Asperger eller bare uforskammet?

[Gjest SCH11]

En slektning av meg oppfører seg svært annerledes enn folk flest, og fornærmer ofte andre, uten at det virker som om han skjønner hvorfor. Etter å ha lest om Asperger syndrom her inne, har jeg begynt å lure på om det kan være det han strever med. Hva tror dere?

- Han har en påfallende måte å bevege seg på, er stiv, robotaktig og rører ikke på armene.

- Han har omtrent ingen ansiktsmimikk, er enten unnvikende i blikket eller stirrer inngående på en måte andre oppfatter som ubehagelig.

- Han er superkritisk og blir svært opprørt og irritert hvis noe er feil, selv om det for alle andre er en bagatell. ("Du sa at..."-diskusjoner blir det mange av, og han henger seg fullstendig opp i gramatikkfeil, ordvalg og setningskonstruksjon).

- Han skjønner ikke det med sosialt samspill, og sier alltid sannheten, uansett om andre blir veldig såret. Han blir stresset og sint hvis andre ikke ønsker å høre han være "ærlig" mot dem (noe som ofte betyr å såre dem dypt), og gir seg ikke før han har fått sagt det. Selv tåler han ikke kritikk uansett hvor skånsomt det formidles, da går han i forsvar og nekter, som en 5-åring.

- Det er tungt å føre en samtale med han. Han må tenke lenge før han svarer, og svarer ofte merkelige ting, f.eks. kommer han med innspill eller konklusjoner som er vanskelig å henge med på. (Ikke slik som med dype tanker fra en intellektuell) Det er aldri en toveis samtale. I den grad han sponant tar initiativ til en samtale, er det som regel fordi han har fått en ide om noe, eller lagt merke til en detalj i et eller annet som er vanskelig å forstå, og vi forstår heller ikke hvor han vil med det han sier. Humoren er også svært merkelig og uforståelig. Det går gjerne i lange rekker med ordspill, hvor ord deles opp og spinnes på videre, og så ler han.

- Han var venneløs og mobbet til langt oppi ungdomsåra, men har nå fått noen venner. Han har aldri hatt kjæreste, selv om han nå er godt voksen, og sier det er fordi han ikke finner noen som oppfyller hans høye krav.

- Han er i full jobb (data), er svært pliktoppfyllende. Han er også svært opptatt av resirkulering, og rydder opp søppel etter andre på gata.

- Han er ryddig, renslig, og kler seg "høytidelig" og nøye i forhold til andre på sin alder. Skjorta kneppet helt igjen, og bruker mye tid på å få ting til å se perfekt ut før han går ut. Ellers svært rutinepreget. Blir stresset hvis han ikke får være alene med interessene sine.

Har det en enkel forklaring?

[Bella Dotte]

Ja, det høres ut som Asperger.

''Han ... svarer ofte merkelige ting, f.eks. kommer han med innspill eller konklusjoner som er vanskelig å henge med på. (Ikke slik som med dype tanker fra en intellektuell) ... han har fått en ide om noe, eller lagt merke til en detalj i et eller annet som er vanskelig å forstå, og vi forstår heller ikke hvor han vil med det han sier. Humoren er også svært merkelig og uforståelig. Det går gjerne i lange rekker med ordspill, hvor ord deles opp og spinnes på videre, og så ler han.''

Dette var leit å lese. En ganske så treffende beskrivelse av min egen atferd, og det er ikke så lett å styre. Men jeg har blitt bedre mht det å snakke om ting som bare dukker opp i hodet mitt. Jeg prøver å koble det opp mot noe den andre kan se eller kjenner til.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg må si jeg kjenner meg igjen. Høres ut som en hyggelig venn for meg. Det er en sånn venn som jeg tror ville fått 37 på en asperger skår jeg er på utkikk etter.

Jeg knepper også min pysjskjorte helt opp og er nøye på at den sitter riktig før jeg går ut av badet om kvelden (men jeg har begynt med singletter av og til og da slipper man knappene), dette er rart for andre, men en selvfølge for meg, hvorfor skal ikke man kneppe alle knapper når knappene er der?

Jeg svinger heller ikke automatisk med armene, men på gode dager gjør jeg det slik at alt skal være i orden. men mest tar jeg meg friheten til å putte hendene i lommene slik at jeg slipper å tenke på at de skal svinge riktig vei, i forhold til gangapparatet under (jeg mener bena) (min psykiater håpet de ville svinge mer autosmatisk etter hvert med trening, men det skjer ikke, de svinger ikke uten at jeg ikke tenker, sving.) Men damer går med vesker og det gjør jeg eller sekk, da ser det ikke så påfallende ut.

Jeg er i det hele tatt ganske nøyaktig på mye og jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver, bare at jeg prøver å moderere min ærlighet ved å ikke si alt, men snu meg og se en annen vei istedet. Jeg mener hvis noe spør om noe stygt er pent.

Jeg tror han har asperger syndrom, men som min sønn som er datanerd, lager programmer, ikke spiller, så trenger han knapt noen diagnose for han er så flink i data og har en posisjon i gruppen som den flinke som andre ber om hjelp.

Diagnose trenger man mer for å utløse hjelpetiltak eller hvis man som meg er ulykkelig fordi slet meg ut på å ikke forstå hva andre sa på en måte. (håper du skjønner?)

[Madelenemie]

Ja, det høres ut som Asperger.

''Han ... svarer ofte merkelige ting, f.eks. kommer han med innspill eller konklusjoner som er vanskelig å henge med på. (Ikke slik som med dype tanker fra en intellektuell) ... han har fått en ide om noe, eller lagt merke til en detalj i et eller annet som er vanskelig å forstå, og vi forstår heller ikke hvor han vil med det han sier. Humoren er også svært merkelig og uforståelig. Det går gjerne i lange rekker med ordspill, hvor ord deles opp og spinnes på videre, og så ler han.''

Dette var leit å lese. En ganske så treffende beskrivelse av min egen atferd, og det er ikke så lett å styre. Men jeg har blitt bedre mht det å snakke om ting som bare dukker opp i hodet mitt. Jeg prøver å koble det opp mot noe den andre kan se eller kjenner til.

Hei!

Jeg har også tankerekker som andre ikke forstår noe av.

En gang da jeg var så fortvilt og jeg tror jeg skrev om det her, dro jeg til legevakten for hele rekkefølgen ble forstyrret.

Da de spurte meg hva som var galt og diverse spørsmål om jeg var trist eller lei eller deprimert eller skulle drepe meg selv, svarte jeg at "Nei mitt problem var rekkefølgen" jeg prøvde å forklare, men jeg følte at de ikke forstod. De kom stadig tilbake til selvmord og drapsplaner og jeg skjønte de fulgte det skjemaet jeg selv har pugget, altså en anamnese for å kratlegge selvmordsrisisko, jeg svarte derfor på alle spørsmål før jeg gikk over til mitt annliggende, rekkefølgen.

Den ene legen sa jeg kunne skrive under på en innleggelse og at dette ville være bra, men siden jeg kom på at jeg ikke liker meg borte så takket jeg nei, jeg vill bare vite at verden består selv om det blir rot i rekkefølgen, men det var som om psykiateren ikke riktig forstod seg på rekkefølger. Min psykiater syns det hørtes rart ut, for hun forstod at rekkefølgene er viktige og særlig for meg.

Jeg ble likevel beroliget for jeg fikk høre da jeg dro at alt ville ordne seg bare jeg gikk hjem til min mann, da ble jeg egentlig rolig inni meg.

[Gjest vrangsidaut]

Hei!

Jeg må si jeg kjenner meg igjen. Høres ut som en hyggelig venn for meg. Det er en sånn venn som jeg tror ville fått 37 på en asperger skår jeg er på utkikk etter.

Jeg knepper også min pysjskjorte helt opp og er nøye på at den sitter riktig før jeg går ut av badet om kvelden (men jeg har begynt med singletter av og til og da slipper man knappene), dette er rart for andre, men en selvfølge for meg, hvorfor skal ikke man kneppe alle knapper når knappene er der?

Jeg svinger heller ikke automatisk med armene, men på gode dager gjør jeg det slik at alt skal være i orden. men mest tar jeg meg friheten til å putte hendene i lommene slik at jeg slipper å tenke på at de skal svinge riktig vei, i forhold til gangapparatet under (jeg mener bena) (min psykiater håpet de ville svinge mer autosmatisk etter hvert med trening, men det skjer ikke, de svinger ikke uten at jeg ikke tenker, sving.) Men damer går med vesker og det gjør jeg eller sekk, da ser det ikke så påfallende ut.

Jeg er i det hele tatt ganske nøyaktig på mye og jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver, bare at jeg prøver å moderere min ærlighet ved å ikke si alt, men snu meg og se en annen vei istedet. Jeg mener hvis noe spør om noe stygt er pent.

Jeg tror han har asperger syndrom, men som min sønn som er datanerd, lager programmer, ikke spiller, så trenger han knapt noen diagnose for han er så flink i data og har en posisjon i gruppen som den flinke som andre ber om hjelp.

Diagnose trenger man mer for å utløse hjelpetiltak eller hvis man som meg er ulykkelig fordi slet meg ut på å ikke forstå hva andre sa på en måte. (håper du skjønner?)

''Det er en sånn venn som jeg tror ville fått 37 på en asperger skår jeg er på utkikk etter.''

Krever ikke et evnt vennskap noe mer enn asperger og 37 i score? Er ikke aspergere like forskjellige som vi som ikke har det. Ulike interesser, ulikt syn, ulik personlighet osv.

Hvis du feks traff en person med asperger, score 37 med stor interesse for feks hundeavl og du har 0 interesse av dette, hvordan ville det fungere? Et vennskap krever, i mine øyne, noe felles og/eller at man verdsetter nettopp ulikhetene og har interesse for den andres interesser.

Jeg tror du gjør lurere i å lete etter noen med felles interesser om du ønsker et vennskap, være seg om den personen har asperger eller ikke. Jeg kan selvsagt ha feil i det jeg tenker om dette.

[Madelenemie]

''Det er en sånn venn som jeg tror ville fått 37 på en asperger skår jeg er på utkikk etter.''

Krever ikke et evnt vennskap noe mer enn asperger og 37 i score? Er ikke aspergere like forskjellige som vi som ikke har det. Ulike interesser, ulikt syn, ulik personlighet osv.

Hvis du feks traff en person med asperger, score 37 med stor interesse for feks hundeavl og du har 0 interesse av dette, hvordan ville det fungere? Et vennskap krever, i mine øyne, noe felles og/eller at man verdsetter nettopp ulikhetene og har interesse for den andres interesser.

Jeg tror du gjør lurere i å lete etter noen med felles interesser om du ønsker et vennskap, være seg om den personen har asperger eller ikke. Jeg kan selvsagt ha feil i det jeg tenker om dette.

Hei!

Du har rett Jeg glemte det pga av :

Jeg tror bare ofte lett at andre er like interessert i det samme som meg. Det er et problem, men mer før.

[FGT]

Slik er ikke alle dem AS diagnose. Her kan det være personligheten som er mer pereget i negativ forstand en positiv. Eller det vil si at han ikke har sett viktighetene av å utnytte AS- en gode sider. Uansett, så vil det være begrensinger, men som sagt personligheten, sammen med tilleggsdiagnoser, og andre vanser, kan gi et inntrykk av AS personer er lite sosiale og mer uforskammet, som du også nevner.