Bedre prognose hvis psyk «liker «traumet?

[Gjest uklart traume]

Jeg sliter med et traume som ikke har fått så mye aksept og forståelse for. De ( mine behandlere )forstår min reaksjon men de har problemer med å forstå traumet, og hvordan det ble et så kolossalt traume for meg. Jeg føler på en måte at dette traumet blir tilskrevet min sosiale usikkerhet og dårlig selvfølelse. For det jeg forteller høres jo for utrolig ut til at det kan være sant. Jeg ser heller ikke bort i fra at denne voldsomme reaksjon kan ha blitt utløst av en tidligere opplevelse/traume. Men okke som , så sliter jeg enormt etter det som skjedde.

Er bedringsutsiktene bedre med traumatiske «spennende» traumer som det er lett å se for seg ? Jeg har en psykiateronkel som jobber innen feltet, som har fortalt meg at enkelte traumer er mer attraktive å behandle enn andre.

Hvis ja

Hvor mye har terapeutens innstilling å si her ?

[nitty-gritty]

Dette med traumer er ganske vanskelig innenfor psykologi, fordi det er så subjektivt - som du er inne på. Som oftest forholder mange seg lettest til det som er akseptert innenfor en PTSD-diagnose.

Hvordan ville du eventuelt følt deg forstått i forhold til traumet ditt? Hva har du behov for, slik at du kommer deg videre?

[Gjest uklart traume]

Dette med traumer er ganske vanskelig innenfor psykologi, fordi det er så subjektivt - som du er inne på. Som oftest forholder mange seg lettest til det som er akseptert innenfor en PTSD-diagnose.

Hvordan ville du eventuelt følt deg forstått i forhold til traumet ditt? Hva har du behov for, slik at du kommer deg videre?

''Hvordan ville du eventuelt følt deg forstått i forhold til traumet ditt? Hva har du behov for, slik at du kommer deg videre?''

Mest av alt så hadde jeg ønsket at noen kunne anerkjenne mitt traume på like linje med andre traumer. Når jeg får høre « ja, jeg ser jo at dette må ha gjort inntrykk på deg”, så føler jeg jo at terapeuten allerede tatt et standpunkt. Det er jo ingen som ville sagt «ja dette må jo ha gjort inntrykk på deg», hvis jeg ble voldtatt. Noe av problemet med mitt traume er at det jeg forteller høres for utrolig ut til å være sant. Det var bare jeg som var der, ingen vitner.

[nitty-gritty]

''Hvordan ville du eventuelt følt deg forstått i forhold til traumet ditt? Hva har du behov for, slik at du kommer deg videre?''

Mest av alt så hadde jeg ønsket at noen kunne anerkjenne mitt traume på like linje med andre traumer. Når jeg får høre « ja, jeg ser jo at dette må ha gjort inntrykk på deg”, så føler jeg jo at terapeuten allerede tatt et standpunkt. Det er jo ingen som ville sagt «ja dette må jo ha gjort inntrykk på deg», hvis jeg ble voldtatt. Noe av problemet med mitt traume er at det jeg forteller høres for utrolig ut til å være sant. Det var bare jeg som var der, ingen vitner.

Jeg synes det høres både empatisk og åpent ut at behandleren svarer deg slik. Hvis faktum er at traumet ditt ikke nødvendigvis er et traume i alles øyne (slik som en voldtekt), så kan du ikke forvente at de ser det slik.

Jeg må si jeg undrer på hva du har opplevd alene, uten vitner, som virker for fantastisk. Jeg føler behov for å si at om det er snakk om noe overnaturlig, så er ikke dette noe behandler kommer til å bruke mange terapitimer på.

[Gjest uklart traume]

Jeg synes det høres både empatisk og åpent ut at behandleren svarer deg slik. Hvis faktum er at traumet ditt ikke nødvendigvis er et traume i alles øyne (slik som en voldtekt), så kan du ikke forvente at de ser det slik.

Jeg må si jeg undrer på hva du har opplevd alene, uten vitner, som virker for fantastisk. Jeg føler behov for å si at om det er snakk om noe overnaturlig, så er ikke dette noe behandler kommer til å bruke mange terapitimer på.

Det er ikke overnaturlig, selv om jeg skulle ønske at det var det.

[nitty-gritty]

Det er ikke overnaturlig, selv om jeg skulle ønske at det var det.

Ok. Vel, jeg synes som sagt behandler framstår som empatisk når han/hun svarer slik. Jeg er usikker på hva mer du kan forvente, i grunnen og det står ikke helt klart for meg hvordan allmenn forståelse kan hjelpe ytterligere.

[Gjest Amanda XX]

''Hvordan ville du eventuelt følt deg forstått i forhold til traumet ditt? Hva har du behov for, slik at du kommer deg videre?''

Mest av alt så hadde jeg ønsket at noen kunne anerkjenne mitt traume på like linje med andre traumer. Når jeg får høre « ja, jeg ser jo at dette må ha gjort inntrykk på deg”, så føler jeg jo at terapeuten allerede tatt et standpunkt. Det er jo ingen som ville sagt «ja dette må jo ha gjort inntrykk på deg», hvis jeg ble voldtatt. Noe av problemet med mitt traume er at det jeg forteller høres for utrolig ut til å være sant. Det var bare jeg som var der, ingen vitner.

Tilsynelatende er det slik. Ekkelt når du har opplevd noe skrekkelig (som du jo har) og du merker at de tenker du reagerer helt molbo. Er det din frykt at de ikke skal tro deg - eller har du opplevd at de betviler/stiller spm om det du sier er sant?

Behandlere bør ha som barnelærdom at folk reagerer ulikt på belastende hendelser. Toucher/reaktiverer det nye traumet et (eller flere) tidligere traume, bør man vel med sunt bondevett forstå at det blir vondt verre?!

Er det overfall eller noe i den dur du har opplevd? Siden du poengterer at det ikke var noen vitner til hendelsen, tenkte jeg på.

Syns det er leit at de bagatelliserer hendelsen som var så fæl for deg. Dog skjønner jeg at det er forskjell på å miste hamsteren sin f.eks. enn om en blei piska, voldtatt eller mobbet gjennom hele oppveksten osv.

I tillegg ang psyk-er og det "å like": ja. Helt fantastisk (ironisk...) hvordan noen er helt hekta på ett emne og at det bare er såååå intr. mens annet liksom ikke vekker den interessen. Uavhengig om hvor behandlingstrengende personer er - men hva _de_ har intersse for. Tror flere psyk-er bør ristes litt, hvorfor skal de få lov og velge i hytt og pine? Pasientene må gå på audtiton...

Håper ellers du vil oppleve mer forståelse enn det du har gjort til nå!

[Gjest uklart traume]

Tilsynelatende er det slik. Ekkelt når du har opplevd noe skrekkelig (som du jo har) og du merker at de tenker du reagerer helt molbo. Er det din frykt at de ikke skal tro deg - eller har du opplevd at de betviler/stiller spm om det du sier er sant?

Behandlere bør ha som barnelærdom at folk reagerer ulikt på belastende hendelser. Toucher/reaktiverer det nye traumet et (eller flere) tidligere traume, bør man vel med sunt bondevett forstå at det blir vondt verre?!

Er det overfall eller noe i den dur du har opplevd? Siden du poengterer at det ikke var noen vitner til hendelsen, tenkte jeg på.

Syns det er leit at de bagatelliserer hendelsen som var så fæl for deg. Dog skjønner jeg at det er forskjell på å miste hamsteren sin f.eks. enn om en blei piska, voldtatt eller mobbet gjennom hele oppveksten osv.

I tillegg ang psyk-er og det "å like": ja. Helt fantastisk (ironisk...) hvordan noen er helt hekta på ett emne og at det bare er såååå intr. mens annet liksom ikke vekker den interessen. Uavhengig om hvor behandlingstrengende personer er - men hva _de_ har intersse for. Tror flere psyk-er bør ristes litt, hvorfor skal de få lov og velge i hytt og pine? Pasientene må gå på audtiton...

Håper ellers du vil oppleve mer forståelse enn det du har gjort til nå!

Nei, jeg føler vel at dette blir litt snakket bort og tilskrevet min generelle sårbarhet. Det er det som er problemet hvis man har et traume som ikke følger det vanlige mønsteret. Det er lettere hvis terapeuten klarer å se det for seg.

det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.

[Gjest Amanda XX]

Nei, jeg føler vel at dette blir litt snakket bort og tilskrevet min generelle sårbarhet. Det er det som er problemet hvis man har et traume som ikke følger det vanlige mønsteret. Det er lettere hvis terapeuten klarer å se det for seg.

det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.

"Mental voldtekt": så de skjønner ikke at psykisk mishandling er like ille som fysisk mishandling.... Uff :-( Tenker psyk at det blir så diffust liksom?!

Trodde psyk-er hadde fått med seg at om man har opplevd tidligere traumer og kommer i et nytt, så er det vanlig at en enten er følelsesavflatet (underreagerer) eller reagerer veldig sterkt. Blir litt som tannlegeskrekk. Har du vært borti en kynisk barnetannlege som elska å borre i tann etter tann uten bedøvelse, også møter du en som er halvparten så ille, så kan du reagerere like sterkt eller sterkere enn ved tannlege nr. 1. Sorry lang setn.

Kanskje du kan prøve en annen psyk? Også trene på for deg selv å beskrive traumet mer detaljert? Kan også være at psykene før har hatt probl med å henge med også fordi det har blitt uklart hva som egentlig var problemet. Altså at de har satt ev. likhetstegn mellom udetaljert traumebeskrivelse og grad av viktighet liksom? Bare synsing fra min side altså. Trengte bare tenke etter en mulig forklaring også fra deres manglende/relativt lave empatiske holdning,

[Gjest uklart traume]

"Mental voldtekt": så de skjønner ikke at psykisk mishandling er like ille som fysisk mishandling.... Uff :-( Tenker psyk at det blir så diffust liksom?!

Trodde psyk-er hadde fått med seg at om man har opplevd tidligere traumer og kommer i et nytt, så er det vanlig at en enten er følelsesavflatet (underreagerer) eller reagerer veldig sterkt. Blir litt som tannlegeskrekk. Har du vært borti en kynisk barnetannlege som elska å borre i tann etter tann uten bedøvelse, også møter du en som er halvparten så ille, så kan du reagerere like sterkt eller sterkere enn ved tannlege nr. 1. Sorry lang setn.

Kanskje du kan prøve en annen psyk? Også trene på for deg selv å beskrive traumet mer detaljert? Kan også være at psykene før har hatt probl med å henge med også fordi det har blitt uklart hva som egentlig var problemet. Altså at de har satt ev. likhetstegn mellom udetaljert traumebeskrivelse og grad av viktighet liksom? Bare synsing fra min side altså. Trengte bare tenke etter en mulig forklaring også fra deres manglende/relativt lave empatiske holdning,

Det som også gjør det vanskelig er at de personene som "voldtok" meg var i en autoritetssituasjon. De kunne gjøre akkurat som de ville- og slippe unna med det. Når jeg forteller om dette her, så er det jo de som blir trodd. For det jeg forteller om er det vanskelig å forestille seg.

Da er det lettere å holde fast ved at jeg i utgangspunktet er en sårbar person.

[frosken]

Jeg blir usikker på din definisjon av "traume". Hva legger du i begrepet?

Dersom man henger seg opp i en ubehagelig eller krenkende opplevelse (som ikke utgjør det de fleste ville betegne som et traume), så bør man kanskje fokusere på sin egen manglende fleksibilitet i forhold til å komme seg over en krenkende opplevelse. Tendens til å bli opphengt i negative erfaringer sier noe om din personlighet, og kanskje er det dette noen har forsøkt å formidle til deg.

[frosken]

Nei, jeg føler vel at dette blir litt snakket bort og tilskrevet min generelle sårbarhet. Det er det som er problemet hvis man har et traume som ikke følger det vanlige mønsteret. Det er lettere hvis terapeuten klarer å se det for seg.

det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.

''det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.''

Du er veldig dramatisk i din bruk av språk og metaforer her. Er du sikker på at din tenkning rundt det som skjedde står i et rimelig forhold til det reelle innhold i hendelsen?

Jeg får tanker om at du kanskje bør reflektere litt mer over det dine behandlere har forsøkt å formidle. Hva ved deg selv gjør at du blir så opphengt?

[Gjest Amanda XX]

Det som også gjør det vanskelig er at de personene som "voldtok" meg var i en autoritetssituasjon. De kunne gjøre akkurat som de ville- og slippe unna med det. Når jeg forteller om dette her, så er det jo de som blir trodd. For det jeg forteller om er det vanskelig å forestille seg.

Da er det lettere å holde fast ved at jeg i utgangspunktet er en sårbar person.

Ok. Som LO-lederen GV som skyldte på at Ingunn Yssen tok på vei unødig pga hennes personlighet altså, mer i den gate?

I en autoritetssituasjon: da tenker jeg på eks. en sjef, mellomleder, pers. i akuttpsykiatrien som bestemmer over en etc. Eller en forelder e.l. Du skriver:

''var i en autoritetssituasjon. De kunne gjøre akkurat som de ville- og slippe unna med det.''

I psykiatrien, religiøse ledere, "overhodet" Nav m. fl. kan gjøre en liten. Fordi relasjonen ikke er likeverdig. De bestemmer og du kan fort bli en undersott. Eks. hadde jeg blitt akuttinnlagt og noen hadde brukt mye fysisk makt mer enn/uten at det var nødvendig, ville det vært et traume for meg og trigge veldig mye ekkelt. (Har opplevd seksuelt misbruk hvor jeg ble liten og holdt nede av overgriper fysisk). Da ville dette - for meg - blitt veldig traumatisk.

Får ikke helt tak i hva det er du har opplevd - er jeg mer inne på sporet?

[Gjest tror jeg vet?]

Nei, jeg føler vel at dette blir litt snakket bort og tilskrevet min generelle sårbarhet. Det er det som er problemet hvis man har et traume som ikke følger det vanlige mønsteret. Det er lettere hvis terapeuten klarer å se det for seg.

det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.

Jeg har til dels samme opplevelse, ting tillegges meg som person (det er fordi jeg er sårbar, overreagerer, har feil strategier osv) uten å se at det er akkurat hva som hendte meg i barndom og ungdom- jeg fikk høre at problemet ikke var vold, rus, overgrep. Men meg når jeg protesterte mot det som hendte. JEG var feilen, med overdrivelser, oppmerksomhetssyk, vanskelig osv osv.

Det er hele tiden meg som er feil. Uansett hva som er feil.

[Gjest Amanda XX]

''det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.''

Du er veldig dramatisk i din bruk av språk og metaforer her. Er du sikker på at din tenkning rundt det som skjedde står i et rimelig forhold til det reelle innhold i hendelsen?

Jeg får tanker om at du kanskje bør reflektere litt mer over det dine behandlere har forsøkt å formidle. Hva ved deg selv gjør at du blir så opphengt?

Et traume kan vel nettopp gjøre en opphengt. Kroppen og hodet reagerer med skrekk, det kan influere alt/mye av hverdagen når en ikke kommer over det. Eks. som flere av ungdommene som sliter etter Utøya (søvnvansker, repeterende tanker, skvettenhet, leter etter fluktmuligheter fra et rom de er i, synet av en politiuniform som får dem helt i ulage, drømmer av marerittypen med repeterende innhold, kaldsvetting, hjertebank, stivhet i kroppen, skepsis til folk - er de til å stole på eller har jeg grunn til å være "paranoid" etc)

Utøya er et veldig ekstraordinært traume. Trådstarter har opplevd traume tidligere,, og da er det kanskje ikke så rart at vdk. kan få utøst stressrekasjoner m.m. når hun (eller han) kommer opp i en ny belastende hendelse?

Skjønner jeg mer om en psyk "bagatelliserer" traumeopplevelsen om det var hamsteren som døde enn om en pers. blir trakassert i et maktforhold av en sjef, får en revolver retta mot tinningen osv. Trådstarter skriver mentalt voldtekt. Tenker ikke da på at traumet ikke er et gyldig traume.

Men selvsagt - igjen - lettere å komme med råd/innspill om trådstarter kan gi mer info til oss. Håper det. Er jo anonyme her, så det er ikke så stor fare sånn sett. Er enig i at om det er snakk om at frisøren klippet 1 cm mer av håret enn man ville, er det et misforhold mellom reaksjon/opplevelse av at dette er et reellt alvorlig traume. Hadde kanskje blitt litt irritert der og da på frisøren, men ikke noe mer enn det. Dumt eksempel sikkert, men prøver illustrere her.

[Gjest Amanda XX]

Jeg har til dels samme opplevelse, ting tillegges meg som person (det er fordi jeg er sårbar, overreagerer, har feil strategier osv) uten å se at det er akkurat hva som hendte meg i barndom og ungdom- jeg fikk høre at problemet ikke var vold, rus, overgrep. Men meg når jeg protesterte mot det som hendte. JEG var feilen, med overdrivelser, oppmerksomhetssyk, vanskelig osv osv.

Det er hele tiden meg som er feil. Uansett hva som er feil.

OMG. Regner det ikke var psyk-er som sa det, men foreldrene dine???

[Gjest uklart traume]

"Mental voldtekt": så de skjønner ikke at psykisk mishandling er like ille som fysisk mishandling.... Uff :-( Tenker psyk at det blir så diffust liksom?!

Trodde psyk-er hadde fått med seg at om man har opplevd tidligere traumer og kommer i et nytt, så er det vanlig at en enten er følelsesavflatet (underreagerer) eller reagerer veldig sterkt. Blir litt som tannlegeskrekk. Har du vært borti en kynisk barnetannlege som elska å borre i tann etter tann uten bedøvelse, også møter du en som er halvparten så ille, så kan du reagerere like sterkt eller sterkere enn ved tannlege nr. 1. Sorry lang setn.

Kanskje du kan prøve en annen psyk? Også trene på for deg selv å beskrive traumet mer detaljert? Kan også være at psykene før har hatt probl med å henge med også fordi det har blitt uklart hva som egentlig var problemet. Altså at de har satt ev. likhetstegn mellom udetaljert traumebeskrivelse og grad av viktighet liksom? Bare synsing fra min side altså. Trengte bare tenke etter en mulig forklaring også fra deres manglende/relativt lave empatiske holdning,

Det blir for omfattende å skulle forklare traumet her. Kanskje er noe av problemet at jeg sliter med å sette ord på det.? Hvis jeg hadde vært utsatt for et fysisk traume så hadde hendelsesforløpet vært anderledes.

Jeg vurderer å ta det opp med en annen behandler, da jeg føler at kommunikasjonen ikke er så bra i utgangspunktet.

[Gjest uklart traume]

''det blir for komplisert å forklare traumet her, men det handler om ondskap. Jeg har vært borti noen mennesker som har rokket ved mitt generelle menneskesyn. De har ikke vært borti meg fysisk men har på en måte voldtatt meg mentalt.''

Du er veldig dramatisk i din bruk av språk og metaforer her. Er du sikker på at din tenkning rundt det som skjedde står i et rimelig forhold til det reelle innhold i hendelsen?

Jeg får tanker om at du kanskje bør reflektere litt mer over det dine behandlere har forsøkt å formidle. Hva ved deg selv gjør at du blir så opphengt?

Det jeg prøver å formidle er at det jeg opplevde ikke følger det samme mønsteret for et annet traume. Jeg vet heller ikke om dette kan ha blitt utløst av tidligere traumer.

Sånn rent generelt så lurer jeg på om de som opplever et traume som en terapeut ikke helt klarer å se for seg, vil få større problemer med å riste det av seg, enn de som har et traume med et helt klart hendelsesforløp.

[Gjest Psyk av alt]

Du har mer enn en behandler som ikke helt forstår din reaksjon.

Kanskje du skal tenke litt over hvorfor.

Støtter forøvrig "froskens" svar.

[frosken]

Det jeg prøver å formidle er at det jeg opplevde ikke følger det samme mønsteret for et annet traume. Jeg vet heller ikke om dette kan ha blitt utløst av tidligere traumer.

Sånn rent generelt så lurer jeg på om de som opplever et traume som en terapeut ikke helt klarer å se for seg, vil få større problemer med å riste det av seg, enn de som har et traume med et helt klart hendelsesforløp.

Jeg kan fortsatt ikke se at det finnes "uklare traumer". Derimot finnes det en mengde krenkende og ubehagelige opplevelser som man kan slite med i etterkant. Det er en utvanning av traumebegrepet å kalle slike erfaringer for traumer.