klarer ikke se framover

[Gjest lei livet]

Jeg har slitt psykisk i mange år, fått diagnose bp2 og gått på medisin i mange år. Mest har det gått bare bra, men nå skjer det noe med meg. Jeg vet ikke helt hva. Har bestemt meg for å slutte med medisin nå. Har uansett glemt den i nesten en måned mens mitt barn har vært alvorlig syk. Det er som om jeg ser verden med nye øyne, men jeg har ikke bestemt meg for om jeg vil bli eller forlate. Fremdeles er jeg her for mitt barn, men når barnet mitt blir bra kan kanskje faren overta. Alle mennesker er kanskje ikke laget for å leve livet ut. Slike som meg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har ikke glemt å ta den i en måned. Du har valgt å ikke ta den. Nå kommer følgene.

[Gjest ser den godt jeg]

Du har ikke glemt å ta den i en måned. Du har valgt å ikke ta den. Nå kommer følgene.

jeg klarer heller ikke se fremover, men jeg klarer å se hva det vil gjøre for mine nærmeste om jeg forlater dem.

Men ja, sliter hver eneste dag, og ja kanskje en dag klarer jeg ikke mer,,,tar en dag av gangen.

Men gir deg en goooood klem, hvem har sagt det skal være enkelt?????

[Gjest lei livet]

Du har ikke glemt å ta den i en måned. Du har valgt å ikke ta den. Nå kommer følgene.

Det er greit å bli virkelighetsorientert NHD, men da burde kanskje den som gjør det ha vært i motpartens situasjon.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er greit å bli virkelighetsorientert NHD, men da burde kanskje den som gjør det ha vært i motpartens situasjon.

Hvorfor det?

[Gjest lei livet]

jeg klarer heller ikke se fremover, men jeg klarer å se hva det vil gjøre for mine nærmeste om jeg forlater dem.

Men ja, sliter hver eneste dag, og ja kanskje en dag klarer jeg ikke mer,,,tar en dag av gangen.

Men gir deg en goooood klem, hvem har sagt det skal være enkelt?????

Takk så mye for god klem og forståelse. Jeg ser også hva det vil gjøre for mine nærmeste, barn, partner, familie. MEN, jeg er ingen enkel person.

Jeg føler ofte at jeg er mer til bry enn til nytte, SELV om det er jeg som er omsorgspersonen i så og si alle mine relasjoner. Når jeg føler det slik på tross av at jeg prøver å gjøre mitt beste ... vell, da er tanken om at det å forlate er en grei ting lettere å tenke.

Den siste tiden når barnet mitt har vært alvorlig syk har jeg følt at marerittet er komplett. Enda vet vi ikke 100% hvordan det går, men det ser bra ut. Nå som han er på bedringens vei er jeg helt tom.

Tilfeldighetene gjorde at jeg begynte på en medisinendring uka før barnet mitt ble dårlig, og kaos rundt disse situasjonene gjorde at det ble bare rot. Tok medisin av og til når jeg husket/kjente på kroppen, men sikkert feil. Fikk dobbeltsyn og hodepine.

Huff. Er bare så sliten og lei. Må si at svaret fra NHD gjorde meg enda mer frustrert. Hva er vitsen med å svare så arogant når han ikke VET den hele situasjonen?

[cathlin]

Når var du sist hos legen din?

[Gjest lei livet]

Når var du sist hos legen din?

Forrige uke. Alt dreier seg om min sønns liv for tiden. Vi har samme fastlege og hun ga meg videre sykemld og sovepiller. Ingen dårlig lege, men det skal noe til å formidle hva man føler når alt jeg tenker på er å være sterk i situasjonen.

[Katt-ja]

Takk så mye for god klem og forståelse. Jeg ser også hva det vil gjøre for mine nærmeste, barn, partner, familie. MEN, jeg er ingen enkel person.

Jeg føler ofte at jeg er mer til bry enn til nytte, SELV om det er jeg som er omsorgspersonen i så og si alle mine relasjoner. Når jeg føler det slik på tross av at jeg prøver å gjøre mitt beste ... vell, da er tanken om at det å forlate er en grei ting lettere å tenke.

Den siste tiden når barnet mitt har vært alvorlig syk har jeg følt at marerittet er komplett. Enda vet vi ikke 100% hvordan det går, men det ser bra ut. Nå som han er på bedringens vei er jeg helt tom.

Tilfeldighetene gjorde at jeg begynte på en medisinendring uka før barnet mitt ble dårlig, og kaos rundt disse situasjonene gjorde at det ble bare rot. Tok medisin av og til når jeg husket/kjente på kroppen, men sikkert feil. Fikk dobbeltsyn og hodepine.

Huff. Er bare så sliten og lei. Må si at svaret fra NHD gjorde meg enda mer frustrert. Hva er vitsen med å svare så arogant når han ikke VET den hele situasjonen?

Har man et barn som er alvorlig sykt - og selv er normalt utrustet - betyr det at man ikke nødvendigvis holder fokus på egen situasjon og medisinering!

Ønsker deg god bedring - både til deg og barnet ditt.

*klem*

[Gjest lei livet]

Det er greit å bli virkelighetsorientert NHD, men da burde kanskje den som gjør det ha vært i motpartens situasjon.

Fordi du ikke VET selvfølgelig. Prøver du å provosere meg med uttalelsene dine så klarer du det til en viss grad. Det er livsgnist i meg, selv om den er laaangt bak. Er bare så uendelig lei av motgang og atter motgang.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fordi du ikke VET selvfølgelig. Prøver du å provosere meg med uttalelsene dine så klarer du det til en viss grad. Det er livsgnist i meg, selv om den er laaangt bak. Er bare så uendelig lei av motgang og atter motgang.

Lett å forstå at du er lei av sykdom og motgang. Men når livet er som vanskeligst, trenger en ikke gjøre det unødvendig vanskelig ved å gjøre uhensiktsmessige valg.

Du bestemmer selvsagt over deg og din medisinering. Men den som bestemmer og tar avgjørelsen har også ansvaret for resultatet.

[cathlin]

Forrige uke. Alt dreier seg om min sønns liv for tiden. Vi har samme fastlege og hun ga meg videre sykemld og sovepiller. Ingen dårlig lege, men det skal noe til å formidle hva man føler når alt jeg tenker på er å være sterk i situasjonen.

Du er i en tøff situasjon.

Syns du skulle ta kontakt med legen din igjen og legge frem at du sliter mye nå. Og gjerne i tillegg drøfte hvordan medisiner best kan hjelpe, og andre støttetiltak.

[Gjest lei livet]

Lett å forstå at du er lei av sykdom og motgang. Men når livet er som vanskeligst, trenger en ikke gjøre det unødvendig vanskelig ved å gjøre uhensiktsmessige valg.

Du bestemmer selvsagt over deg og din medisinering. Men den som bestemmer og tar avgjørelsen har også ansvaret for resultatet.

Tja ... psykiatrien her jeg bor er ikke all verden og jeg føler ikke at diagnosen nødvendigvis er på plass etter et 15-20 psykiatere har uttalt seg og kommet med forskjellige meninger om hva som feiler meg. Den siste vant med bipolar 2 og 1 mnd innleggelse for meg og kursing i å leve med sykdommen.

Selv om jeg de siste årene har fungert bra i de fleste sammenheng, så føler jeg helt ærlig at det er mer min intense kamp for ungene enn det er medisinene som er årsaken til det.

Jeg har svært ofte følt at bivirkningene av medisinene har vært ille i forhold til hvor deprimert jeg har følt meg, men hvem skal jeg si det til når jeg blir sett på som et så "vellykket" eksemplar av bipolar2 på rett medisin?

Det er så mye jeg kunne skrevet, men jeg orker ikke nå. Jeg har god oversikt over hvilket tilbud jeg kan få her på mitt hjemsted fordi jeg jobber i helsevesenet selv og har videreutdanning i psykisk helse. Det er ikke mye å hente, og det er med på å gi meg lyst til å avslutte.

[frosken]

Tja ... psykiatrien her jeg bor er ikke all verden og jeg føler ikke at diagnosen nødvendigvis er på plass etter et 15-20 psykiatere har uttalt seg og kommet med forskjellige meninger om hva som feiler meg. Den siste vant med bipolar 2 og 1 mnd innleggelse for meg og kursing i å leve med sykdommen.

Selv om jeg de siste årene har fungert bra i de fleste sammenheng, så føler jeg helt ærlig at det er mer min intense kamp for ungene enn det er medisinene som er årsaken til det.

Jeg har svært ofte følt at bivirkningene av medisinene har vært ille i forhold til hvor deprimert jeg har følt meg, men hvem skal jeg si det til når jeg blir sett på som et så "vellykket" eksemplar av bipolar2 på rett medisin?

Det er så mye jeg kunne skrevet, men jeg orker ikke nå. Jeg har god oversikt over hvilket tilbud jeg kan få her på mitt hjemsted fordi jeg jobber i helsevesenet selv og har videreutdanning i psykisk helse. Det er ikke mye å hente, og det er med på å gi meg lyst til å avslutte.

Det er lett å forstå at du er lei av motgang. Det er allikevel litt rart å lese at du har valgt å slutte med medisiner i en så vanskelig livsfase. Jeg forstår deg som at du vanligvis har det bedre enn nå, og at denne endringen har kommet etter at du begynte å ikke ta medisiner regelmessig. Sett utenifra er den opplagte løsningen å starte opp med medisinen igjen, du har ikke råd til å bli dårlig nå midt oppe i din sønns sykdom.

Å finne ut av hva som er den mest passende diagnosen og hva som vil være den optimale behandlingen, er noe som bør gjøres på et helt annet tidspunkt enn nå. Akkurat nå bør du velge den løsningen som ser ut til å ha virket før, nemlig de medisinene du har autoseponert.

Hvis det er lamictal du har gått på, så må jo den trappes langsomt opp igjen dersom du har vært uten tilstrekkelig lenge. Dette bør du konferere med din fastlege om.

Jeg håper du velger å starte opp med medisinene igjen og heller finnet et helt annet tidspunkt for en eventuelt planlagt seponering.

Lykke til :-)

[frosken]

Takk så mye for god klem og forståelse. Jeg ser også hva det vil gjøre for mine nærmeste, barn, partner, familie. MEN, jeg er ingen enkel person.

Jeg føler ofte at jeg er mer til bry enn til nytte, SELV om det er jeg som er omsorgspersonen i så og si alle mine relasjoner. Når jeg føler det slik på tross av at jeg prøver å gjøre mitt beste ... vell, da er tanken om at det å forlate er en grei ting lettere å tenke.

Den siste tiden når barnet mitt har vært alvorlig syk har jeg følt at marerittet er komplett. Enda vet vi ikke 100% hvordan det går, men det ser bra ut. Nå som han er på bedringens vei er jeg helt tom.

Tilfeldighetene gjorde at jeg begynte på en medisinendring uka før barnet mitt ble dårlig, og kaos rundt disse situasjonene gjorde at det ble bare rot. Tok medisin av og til når jeg husket/kjente på kroppen, men sikkert feil. Fikk dobbeltsyn og hodepine.

Huff. Er bare så sliten og lei. Må si at svaret fra NHD gjorde meg enda mer frustrert. Hva er vitsen med å svare så arogant når han ikke VET den hele situasjonen?

Det finnes ingenting verre du kan gjøre mot ditt barn enn å ta ditt eget liv.

[Gjest grublendeikveld]

Tja ... psykiatrien her jeg bor er ikke all verden og jeg føler ikke at diagnosen nødvendigvis er på plass etter et 15-20 psykiatere har uttalt seg og kommet med forskjellige meninger om hva som feiler meg. Den siste vant med bipolar 2 og 1 mnd innleggelse for meg og kursing i å leve med sykdommen.

Selv om jeg de siste årene har fungert bra i de fleste sammenheng, så føler jeg helt ærlig at det er mer min intense kamp for ungene enn det er medisinene som er årsaken til det.

Jeg har svært ofte følt at bivirkningene av medisinene har vært ille i forhold til hvor deprimert jeg har følt meg, men hvem skal jeg si det til når jeg blir sett på som et så "vellykket" eksemplar av bipolar2 på rett medisin?

Det er så mye jeg kunne skrevet, men jeg orker ikke nå. Jeg har god oversikt over hvilket tilbud jeg kan få her på mitt hjemsted fordi jeg jobber i helsevesenet selv og har videreutdanning i psykisk helse. Det er ikke mye å hente, og det er med på å gi meg lyst til å avslutte.

Jeg skjønner hva ndh mener. Hvis du feks hadde diabetes, så hadde du ikke sluttet/glemt medisinen pga din sønns sykdom. Eller en eller annen fysisk sykdom som en trenger medisin for. Din sykdom trenger også medisin!

Har en bekjent som har mange diagnoser innen psyken. Han sa flere ganger til oss; at nå nektet han plent å ta medisinene mer, han mente at han ikke trengte dem. resultatet er flere ganger tvangsinnleggelse på psykritatisk avdeling. han må skilles fra sin kone, eller så henter barnevernet barna deres. han skjønner ikke hvorfor. så slipper han ut, klarer seg bra ved å ta medisinen sin, så finner han ut at han trenger ikke medisinen mer, og så har han det gående slik. en kan jo tro at han mangler noe iq for å aldri skjønne sammenhengen...

du har fått diagnosen av en grunn. du får medisinen for en grunn. gjør det som legen mener er best for deg! stol på legen din!

[mariaflyfly]

Jeg skjønner hva ndh mener. Hvis du feks hadde diabetes, så hadde du ikke sluttet/glemt medisinen pga din sønns sykdom. Eller en eller annen fysisk sykdom som en trenger medisin for. Din sykdom trenger også medisin!

Har en bekjent som har mange diagnoser innen psyken. Han sa flere ganger til oss; at nå nektet han plent å ta medisinene mer, han mente at han ikke trengte dem. resultatet er flere ganger tvangsinnleggelse på psykritatisk avdeling. han må skilles fra sin kone, eller så henter barnevernet barna deres. han skjønner ikke hvorfor. så slipper han ut, klarer seg bra ved å ta medisinen sin, så finner han ut at han trenger ikke medisinen mer, og så har han det gående slik. en kan jo tro at han mangler noe iq for å aldri skjønne sammenhengen...

du har fått diagnosen av en grunn. du får medisinen for en grunn. gjør det som legen mener er best for deg! stol på legen din!

''Jeg skjønner hva ndh mener. Hvis du feks hadde diabetes, så hadde du ikke sluttet/glemt medisinen pga din sønns sykdom.''

Jeg synes dette var en god sammenligning.

[Gjest lei livet]

''Jeg skjønner hva ndh mener. Hvis du feks hadde diabetes, så hadde du ikke sluttet/glemt medisinen pga din sønns sykdom.''

Jeg synes dette var en god sammenligning.

Jeg slutter ikke med medisinen helt spontant. Jeg har tenkt på det flere år. Som jeg skriver lenge opp synes jeg diagnosen ble satt ganske tilfeldig og jeg er slett ikke sikker på at den er rett.

Tidligere i høst var jeg forresten hos en psykiater (vi har stadig nye omreisende "overlegevikarer") som stusset over diagnosen (og hun har selvsagt ikke vært den eneste) ... Hun mente jeg hadde så mye i "fryseren" at jeg nok ville ha godt av å få bearbeidet det. Og jeg blir bare mer enig. Vet ikke om jeg klarer det, men jeg tror hun har rett.

Medisinene gir meg mye bivirkninger og jeg er ikke sikker på om jeg er bedre på eller av. Foreløpig føler jeg meg bare mer våken, og det er behagelig.

Psykiatrien, iallefall her jeg bor, er tilfeldig avhengig av hvem du havner hos. Jeg kjenner systemet her godt både som pasient OG som arbeidstaker i helsevesenet. Når du får en diagnose nesten som kastet etter deg, er det slett ingen automatikk i at den er rett.

Akkurat nå føler jeg at det er viktig å se om jeg blir bedre UTEN medisin, for livet MED medisin var ikke bra.

[Bella Dotte]

Jeg slutter ikke med medisinen helt spontant. Jeg har tenkt på det flere år. Som jeg skriver lenge opp synes jeg diagnosen ble satt ganske tilfeldig og jeg er slett ikke sikker på at den er rett.

Tidligere i høst var jeg forresten hos en psykiater (vi har stadig nye omreisende "overlegevikarer") som stusset over diagnosen (og hun har selvsagt ikke vært den eneste) ... Hun mente jeg hadde så mye i "fryseren" at jeg nok ville ha godt av å få bearbeidet det. Og jeg blir bare mer enig. Vet ikke om jeg klarer det, men jeg tror hun har rett.

Medisinene gir meg mye bivirkninger og jeg er ikke sikker på om jeg er bedre på eller av. Foreløpig føler jeg meg bare mer våken, og det er behagelig.

Psykiatrien, iallefall her jeg bor, er tilfeldig avhengig av hvem du havner hos. Jeg kjenner systemet her godt både som pasient OG som arbeidstaker i helsevesenet. Når du får en diagnose nesten som kastet etter deg, er det slett ingen automatikk i at den er rett.

Akkurat nå føler jeg at det er viktig å se om jeg blir bedre UTEN medisin, for livet MED medisin var ikke bra.

''Psykiatrien, iallefall her jeg bor, er tilfeldig avhengig av hvem du havner hos. Jeg kjenner systemet her godt både som pasient OG som arbeidstaker i helsevesenet. Når du får en diagnose nesten som kastet etter deg, er det slett ingen automatikk i at den er rett.''

Det samme gjelder her hvor jeg bor. ENORM forskjell på kompetansen.