Bør jeg oppsøke hjelp?

[Gjest sjiv]

Hei! Jeg er en jente på 20 år som sliter meg litt igjennom hverdagen, og håper på gode svar jeg kan ta til meg og igjen da ta nytte av videre. Mine foreldre skilte seg da jeg gikk siste året på vgs, og det var en vanskelig periode. Jeg hadde i alle år fra jeg kunne danne meg meninger om mine foreldre lurt på hvorfor de var sammen. De hadde ingen tydelige felles interesser, og jeg så hvor forskjellige de var fra en tidlig alder. Det var vanskelig å være hjemme i mange år. De kranglet ofte, og jeg kranglet også ofte med min mor, noe som resulterte i at hun klagde til min far, og han ble da veldig sint på meg. Jeg vokste opp med en stor redsel for min far, alle fedre blir sinte noen ganger, men han kunne bli så sint at han jagde meg rundt huset, jeg husker at jeg gang på gang ikke fikk puste når han stod å kjeftet på meg, han ble så sint at han ristet, jeg fikk så angst at jeg måtte gispe etter pusten, en gang slo han meg så jeg fikk blåmerker. Min mor kom inn og trøstet meg etter han hadde kjeftet på meg, hun prøvde å roe meg ned. Her ser man jo tydelig hvor rart dette ble i lengden, det var jo hun som skapte problemene, det resulterte ikke i at jeg og min far var noe nære i min oppvekst. Men jeg forstod i ettertid at jeg ikke var lett å leve med jeg heller, jeg var som min mor kaller meg et følsomt barn. Og det var heller ikke lett i tiden fra jeg var 14-18 for mine foreldre å forstå seg på meg, men det er det vel ikke for mange foreldre. Vi er jo på jakt etter en identitet i de årene. De skilte seg som sagt da jeg gikk mitt siste år på vgs. Og dette skapte problemer. Far flyttet ut 2 mnd etter at de sa de skulle skilles, og med et hatet de hverandre. Det var ingen nåde, far snakket dritt om mor, og mor likeså. Men de slet begge to. Mor gråt hver kveld, og jeg måtte trøste. Far søkte trøst i røyk, men han ville også snakke, han ville si unnskyld for alle de årene han hadde vært jævlig. Han sa han hadde følt seg rådløs ovenfor min mor, at deres forhold var vanskelig. Han spurte meg blant annet hva jeg synes om han som en far.. Noe som fikk meg til å gråte, det var og er vondt å tenke på, jeg svarte han med at jeg ikke synes han var noen far. Han var en person jeg hadde lite kontakt med på en følelsesmessig plan, men samtidig en jeg strevde for å få kontakt og anerkjennelse med/av. I denne perioden følte jeg meg ikke noen sorg over at de skulle skille seg, det var trist da de sa de skulle skille seg, men i etterkant da far hadde flyttet var det ingen sorg som fylte meg, bare følelsen av at jeg måtte stille opp som datter for dem begge to. Som du sikkert vet var det siste året på vgs slitsomt, og det var mye som skulle tenkes og gjøres blant annet karakterene. Men jeg hadde høyt fravær grunnet situasjonen. Jeg tok meg ”fri” fra skolen for å være med min mor og far når de trengte det. Og da jeg kom på skolen igjen var skolen lite forståelsesfull, det gikk så langt at jeg fikk et angst anfall, jeg dro direkte til legen fra skolen, og han sa at han skulle skrive en lege erklæring slik at fraværet da falt bort og skrev en resept på angst dempende medisiner. Disse tok jeg aldri, min mor og bestemor syntes dette var å overdrive. Uansett, de har nå giftet seg begge to. Far først, så mor. Og det er først nå, etter snart 2 år at jeg har det vanskelig, jeg gråter ofte og mye. Jeg savner mitt gamle rom, jeg savner og bo med min mor og far. Savnet er stort. Jeg sliter mye med angst også, det er som om jeg ikke finner roen. Det går i perioder. Jeg kan være glad og fornøyd lenge, men plutselig treffer deg meg som et slag i ansiktet, og jeg faller tilbake i en ”død” periode som jeg kaller det. Jeg går kraftig ned i vekt, jeg er 1.67 og veier nå 51 kg, normalt ligger vekten mellom 54-55 kg. Det blir jo en form for depresjon tror jeg. Jeg vet ikke. Min mor som jeg prater godt med sier at det kan hjelpe å snakke med en psykolog om dette? Om mine problemer med skilsmissen. Noe jeg er åpen for, men det er så mye jeg sliter med, og jeg føler jeg ikke vil ta det videre. At det er mitt og ingen andre som burde slite med. Hvis du skjønner? Jeg gikk gjennom en slitsom sommer, jeg flyttet to ganger, og hadde flere familie krangler mellom min bestemor og min far. Jeg mistet også noen bekjente og nesten en nær venninne i sommer, noe som forsterker min angst. Jeg tok en abort tidligere før sommeren som fortsatt plager meg. Som du ser hadde jeg mye jeg skulle klage over! He he. Jeg har en liste over problemene jeg nå sliter med alt dette som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med, om jeg skal oppsøke en lege, psykiater eller lig. Jeg sliter med mye magesyre. Søvn problemer. Angst. Store problemer med sinnet mitt, jeg blir ofte sur, og det tar lang tid før det går over. Jeg irriterer meg stadig vekk over små bagateller. Og som sagt disse depresjons periodene mine. Det som bekymrer meg er at det aldri går over. Det tar aldri slutt. Det er en ond sirkel jeg vandrer rundt i som jeg ikke har noen kontroll på. Håper du orker å lese gjennom alt jeg har skrevet og at du kanskje har noen råd?

[Gjest Pupp]

Ja

[Gjest Matariki]

Syns det er en god ide at du får deg en psykolog, som du kan snakke med om alt dette som plager deg.

Det er trist at barn blir dratt inn i de voksnes verden for tidlig, noen får ikke lov å være barn.

Lykke til

[frosken]

Hei,

Du bør oppsøke fastlegen din og fortelle noe om hvordan du sliter.

Da jeg leste innlegget ditt ble jeg undrende i forhold til at du som tyveåring virker primært orientert mot foreldrene dine og de problemene som har vært i familien. Hva annet er du opptatt av? Er du i jobb eller utdanning? Hva med venner og interesser? De fleste tyveåringer klarer i større grad å distansere seg fra sine foreldres vansker enn du ser ut til å gjøre, når man er tyve år så bør livet handle om nåtid og fremtid. Om utdanning, jobb, egen bolig og et eget liv som ikke primræt handler om kontakt med foreldre.

[SJIV]

Hei,

Du bør oppsøke fastlegen din og fortelle noe om hvordan du sliter.

Da jeg leste innlegget ditt ble jeg undrende i forhold til at du som tyveåring virker primært orientert mot foreldrene dine og de problemene som har vært i familien. Hva annet er du opptatt av? Er du i jobb eller utdanning? Hva med venner og interesser? De fleste tyveåringer klarer i større grad å distansere seg fra sine foreldres vansker enn du ser ut til å gjøre, når man er tyve år så bør livet handle om nåtid og fremtid. Om utdanning, jobb, egen bolig og et eget liv som ikke primræt handler om kontakt med foreldre.

Vel, mine foreldre hadde og har en tendens til å snakke med meg om forskjellige ting, bla. skilsmissen. Men ja, man burde jo fokusere på fremtiden. Og det gjør jeg jo også. Det er ikke uten grunn at dette plager meg. Jeg bor med kjæresten, studerer, og har et aktivt sosialt liv. Det er jo nettopp derfor jeg synes det er vanskelig.

[frosken]

Vel, mine foreldre hadde og har en tendens til å snakke med meg om forskjellige ting, bla. skilsmissen. Men ja, man burde jo fokusere på fremtiden. Og det gjør jeg jo også. Det er ikke uten grunn at dette plager meg. Jeg bor med kjæresten, studerer, og har et aktivt sosialt liv. Det er jo nettopp derfor jeg synes det er vanskelig.

Du kan sikkert få hjelp av en psykolog til å bruke mindre energi på fortiden. Jeg mener ikke å bagatellisere hvor vanskelig disse årene nok var for deg, men du får jo ikke gjort noe med fortiden, kun med fremtiden.

Fastlegen kan gi deg henvisning til psykolog.