Hvorfor blir jeg et offer gang på gang på gang?

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

Jeg har vært fast bestemt siden ungdommen på at jeg ikke skal være et offer lenger. Så jeg har lært å si fra. Likevel skjer det igjen og igien, at jeg havner i rollen som den som blir kritisert, som en slags underkuet person.

F.eks. har mange av mine forhold vært med menn som etter hvert begynner å kritisere kropp, utseende eller væremåte, eller anklage meg for å mene ting jeg ikke gjør. (Moren og broren min gjør det samme, om det er relevant.)

Ting som går igjen er at 1. De nekter for at de kritiserer meg, 2. De slutter å kritisere meg (det de uansett nektet for å gjøre) når de merker at de holder på å miste meg. 3. Til slutt, når jeg begynner å kritisere meg selv først for å ta brodden av det jeg vet vil komme av kritikk, prøver de å overbevise meg om at jeg tar feil (enda jeg bare gjentar det de selv sa en gang). 4. Er det EN ting jeg er fornøyd med, et bilde av meg selv, et klesplagg eller en ting jeg er trygg på at jeg mestrer, begynner de for pokker å skal si et eller annet kritisk om det også! "Det var et litt anstrengt smil da". "Ehhhh, jadda, eh, den var fin den, eh, den var bare litt,... ehhh.... neida, glem det".

Kort sagt: Spre usikkerhet når jeg er trygg og glad, og prøve å betrygge meg når jeg kommer dem i forkjøpet med selvkritikk.

Hva er det som skjer, hvorfor, og hvordan kan jeg snu dette? Er så kvalm og fortvilet at jeg bare får lyst til å spy utover dem. Det hjelper ikke å dumpe dem, alle blir tydeligvis sånn mot meg.

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

Det har skjedd langt verre ting enn dette altså, og det ligger noen år tilbake i tid nå så sånn sett er jeg ikke et offer lenger, men jeg føler likevel som om jeg tiltrekker meg andres dårlige oppførsel.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Enten er det noe med dine valg av partnere, eller så er det noe med hvordan du tolker tilbakemeldinger.

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

Enten er det noe med dine valg av partnere, eller så er det noe med hvordan du tolker tilbakemeldinger.

Valg og valg, jeg tar nå det jeg kan få.

Tror jeg er ganske flink på å ta godt ment kritikk, men jeg føler meg bare helt oppspist av måten disse mennene (og mor og bror) gjør det på, og når de gjør det, og så blir jeg forvirret og fortvilt over at de kritiserer surt når jeg er fornøyd, men prøver å få meg til å tenke positivt om meg selv når jeg til slutt prøver å komme dem i forkjøpet med å si det negative selv heller. Hva skal jeg tro, liksom. De er kanskje mer kritiske til omverdenen enn mange andre og da, men kan de ikke bestemme seg ihvertfall.

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

Valg og valg, jeg tar nå det jeg kan få.

Tror jeg er ganske flink på å ta godt ment kritikk, men jeg føler meg bare helt oppspist av måten disse mennene (og mor og bror) gjør det på, og når de gjør det, og så blir jeg forvirret og fortvilt over at de kritiserer surt når jeg er fornøyd, men prøver å få meg til å tenke positivt om meg selv når jeg til slutt prøver å komme dem i forkjøpet med å si det negative selv heller. Hva skal jeg tro, liksom. De er kanskje mer kritiske til omverdenen enn mange andre og da, men kan de ikke bestemme seg ihvertfall.

Kan det ikke også være at noe er feil med meg, sånn at jeg får ut det verste i mange?

[Gjest Hulderen]

Du må slutte med å kritisere deg selv. Ingen får respekt for noen som ser ned på seg selv. Det hjelper ikke at du ikke egentlig mener det. Du må også slutte å anklage andre for å kritisere deg. Siden de nekter for at de gjør det, så har du antagelig tatt noe som kritikk som egentlig ikke var ment som det.

[Gjest gul rød blå]

Valg og valg, jeg tar nå det jeg kan få.

Tror jeg er ganske flink på å ta godt ment kritikk, men jeg føler meg bare helt oppspist av måten disse mennene (og mor og bror) gjør det på, og når de gjør det, og så blir jeg forvirret og fortvilt over at de kritiserer surt når jeg er fornøyd, men prøver å få meg til å tenke positivt om meg selv når jeg til slutt prøver å komme dem i forkjøpet med å si det negative selv heller. Hva skal jeg tro, liksom. De er kanskje mer kritiske til omverdenen enn mange andre og da, men kan de ikke bestemme seg ihvertfall.

Hvis du "tar det du kan få" når det kommer til partnere, er det et valg. Du må vente med å skaffe deg en kjæreste til du finner en som ikke kritiserer deg eller får deg til å føle deg slik (og i tillegg bør han ha en masse andre gode egenskaper og passe sammen med deg og være en du aktivt velger fordi han er en fin fyr du er forelsket i). Hvis ikke har du det helt sikkert bedre alene.

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

Du må slutte med å kritisere deg selv. Ingen får respekt for noen som ser ned på seg selv. Det hjelper ikke at du ikke egentlig mener det. Du må også slutte å anklage andre for å kritisere deg. Siden de nekter for at de gjør det, så har du antagelig tatt noe som kritikk som egentlig ikke var ment som det.

Jeg har skrevet ned ordrett hva de har sagt i en del situasjoner, og rådført meg med en tredjepart for å utelukke at jeg bare var for overfølsom, så jeg tror ikke det først og fremst er det det står på.

Jeg bare føler meg så sårbar, har vokst opp med så mye kritikk at jeg føler meg helt hullete, og så skal jeg prøve å være optimistisk og tenke positivt, men DA kommer de krasse stikkene deres. Når jeg underkuer meg får jeg liksom fred.

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

Hvis du "tar det du kan få" når det kommer til partnere, er det et valg. Du må vente med å skaffe deg en kjæreste til du finner en som ikke kritiserer deg eller får deg til å føle deg slik (og i tillegg bør han ha en masse andre gode egenskaper og passe sammen med deg og være en du aktivt velger fordi han er en fin fyr du er forelsket i). Hvis ikke har du det helt sikkert bedre alene.

Jeg tar ikke ALT, da :-) Det går lenge mellom hver mann. Den kritiske siden kommer ikke frem før etter en stund, noen måneder eller et halvt år kanskje. De har selvfølgelig mange flotte egenskaper også, men dette med kritikken er en fellesnevner som virkelig tærer på meg, jeg vet aldri hvor jeg har de. Prøver å lappe meg selv sammen til å bli et helt menneske i den grad det noensinne kommer til å gå, men gamle minner rippes opp i når det skjer igjen og igjen.

[Gjest Elextra]

Jeg tar ikke ALT, da :-) Det går lenge mellom hver mann. Den kritiske siden kommer ikke frem før etter en stund, noen måneder eller et halvt år kanskje. De har selvfølgelig mange flotte egenskaper også, men dette med kritikken er en fellesnevner som virkelig tærer på meg, jeg vet aldri hvor jeg har de. Prøver å lappe meg selv sammen til å bli et helt menneske i den grad det noensinne kommer til å gå, men gamle minner rippes opp i når det skjer igjen og igjen.

''De har selvfølgelig mange flotte egenskaper også, men dette med kritikken er en fellesnevner som virkelig tærer på meg, jeg vet aldri hvor jeg har de''

Min kompetanse er meget begrenset her, men jeg synes det høres ut som problemet er hvordan du takler tilbakemeldinger og eventuell kritikk.

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

''De har selvfølgelig mange flotte egenskaper også, men dette med kritikken er en fellesnevner som virkelig tærer på meg, jeg vet aldri hvor jeg har de''

Min kompetanse er meget begrenset her, men jeg synes det høres ut som problemet er hvordan du takler tilbakemeldinger og eventuell kritikk.

Jeg tror ikke jeg har problemer med å takle kritikk som er godt ment. På jobb og fra venner går det helt greit, fra faren min også. Så jeg tror heller det må være noe med at jeg får frem det verste i de som kritiserer meg for en ting en dag, bare for å overbevise meg om at jeg tar feil når jeg kritiserer meg selv for den samme tingen den neste dagen. Kanskje er det ikke kritikk det handler om, men at de skal styre meg, og så merker de at det å kritisere meg funker, fordi jeg tar det sånn til meg og blir usikker.

Jeg har vært sammen med to menn som ikke har vært så kritiske og, altså.

[PieLill]

Valg og valg, jeg tar nå det jeg kan få.

Tror jeg er ganske flink på å ta godt ment kritikk, men jeg føler meg bare helt oppspist av måten disse mennene (og mor og bror) gjør det på, og når de gjør det, og så blir jeg forvirret og fortvilt over at de kritiserer surt når jeg er fornøyd, men prøver å få meg til å tenke positivt om meg selv når jeg til slutt prøver å komme dem i forkjøpet med å si det negative selv heller. Hva skal jeg tro, liksom. De er kanskje mer kritiske til omverdenen enn mange andre og da, men kan de ikke bestemme seg ihvertfall.

''Valg og valg, jeg tar nå det jeg kan få. ''

Det er i høyeste grad et valg. Et annet valg er å sette noen fornuftige og realistiske mistekrav til hva du ønsker av en partner. Infrir ikke potensielle kandidater, er du heller uten.

mvh

[PieLill]

Jeg tar ikke ALT, da :-) Det går lenge mellom hver mann. Den kritiske siden kommer ikke frem før etter en stund, noen måneder eller et halvt år kanskje. De har selvfølgelig mange flotte egenskaper også, men dette med kritikken er en fellesnevner som virkelig tærer på meg, jeg vet aldri hvor jeg har de. Prøver å lappe meg selv sammen til å bli et helt menneske i den grad det noensinne kommer til å gå, men gamle minner rippes opp i når det skjer igjen og igjen.

''Det går lenge mellom hver mann. Den kritiske siden kommer ikke frem før etter en stund, noen måneder eller et halvt år kanskje.''

Det er en viss mulighet for at du gang på gang faller for feil type mann. Kan du ha utbytte av å ta en gjennomgang med deg selv mhp hva som får deg til å falle for en mann. Og hvordan du kan gjenkjenne egenskapene som driver deg til vannvidd et halvt år sener?

Når man stadig vekk havner i samme typen problem, er man ofte tjent med å endre på noe.

mvh

[PieLill]

Jeg har skrevet ned ordrett hva de har sagt i en del situasjoner, og rådført meg med en tredjepart for å utelukke at jeg bare var for overfølsom, så jeg tror ikke det først og fremst er det det står på.

Jeg bare føler meg så sårbar, har vokst opp med så mye kritikk at jeg føler meg helt hullete, og så skal jeg prøve å være optimistisk og tenke positivt, men DA kommer de krasse stikkene deres. Når jeg underkuer meg får jeg liksom fred.

''Jeg bare føler meg så sårbar, har vokst opp med så mye kritikk at jeg føler meg helt hullete, og så skal jeg prøve å være optimistisk og tenke positivt, men DA kommer de krasse stikkene deres. Når jeg underkuer meg får jeg liksom fred.''

Kanskje du har en del å hente på måten du takler usaklig kritikk på? Mye handler nok om sårbarhet.

Usaklig og surmaget kritikk, er selvsagt ikke en OK ting å holde på med. Men noen har det likevel som hobby, og de peiler seg nok ut de personene som gir 'best respons'.

Usaklig kritikk er i høyeste grad en manipulasjons- og hersketeknikk. De som virkelig mestrer kunsten vil hendig finne det som er aller best og minst kritikkverdig og tygge det opp og spytte det ut.

Å stoppe kjeften på slike folk er et slitsomt og ofte fåfengt prosjekt. Som regel funker det bedre å forandre på hvordan man tar oppgulpet.

Noen tips.

Når du forsvarer deg mot usaklig, surmaget eller 'uvedkommende' kritikk, anerkjenner du samtidig kritikerens rett til å kritisere. Du gir både adgang til å kritisere deg generelt og til å blande seg oppi det spesifikke området som har blitt gjenstand for kritikk.

Klarer du derimot å møte både kritikken og kritikeren med arrogant likegyldighet og selvtilfredshet, fratar du kritikeren sin injurierende makt. Se for deg et alvorlig tilfelle av britisk 'stiff-upper-lip'; Jeg gjør som det passer meg.

Med din erfaringsbakgrunn er det kanskje ikke så lett i starten. Kjør likevel på etter prinsippet om 'Lat som til du blir sånn.'

En annen måte å møte usaklig kritikk og utidig innblanding er å ironisere ved å f.eks. smøre ti lag tjukkere på. Eks.: "Det er noe feil med den kjolen..." Svar: "Ja, den er virkelig stygg. Fargene er skrekkelig. Figuren blir grusom. Virkelig smakløs, akkurat som meg. Jeg må være pære dum som kjøpte den og skvær idiot som går i den." Sies med et bredt og selvtilfreds glis. Så ser du deg fornøy i speilet.

En tredje avvæpningsmetode er å gi kritikeren rett i sine påstander, men likevel være salig uanfektet i sitt standpunkt. Tenk deg at du har en hårfrisyre som krever litervis med gele, hårspray og andre kjemikalier, samt evigheter med krølltenger, rettetenger og jeg vet ikke hva:

"Men er ikke all den sprayen vond å puste?" Svar: "Ja, jeg holder på å kveles hver morgen." Ny innvending: "Blir det ikke dyrt med så mange hårpleieprodukter og frisørbesøk?" Svar: "Vet du, jeg tørr ikke tenke på hva jeg svir av!" Enda en innvending: "Blir ikke håret veldig slitt?" Svar: "Ja, helt forferdelig. Det er derfor jeg må til frisør hver tredje uke." En siste klage: "Men det må da ta forferdelig mye tid!" Ditt nådestøt: "Det tar håpløst lang tid og så skal jeg sminke meg også. Men jeg elsker det!" Du gliser fornøyd og komplett uanfektet og upåvirket av samtalen.

Jeg forsøker selvsagt ikke å legge ord i munnen på deg. Bare gi noen eksempler på hvilken holdning og ordbruk man kan møte surmager med. Preller kritikken av som vann på gåsa, vil den ofte stilne etter hvert. Ingen vits i.

Dette var en ganske kronglete forklart oppfordring til å jobbe med egen sårbarhet, både den du bærer inni deg og den du lar andre se.

mvh

[Gjest kvalm tennisball i tørketrommel]

''Jeg bare føler meg så sårbar, har vokst opp med så mye kritikk at jeg føler meg helt hullete, og så skal jeg prøve å være optimistisk og tenke positivt, men DA kommer de krasse stikkene deres. Når jeg underkuer meg får jeg liksom fred.''

Kanskje du har en del å hente på måten du takler usaklig kritikk på? Mye handler nok om sårbarhet.

Usaklig og surmaget kritikk, er selvsagt ikke en OK ting å holde på med. Men noen har det likevel som hobby, og de peiler seg nok ut de personene som gir 'best respons'.

Usaklig kritikk er i høyeste grad en manipulasjons- og hersketeknikk. De som virkelig mestrer kunsten vil hendig finne det som er aller best og minst kritikkverdig og tygge det opp og spytte det ut.

Å stoppe kjeften på slike folk er et slitsomt og ofte fåfengt prosjekt. Som regel funker det bedre å forandre på hvordan man tar oppgulpet.

Noen tips.

Når du forsvarer deg mot usaklig, surmaget eller 'uvedkommende' kritikk, anerkjenner du samtidig kritikerens rett til å kritisere. Du gir både adgang til å kritisere deg generelt og til å blande seg oppi det spesifikke området som har blitt gjenstand for kritikk.

Klarer du derimot å møte både kritikken og kritikeren med arrogant likegyldighet og selvtilfredshet, fratar du kritikeren sin injurierende makt. Se for deg et alvorlig tilfelle av britisk 'stiff-upper-lip'; Jeg gjør som det passer meg.

Med din erfaringsbakgrunn er det kanskje ikke så lett i starten. Kjør likevel på etter prinsippet om 'Lat som til du blir sånn.'

En annen måte å møte usaklig kritikk og utidig innblanding er å ironisere ved å f.eks. smøre ti lag tjukkere på. Eks.: "Det er noe feil med den kjolen..." Svar: "Ja, den er virkelig stygg. Fargene er skrekkelig. Figuren blir grusom. Virkelig smakløs, akkurat som meg. Jeg må være pære dum som kjøpte den og skvær idiot som går i den." Sies med et bredt og selvtilfreds glis. Så ser du deg fornøy i speilet.

En tredje avvæpningsmetode er å gi kritikeren rett i sine påstander, men likevel være salig uanfektet i sitt standpunkt. Tenk deg at du har en hårfrisyre som krever litervis med gele, hårspray og andre kjemikalier, samt evigheter med krølltenger, rettetenger og jeg vet ikke hva:

"Men er ikke all den sprayen vond å puste?" Svar: "Ja, jeg holder på å kveles hver morgen." Ny innvending: "Blir det ikke dyrt med så mange hårpleieprodukter og frisørbesøk?" Svar: "Vet du, jeg tørr ikke tenke på hva jeg svir av!" Enda en innvending: "Blir ikke håret veldig slitt?" Svar: "Ja, helt forferdelig. Det er derfor jeg må til frisør hver tredje uke." En siste klage: "Men det må da ta forferdelig mye tid!" Ditt nådestøt: "Det tar håpløst lang tid og så skal jeg sminke meg også. Men jeg elsker det!" Du gliser fornøyd og komplett uanfektet og upåvirket av samtalen.

Jeg forsøker selvsagt ikke å legge ord i munnen på deg. Bare gi noen eksempler på hvilken holdning og ordbruk man kan møte surmager med. Preller kritikken av som vann på gåsa, vil den ofte stilne etter hvert. Ingen vits i.

Dette var en ganske kronglete forklart oppfordring til å jobbe med egen sårbarhet, både den du bærer inni deg og den du lar andre se.

mvh

Ja, det er slikt jeg har prøvd å øve på. Enden på visa er likevel at jeg så gjerne vil være sammen med noen hvor jeg slipper å måtte gå og beskytte meg mot sure bemerkninger. Er det realistisk?

[PieLill]

Ja, det er slikt jeg har prøvd å øve på. Enden på visa er likevel at jeg så gjerne vil være sammen med noen hvor jeg slipper å måtte gå og beskytte meg mot sure bemerkninger. Er det realistisk?

'' Enden på visa er likevel at jeg så gjerne vil være sammen med noen hvor jeg slipper å måtte gå og beskytte meg mot sure bemerkninger. Er det realistisk?''

Fortsett å øve.

:-)

Selvsagt er det realistisk at det går an å finne seg en mann som ikke er full av sure oppgulp. Jo tryggere du blir på deg selv og jo vanskeligere du blir å trykke ned med slik usaklig kritikk, jo mindre vil du tiltrekke deg slike hobbykritikere.

Som regel går det an å oppdage slike tendenser og holdninger før de slår ut i fullt tonekratt. Lær deg å kjenne lusa på gangen på lang avstand.

Lær også å kjenne fallgrubene i deg selv som gjør at du stadig ender opp med slike menn. Kanskje du trenger en lengre pause fra parforhold for å bli trygg nok i deg selv.

Selvtillit og selvbilde påvirker både hvilke potensielle partnere vi blir tiltrukket av og hvem vi tiltrekker oss.

mvh

[XbellaX]

Valg og valg, jeg tar nå det jeg kan få.

Tror jeg er ganske flink på å ta godt ment kritikk, men jeg føler meg bare helt oppspist av måten disse mennene (og mor og bror) gjør det på, og når de gjør det, og så blir jeg forvirret og fortvilt over at de kritiserer surt når jeg er fornøyd, men prøver å få meg til å tenke positivt om meg selv når jeg til slutt prøver å komme dem i forkjøpet med å si det negative selv heller. Hva skal jeg tro, liksom. De er kanskje mer kritiske til omverdenen enn mange andre og da, men kan de ikke bestemme seg ihvertfall.

" jeg tar nå det jeg kan få. "

Holder ikke. Du må kreve å ha det bedre, du må velge bedre.

[cathlin]

Kan det ikke også være at noe er feil med meg, sånn at jeg får ut det verste i mange?

Kanskje du setter deg selv i en underlegen, underkuet posisjon i disse relasjonene? Hvis du f.eks alltid unskylder deg og alltid skal være snill og påta deg skylden, og kritiserer deg selv, kan det være at det blir lettere for andre å komme i en situasjon der de blir de "slemme" som kritiserer og irriteres av det. I så fall vil det ofte hjelpe om du ble mer selvhevdende.

Vet ikke om dette er deg. Se bort fra det hvis det er feil.

[Gjest litt om det]

Jeg tar ikke ALT, da :-) Det går lenge mellom hver mann. Den kritiske siden kommer ikke frem før etter en stund, noen måneder eller et halvt år kanskje. De har selvfølgelig mange flotte egenskaper også, men dette med kritikken er en fellesnevner som virkelig tærer på meg, jeg vet aldri hvor jeg har de. Prøver å lappe meg selv sammen til å bli et helt menneske i den grad det noensinne kommer til å gå, men gamle minner rippes opp i når det skjer igjen og igjen.

Dette har mye med deg å gjøre. Jeg har selv vært i en slik forfatning som du er i, og etter en stund gikk de fleste over grensene mine. Er man uten de nødvendige grensene og stengslene selv, er det min erfaring at man blir utsatt etterhvert for grenseoverskridende handlinger, enten det er slik du skriver det eller også at en blir tatt som en selvfølge og utnyttet. Dette skjedde om og om igjen hos meg. Det er altså en dynamikk som kjøres i gang før eller siden.

Jeg ble sterkere i meg selv, og nå skjer det så godt som aldri. Poenget mitt er at likevekt ikke kan skapes når du er en skute som tar inn vann styrbord side.

Det triste er at til slutt går hele skuta ned. Du må bli tydelig. Sterk i deg selv.

Vet det ikke er lett.