Angst

[Gjest hege0705]

Hei! Jeg har i hele mitt liv hatt et bror-søster forhold til min fetter på 17 år (jeg 19). Under hele vår oppvekst har vi holdt sammen i tykt og tynt, men begynte å gli litt og litt fra hverandre da jeg startet på videregående. Han gikk fortsatt på ungdomsskolen, og jeg merket allerede da at ting kanskje ikke var helt som det skulle. Jeg reiste bort sommerferien for 1 år siden, og var borte i noen måneder utenlands for frivillig hjelpearbeid, og når jeg da kom tilbake, var mye drastisk forandret. I tillegg hadde foreldrene hans gått fra hverandre den samme sommeren. Han var blitt veldig innesluttet, og hadde egentlig ingen spørsmål om hvordan jeg hadde hatt det, hva jeg hadde sett og opplevd. 1 månde senere droppet han ut av vgs. Etter det har jeg flere ganger vært hos han, prøvd å snakke og oppfordre han til å begynne på skolen igjen dette året, uten hell. Legen måtte komme hjem til han, grunnet at han nektet å dra til legen, og diagnoserte han med sosial angst (?). De siste månedene jeg har dratt for å besøke han, nekter han meg inn på rommet, så jeg blir bare sittende med min tante. Det går ikke en dag uten at jeg prøver å ta kontakt med han, uten respons. Dette sårer meg dypt, gutten som jeg en gang kjente ut og inn, delte Alt med, har nå blitt forandret totalt. Jeg er så ubeskrivelig glad i denne gutten, men jeg er så redd for å gjøre feil. Noen ganger har jeg lyst å slå ned hele døra inn til soverommet hans for så å dra han med ut og kjefte på han. Andre ganger føler jeg bare for å gråte med han.. Spørsmålet mitt er vel, hva er det beste? Hvordan kan jeg på best mulig måte hjelpe han med å komme ut av dette marerittet? Jeg klarer ikke lengre å være vitne til at fetteren min mister livsgnisten totalt.. Takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen (hans foreldre) burde ta ansvar for å få han til behandling. Slik han sitter nå, vil det bare gå en vei - nedover.

Det finnes god behandling for sosial fobi, både samtaler og medisiner.

Jeg må innrømme at jeg også får assosiasjoner til andre psykiske lidelser enn sosial fobi.

I slike tilfeller som dette må en motivere hardt for behandling. Om vedkommende tross dette ikke kommer ut av rommet, bør en vurdere tvangsinnleggelse til observasjon og diagnostisering. En kan ikke bare la et ungt menneske forkomme.

[Elis31]

Stå på. Tror det er veldig viktig at du savner den har var, og prøver å nå inn til den personen igjen.