Hva skal jeg gjøre nå?

[Madelenemie]

Hei!

Det har skjedd inni mellom, ikke så ofte, men når jeg møter noen som mener at slike som meg bør være utenfor studier og arbeidsliv fordi man ikke er A 4.

Jeg kjemper stadig igjennom at jeg får individuell jobbing, slipper grupper i for stor grad og slipper så mye muntlig kommunikasjon.

Og det blir jeg sliten av.

Men i dag skjedde det, da jeg måtte gjøre rede for en sak muntlig, stoppet det helt opp, mens jeg febrilsk tenkte og husket ingenting, fikk jeg høre at min kommuniasjon og stemme var lav og utilfredstillende, min blikk-kontakt var fullstendig fraværende og at det var vanskelig å få noe utbytte av det jeg sa når jeg ikke hadde øyekontakt.

Jeg kjempet da mot, hevet hodet, prøvde fokusere, klarte ikke, og ut kom de ordene jeg er mest redd for å si om som jeg aldri sier høyt:

" men du vet jeg har autisme og..." så kjente jeg at jeg skalv og at ingen flere ord kom, da gråt jeg bare, og det foran alle.

Gråt helt til det ble stille, jeg vet ikke om det ble stille for alle eller bare for meg, men jeg hørte ikke noe og følte meg med ett helt alene, bare et stort rom, med brytere og gulv og vinduer, og trapper og stoler, men uten stemmer.

da gikk jeg alene mens jeg tenkte "hvem i alle dager kjemper jeg mot?" og det fant jeg ut, "jeg kjemper for at sånne som meg med gode evner skal få slippe å bli uføretrygdede, ja for jeg vil jobbe".

Men jeg lurer på om jeg bør orke dette mer, stadig skrive til FFO, stadig få legemeldinger om en tilstand som er medfødt og som ikke endrer seg.

Jeg vurderer nå å skrive under på uføretrygd og glemme studier, litt sånn som med å akseptere at jeg har autisme, akseptere at dagens utdanningssystem ikke er for meg. Heller fokusere på å gå turer og skrive boken som min psykiater har bedt meg om. Men jeg villle helst fått en jobb først og skrive på siden, føle at jeg får til å jobbe, selv om jeg snakket sent, gikk sent, var rar og strever med øyekontakt fremdeles.

Jeg er lei meg, og jeg vet jammen ikke hva jeg bør gjøre?

Jeg er ensom både om min tilstand og om den sorgen den gir meg på innsiden. Mest er jeg bare vanlig sier min psykiater, men på dager som dette så skulle hun egentlig sett hvor vanskelig det er å være meg.

[Gjest Elextra]

Huff, trist lesning.

Utrolig trist om arbeidslivet - og studiesteder - ikke har plass til slike som deg. Jeg er helt sikker på at du har mye å bidra med.

Stå på, ikke gi deg, lykke til!

*klem*

[Katt-ja]

Føler med deg. Det burde jo finnes noen nettstudier du kunne hatt utbytte av for å være litt mer komfortabel i din læresituasjon? Tror ikke det er bra å utfordre dine grenser sånn hele tiden...

[Madelenemie]

Huff, trist lesning.

Utrolig trist om arbeidslivet - og studiesteder - ikke har plass til slike som deg. Jeg er helt sikker på at du har mye å bidra med.

Stå på, ikke gi deg, lykke til!

*klem*

Hei!

Men mener du det?

jeg gråter nå også, jeg har det vondt inni meg, men jeg vil ikke ha overfladiske meninger eller for håpefulle, jeg vil ha realistiske svar, sånne som fører frem selv om de først gjør vondt i magen.

Jeg skal vist gå på forelesning igjen, en dame skal bli med meg, men nå føler jeg meg så ydmyket, nå er jeg hun rare som alle vet har autisme, som gråter forran andre og som ikke ler når de andre ler. (jeg pleier å le litt senere for det tar lenger tid for meg å forstå)

Min psykiater forventer at jeg må gjøre valgene selv, hun mener jeg bør ta uføretrygd og studere likevel, hun sier at blir det for vanskelig skal jeg tenke på alt jeg til tross for det får til, men det er vanskelig når jeg mest av alt ikke vil ha 37 på en asperger test, men 30 eller helst litt mindre.

I morgen er nok alt bedre, men i dag er det ikke bra, men likevel selv om foreleseren som egentlig vet, ydmyket meg forran alle, presset meg til alt ble stille og jeg ble helt alene og ikke hørte stemmer mer, så skal jeg ved hjelp av andre prøve å finne en vei videre.

Hva det blir vet jeg ikke enda, men jeg får jo en erfaring selv om den er vond, og av det vokser man vel også til en annen bevissthet rundt ting.

takk for din medfølelse, det er en trøst for meg.

[Gjest Elextra]

Hei!

Men mener du det?

jeg gråter nå også, jeg har det vondt inni meg, men jeg vil ikke ha overfladiske meninger eller for håpefulle, jeg vil ha realistiske svar, sånne som fører frem selv om de først gjør vondt i magen.

Jeg skal vist gå på forelesning igjen, en dame skal bli med meg, men nå føler jeg meg så ydmyket, nå er jeg hun rare som alle vet har autisme, som gråter forran andre og som ikke ler når de andre ler. (jeg pleier å le litt senere for det tar lenger tid for meg å forstå)

Min psykiater forventer at jeg må gjøre valgene selv, hun mener jeg bør ta uføretrygd og studere likevel, hun sier at blir det for vanskelig skal jeg tenke på alt jeg til tross for det får til, men det er vanskelig når jeg mest av alt ikke vil ha 37 på en asperger test, men 30 eller helst litt mindre.

I morgen er nok alt bedre, men i dag er det ikke bra, men likevel selv om foreleseren som egentlig vet, ydmyket meg forran alle, presset meg til alt ble stille og jeg ble helt alene og ikke hørte stemmer mer, så skal jeg ved hjelp av andre prøve å finne en vei videre.

Hva det blir vet jeg ikke enda, men jeg får jo en erfaring selv om den er vond, og av det vokser man vel også til en annen bevissthet rundt ting.

takk for din medfølelse, det er en trøst for meg.

''jeg gråter nå også, jeg har det vondt inni meg, men jeg vil ikke ha overfladiske meninger eller for håpefulle, jeg vil ha realistiske svar,''

Jeg mener absolutt det jeg sier, men jeg har jo ikke forutsetninger for å si hva som er realistisk for deg. Gjennom det du har skrevet her inne har du jo blant annet vist at du er kunnskapsrik og intelligent, og jeg kan ikke tenke meg at annet enn at det må finnes måter å benytte disse evnene. Til gode både for deg selv og for andre/samfunnet.

Men jeg har ikke kompetanse på dine vansker, det jeg kan om autisme har jeg faktisk i stor grad lært av å lese dine innlegg.

[Madelenemie]

Føler med deg. Det burde jo finnes noen nettstudier du kunne hatt utbytte av for å være litt mer komfortabel i din læresituasjon? Tror ikke det er bra å utfordre dine grenser sånn hele tiden...

Hei!

Det er det du skriver nå, jeg også lurer på...

Jeg liker deg og andre her inne, hvis jeg får skrevet boken min skal dere alle få den fritt tilsendt.

Fordi jeg er så takknemlig for ordene og hjelpen dere gir meg.

Jeg kan faktisk skrive skjønner du, selv om autismeforeningens blad aldri trykker mine tekster de er for mye av noe... og jeg vet ikke hva... derfor melder jeg meg ut for jeg er ikke en gang helt som andre aspergere

Jeg tror inni mellom at når de sier jeg har asperger syndrom, mens jeg egentlig er fyldt på kryss og tvers med høytfungerende autisme, så forventer mennesker noe annet og noe mer, men til å ha vokst opp, til å klare trappene og lydene og ordene og øynene så har jeg egentlig kommet langt selv om jeg ikke vil ha 37 på en asperger skår. (håper du forstår)

Jeg vokser på smerte og motgang, men det er vondt nå, jeg er stolt og vil være flink, jeg har A på mine eksamener, men sitter alene og for meg selv og svarer sent og utydelig og vagt på andres spørsmål ofte.

Burde jeg på mandag spørre damen på NAV om de kan hjelpe meg å få en jobb på et bibliotek? Jeg kan jobbe der gratis for jeg får nemlig uføretrygd uten å tenke mer sier min psykiater.

jeg ville like å jobbe på et bibliotek, også kan jeg hjelpe mennesker for jeg kjenner systemet og jeg liker jo mennesker selv om øynene kan bli vanskelige på fremmede.

Hva tror du?

[Madelenemie]

''jeg gråter nå også, jeg har det vondt inni meg, men jeg vil ikke ha overfladiske meninger eller for håpefulle, jeg vil ha realistiske svar,''

Jeg mener absolutt det jeg sier, men jeg har jo ikke forutsetninger for å si hva som er realistisk for deg. Gjennom det du har skrevet her inne har du jo blant annet vist at du er kunnskapsrik og intelligent, og jeg kan ikke tenke meg at annet enn at det må finnes måter å benytte disse evnene. Til gode både for deg selv og for andre/samfunnet.

Men jeg har ikke kompetanse på dine vansker, det jeg kan om autisme har jeg faktisk i stor grad lært av å lese dine innlegg.

Hei!

takk.

Min psykiater tror jeg kan fungere fint i jobb ved en viss tilrettelegging, min mann tror jeg vil fungere fint fordi jeg er så dykitg faglig, han tror ikke jeg trenger tilrettelegging (men han tror fremdeles jeg kunne vært lege ), men jeg tror muligens min psykiater er nærmere det realistiske.

det blir ikke konflikter rundt meg, men jeg misforstår og klarer ikke forstå det usagte og det bør andre vite om og klare og akseptere. Jeg er et glad menneske, litt godtroende, og sjelden sint. (det skal mye til)

Jeg er ganske snill mot andre, sier nesten aldri nei for klarer ikke (øver på å si nei, men får ikke så bra til), jeg er dønn ærlig 8det betyr for ærlig), man kan stole på meg, men blir man lett fornærmet bør man holde seg unna eller tenke "sånn er hun bare", jeg blir fryktelig lei meg hvis jeg gjør noe galt mot noen, jeg får ikke sove, og jeg gråter inni meg og bukker mange ganger fordi jeg legger meg flat (tror det er derfor?)

Noen har spurt om jeg er fra Japan, men det er jeg ikke.

Lurer bare på om jeg skal orke kjempe mere eller bare sitte hjemme og gjøre mine ting, som jo er en hel del. jeg har virkelig forsøkt å få til. Jeg er også høflig mot andre og smiler til mennesker, selv om jeg viker unna med øynene.

[Gjest Elextra]

Hei!

takk.

Min psykiater tror jeg kan fungere fint i jobb ved en viss tilrettelegging, min mann tror jeg vil fungere fint fordi jeg er så dykitg faglig, han tror ikke jeg trenger tilrettelegging (men han tror fremdeles jeg kunne vært lege ), men jeg tror muligens min psykiater er nærmere det realistiske.

det blir ikke konflikter rundt meg, men jeg misforstår og klarer ikke forstå det usagte og det bør andre vite om og klare og akseptere. Jeg er et glad menneske, litt godtroende, og sjelden sint. (det skal mye til)

Jeg er ganske snill mot andre, sier nesten aldri nei for klarer ikke (øver på å si nei, men får ikke så bra til), jeg er dønn ærlig 8det betyr for ærlig), man kan stole på meg, men blir man lett fornærmet bør man holde seg unna eller tenke "sånn er hun bare", jeg blir fryktelig lei meg hvis jeg gjør noe galt mot noen, jeg får ikke sove, og jeg gråter inni meg og bukker mange ganger fordi jeg legger meg flat (tror det er derfor?)

Noen har spurt om jeg er fra Japan, men det er jeg ikke.

Lurer bare på om jeg skal orke kjempe mere eller bare sitte hjemme og gjøre mine ting, som jo er en hel del. jeg har virkelig forsøkt å få til. Jeg er også høflig mot andre og smiler til mennesker, selv om jeg viker unna med øynene.

Jeg har ikke forutsetninger for å si hva du kan passe til, her bør du nok lytte mer til din psykiater, din mann, andre som kjenner deg og ikke minst deg selv :-).

Håper du finner noe som utfordrer deg på rette måten og som du vil trives med fremover.

[Madelenemie]

Jeg har ikke forutsetninger for å si hva du kan passe til, her bør du nok lytte mer til din psykiater, din mann, andre som kjenner deg og ikke minst deg selv :-).

Håper du finner noe som utfordrer deg på rette måten og som du vil trives med fremover.

Hei!

Okey min mann er urealistisk han ser mine karakterer og syns lege er en fin ting.

Min psykiater ser mine grenser og er mer realistisk og sier, "det som er bra for deg", men det finner jeg jo ikke ut av selv.

Min psykiater mener i motsetning til min mann at jeg ikke ville fått noen legelissens, jeg vet ikke, men hun har rett i svært mange ting. Hun har kompetanse.

Jeg lurer mest på om jeg bare bør være hjemme, skrive, tegne, ta turer i skogen, gjøre mine registreringer og sende diverse ting inn til artsdatabanken. Da vil jeg måtte si til andre at "jeg har autisme og er uføretrygdet men jeg driver med mye annet på dagene". jeg står alltid opp kl 06.00 på hverdagene og kl 07.00 i helgene fordi jeg har så mye jeg gjør.

jeg vil ikke være en trygdemisbruker og det vil nemlig ikke min mann jeg skal være heller, men jeg tror i tillegg at han vil jeg skal vinne en nobelpris så her er det litt snakk om status og urealistiske forventinger, eller noe annet jeg ikke forstår. ja for hver uke tror han at han skal vinne viking lotto (eller hve det nå heter) eller hva han kjøper og dette til tross for at jeg har fortalt han sannsynligheten matematisk for å vinne.

han tror han skal vinne.

[laban]

Den episoden er en veldig god illustrasjon på at det er riktig at du får disse erklæringene du nevner, om at du ikke har samme forutsetninger for muntlige presentasjoner og dialog som andre.

Hvis hun som kom med tilbakemeldinger til deg har sett disse erklæringene, men ikke tatt hensyn til dem, fikk hun antakelig det beviset hun trengte nå. Hvis hun ikke har sett dokumentasjonen din, kan du sikkert sørge for at hun får den.

Jeg synes ikke hun trenger å mase om akkurat disse tingene foran en stor forsamling hvis hun kjenner situasjonen din. Hvis hun har litt peiling, regner jeg med at hun følte seg minst like pinlig berørt som du gjorde.

Det finnes arbeidsplasser (f.eks. forskningsmiljøer) der man får jobbe i fred og presentasjoner kan delegeres til noen man arbeider sammen med.

Jeg synes det eneste du skal gi opp, er de slitsomme forsøkene på å ikke ha asperger. Tenk på det som en hyperallergi - det gjør enkelte ting litt vanskelig, men det er ingenting å gjøre med det, og mye lar seg løse ved å unngå de situasjonene som utløser de sterkeste reaksjonene. (Jeg vet at det ikke er det samme, men det finnes visse likheter.)

[Madelenemie]

Den episoden er en veldig god illustrasjon på at det er riktig at du får disse erklæringene du nevner, om at du ikke har samme forutsetninger for muntlige presentasjoner og dialog som andre.

Hvis hun som kom med tilbakemeldinger til deg har sett disse erklæringene, men ikke tatt hensyn til dem, fikk hun antakelig det beviset hun trengte nå. Hvis hun ikke har sett dokumentasjonen din, kan du sikkert sørge for at hun får den.

Jeg synes ikke hun trenger å mase om akkurat disse tingene foran en stor forsamling hvis hun kjenner situasjonen din. Hvis hun har litt peiling, regner jeg med at hun følte seg minst like pinlig berørt som du gjorde.

Det finnes arbeidsplasser (f.eks. forskningsmiljøer) der man får jobbe i fred og presentasjoner kan delegeres til noen man arbeider sammen med.

Jeg synes det eneste du skal gi opp, er de slitsomme forsøkene på å ikke ha asperger. Tenk på det som en hyperallergi - det gjør enkelte ting litt vanskelig, men det er ingenting å gjøre med det, og mye lar seg løse ved å unngå de situasjonene som utløser de sterkeste reaksjonene. (Jeg vet at det ikke er det samme, men det finnes visse likheter.)

Hei!

takk.

Du ga et godt svar og gode eksempler.

Da min mann ringte UIO, la de seg langflate sa han, men det hjelper ikke meg når det svikter i praksis.

Det siste ang. hva jeg skal gi opp har du rett i, det har jeg delvis gitt opp også, jeg må bare få testet ut denne maskinen så jeg slipper høre den stemmen i hodet mer, men jeg tror vel ikke innerst inne at jeg blir kurert, dette oppstod tidlig, jeg var 3 år da jeg kun hadde det man kaller ekkolali, man gjentar det andre sier, men gir ingen annen kontakt.

Jeg pleide å si følgende til mange mennesker jeg møtte da jeg var 5 år. "ringelihorn, kringelihorn linken stinekn, pind for plunder i et klart horn" ja så det er ikke rart mennesker ble irriterte.

Jeg skal tenke på det du skriver, og er det slik at du nå er min venn?

Jeg bare lurer for jeg skal sette opp en oversikt nå.

[laban]

Hei!

takk.

Du ga et godt svar og gode eksempler.

Da min mann ringte UIO, la de seg langflate sa han, men det hjelper ikke meg når det svikter i praksis.

Det siste ang. hva jeg skal gi opp har du rett i, det har jeg delvis gitt opp også, jeg må bare få testet ut denne maskinen så jeg slipper høre den stemmen i hodet mer, men jeg tror vel ikke innerst inne at jeg blir kurert, dette oppstod tidlig, jeg var 3 år da jeg kun hadde det man kaller ekkolali, man gjentar det andre sier, men gir ingen annen kontakt.

Jeg pleide å si følgende til mange mennesker jeg møtte da jeg var 5 år. "ringelihorn, kringelihorn linken stinekn, pind for plunder i et klart horn" ja så det er ikke rart mennesker ble irriterte.

Jeg skal tenke på det du skriver, og er det slik at du nå er min venn?

Jeg bare lurer for jeg skal sette opp en oversikt nå.

Siden vi ikke kjenner hverandre annet enn fra DOL-innlegg, synes jeg du skal kalle meg en støttespiller :-)

Men jeg er i hvert fall ingen uvenn eller fiende.

De fleste mennesker er egentlig ganske greie - og opptatt av seg selv, ikke så veldig mye av hvordan alle andre takler det ene og det andre. Men det finnes selvfølgelig unntak. Alle er i hvert fall ikke like, enten forskjellene har et navn eller ikke. Og det tror jeg er en viktig grunn til at verden går framover.

[Katt-ja]

Hei!

Det er det du skriver nå, jeg også lurer på...

Jeg liker deg og andre her inne, hvis jeg får skrevet boken min skal dere alle få den fritt tilsendt.

Fordi jeg er så takknemlig for ordene og hjelpen dere gir meg.

Jeg kan faktisk skrive skjønner du, selv om autismeforeningens blad aldri trykker mine tekster de er for mye av noe... og jeg vet ikke hva... derfor melder jeg meg ut for jeg er ikke en gang helt som andre aspergere

Jeg tror inni mellom at når de sier jeg har asperger syndrom, mens jeg egentlig er fyldt på kryss og tvers med høytfungerende autisme, så forventer mennesker noe annet og noe mer, men til å ha vokst opp, til å klare trappene og lydene og ordene og øynene så har jeg egentlig kommet langt selv om jeg ikke vil ha 37 på en asperger skår. (håper du forstår)

Jeg vokser på smerte og motgang, men det er vondt nå, jeg er stolt og vil være flink, jeg har A på mine eksamener, men sitter alene og for meg selv og svarer sent og utydelig og vagt på andres spørsmål ofte.

Burde jeg på mandag spørre damen på NAV om de kan hjelpe meg å få en jobb på et bibliotek? Jeg kan jobbe der gratis for jeg får nemlig uføretrygd uten å tenke mer sier min psykiater.

jeg ville like å jobbe på et bibliotek, også kan jeg hjelpe mennesker for jeg kjenner systemet og jeg liker jo mennesker selv om øynene kan bli vanskelige på fremmede.

Hva tror du?

Jeg ser du har fått gode svar av laban og Elextra - som jeg er helt enig i. Jeg har heller ingen greie på din diagnose, men jeg mener jo at det må være mulig for deg å bruke dine evner uten stadig vekk å skulle bli utfordret mer enn det som er ok.

[Gjest i fra meg]

Hei!

takk.

Du ga et godt svar og gode eksempler.

Da min mann ringte UIO, la de seg langflate sa han, men det hjelper ikke meg når det svikter i praksis.

Det siste ang. hva jeg skal gi opp har du rett i, det har jeg delvis gitt opp også, jeg må bare få testet ut denne maskinen så jeg slipper høre den stemmen i hodet mer, men jeg tror vel ikke innerst inne at jeg blir kurert, dette oppstod tidlig, jeg var 3 år da jeg kun hadde det man kaller ekkolali, man gjentar det andre sier, men gir ingen annen kontakt.

Jeg pleide å si følgende til mange mennesker jeg møtte da jeg var 5 år. "ringelihorn, kringelihorn linken stinekn, pind for plunder i et klart horn" ja så det er ikke rart mennesker ble irriterte.

Jeg skal tenke på det du skriver, og er det slik at du nå er min venn?

Jeg bare lurer for jeg skal sette opp en oversikt nå.

Kjære madeleine!

Jeg er redd for å uttrykke meg klønete på en slik måte at du blir ytterligere såret. Jeg er ikke så god med skriftlig fremstilling, slik som du er.

Jeg tenker at du skårer fullt fordi du er en _perfekt_ asperger. Helt perfekt rett og slett, intet mindre. Det er ikke noe mindre vakkert å være en med asperger syndrom enn å ikke ha det. Måten du fremstår her med omtanke for de rundt deg gjør at du er like vakker som et hvilket som helst annet menneske, med eller uten asperger. Og snakker man om at et menneske er unikt, noe vi alle forsåvidt er, så er du på en måte hakket mer unik enn meg. Du er spennende, og om en kan bruke et slikt ord så, balanserer du aspekter ved aspergeren din ved hjelp av intellektet på en god måte. Du er klar over manglende empati og jobber med deg selv for å være et varmt og godt menneske. Og klarer å være det, så jeg er så imponert.

Du lærer oss alle så mye om det å ha asperger.

Jeg blir trist når jeg tenker på at aspergeren gjør deg trist. For når alt kommer til alt handler livet om å prøve å ha det bra, finne øyeblikk av lykke. En aspergerdiagnose står ikke i veien for dette, om ikke du lar den stå i veien.

Jeg har ikke asperger, men sliter med en depresjon like fullt, og kjemper for å finne lykke i livet. Og det er mye det livet handler om, spør du meg. Å være et godt menneske, et unikt individ, et elskende menneske og littegranne lykkelig nå og da.

Jobb med å akseptere deg selv som et unikt og vakkert individ, med asperger. Hold fast på dine ressurser og fremelsk dem. Det må vi alle gjøre.

Klem

[Madelenemie]

Siden vi ikke kjenner hverandre annet enn fra DOL-innlegg, synes jeg du skal kalle meg en støttespiller :-)

Men jeg er i hvert fall ingen uvenn eller fiende.

De fleste mennesker er egentlig ganske greie - og opptatt av seg selv, ikke så veldig mye av hvordan alle andre takler det ene og det andre. Men det finnes selvfølgelig unntak. Alle er i hvert fall ikke like, enten forskjellene har et navn eller ikke. Og det tror jeg er en viktig grunn til at verden går framover.

Hei!

Støttespiller er greit da har jeg en nytt ord.

Hvis de fleste mennesker er opptatt av seg selv, hvis det er som du skriver, så er det litt nytt for meg. Vil det si at min psykiater også er mest opptatt av seg selv?

jeg er opptatt av meg selv også, men også av å vøre snill mot andre feks hjelpsom, men jeg klarer jo dårlig sette meg inn i andres liv og situasjon.

Vil det si at man både er opptatt av seg selv og å være snill mot andre og at det bør være en balanse her for at man skal være en god samfunnsborger på alle plan?

[Madelenemie]

Jeg ser du har fått gode svar av laban og Elextra - som jeg er helt enig i. Jeg har heller ingen greie på din diagnose, men jeg mener jo at det må være mulig for deg å bruke dine evner uten stadig vekk å skulle bli utfordret mer enn det som er ok.

Hei!

Okey.

men betyr det å bli ydmyket forran andre fordi forelesere som ikke forstår?

Eller ville du om du var meg bare tatt i mot uføretygden?

Og sagt til andre mennesker det om autisme og vansker og mangel på tilrettelegging...

[laban]

Hei!

Støttespiller er greit da har jeg en nytt ord.

Hvis de fleste mennesker er opptatt av seg selv, hvis det er som du skriver, så er det litt nytt for meg. Vil det si at min psykiater også er mest opptatt av seg selv?

jeg er opptatt av meg selv også, men også av å vøre snill mot andre feks hjelpsom, men jeg klarer jo dårlig sette meg inn i andres liv og situasjon.

Vil det si at man både er opptatt av seg selv og å være snill mot andre og at det bør være en balanse her for at man skal være en god samfunnsborger på alle plan?

Psykiateren din er ikke mest opptatt av seg selv når hun er på jobb. Jeg tenkte mer på når folk møtes i litt mer overfladisk sammenheng.

Ikke tenk på at man BØR være opptatt av seg selv. Jeg mente at folk flest er ikke så veldig oppmerksomme på om noen skiller seg litt ut på den ene eller andre måten. Mange sliter med tanker om at det ene eller andre er galt med dem og har store komplekser for det. Som regel er dette overdrevet, for folk legger ikke merke til alle mulige småting - og dessuten godtar vi at alle ikke er like.

[Madelenemie]

Kjære madeleine!

Jeg er redd for å uttrykke meg klønete på en slik måte at du blir ytterligere såret. Jeg er ikke så god med skriftlig fremstilling, slik som du er.

Jeg tenker at du skårer fullt fordi du er en _perfekt_ asperger. Helt perfekt rett og slett, intet mindre. Det er ikke noe mindre vakkert å være en med asperger syndrom enn å ikke ha det. Måten du fremstår her med omtanke for de rundt deg gjør at du er like vakker som et hvilket som helst annet menneske, med eller uten asperger. Og snakker man om at et menneske er unikt, noe vi alle forsåvidt er, så er du på en måte hakket mer unik enn meg. Du er spennende, og om en kan bruke et slikt ord så, balanserer du aspekter ved aspergeren din ved hjelp av intellektet på en god måte. Du er klar over manglende empati og jobber med deg selv for å være et varmt og godt menneske. Og klarer å være det, så jeg er så imponert.

Du lærer oss alle så mye om det å ha asperger.

Jeg blir trist når jeg tenker på at aspergeren gjør deg trist. For når alt kommer til alt handler livet om å prøve å ha det bra, finne øyeblikk av lykke. En aspergerdiagnose står ikke i veien for dette, om ikke du lar den stå i veien.

Jeg har ikke asperger, men sliter med en depresjon like fullt, og kjemper for å finne lykke i livet. Og det er mye det livet handler om, spør du meg. Å være et godt menneske, et unikt individ, et elskende menneske og littegranne lykkelig nå og da.

Jobb med å akseptere deg selv som et unikt og vakkert individ, med asperger. Hold fast på dine ressurser og fremelsk dem. Det må vi alle gjøre.

Klem

Hei!

Du skal vite at jeg har ingen ord nå, for dine traff mitt hjerte med noe som både gjorde glad og ga tanker, og det vil jeg ta vare på.

men jeg er glad, jeg kjenner med verdsatt og forstått. Det liker jeg, det får meg til å føle meg som del av noe, føle meg vanlig, føle meg som et menneske mest av alt

Dine ord gjør meg mer ydmyk og mer vidsynt, for du fremstår ærlig med din depresjon.

jeg er sjelden deprimert, men jeg er mye forvirret fordi mennesker er vanskelige å forstå. Takk for at du orker hjelpe meg.

Jeg har hatt en dårlig innstilling til psykisk syke, men her har mine holdninger fått stå sin prøve og på den måten blitt endret for uansett hvem dere er, så er dere mennesker som har vært der i stunder som, NÅ, i min ensomhet og mangel på evne til å ta valg og vite hva som er best for fremtiden.

jeg savner mest evnen til å være med, føle meg som en del av, noe er vanskelig, noe mestrer jeg ikke, men jeg skjønner at min egen autisme er et hinder på veien, eller min egen skamfølelse pga av min autisme er et hinder på veien, for stort sett er mennesker svært snille og imøtekommende.

Takk.

[Katt-ja]

Hei!

Okey.

men betyr det å bli ydmyket forran andre fordi forelesere som ikke forstår?

Eller ville du om du var meg bare tatt i mot uføretygden?

Og sagt til andre mennesker det om autisme og vansker og mangel på tilrettelegging...

''Eller ville du om du var meg bare tatt i mot uføretygden?''

Det er jo umulig å si - hvis jeg var deg, hadde jeg hatt din "stahet", din ærgjerrighet. Hvis jeg hadde vært meg selv - med alle mine dårlige og late egenskaper - og i tillegg hatt dine utfordringer og vært mye lei meg - da hadde jeg nok tatt trygden. I alle fall sånn som jeg er nå.

Du må finne ut om du ikke kan finne noe å drive med som du synes er interessant nok,og som gir deg nok med selvtillit og stolthet - og som ikke jevnlig bryter deg ned!

[Madelenemie]

Psykiateren din er ikke mest opptatt av seg selv når hun er på jobb. Jeg tenkte mer på når folk møtes i litt mer overfladisk sammenheng.

Ikke tenk på at man BØR være opptatt av seg selv. Jeg mente at folk flest er ikke så veldig oppmerksomme på om noen skiller seg litt ut på den ene eller andre måten. Mange sliter med tanker om at det ene eller andre er galt med dem og har store komplekser for det. Som regel er dette overdrevet, for folk legger ikke merke til alle mulige småting - og dessuten godtar vi at alle ikke er like.

Hei

okey.

greit !

men er min psykiater mest opptatt med meg og omsorgsfull fordi hun får betalt for det, eller fordi hun er sånn?

Jeg er hjelpsom mot andre som spør meg fordi det er etter mitt hjerte at andre skal ha det bra, det gjør jeg uavhengig av å få noe igjen, jeg hjelper de som ber meg.

Om jeg får jobb som biolog, så gjør jeg mer enn betalt for jobb fordi jeg gjørt ting drevet av min egen indre lyst mer enn av timer. (håper du forstår?)