Sosial fobi

[meteora]

Jeg har sosial fobi, fikk diagnosen som ung voksen (først da jeg kom i kontakt med psykiatrien), men lurer på når det egentlig startet. Kan en person være "født" med sosial fobi? Har hele livet vært sjenert, men når gikk det fra sjenert til sosial fobi?

Kort fortalt: I barnehagen stod jeg utenfor all lek, holdt meg mest til de voksne. På barne- og ungdomsskolen sa jeg ikke ett eneste ord høyt i timene, men fikk etterhvert noen venner jeg snakket med i friminuttene. Videregående ble tøft med større krav til muntlig aktivitet, begynte å "skulke" når jeg visste vi skulle ha framføring o.l, men kom meg da gjennom på ett vis. Har etter vgs prøvd meg på høgskole noen ganger, men har måtte slutte hver gang.

Burde det ha blitt oppdaget tidligere av f.eks. en lærer? Jeg var så vant med at det "bare var sånn", at jeg ikke oppsøkte hjelp før jeg selv forstod at det ikke var normalt å slite så mye som jeg gjør sosialt sett. Har et veldig "inngrodd" tankesett, sliter med å klare å tenke annerledes, ville det vært lettere å snu dette om jeg hadde fått hjelp før?

Er klar over at fortiden ikke kan endres, jeg prøver bare å "forstå" meg selv og derfor trenger jeg å vite.

[Bella Dotte]

Nei, dine problemer blir nok ikke oppdaget hvis du prøver å være usynlig.

Har Asperger noengang blitt nevnt som mulig differensialdiagnose?

[meteora]

Nei, dine problemer blir nok ikke oppdaget hvis du prøver å være usynlig.

Har Asperger noengang blitt nevnt som mulig differensialdiagnose?

''Nei, dine problemer blir nok ikke oppdaget hvis du prøver å være usynlig.

Har Asperger noengang blitt nevnt som mulig differensialdiagnose?''

Tenkte først og fremst på klasseforstanderne mine på barne- og ungdomsskolen, de hadde jeg jo over flere år. Klarte ikke engang si navnet mitt høyt i timene, så de må jo ha skjønt noe vel? Selv om jeg helst ville være usynlig...

Nei, Asperger har jeg ikke hørt vært nevnt.

[meteora]

Nei, dine problemer blir nok ikke oppdaget hvis du prøver å være usynlig.

Har Asperger noengang blitt nevnt som mulig differensialdiagnose?

Hva får deg til å tenke i retning Asperger ved innlegget mitt forresten?

Jeg tenker også at kanskje ikke lærerne på min "barneskoletid" (er jo noen år siden nå) ikke kjente så mye til slike plager hos elevene og hvordan de skulle gå videre med det...

Er det holdbarhet i denne teorien?

[Bella Dotte]

Hva får deg til å tenke i retning Asperger ved innlegget mitt forresten?

Jeg tenker også at kanskje ikke lærerne på min "barneskoletid" (er jo noen år siden nå) ikke kjente så mye til slike plager hos elevene og hvordan de skulle gå videre med det...

Er det holdbarhet i denne teorien?

''Hva får deg til å tenke i retning Asperger ved innlegget mitt forresten?''

* har sosial fobi, fikk diagnosen som ung voksen

*Jeg tenker også at kanskje ikke lærerne på min "barneskoletid" (er jo noen år siden nå) ikke kjente så mye til slike plager hos elevene og hvordan de skulle gå videre med det... Er det holdbarhet i denne teorien?

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men Asperger er en relativt ny diagnose, kom til Norge 1994, og er fremdeles ikke veldig godt kjent. Ikke lett å finne ut hva man skal gjøre med et problem man ikke klarer å sette fingeren på...

*sjenert

Uff, det ble sagt om meg at jeg var sjenert, men man kan da ikke si det om voksne?

*Kan en person være "født" med sosial fobi?

Jeg tror ikke det, jeg tror dette utvikles med årene. AS derimot, er medfødt.

*I barnehagen stod jeg utenfor all lek, holdt meg mest til de voksne.

Det er vanlig at barn med AS kommer bedre overens med/ er tryggere på voksne enn jevnaldrende.

*Videregående ble tøft med større krav til muntlig aktivitet

Kan det være at kravene til sosial fungering ble for høye på dette trinnet? Selv datt jeg av sosialt ved overgangen til ungdomsskolen.

*Har et veldig "inngrodd" tankesett, sliter med å klare å tenke annerledes

"Rigiditet" er ett av kjennetegnene på AS.

*Har prøvd meg på høgskole noen ganger, men har måtte slutte hver gang.

Uæh, flashback her også...!

*Jeg var så vant med at det "bare var sånn", at jeg ikke oppsøkte hjelp før jeg selv forstod at det ikke var normalt å slite så mye som jeg gjør sosialt sett.

Selvinnsikt kommer gjerne sent til mennesker med Asperger. Du beskriver veldig godt hvordan jeg hadde det... Jeg sliter selvfølgelig sosialt nå også, men med opplæring og hjelp til å "tilgi" meg selv, går det mye bedre.

[meteora]

''Hva får deg til å tenke i retning Asperger ved innlegget mitt forresten?''

* har sosial fobi, fikk diagnosen som ung voksen

*Jeg tenker også at kanskje ikke lærerne på min "barneskoletid" (er jo noen år siden nå) ikke kjente så mye til slike plager hos elevene og hvordan de skulle gå videre med det... Er det holdbarhet i denne teorien?

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men Asperger er en relativt ny diagnose, kom til Norge 1994, og er fremdeles ikke veldig godt kjent. Ikke lett å finne ut hva man skal gjøre med et problem man ikke klarer å sette fingeren på...

*sjenert

Uff, det ble sagt om meg at jeg var sjenert, men man kan da ikke si det om voksne?

*Kan en person være "født" med sosial fobi?

Jeg tror ikke det, jeg tror dette utvikles med årene. AS derimot, er medfødt.

*I barnehagen stod jeg utenfor all lek, holdt meg mest til de voksne.

Det er vanlig at barn med AS kommer bedre overens med/ er tryggere på voksne enn jevnaldrende.

*Videregående ble tøft med større krav til muntlig aktivitet

Kan det være at kravene til sosial fungering ble for høye på dette trinnet? Selv datt jeg av sosialt ved overgangen til ungdomsskolen.

*Har et veldig "inngrodd" tankesett, sliter med å klare å tenke annerledes

"Rigiditet" er ett av kjennetegnene på AS.

*Har prøvd meg på høgskole noen ganger, men har måtte slutte hver gang.

Uæh, flashback her også...!

*Jeg var så vant med at det "bare var sånn", at jeg ikke oppsøkte hjelp før jeg selv forstod at det ikke var normalt å slite så mye som jeg gjør sosialt sett.

Selvinnsikt kommer gjerne sent til mennesker med Asperger. Du beskriver veldig godt hvordan jeg hadde det... Jeg sliter selvfølgelig sosialt nå også, men med opplæring og hjelp til å "tilgi" meg selv, går det mye bedre.

Takk for svar. Har nå lest litt på nettet om Asperger og ser jo at flere av kjennetegnene passer, men så er det også en del jeg synes ikke passer så bra, bl.a.

-mangel på empati, manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt.

-til forskjell fra autisme, vil mennesker med Aspergers syndrom vanligvis ikke isolere seg fra andre. De søker gjerne kontakt med andre mennesker, men på en klossete måte.

-stereotyp og repeterende atferd kan være en sentral del av bildet både ved Aspergers syndrom og ved andre autismespekterlidelser. Atferden kan være håndbevegelser, eller komplekse bevegelser med hele kroppen. Bevegelsene gjentas vanligvis i lengre serier og ser mer frivillige eller rituelle ut enn tics, som vanligvis er raskere, mindre rytmiske og ofte mindre symmetriske.

-mange har vansker med å forstå figurativt språk og har en tendens til å forstå språk bokstavelig. Barna synes spesielt å ha vansker innen områder som humor, ironi og erting.

-fysisk klønethet og forsinket motorisk utvikling.

Så tror ikke det er Asperger jeg har selv om jeg har slitt sosialt siden ung alder. Tror også det er mer angst-rettet for jeg kjenner mye frykt både i sosiale situasjoner og litt mer generelt også. Unnviker mye av det jeg frykter og blir dermed hindret fra å ha et "normalt" liv på mange måter, ikke bare i relasjon med andre.

[Bella Dotte]

Takk for svar. Har nå lest litt på nettet om Asperger og ser jo at flere av kjennetegnene passer, men så er det også en del jeg synes ikke passer så bra, bl.a.

-mangel på empati, manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt.

-til forskjell fra autisme, vil mennesker med Aspergers syndrom vanligvis ikke isolere seg fra andre. De søker gjerne kontakt med andre mennesker, men på en klossete måte.

-stereotyp og repeterende atferd kan være en sentral del av bildet både ved Aspergers syndrom og ved andre autismespekterlidelser. Atferden kan være håndbevegelser, eller komplekse bevegelser med hele kroppen. Bevegelsene gjentas vanligvis i lengre serier og ser mer frivillige eller rituelle ut enn tics, som vanligvis er raskere, mindre rytmiske og ofte mindre symmetriske.

-mange har vansker med å forstå figurativt språk og har en tendens til å forstå språk bokstavelig. Barna synes spesielt å ha vansker innen områder som humor, ironi og erting.

-fysisk klønethet og forsinket motorisk utvikling.

Så tror ikke det er Asperger jeg har selv om jeg har slitt sosialt siden ung alder. Tror også det er mer angst-rettet for jeg kjenner mye frykt både i sosiale situasjoner og litt mer generelt også. Unnviker mye av det jeg frykter og blir dermed hindret fra å ha et "normalt" liv på mange måter, ikke bare i relasjon med andre.

Så klart, dette kjenner du best selv! Autisme er ganske alvorlig, du kan være "glad" det er "bare angst".

Men jeg lurer på hvorfor du ikke blir kvitt angsten... Har du gått mye i terapi? Hva slags? Hva mener du selv hjelper deg? Angstringen har jeg selv god erfaring med, men det passer ikke for alle.

(Dette temaet er jeg veldig oppslukt av... :-) )

[meteora]

Så klart, dette kjenner du best selv! Autisme er ganske alvorlig, du kan være "glad" det er "bare angst".

Men jeg lurer på hvorfor du ikke blir kvitt angsten... Har du gått mye i terapi? Hva slags? Hva mener du selv hjelper deg? Angstringen har jeg selv god erfaring med, men det passer ikke for alle.

(Dette temaet er jeg veldig oppslukt av... :-) )

''Men jeg lurer på hvorfor du ikke blir kvitt angsten... Har du gått mye i terapi? Hva slags? Hva mener du selv hjelper deg? Angstringen har jeg selv god erfaring med, men det passer ikke for alle.''

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke blir kvitt angsten, men kanskje kan det ha noe med at jeg har veldig lav selvtillit og et dårlig selvbilde i tillegg til den sosiale angsten?

Går i samtale en gang i uka, fokuserer mye på å endre tankegang, prøver å se situasjoner fra en annen vinkling enn min egen oppfatning (tolker opplevelser på nytt) og begrense "katastrofe" tenkingen min da den bare bygger opp under problemene. Jobber også med å se positive sider ved meg selv og ikke bare oppfatte de negative. Det kan gå litt bedre i perioder, men så møter jeg på "problemer" og da faller alt i fra hverandre igjen og jeg er tilbake på start. Har prøvd SSRI uten virkning.

Det som er påfallende er at jeg nylig hadde en depresjons periode og da ble angsten ikke så fremtredende, merket den i hvertfall ikke så godt selv. Men den kom tilbake når depresjonen slapp taket. Har du opplevd noe lignende?

[Bella Dotte]

''Men jeg lurer på hvorfor du ikke blir kvitt angsten... Har du gått mye i terapi? Hva slags? Hva mener du selv hjelper deg? Angstringen har jeg selv god erfaring med, men det passer ikke for alle.''

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke blir kvitt angsten, men kanskje kan det ha noe med at jeg har veldig lav selvtillit og et dårlig selvbilde i tillegg til den sosiale angsten?

Går i samtale en gang i uka, fokuserer mye på å endre tankegang, prøver å se situasjoner fra en annen vinkling enn min egen oppfatning (tolker opplevelser på nytt) og begrense "katastrofe" tenkingen min da den bare bygger opp under problemene. Jobber også med å se positive sider ved meg selv og ikke bare oppfatte de negative. Det kan gå litt bedre i perioder, men så møter jeg på "problemer" og da faller alt i fra hverandre igjen og jeg er tilbake på start. Har prøvd SSRI uten virkning.

Det som er påfallende er at jeg nylig hadde en depresjons periode og da ble angsten ikke så fremtredende, merket den i hvertfall ikke så godt selv. Men den kom tilbake når depresjonen slapp taket. Har du opplevd noe lignende?

Lite selvtillit og dårlig selvbilde henger gjerne sammen med sosial angst... ikke noe uvanlig i det.

Jeg har gått i behandling som ligner på det du beskriver (kognitiv terapi) og det hjalp noe. Men det sitter så dypt... En følelse av mislykkethet, ensomhet, skam... Det må også jobbes med. Min "behandling" går nå hovedsaklig ut på "emosjonell støtte", jeg får prate om det som opptar meg, får litt opplæring og mye ros og oppmuntring. Ikke så mye "konfrontasjoner". Jeg synes det hjelper, det får meg til å føle meg tryggere og ikke så håpløs.

Kognitive teknikker bruker jeg likevel stadig vekk. Har et ferskt eksempel:

Jeg har TT-kort og har vært på taxitur i dag. Da jeg skulle hentes på returen, så jeg ikke bilen, selv om jeg så etter den, drosjesjåføren ringte meg opp, og selv da slet jeg med å finne den, men han så meg. Da jeg sa hvor jeg skulle, spurte han "er det omsorgsboligene?". Å, jeg ble så lei meg... Men så tenkte jeg på at jeg hadde jo hatt en flott opplevelse nå nettopp, og den forrige drosjesåføren var jo så koselig å snakke med. Kan jeg gjøre noe med måten jeg føler meg nå? Så jeg spurte om jeg virket hjelpeløs? Nei, han hadde bare spurt om dette som et geografisk referansepunkt. Så spurte jeg litt om jobben hans, han svarte villig vekk, fortalte om masse forskjellig rart, og snart hadde jeg nesten hele livshistorien hans! Han var virkelig hyggelig og blid og morsom. Jeg er fornøyd med meg selv så langt i dag.

Jeg har prøvd Efexor, men det var bare tull, ga meg en "avstand til følelsene mine", men jeg trengte jo ikke det.

Det kan nok hende at man ikke merker angsten så godt når det er noe annet som plager en. Har ikke opplevd det selv, men forstår det godt.

[Gjest HHP58]

Har mye av det samme.Har flyttet mye i løpet av barn-dommen,og har vært mye ustatt for mobbing.Andre mener jeg har dårlige sosiale antenner.Men jeg føler heller at jeg liker å flørte med damene.Det blir ofte ikke godtatt.

Føler meg som en skilpadde som sitter inne i sitt eget skall og nekter å gå ut.

Vi kunne danne en forening for de sjenerte og ensomme?

Vi får passe på å leie ett lokale med lange tykke gardiner.;-)

[meteora]

Lite selvtillit og dårlig selvbilde henger gjerne sammen med sosial angst... ikke noe uvanlig i det.

Jeg har gått i behandling som ligner på det du beskriver (kognitiv terapi) og det hjalp noe. Men det sitter så dypt... En følelse av mislykkethet, ensomhet, skam... Det må også jobbes med. Min "behandling" går nå hovedsaklig ut på "emosjonell støtte", jeg får prate om det som opptar meg, får litt opplæring og mye ros og oppmuntring. Ikke så mye "konfrontasjoner". Jeg synes det hjelper, det får meg til å føle meg tryggere og ikke så håpløs.

Kognitive teknikker bruker jeg likevel stadig vekk. Har et ferskt eksempel:

Jeg har TT-kort og har vært på taxitur i dag. Da jeg skulle hentes på returen, så jeg ikke bilen, selv om jeg så etter den, drosjesjåføren ringte meg opp, og selv da slet jeg med å finne den, men han så meg. Da jeg sa hvor jeg skulle, spurte han "er det omsorgsboligene?". Å, jeg ble så lei meg... Men så tenkte jeg på at jeg hadde jo hatt en flott opplevelse nå nettopp, og den forrige drosjesåføren var jo så koselig å snakke med. Kan jeg gjøre noe med måten jeg føler meg nå? Så jeg spurte om jeg virket hjelpeløs? Nei, han hadde bare spurt om dette som et geografisk referansepunkt. Så spurte jeg litt om jobben hans, han svarte villig vekk, fortalte om masse forskjellig rart, og snart hadde jeg nesten hele livshistorien hans! Han var virkelig hyggelig og blid og morsom. Jeg er fornøyd med meg selv så langt i dag.

Jeg har prøvd Efexor, men det var bare tull, ga meg en "avstand til følelsene mine", men jeg trengte jo ikke det.

Det kan nok hende at man ikke merker angsten så godt når det er noe annet som plager en. Har ikke opplevd det selv, men forstår det godt.

''Men det sitter så dypt... En følelse av mislykkethet, ensomhet, skam...''

Slik har jeg det også. Vanskelig å se at det kan bli "annerledes", kanskje er det bare personligheten vår?

Ang. det med depresjon som "overkjører angsten", så merket jeg det ikke så godt selv, det var faktisk behandleren min som kommenterte det, jeg virket ikke så anspent og så spurte hu om jeg kjente angsten like godt og det gjorde jeg faktisk ikke, der og da var de depressive tankene de dominerende, merkelig egentlig...

Så bra du har funnet en "behandlingsform" som fungerer for deg da, jeg har ikke vært i "systemet" så lenge enda, så mulig det blir bedre over tid... Akkurat nå er det litt slik: "ett skritt frem og to tilbake", frustrerende!

[Bella Dotte]

''Men det sitter så dypt... En følelse av mislykkethet, ensomhet, skam...''

Slik har jeg det også. Vanskelig å se at det kan bli "annerledes", kanskje er det bare personligheten vår?

Ang. det med depresjon som "overkjører angsten", så merket jeg det ikke så godt selv, det var faktisk behandleren min som kommenterte det, jeg virket ikke så anspent og så spurte hu om jeg kjente angsten like godt og det gjorde jeg faktisk ikke, der og da var de depressive tankene de dominerende, merkelig egentlig...

Så bra du har funnet en "behandlingsform" som fungerer for deg da, jeg har ikke vært i "systemet" så lenge enda, så mulig det blir bedre over tid... Akkurat nå er det litt slik: "ett skritt frem og to tilbake", frustrerende!

''Slik har jeg det også. Vanskelig å se at det kan bli "annerledes", kanskje er det bare personligheten vår? ''

Her tøtsjer du inn på personlighetsforstyrrelser, et begrep jeg absolutt ikke liker... altså, "unnvikende" og "avhengig" er ikke virkelige diagnoser etter min mening. Det er neppe noe "galt" med verken din eller min personlighet. Derimot er nok instinktene stilt inn på å reagere på "negative" stimuli, fordi vi har vært eksponert for mye "negative" stimuli i forhold til "positive "stimuli opp gjennom. Et slikt misforhold kan ta lang tid å rette opp.

Jeg mener at terapi burde virke kjapt og effektivt, såfremt "pasienten" ikke er helt "ødelagt" ("på bærtur"), og behandler er noenlunde oppegående. Hvor lenge er "Ikke så lenge"? Jeg startet prosessen min i 2008.

[meteora]

''Slik har jeg det også. Vanskelig å se at det kan bli "annerledes", kanskje er det bare personligheten vår? ''

Her tøtsjer du inn på personlighetsforstyrrelser, et begrep jeg absolutt ikke liker... altså, "unnvikende" og "avhengig" er ikke virkelige diagnoser etter min mening. Det er neppe noe "galt" med verken din eller min personlighet. Derimot er nok instinktene stilt inn på å reagere på "negative" stimuli, fordi vi har vært eksponert for mye "negative" stimuli i forhold til "positive "stimuli opp gjennom. Et slikt misforhold kan ta lang tid å rette opp.

Jeg mener at terapi burde virke kjapt og effektivt, såfremt "pasienten" ikke er helt "ødelagt" ("på bærtur"), og behandler er noenlunde oppegående. Hvor lenge er "Ikke så lenge"? Jeg startet prosessen min i 2008.

''Her tøtsjer du inn på personlighetsforstyrrelser, et begrep jeg absolutt ikke liker... altså, "unnvikende" og "avhengig" er ikke virkelige diagnoser etter min mening.''

Ikke meningen å "gi" deg en personlighetsforstyrrelse! Beklager.

''Jeg mener at terapi burde virke kjapt og effektivt, såfremt "pasienten" ikke er helt "ødelagt" ("på bærtur"), og behandler er noenlunde oppegående. Hvor lenge er "Ikke så lenge"? Jeg startet prosessen min i 2008.''

Jeg startet opp i mars 2010, men måtte avslutte i august samme år (flytting og skolegang gjorde at jeg ikke kunne fortsette der). Begynte igjen hos samme behandler i januar 2011 og er der fremdeles.

Kan jeg spørre deg om hvor langt du er kommet i din "prosess"? Anser du deg som velfungerende og "frisk" i dag?

Du skriver at du mener at terapi burde virke kjapt og effektivt om pasienten ikke er for syk og behandleren er oppegående, men hva legger du i begrepet "kjapt og effektivt" og vet du noe om hva som er den "vanligste" behandlingstiden av sosial fobi? Har lest litt rundt på nettet og der har jeg bl.a. lest at en bør ha "betydelig fremgang" etter 6-12 mnd samtale behandling, men også at hos enkelte er det en kronisk tilstand. Begynner å frykte at jeg selv er i sistnevnte kategori, ihvertfall om det som antas som "tilstrekkelig" behandlingstid er korrekt...

[Bella Dotte]

''Her tøtsjer du inn på personlighetsforstyrrelser, et begrep jeg absolutt ikke liker... altså, "unnvikende" og "avhengig" er ikke virkelige diagnoser etter min mening.''

Ikke meningen å "gi" deg en personlighetsforstyrrelse! Beklager.

''Jeg mener at terapi burde virke kjapt og effektivt, såfremt "pasienten" ikke er helt "ødelagt" ("på bærtur"), og behandler er noenlunde oppegående. Hvor lenge er "Ikke så lenge"? Jeg startet prosessen min i 2008.''

Jeg startet opp i mars 2010, men måtte avslutte i august samme år (flytting og skolegang gjorde at jeg ikke kunne fortsette der). Begynte igjen hos samme behandler i januar 2011 og er der fremdeles.

Kan jeg spørre deg om hvor langt du er kommet i din "prosess"? Anser du deg som velfungerende og "frisk" i dag?

Du skriver at du mener at terapi burde virke kjapt og effektivt om pasienten ikke er for syk og behandleren er oppegående, men hva legger du i begrepet "kjapt og effektivt" og vet du noe om hva som er den "vanligste" behandlingstiden av sosial fobi? Har lest litt rundt på nettet og der har jeg bl.a. lest at en bør ha "betydelig fremgang" etter 6-12 mnd samtale behandling, men også at hos enkelte er det en kronisk tilstand. Begynner å frykte at jeg selv er i sistnevnte kategori, ihvertfall om det som antas som "tilstrekkelig" behandlingstid er korrekt...

Neida, du har ikke "gitt" meg noe som helst, det var nok jeg som dro den sammenligningen. Ikke beklag noe!

Jeg tenker at siden sosial angst/fobi regnes som sykdommer, burde de også kunne helbredes. Men noen går i behandling i mange år uten å bli bedre! Jeg tror derfor ikke det finnes noe som heter vanlig varighet. To halvårlige løp er vel ganske ferskt. Men det er blitt så "in" nå med korte behandlingsforløp (sikkert for å spare penger). Det er her jeg stusser. Og jeg har mange spørsmål... Retoriske... Kan det gjøres effektivt? Eller må man belage seg på "livslang" behandling? Kan det da kalles behandling? Kan det sammenlignes med kroniske somatiske sykdommer som man må ta medisiner for livet ut? Er noen psyk.pasienter kronikere, mens andre er mer akutte? Er angst egentlig en sykdom? Kan man behandle sykdommer som ikke finnes? Har alle med angstdiagnose fått riktig diagnose? Er alle behandlere kompetente nok? Er noen behandlingsformer bedre enn andre, og passer noen av disse bedre for visse typer plager? Eller har det bare med "kjemi" å gjøre? Er det "viljen til å bli frisk" det står på? Eller er det å legge skylden for at behandlingen ikke virker, over på pasienten?

Jeg kjente bedring etter to samtaler med psykologstudent (den første jeg gikk til). Men så var det "egentlig ikke" angst som plaget meg...! Selv om det kjentes sånn ut. (Så jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert om angst. Dette er bare mine "betraktninger".) Likevel har jeg hatt god nytte av å delta i grupper i Angstringen. Asperger kan ikke behandles, men jeg har god nytte av opplæring i sosiale ferdigheter (jeg ser ofte sjuåringer som fikser slike ting bedre enn jeg gjør, grøss, jeg trenger fortsatt mye hjelp) og å teste ut hvordan det kan gjøres i praksis. Parallelt med at jeg får støtte og mulighet for å "tømme meg" for frustrasjoner og ting jeg grubler på. Jeg har så mye glede av samtalene jeg går til nå, så jeg er glad jeg aldri blir "frisk". Men jeg kan godt forstå at det kan være fortvilende for andre å ikke kjenne noen særlig "fremgang". Og om det er fremgang, lurer alltid spøkelset "får jeg fortsette?" i bakgrunnen. Har du bare gått til én behandler? Har du tilstrekkelig sammenligningsgrunnlag? Jeg har vært borti "mye forskjellig", både noen som tilsynelatende passet perfekt, men hvor det oppsto dype konflikter, og noen som overhodet ikke funket. Jeg opplever at de som bare er "OK", ikke er "nok" for meg, men det hadde kanskje vært greiere i lengden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Anleggene for sykdommen er en i noen grad født med. Det kan være tilfeldig nåe en får diagnosen. Ungdomsskoletiden er ganske typisk.

Det foregår nå i deler av landet en utdanning av lærere for å fange opp disse barna. Studier har vist at selv små intervensjoner tidlig kan ha stor positiv effekt.

http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article490612.ece

[meteora]

Anleggene for sykdommen er en i noen grad født med. Det kan være tilfeldig nåe en får diagnosen. Ungdomsskoletiden er ganske typisk.

Det foregår nå i deler av landet en utdanning av lærere for å fange opp disse barna. Studier har vist at selv små intervensjoner tidlig kan ha stor positiv effekt.

http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article490612.ece

Takk for svar og link. Får håpe de barna som vokser opp i dag blir "fanget opp" tidligere, som en følge av at lærerene får mer kompetanse om sosiale problemer!

[meteora]

Neida, du har ikke "gitt" meg noe som helst, det var nok jeg som dro den sammenligningen. Ikke beklag noe!

Jeg tenker at siden sosial angst/fobi regnes som sykdommer, burde de også kunne helbredes. Men noen går i behandling i mange år uten å bli bedre! Jeg tror derfor ikke det finnes noe som heter vanlig varighet. To halvårlige løp er vel ganske ferskt. Men det er blitt så "in" nå med korte behandlingsforløp (sikkert for å spare penger). Det er her jeg stusser. Og jeg har mange spørsmål... Retoriske... Kan det gjøres effektivt? Eller må man belage seg på "livslang" behandling? Kan det da kalles behandling? Kan det sammenlignes med kroniske somatiske sykdommer som man må ta medisiner for livet ut? Er noen psyk.pasienter kronikere, mens andre er mer akutte? Er angst egentlig en sykdom? Kan man behandle sykdommer som ikke finnes? Har alle med angstdiagnose fått riktig diagnose? Er alle behandlere kompetente nok? Er noen behandlingsformer bedre enn andre, og passer noen av disse bedre for visse typer plager? Eller har det bare med "kjemi" å gjøre? Er det "viljen til å bli frisk" det står på? Eller er det å legge skylden for at behandlingen ikke virker, over på pasienten?

Jeg kjente bedring etter to samtaler med psykologstudent (den første jeg gikk til). Men så var det "egentlig ikke" angst som plaget meg...! Selv om det kjentes sånn ut. (Så jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert om angst. Dette er bare mine "betraktninger".) Likevel har jeg hatt god nytte av å delta i grupper i Angstringen. Asperger kan ikke behandles, men jeg har god nytte av opplæring i sosiale ferdigheter (jeg ser ofte sjuåringer som fikser slike ting bedre enn jeg gjør, grøss, jeg trenger fortsatt mye hjelp) og å teste ut hvordan det kan gjøres i praksis. Parallelt med at jeg får støtte og mulighet for å "tømme meg" for frustrasjoner og ting jeg grubler på. Jeg har så mye glede av samtalene jeg går til nå, så jeg er glad jeg aldri blir "frisk". Men jeg kan godt forstå at det kan være fortvilende for andre å ikke kjenne noen særlig "fremgang". Og om det er fremgang, lurer alltid spøkelset "får jeg fortsette?" i bakgrunnen. Har du bare gått til én behandler? Har du tilstrekkelig sammenligningsgrunnlag? Jeg har vært borti "mye forskjellig", både noen som tilsynelatende passet perfekt, men hvor det oppsto dype konflikter, og noen som overhodet ikke funket. Jeg opplever at de som bare er "OK", ikke er "nok" for meg, men det hadde kanskje vært greiere i lengden.

Du stiller mange viktige spørsmål her, desverre er det vel ikke så mye forskning som kan bekrefte eller avkrefte spørsmålene du stiller og dermed kan heller ikke konklusjoner trekkes.

''Jeg tenker at siden sosial angst/fobi regnes som sykdommer, burde de også kunne helbredes.''

Håper dette stemmer ;-)

'' Er det "viljen til å bli frisk" det står på? Eller er det å legge skylden for at behandlingen ikke virker, over på pasienten?''

Når jeg møter "utfordringer" som setter meg flere steg tilbake, mister jeg lett motet og begynner å lure på om jeg ikke er "flink nok" i behandlingen og at noen andre som har mulighet til å ta til seg behandling heller burde fått min plass. Forstår at dette muligens er "sykdommen" som snakker, men det føles likevel veldig "logisk" der og da...

'' Men jeg kan godt forstå at det kan være fortvilende for andre å ikke kjenne noen særlig "fremgang". Og om det er fremgang, lurer alltid spøkelset "får jeg fortsette?" i bakgrunnen.''

Frykten for at man ikke skal klare å mestre "verden" uten hjelp. Tror det er veldig viktig å "være klar" til å slutte i behandlingen selv og å få til en så glidene overgang til selvstendighet som mulig. Tror det kan hindre at enkelte får "tilbakefall" av sykdommen senere i livet.

''Har du bare gått til én behandler? Har du tilstrekkelig sammenligningsgrunnlag?''

Bare gått til en behandler ja, føler ok kjemi med denne personen, men vet jo ikke om jeg ville hatt noe større fremgang med noen andre. Har vanskelighet med å stole på folk og føler at jeg nå er trygg nok på behandleren min til å "åpne" meg opp, så et "behandler bytte" er uaktuelt.

NHD la inn en link til en artikkel om barn med sosial angst, stod mye nyttig der synes jeg, har du sett den?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Neida, du har ikke "gitt" meg noe som helst, det var nok jeg som dro den sammenligningen. Ikke beklag noe!

Jeg tenker at siden sosial angst/fobi regnes som sykdommer, burde de også kunne helbredes. Men noen går i behandling i mange år uten å bli bedre! Jeg tror derfor ikke det finnes noe som heter vanlig varighet. To halvårlige løp er vel ganske ferskt. Men det er blitt så "in" nå med korte behandlingsforløp (sikkert for å spare penger). Det er her jeg stusser. Og jeg har mange spørsmål... Retoriske... Kan det gjøres effektivt? Eller må man belage seg på "livslang" behandling? Kan det da kalles behandling? Kan det sammenlignes med kroniske somatiske sykdommer som man må ta medisiner for livet ut? Er noen psyk.pasienter kronikere, mens andre er mer akutte? Er angst egentlig en sykdom? Kan man behandle sykdommer som ikke finnes? Har alle med angstdiagnose fått riktig diagnose? Er alle behandlere kompetente nok? Er noen behandlingsformer bedre enn andre, og passer noen av disse bedre for visse typer plager? Eller har det bare med "kjemi" å gjøre? Er det "viljen til å bli frisk" det står på? Eller er det å legge skylden for at behandlingen ikke virker, over på pasienten?

Jeg kjente bedring etter to samtaler med psykologstudent (den første jeg gikk til). Men så var det "egentlig ikke" angst som plaget meg...! Selv om det kjentes sånn ut. (Så jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert om angst. Dette er bare mine "betraktninger".) Likevel har jeg hatt god nytte av å delta i grupper i Angstringen. Asperger kan ikke behandles, men jeg har god nytte av opplæring i sosiale ferdigheter (jeg ser ofte sjuåringer som fikser slike ting bedre enn jeg gjør, grøss, jeg trenger fortsatt mye hjelp) og å teste ut hvordan det kan gjøres i praksis. Parallelt med at jeg får støtte og mulighet for å "tømme meg" for frustrasjoner og ting jeg grubler på. Jeg har så mye glede av samtalene jeg går til nå, så jeg er glad jeg aldri blir "frisk". Men jeg kan godt forstå at det kan være fortvilende for andre å ikke kjenne noen særlig "fremgang". Og om det er fremgang, lurer alltid spøkelset "får jeg fortsette?" i bakgrunnen. Har du bare gått til én behandler? Har du tilstrekkelig sammenligningsgrunnlag? Jeg har vært borti "mye forskjellig", både noen som tilsynelatende passet perfekt, men hvor det oppsto dype konflikter, og noen som overhodet ikke funket. Jeg opplever at de som bare er "OK", ikke er "nok" for meg, men det hadde kanskje vært greiere i lengden.

Forutsatt at en lider ev sosial fobi og kun det, er det mulig å behandle dette på et år av kompetent behandler med en blanding av medisiner og psykoterapi. Det forutsetter selvsagt at pasienten trener hardt og regelmessig mellom timene.

"Ja, men-personligheter" har dårlig prognose.

[meteora]

Forutsatt at en lider ev sosial fobi og kun det, er det mulig å behandle dette på et år av kompetent behandler med en blanding av medisiner og psykoterapi. Det forutsetter selvsagt at pasienten trener hardt og regelmessig mellom timene.

"Ja, men-personligheter" har dårlig prognose.

''Forutsatt at en lider ev sosial fobi og kun det, er det mulig å behandle dette på et år av kompetent behandler med en blanding av medisiner og psykoterapi. Det forutsetter selvsagt at pasienten trener hardt og regelmessig mellom timene.

"Ja, men-personligheter" har dårlig prognose.''

Vil de si at om en pasient som jobber mye mellom timene ikke blir "vesentlig bedre" på et år, er enten diagnosen feil, ikke kompetent behandler eller feil medisin/terapiform (forutsatt at man ikke er et "ja, men... menneske)?

Har snart gått i behandling ett år i strekk og har fremdeles en lang vei å gå for å bli "velfungerende" i samfunnet, bør jeg stille spørsmål vedrørende behandlingen jeg får om den er tilstrekkelig god, eller er det feil av meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Forutsatt at en lider ev sosial fobi og kun det, er det mulig å behandle dette på et år av kompetent behandler med en blanding av medisiner og psykoterapi. Det forutsetter selvsagt at pasienten trener hardt og regelmessig mellom timene.

"Ja, men-personligheter" har dårlig prognose.''

Vil de si at om en pasient som jobber mye mellom timene ikke blir "vesentlig bedre" på et år, er enten diagnosen feil, ikke kompetent behandler eller feil medisin/terapiform (forutsatt at man ikke er et "ja, men... menneske)?

Har snart gått i behandling ett år i strekk og har fremdeles en lang vei å gå for å bli "velfungerende" i samfunnet, bør jeg stille spørsmål vedrørende behandlingen jeg får om den er tilstrekkelig god, eller er det feil av meg?

Har du komorbide psykiske lidelser? (samtidig andre psykiske lidelser enn sosial fobi)

Får du SSRI i betydelige doser?

Får du (meta)kognitiv terapi? Har du klare treningsoppgaver og mål mellom timene? Trener dere på reelle situasjoner i timene, eller sitter dere kun og snakker i timene?