kommet lenger enn som så. Det er i allefall mine erfaringer med psykiatrien - at det har den.

For det første tror jeg du misforsto hva jeg sa, for det andre vet du utrolig mye om en bok du ikke har lest.

[laban]

For det første tror jeg du misforsto hva jeg sa, for det andre vet du utrolig mye om en bok du ikke har lest.

''...for det andre vet du utrolig mye om en bok du ikke har lest.''

Det tenkte jeg om opptil flere her, da jeg så gjennom tråden...

[petter smart]

Dersom du har opplevd fysiske og psykiske overgrep i barndommen, vil jeg påstå at det er mer synd på deg enn på meg som hadde en god barndom.

Slik sett er tittelen noe meningsløs. Men poenget om at man må prøve å komme seg videre og ikke alltid se på seg selv om som et offer og rettferdiggjøre all (negativ) oppførsel og holdninger med det som har skjedd, tror jeg har mye for seg.

[Gjest togli]

Det er ikke snakk om negativt/positivt, men noe jeg vil kalle realisme, som noe jeg tenker er første pri for å oppnå sine mål. Liker ikke ordene positiv/negativ, vil heller bruke ordene "realisme" (slik var det faktisk, og det var ikke min feil), "muligheter" (gjøre det beste ut av det jeg kan), "tro" (jeg tror på meg selv og at jeg kan få et bedre liv), "håp" (jeg vil aldri slippe håpet). Ordene negativt/positivt synes jeg blir for svart/hvitt og bidrar nok til at mange som sliter med tung depresjon får skyldsfølelse fordi de ikke er mer "positive". Og som flere har sagt her i tråden; ikke alt funker for alle.

Hm... mulig du har rett..

Jeg har heldigvis aldri opplevd fæle ting som kunne gjort meg deprimert osv...eneste er kanskje skilsmissen (men den var mitt valg - uansett tøft å gjennomgå det). Merker med meg selv at tankene mine bestemmer hvordan dagen min blir.... så jeg er sjelden sur og negativ, for da vet jeg at følelsene mine blir "ekle"

Sikkert ikke alltid så enkelt for de som har store ting de sliter med.. Ser den..

[Gjest møllspist]

For det første tror jeg du misforsto hva jeg sa, for det andre vet du utrolig mye om en bok du ikke har lest.

Jeg vet ikke utrolig mye om en bok jeg ikke har lest, dette er mitt inntrykk etter å ha lest oppsummeringen (som jo er der nettopp for å gi et inntrykk..), samholdt med mine erfaringer av andre bøker vedkommende har skrevet. Så ut i fra det inntrykket blir dette litt for "enkel" psykologi for meg. Men, men, bildet blir kanskje littegrann mer nyansert hvis/når/om jeg skulle slumpe til å lese boka, hvem vet. Snakker bare ut i fra erfaringene/inntrykket av denne boka. Har forresten du lest den?