Forhold når man sliter psykisk

[Gjest redd og håpefull]

Jeg er så fortvilet nå. Har en krypende angst, en slags panikkfølelse som er der jevnt over og som ikke vil slippe taket....

Jeg bor med verdens herligste mann og vi er utrolig glade i hverandre. Vi sliter begge psykisk, men på en sånn måte at vi for det meste klarer å backe opp hverandre og ikke slite hverandre ut. Tror det er fordi vi sliter så forskjellig, og vi begge er ganske ressurssterke og voksne. Det vil blant annet si at vi snakker ut om ting rett fra levra før det blir et problem. Både han og jeg er sånn, og vi krangler svært sjeldent, da vi stopper det før det går så langt.

Jeg har opplevd en god del traumer fra barndommen og oppover. Omsorgsvikt i barndommen, samt mobbing, og overgrep som varte i over 10 år fra da jeg var ung voksen (det var en maktrelasjon, klarer ikke gå mer inn på det her).

Dette har gjort noe med mitt syn på menn generelt. Han jeg er sammen med og som snart skal bli min forlovede, er den totale motsetningen til han som misbrukte meg. Det er veldig godt, men likevel dukker "spøkelsene" opp med jevne mellomrom. Det er flashbacks og en grusom angst for å bli forlatt denne gangen også. Jeg sliter først og fremst med PTSD, men har fra tidligere eupf og upf. Da er det kanskje ganske så innlysende at relasjoner er vanskelige for meg.

Jeg trenger sårt noen råd/kloke ord om hvordan jeg kan belaste min kjære minst mulig slik at jeg ikke sliter han ut (det er sjeldent det skjer, men det har skjedd et par ganger). Hvordan kan jeg klare å "holde på" sterk angst og fortvilelse (redsel for å bli forlatt) uten å spørre/be om bekreftelser hele tiden? Jeg er også sjalu - hvordan klare å "slippe taket" og sette han "fri"? Jeg vil han bare det beste, og jeg har stor empati for han, og er vanvittig glad i han. Vi har egentlig et bra forhold fordi han forstår veldig mye, er veldig klok, samtidig som han er meget stabil og ikke lar seg berøre for mye av mine svingninger.

Men likevel - hva kan JEG gjøre for at forholdet vårt skal bli best mulig? Blir glad for svar :-)

[Gjest sangsol]

Du starter med rett innstilling- ved å spørre hva du selv kan gjøre.

Veldig bra.

Generelt så er det positivt å gi hverandre rom for annet enn en selv. Skal han ut, så bli opptatt med noe annet selv. Likeledes, planlegg noe uten han i blant (så får han "fri").

"fri" = tid til å finne ut at man egentlig er utrolig heldig som har sånn trivelig partner hjemme. Ja, for det er ofte lettere å kjenne på det når man er borte fra hverandre.

Sjalusi: arrester tankene. Og tenk hvem han valgte og velger bo med. Fokuser på tanken på hvem han valgte og er med. Og så skifter du tanke-tema.

Dette med flashbacs (?) og slikt, kan du kanskje fortelle om. Men pass etters på at ikke du bruker partneren din som en slags terapeut. Man blir sliten av å bare høre om problemer og tidligere problemer.

Jeg har ingen andre råd. Det ovenfor bruker jeg og min mann (uten at noen av oss sliter psykisk).