Bedring NHD ?

[Gjest Tilbake til livet]

Jeg har hatt det vondt en del år. Resultatet da jeg kapitulerte var fullstendig vrak, kanskje grensepsykotisk, svære flashbacks, nesten ingen evne til å tenke og planlegge frem i tid, liten evne til å føre en samtale i perioder fordi jeg var så dårlig. Det har vært fullstendig stillstand i hjernen. Altså nedfrosset hjerne. Ingen inntrykk lagres, eller legges til erfaringen. Dagen har vel kunnet oppsummeres som mer eller mindre "jeg er her ikke mer lenger" De fargene i omgivelsene, verden, forskjelllene, ulike følelsesmessige stemninger, har bare vært "føler ingenting" og ingen differensiering av følelser. Bare en slags "tilstand" som har vært uutholdelig å være inni. Og dagene har bare gått og gått.

Konklusjonen i løpet av en dag har vært mer "jeg lever ikke, jeg bare er her"

Fikk piller og samtaleterapi. Psykologen har snakket med de delene av hjernen min som husker ting. Da fikk de frem følelser, sinne, gråt, og det som er. De åpnet liksom kanalene inn til hjernen min med SSRI. Slik at jeg begynnte å huske ting som har vært tidligere. Denne informasjonen gav jeg til helsevesenet. Og de sier jo det samme at "det har vært svære ting du har vært gjennom" På det verste endte jeg opp som et slags livreddd dyr som hadde frosset ned. Psykologen måtte bare sitte i rommet og være trygghet. Bare være, uten å si så mye. I det siste har det skjedd en endring. En mentalt endring. Jeg kan kjenne følelsen av høst. Følelsen av vind i fjeset, en følelse av ro, en følelse når jeg koser med kaninen min, en slags følelse av tilstedeværelse i livet, de små tingene kommer innimellom tilbake til meg. De små følelsesmessige dagligdagse opplevelsene som jeg helt har glemt ut fordi det har vært så lenge siden. Det tok min psykolog 1 år å få tårer frem. Jeg var altså stivnet. Nå kan jeg grine lett, og tåler å grine, altså belastingen av å grine er ikke så voldsom at jeg blir psykisk dårligere av det. Det kan skje både snille og slemme ting, og jeg har en viss form for kontroll, jeg blir ikke satt ut av spill av det. Psykologen reddet meg tilbake til rommmet, til å orke å være tilstede, fra en tilstand av totalt tatt farvel med verden. Til å greie å "ta inn" øyeblikkene og kjenne på de.

[Gjest Matariki]

Så bra at du er bedre