Å flytte til et annet land med barn

[Gjest Been there, done that...]

Kan du fortelle litt om hvorfor?

2 ganger i mitt liv har jeg gått på skole i et land der språket var helt fremmed for meg.

Den første gangen var kun for ett år, så det var noe "forbigående".

Den andre gangen var til Norge. Her har jeg bodd i over 30 år nå, så jeg har tilpasset meg Men: det er en ensom og krevende øvelse å være et fremmedspråklig barn i et nytt land. For å si det sånn: jeg sliter med ting i dag, som er direkte relatert til de første årene her i landet. Jeg lærte meg språket fort og klarte meg greit på skolen, men likevel har jeg ikke mye positivt å si om opplevelsen.

Som voksen er jeg nå helt rotløs, hører ikke til noen sted, føler meg ikke norsk, men er samtidig blitt fremmed i mitt fødeland.

Foreldre skal være klar over at flytting til utlandet ikke nødvendigvis er en fantastisk opplevelse med masse "frynsegoder" for alle. Jeg ville aldri ha krevd det av mine barn. Eller rettere sagt: jeg ville aldri ha utsatt mine barn for noe slikt.

[EnolaGay]

Altså at dere hadde beholdt huset i Norge, og så, etter noen år kommet tilbake?

Ja helst. Det er for endelig å gå fra alt vi har jobbet så hardt for her. Vi hadde ikke flyttet til utlandet for godt og ønsker ikke nyetablering når vi kom hjem.

Vi har snakket om det da han har jobbmuligheter en del steder i utlandet. Men vi er vel litt inngrodde potetbønder tenker jeg, for det blir med tanken. :0)

[Gjest Elextra]

Det vil være snakk om en periode på 2-4 år, antagelig.

Oi, opptil fire år er jo veldig mye for barn! Jeg synes dere skal tenke dere veldig grundig om.

[jubalong70]

Du skulle akkurat til å søke jobb, skulle du ikke? Hvordan er det med jobber for deg dit dere kanskje flytter?

For min egen del kunne jeg godt tenkt meg noen år i Danmark, mens nord-Sverige ikke hadde fristet :-)

Som sykepleier regner jeg med at jeg kan få jobb, i alle fall ekstravakter, også i det aktuelle landet

[jubalong70]

Du er såpass vant med at han pendler, så om han er i Oslo eller i Stockholm (kun eksempler), så spiller det ingen rolle for deg og ungene - bli hjemme :-)

Du har rett i at det for oss her hjemme ikke vil utgjøre noen forskjell. Men for ham vil det det.

Der han jobber nå har han flere pendlende kollegaer. Disse jobber sammen utover kveldene, og spiser middag sammen. Har de anledning finner de også på andre sosiale ting sammen (fotballkamper, osv).

Om han takker ja til den andre stillingen, så vil han, slik det ser ut nå, være den eneste i ledergruppa som ikke bor på det stedet. Dvs. de andre vil kunne dra hjem til sine familier, mens min kjære vil sitte der alene.

Det er ikke en situasjon han ser på som positiv

Derfor tanken om evt. å flytte oss alle for en periode.

[jubalong70]

2 ganger i mitt liv har jeg gått på skole i et land der språket var helt fremmed for meg.

Den første gangen var kun for ett år, så det var noe "forbigående".

Den andre gangen var til Norge. Her har jeg bodd i over 30 år nå, så jeg har tilpasset meg Men: det er en ensom og krevende øvelse å være et fremmedspråklig barn i et nytt land. For å si det sånn: jeg sliter med ting i dag, som er direkte relatert til de første årene her i landet. Jeg lærte meg språket fort og klarte meg greit på skolen, men likevel har jeg ikke mye positivt å si om opplevelsen.

Som voksen er jeg nå helt rotløs, hører ikke til noen sted, føler meg ikke norsk, men er samtidig blitt fremmed i mitt fødeland.

Foreldre skal være klar over at flytting til utlandet ikke nødvendigvis er en fantastisk opplevelse med masse "frynsegoder" for alle. Jeg ville aldri ha krevd det av mine barn. Eller rettere sagt: jeg ville aldri ha utsatt mine barn for noe slikt.

Jeg forstår at det kan være vanskelig å komme til et land der man ikke forstår noen ting. Og som forelder vil det kreve ekstra mye av oss for å gjøre overgangen så god som mulig.

Hvis vi flytter, så vil vi kunne forstå det aller meste av språket uten problemer. Noen ord og uttrykk vil naturligvis være ukjente, men disse lærer vi fort.

For ungene vil nok den største utfordringen være skriveoppgaver på skolen. Jeg vil likevel anta at vi kan komme til en overgangsløsning med skolene.

Men, jeg vet sannelig ikke hva vi skal gjøre...

[jubalong70]

Ja helst. Det er for endelig å gå fra alt vi har jobbet så hardt for her. Vi hadde ikke flyttet til utlandet for godt og ønsker ikke nyetablering når vi kom hjem.

Vi har snakket om det da han har jobbmuligheter en del steder i utlandet. Men vi er vel litt inngrodde potetbønder tenker jeg, for det blir med tanken. :0)

He, he

[jubalong70]

Oi, opptil fire år er jo veldig mye for barn! Jeg synes dere skal tenke dere veldig grundig om.

Ja, vi tenker oss veldig grundig om Om det skulle bli så lenge som 4 år, så er det veldig lenge for barna. Jeg vil anta de da har "mistet" de fleste vennene sine her hjemme innen den tid. I alle fall må det brukes tid på å bygge opp relasjoner igjen.

[Gjest Middelthon]

Er det til København hadde jeg gjort det . Det har jeg lyst til...

Fordelen med et naboland er at kontakten med familie og venner hjemme kan opprettholdes. Kulturforskjellen blir heller ikke så stor at barna vil endre seg så mye at det blir (veldig) vanskelig å flytte hjem igjen heller. De og gamle og nye venner vil fortsatt snakke samme språk (konkret og i overført betydning) og være på samme planet, bare at Stockholm eller København er "kulere". Er det Nord-sverige, som noen nevnte, ville jeg vært skeptisk...

[tzatziki1365380058]

Du har rett i at det for oss her hjemme ikke vil utgjøre noen forskjell. Men for ham vil det det.

Der han jobber nå har han flere pendlende kollegaer. Disse jobber sammen utover kveldene, og spiser middag sammen. Har de anledning finner de også på andre sosiale ting sammen (fotballkamper, osv).

Om han takker ja til den andre stillingen, så vil han, slik det ser ut nå, være den eneste i ledergruppa som ikke bor på det stedet. Dvs. de andre vil kunne dra hjem til sine familier, mens min kjære vil sitte der alene.

Det er ikke en situasjon han ser på som positiv

Derfor tanken om evt. å flytte oss alle for en periode.

Men må han takke ja til stillingen, da? Er det livsviktig for ham? Jeg hadde ikke prioritert hans behov over barnas i et sånt tilfelle.

[Katt-ja]

Men må han takke ja til stillingen, da? Er det livsviktig for ham? Jeg hadde ikke prioritert hans behov over barnas i et sånt tilfelle.

Det var vel ikke i jubalongs tanker å prioritere mannen over barna, tror jeg - men hun lurte på om flyttingen ville være positiv for ungene - i så fall er det jo ingenting å lure på... Var i alle fall slik jeg oppfattet det.

[Spenol(1)]

2 ganger i mitt liv har jeg gått på skole i et land der språket var helt fremmed for meg.

Den første gangen var kun for ett år, så det var noe "forbigående".

Den andre gangen var til Norge. Her har jeg bodd i over 30 år nå, så jeg har tilpasset meg Men: det er en ensom og krevende øvelse å være et fremmedspråklig barn i et nytt land. For å si det sånn: jeg sliter med ting i dag, som er direkte relatert til de første årene her i landet. Jeg lærte meg språket fort og klarte meg greit på skolen, men likevel har jeg ikke mye positivt å si om opplevelsen.

Som voksen er jeg nå helt rotløs, hører ikke til noen sted, føler meg ikke norsk, men er samtidig blitt fremmed i mitt fødeland.

Foreldre skal være klar over at flytting til utlandet ikke nødvendigvis er en fantastisk opplevelse med masse "frynsegoder" for alle. Jeg ville aldri ha krevd det av mine barn. Eller rettere sagt: jeg ville aldri ha utsatt mine barn for noe slikt.

Men i ditt tilfelle så sto du ovenfor helt nye språk. I Jubalong sitt tilfelle så er språkene forståelige, men den skriftlige biten kan bli en utfordring.

[Spenol(1)]

Det vil være snakk om en periode på 2-4 år, antagelig.

kan det være en ide å ta ett år først, for så å evnt dra hjem igjen hvis hjemmelengselen blir for stor ? Jeg tror det kan være lettere for barna å tilpasse seg og trives, hvis de vet at de har en rettrettmulighet hvis flyttingen ikke svarer til forventningene .

[Spenol(1)]

Du har rett i at det for oss her hjemme ikke vil utgjøre noen forskjell. Men for ham vil det det.

Der han jobber nå har han flere pendlende kollegaer. Disse jobber sammen utover kveldene, og spiser middag sammen. Har de anledning finner de også på andre sosiale ting sammen (fotballkamper, osv).

Om han takker ja til den andre stillingen, så vil han, slik det ser ut nå, være den eneste i ledergruppa som ikke bor på det stedet. Dvs. de andre vil kunne dra hjem til sine familier, mens min kjære vil sitte der alene.

Det er ikke en situasjon han ser på som positiv

Derfor tanken om evt. å flytte oss alle for en periode.

Er det lang vei til hjemstedet ? det kan bety mye for barna hvis de har mange muligheter til å besøke gamle venner i helger og ferier.

[Spenol(1)]

I Finland kunne barna eventuelt ha gått på vanlig finsk skole for den svenskspråklige minoriteten.

Det finnes også internasjonale skoler i Finland. Hvis de får muligheten til det så , så hadde de også fått et annet språk med på kjøpet

[jubalong70]

Er det til København hadde jeg gjort det . Det har jeg lyst til...

Fordelen med et naboland er at kontakten med familie og venner hjemme kan opprettholdes. Kulturforskjellen blir heller ikke så stor at barna vil endre seg så mye at det blir (veldig) vanskelig å flytte hjem igjen heller. De og gamle og nye venner vil fortsatt snakke samme språk (konkret og i overført betydning) og være på samme planet, bare at Stockholm eller København er "kulere". Er det Nord-sverige, som noen nevnte, ville jeg vært skeptisk...

Det dreier seg om en hovedstad, ja

[jubalong70]

Men må han takke ja til stillingen, da? Er det livsviktig for ham? Jeg hadde ikke prioritert hans behov over barnas i et sånt tilfelle.

Nei, han må ikke takke ja. Han har blitt sterkt oppfordret å ta stillingen (internt i firmaet han jobber i nå), da de mener han absolutt er den rette. Stort kompliment, selvfølgelig.

Min kjære er ingen karrieremann, og ville vel egentlig trivdes minst like godt i en helt annen jobb som var her vi bor. Problemet er at det ikke er så mange jobber for ham her.

Økonomisk vil det jo absolutt lønne seg.

Vi er vant til at han pendler, så om han tar jobben og vi blir her, så utgjør det ikke noen forskjell for oss her hjemme. Da er det han som merker det ved at han blir mer alene.

Nei...vi får se...

[jubalong70]

kan det være en ide å ta ett år først, for så å evnt dra hjem igjen hvis hjemmelengselen blir for stor ? Jeg tror det kan være lettere for barna å tilpasse seg og trives, hvis de vet at de har en rettrettmulighet hvis flyttingen ikke svarer til forventningene .

Ja, det er naturligvis en mulighet.

[jubalong70]

Er det lang vei til hjemstedet ? det kan bety mye for barna hvis de har mange muligheter til å besøke gamle venner i helger og ferier.

Nja, det dreier seg vel om en flytur på et par timer, og en biltur på 2,5 for å komme hjem. Alternativt kan vi håpe lokalflyene går..., da bruker vi 10 min med bil

[Gjest been there done that]

Jeg ville ikke gjort det. Å flytte hvis barna mistrives, er en ting. Men å flytte når de har det så bra der de bor, ville jeg ikke gjort.

Vi flyttet flere ganger som barn, og det er IKKE greit å få alle røttene revet over. Jeg er faktisk av den oppfatning at foreldre ikke skal tenke først og fremst på sine egne behov og ønsker i en slik situasjon, men på hva som er best for barna.

Skulle jeg flyttet pga en jobb, ville det vært kun for ett år, og kun hvis barna var enige i det. Ett år borte, og så flyttet hjem igjen, det kan være berikende for barn.

Men stabilitet og tilhørighet er utrolig mye viktigere for barn enn det mange er klar over.