Suicudal drittsekk?

[Gjest Bipolar58]

Får høre av mine barn at jeg nok ikke var så snill som jeg kunne ha vært.Mine sønner er nå 26 og snart 28.

Må de selv ta ansvaret for sitt eget liv,eller skal jeg ta på meg alt de mener jeg har gjort av negative ting.

Den eldste bruker min dårlige samvittighet til å låne penger han "glemmer" å betale tilbake.

Begge har fått 50 000 i arv etter sine besteforeldre,som jeg kunne valgt å holde igjen,eller å betalt ut i 5000x 10 mnd.De fikk alt sammen i en stor pott.

Den yngste er gift og "selvgående",men han eldste mener han også er bipolar og skylder på meg.

Han har fått biler av meg for over 20 000 (snart 30) men det virker som jeg kaster pengene i en bunnløs brønn!

Hvor lenge er vi pliktet til å fø på voksne barn?Bør man ikke egentlig slutte når de flytter ut i 18 års alderen?

Han eldste liker visst å utnytte sin far,siden jeg har en ganske høy uføretrygd.(300' )

[frosken]

Hva i all verden mener du med tittelen på innlegget ditt? Hva har det med din relasjon til din sønn å gjøre?

[XbellaX]

Dette er litt på sidelinjen men du bør begynne å tenke igjennom hva du poster her, du skriver svært mye konkret informasjon. Anonymiser deg litt bedre, om ikke for degselv så i det minste for din familie.

[Lillemus]

Han vil fortsette så lenge du gir ham penger.

[Gjest Nickløsheletida]

Dette har du spurt om tidligere og du kommer til å få samme svar som sist. Det er ikke vanlig å forsørge sine barn i den alderen.

[serenity777]

Det er vanlig å hjelpe barn økonomisk, dersom de har akutte behov, og litt som gaver o.l, igjennom livet. Dersom det er slik att din ene sønn, litt setter seg i vriene situasjoner fordi han vet han kan bomme av deg, så er det selvsagt noe annet.

[Gjest Bipolar58]

Hva i all verden mener du med tittelen på innlegget ditt? Hva har det med din relasjon til din sønn å gjøre?

Hvis jeg er svært deprimert og min sønn menet at jeg har ødelagt hans liv,gjør ikke det depresjonen og fortvilelsen noe mindre.

Hvor går egentlig grensen for hvor mye og når man skal hjelpe sine barn?

Jeg har fått mere selvmordstanker når min sønn forteller hva han mener jeg har gjort og sagt fra han var 7-17.

En annen sak er jo at dette er 10-20 år siden og hvormye far skal stå til rette for av synder.Hvis jeg var så ille som han påstår burde enten politiet vært inkoblet,eller mor skulle ha skilt seg før.

Det er veldig destruktivt for en far å høre at han slett ikke var den snille pappaen han trodde han var,snarere tvert imot.

Religion lar jeg ligge nå,de som kjenner meg kjenner også den historien.

Det blir jo veldig tragisk hvis min sønn dytter meg utfor stupet uten å forstå det!

Jeg velger å ta det han sier med en klype salt.Mulig han var meget sårbar og jeg ikke var istand til å oppdage dette.

Begge mine barn var meget vakre som små,og jeg forstår godt at jeg ble skilt.

[Gjest Matariki]

Hvis jeg er svært deprimert og min sønn menet at jeg har ødelagt hans liv,gjør ikke det depresjonen og fortvilelsen noe mindre.

Hvor går egentlig grensen for hvor mye og når man skal hjelpe sine barn?

Jeg har fått mere selvmordstanker når min sønn forteller hva han mener jeg har gjort og sagt fra han var 7-17.

En annen sak er jo at dette er 10-20 år siden og hvormye far skal stå til rette for av synder.Hvis jeg var så ille som han påstår burde enten politiet vært inkoblet,eller mor skulle ha skilt seg før.

Det er veldig destruktivt for en far å høre at han slett ikke var den snille pappaen han trodde han var,snarere tvert imot.

Religion lar jeg ligge nå,de som kjenner meg kjenner også den historien.

Det blir jo veldig tragisk hvis min sønn dytter meg utfor stupet uten å forstå det!

Jeg velger å ta det han sier med en klype salt.Mulig han var meget sårbar og jeg ikke var istand til å oppdage dette.

Begge mine barn var meget vakre som små,og jeg forstår godt at jeg ble skilt.

''En annen sak er jo at dette er 10-20 år siden og hvormye far skal stå til rette for av synder.''

Syns det blir helt feil å skylde på barndom når en er godt voksen, men vet mange gjør det. Ansvarsfraskrivelse? Har hatt det så vondt derfor....unskyldninger.

Blir helt feil når en på 40 år skylder på barndommen, en er jo mer voksen enn barn...flere år voksen.

[nitty-gritty]

''En annen sak er jo at dette er 10-20 år siden og hvormye far skal stå til rette for av synder.''

Syns det blir helt feil å skylde på barndom når en er godt voksen, men vet mange gjør det. Ansvarsfraskrivelse? Har hatt det så vondt derfor....unskyldninger.

Blir helt feil når en på 40 år skylder på barndommen, en er jo mer voksen enn barn...flere år voksen.

''Blir helt feil når en på 40 år skylder på barndommen, en er jo mer voksen enn barn...flere år voksen.''

Nå er det vel slik at stor skade kan bli gjort på svært kort tid, og da spesielt i barndommen.

[Gjest Matariki]

''Blir helt feil når en på 40 år skylder på barndommen, en er jo mer voksen enn barn...flere år voksen.''

Nå er det vel slik at stor skade kan bli gjort på svært kort tid, og da spesielt i barndommen.

Joda, men enkelte folk skylder ALT på bardommen. Det blir absurd for min del. "Er slik pga ditt og datt" og "Kan ikke for det pga ditt og datt i barndommen". Er det det de sitter og snakker om på gamlehjemmet og?

Er det det de husker, barndommen sin og ikke resten av livet?

Har sett folk som dyrker sin vonde barndom, kommer ikke videre da. En må ha andre følelse og tanker som voksen, "barnet" må man legge igjen der det hører hjemme...i fortiden.

[Gjest tenk deg om]

Hvis jeg er svært deprimert og min sønn menet at jeg har ødelagt hans liv,gjør ikke det depresjonen og fortvilelsen noe mindre.

Hvor går egentlig grensen for hvor mye og når man skal hjelpe sine barn?

Jeg har fått mere selvmordstanker når min sønn forteller hva han mener jeg har gjort og sagt fra han var 7-17.

En annen sak er jo at dette er 10-20 år siden og hvormye far skal stå til rette for av synder.Hvis jeg var så ille som han påstår burde enten politiet vært inkoblet,eller mor skulle ha skilt seg før.

Det er veldig destruktivt for en far å høre at han slett ikke var den snille pappaen han trodde han var,snarere tvert imot.

Religion lar jeg ligge nå,de som kjenner meg kjenner også den historien.

Det blir jo veldig tragisk hvis min sønn dytter meg utfor stupet uten å forstå det!

Jeg velger å ta det han sier med en klype salt.Mulig han var meget sårbar og jeg ikke var istand til å oppdage dette.

Begge mine barn var meget vakre som små,og jeg forstår godt at jeg ble skilt.

Du liker ikke at din sønn skylder på deg, men er ikke det spor bedre selv når du skylder på han. "Han dytter deg utfor stupet" eller hva du nå skriver. Han har ansvar for sitt liv, og kommer ikke videre av å skylde på deg, men du har like fullt ansvar for ditt liv og kommer i alle fall ikke lenger av å skylde på ham.

[Gjest duken]

''En annen sak er jo at dette er 10-20 år siden og hvormye far skal stå til rette for av synder.''

Syns det blir helt feil å skylde på barndom når en er godt voksen, men vet mange gjør det. Ansvarsfraskrivelse? Har hatt det så vondt derfor....unskyldninger.

Blir helt feil når en på 40 år skylder på barndommen, en er jo mer voksen enn barn...flere år voksen.

''Syns det blir helt feil å skylde på barndom når en er godt voksen, men vet mange gjør det. Ansvarsfraskrivelse? Har hatt det så vondt derfor....unskyldninger.''

Det er forskjell på unnskyldninger og forklaringer. En prøver ikke alltid å "unnskylde" sin oppførsel fordi om en prøver å "forklare" sin oppførsel.

Å forsøke å forklare sin oppførsel er etter min mening tegn på selvinnsikt.

Men til slutt: Det er vel ikke så uvanlig at barndommen setter sine spor, og fremdeles er, i et voksent menneske? Ting vi opplever på godt og vondt i barndom og oppvekst, ja selv etter at en er blitt voksen, er med på å forme en som menneske.

Så legg av deg den arrogante minen.

[Gjest Matariki]

''Syns det blir helt feil å skylde på barndom når en er godt voksen, men vet mange gjør det. Ansvarsfraskrivelse? Har hatt det så vondt derfor....unskyldninger.''

Det er forskjell på unnskyldninger og forklaringer. En prøver ikke alltid å "unnskylde" sin oppførsel fordi om en prøver å "forklare" sin oppførsel.

Å forsøke å forklare sin oppførsel er etter min mening tegn på selvinnsikt.

Men til slutt: Det er vel ikke så uvanlig at barndommen setter sine spor, og fremdeles er, i et voksent menneske? Ting vi opplever på godt og vondt i barndom og oppvekst, ja selv etter at en er blitt voksen, er med på å forme en som menneske.

Så legg av deg den arrogante minen.

''Så legg av deg den arrogante minen.''

Tror du jeg er arrogant???

Hva er arrogant med det jeg skriver?

Må være lov å ytre sine meninger da. Og jo, det er folk som dyrker sin jævlige barndom. Så la dem det da, whatever!!!

Men personlig gidder jeg faen ikke det.