Frykt

[Gondor]

I går kveld lå jeg i sengen og var redd. En svært ubehagelig følelse selvfølgelig. Jeg tok meg i å lengte etter omsorg, at noen skulle gi meg sin fulle oppmerksomhet. Det fikk meg til å føle meg barnslig. Burde jeg ikke klare å hamle opp med dette selv! Er jeg for streng mot meg selv eller burde jeg møte frykten på en annen måte?

I AA hvor jeg går er det et tolvtrinns program som man oppfordres til å begynne med. Jeg står og stamper på trinn en og synes det er vanskelig. På dette trinnet skal man innrømme at man har et alkoholproblem og at man ikke takler livet sitt. Jeg har lest litt AA litteratur og blir slått av hvor langt man kan komme intellektuelt, emosjonelt og åndelig. Dette gjør meg uendelig sliten.

Jeg går også hos psykolog hvor jeg har et program. Jeg har redusert på en medisin og vi skal ta det som evnt dukker opp og jobbe med det.

Det blir så mye! Jeg klarer ikke å ta alt til meg. Da mister jeg totalt balansen.

Det hjalp å skrive dette. I dag skal jeg konsentrere meg om at jeg er et helt ok menneske selv om jeg blir sliten av alt dette her.

[Gjest SMIRnøff]

Hum, syns du ikke AA-møtene/filosofien og samtaleterapien hos din behandler krasjer litt?

Jeg vet ikke, bare tenker høyt. I psykiatrien går man vel f.eks. ikke til to terapeuter samtidig?