En tålmodighetsprøve

[Gjest 8 åringen min]

Jeg har skrevet her før om 8 åringen min, som setter meg og faren på en stor tålmodighetsprøve omtrent hver eneste dag.

Jeg har ikke gått videre med saken annet enn til lærer, og jeg ser ikke alltid helt hva andre kan hjelpe med.

Jeg tar meg sammen og går på igjen med godt mot gang på gang, men man mister jo tålmodigheten også. Jeg er mye sint, frustrert, og oppgitt.

Saken er at hun er vanskelig på mange områder, og jeg har forsøkt alle mulige måter å løse dette på, tror jeg.

Hun er håpløs og få opp om morgenen. Legger seg kl 20.00, og skal stå opp kl 06.30. Har gode leggerutiner, men hun er alltid gretten, og vanskelig. Hun forstår ikke at hun har dårlig tid, og hun somler alltid. Dette fører til at vi foreldre maser, noe hun takler dårlig.

Hun er vanskelig i matveien, og middag er det største problemet. Dette smitter over på 2 åringen, som heller ikke vil smake mat for tiden.

Hun er vanskelig når det gjelder sår og vondter, det er liksom ekstremt vondt. Hun takler ikke merkelapper på klær og å klippe negler har vært en kamp i alle år. Noen har nevnt på overfølsomhet, og det virker logisk. Men vanskelig å takle, når hun skriker og klager sånn.

Lekser er også et kapittel for seg. Der har vi hatt kontakt med lærer, og mye har bedret seg. Hun gjorde det aldri bra nok virket det som, det skulle være så pent, og det er det virkelig også. Det er mer enn bra nok. I stavskriftboka ser det nesten ut som om hun har hatt markert skrift under i hele boka. Hun kunne ødelegge boka si i frustrasjon ved å pusse ut det hun ikke var fornøyd med!

Generelt er det det at hun er så negativ som er vanskelig å takle. Hun er sur, sint, skriker, syter og klager for alt som ikke går hennes vei. Hun er veldig sjenert, og det er bare hjemme hun viser seg slik. Vi syns hun er mer vanskelig å takle, enn 2 åringen!

Det er akkurat som om hun ikke forstår det jeg sier til henne. Hun prøver ikke engang å skynde seg når vi sier hun har dårlig tid.

Har vurdert å kontakte helsesøster, men kan de i det hele tatt gjøre noe? Jeg syns det virker for alvorlig å kontakte ppt osv.

[Bella Dotte]

Søvnproblemer, overfølsomhet, dårlig finmotorikk, forståelsesvansker, alt dette kan tyde på Asperger. PPT eller BUP er vel rette instans for utredning og samarbeid med skolen for tilrettelegging. Det er ikke feil å kontakte disse, det virker som både dere og jenta er under sterkt press for tiden, og mye kan gjøres om man finner ut hva problemene hennes skyldes. Faktisk kan problemene bare bli verre hvis dere bare "venter og ser".

[Gjest ta kontakt med bup]

I motsetning til svaret nedenfor, så tenker jeg ikke Aspberger, og det finnes mange andre muligheter her. Men noe er det, sannsynligvis innenfor området nevropsykologi, og jeg ville bedt fastlegen om henvisning til BUP. Jo før jo heller, for de har ofte noen måneders ventetid.

Her er et par linker du kan titte på så lenge. Sensory-prosessing disorder er ikke like velkjent i Norge, og er ikke engang sikkert hun har det, men informasjonen kan likevel være nyttig.

http://www.sensory-processing-disorder.com/

http://www.spdfoundation.net/about-sensory-processing-disorder.html

[Lillemus]

Med forbehold om at jeg blander deg med en annen - men har ikke du nevnt disse problemene med jenta her inne i et par år? Og fremdeles synes du ikke det er nok til å kontakte bup?

Kontakt bup i dag! For jenta di sin skyld - du ser jo at hun ikke har det godt og trenger hjelp! Det er da ingenting å vente med!

[Gjest 8 åringen min]

Søvnproblemer, overfølsomhet, dårlig finmotorikk, forståelsesvansker, alt dette kan tyde på Asperger. PPT eller BUP er vel rette instans for utredning og samarbeid med skolen for tilrettelegging. Det er ikke feil å kontakte disse, det virker som både dere og jenta er under sterkt press for tiden, og mye kan gjøres om man finner ut hva problemene hennes skyldes. Faktisk kan problemene bare bli verre hvis dere bare "venter og ser".

Hun har garantert ikke asperger. Hun har ikke søvnproblemer, hun legger seg når hun skal og sover når hun skal. Hun har bare vansker med å stå opp om morgenen.

Hun har ingen problemer på vennefronten, bortsett fra at hun blir veldig lei seg om hun føler at hun blir holdt utenfor. Hun har mange venner, og på den sosiale fronten er hun bare veldig sjenert, men dette har kommet seg de siste årene.

Men uansett, takk for innspill.

[Gjest 8 åringen min]

Med forbehold om at jeg blander deg med en annen - men har ikke du nevnt disse problemene med jenta her inne i et par år? Og fremdeles synes du ikke det er nok til å kontakte bup?

Kontakt bup i dag! For jenta di sin skyld - du ser jo at hun ikke har det godt og trenger hjelp! Det er da ingenting å vente med!

Det er riktig det, men jeg har ingen andre å sammenligne med enn 2 åringen. Og har periodevis tenkt at dette er alder, personlighet (noe jeg tror det er i stor grad).

Jeg har dessuten liten tiltro til slike instanser, snakker da av erfaring. Den følelsen som det gir et barn, vil jeg ikke utsette henne for om det ikke er helt nødvendig. Det er mer ødeleggende enn det er til hjelp. Og jeg er usikker på hvem som skal bedømme om det er nødvendig.

Jeg får begynne hos fastlegen, som jeg vet kommer til å avfeie meg. Og derfor også i tillegg hos helsesøster.

[Gjest 8 åringen min]

I motsetning til svaret nedenfor, så tenker jeg ikke Aspberger, og det finnes mange andre muligheter her. Men noe er det, sannsynligvis innenfor området nevropsykologi, og jeg ville bedt fastlegen om henvisning til BUP. Jo før jo heller, for de har ofte noen måneders ventetid.

Her er et par linker du kan titte på så lenge. Sensory-prosessing disorder er ikke like velkjent i Norge, og er ikke engang sikkert hun har det, men informasjonen kan likevel være nyttig.

http://www.sensory-processing-disorder.com/

http://www.spdfoundation.net/about-sensory-processing-disorder.html

Nei, hun har garantert ikke asperger.

Jeg har også vært inne på det du nevner her, og jeg har vært så usikker på hvor jeg skal ta det opp, nettopp fordi det er så ukjent i Norge. Og har tenkt at hva kan de da gjøre med det?

Jeg kjenner igjen noe, men bare litt. Det med overfølsomhet for klær, vanskeligheter med mat, men ikke alt det andre.

Jeg så en gang at det ikke er unormalt at barn har slik følsomhet, og at det ofte går over ved en gitt alder.

Vel, jeg begynner med lege og helsesøster.

Takk for linkene

[Gjest prust]

Dette likner veldig på tiåringen min. Hun har hatt et vanskelig temperament fra hun var tre år. Det har gått i bølger hvor ille det har vært, men det har hele tiden vært vanskeligst hjemme.

Vi kontaktet fastlege for to år siden, og ble henvist til familiesenteret. Fikk en del hjelp der med et opplegg som heter PMTO (du kan google det). Det hjalp likevel ikke nok.

Nå har jeg akkurat vært til fastlegen igjen (etter å ha snakket med sosiallærer), og hun blir nå henvist til ABUP.

Vi burde nok gjort det for flere år siden...

Jeg vet omtrent hvordan dere har det, ut fra det du skriver...

[Gjest 8 åringen min]

Dette likner veldig på tiåringen min. Hun har hatt et vanskelig temperament fra hun var tre år. Det har gått i bølger hvor ille det har vært, men det har hele tiden vært vanskeligst hjemme.

Vi kontaktet fastlege for to år siden, og ble henvist til familiesenteret. Fikk en del hjelp der med et opplegg som heter PMTO (du kan google det). Det hjalp likevel ikke nok.

Nå har jeg akkurat vært til fastlegen igjen (etter å ha snakket med sosiallærer), og hun blir nå henvist til ABUP.

Vi burde nok gjort det for flere år siden...

Jeg vet omtrent hvordan dere har det, ut fra det du skriver...

Jeg husker å ha snakket med deg om dette før, og jeg husker litt om hvordan dere har det.

Mulig det er dumt av meg å ikke ha gjort noe, men jeg vil ikke utsette henne for de følelsene det medbringer å ha kontakt med slike innstanser, om det bare er personligheten hennes.

Når jeg går på med godt mot tenker jeg at det er ikke uvanlig å være morragretten, det er ikke helt uvanlig å ikke ville ha merkelapper på klærne. Og temperamentet skyldes antagelig at hun samler opp alt til oss hjemme, fordi hun ikke tør å vise det ovenfor andre.

Må legge til at hun har veldig mange positive egenskaper også. Hun føler glede, er positiv og kan hjelpe lillesøsteren sin i blandt. Hun begynner å bli mer sosial ovenfor voksne også, barn har aldri vært noe problem.

Men hvilken innstans er den rette. Jeg blir helt forvirret av hvem som har hvilket ansvarsområde.

[Gjest prust]

Jeg husker å ha snakket med deg om dette før, og jeg husker litt om hvordan dere har det.

Mulig det er dumt av meg å ikke ha gjort noe, men jeg vil ikke utsette henne for de følelsene det medbringer å ha kontakt med slike innstanser, om det bare er personligheten hennes.

Når jeg går på med godt mot tenker jeg at det er ikke uvanlig å være morragretten, det er ikke helt uvanlig å ikke ville ha merkelapper på klærne. Og temperamentet skyldes antagelig at hun samler opp alt til oss hjemme, fordi hun ikke tør å vise det ovenfor andre.

Må legge til at hun har veldig mange positive egenskaper også. Hun føler glede, er positiv og kan hjelpe lillesøsteren sin i blandt. Hun begynner å bli mer sosial ovenfor voksne også, barn har aldri vært noe problem.

Men hvilken innstans er den rette. Jeg blir helt forvirret av hvem som har hvilket ansvarsområde.

Jeg synes også det er vanskelig å forstå hvem som har ansvar. Sosiallærer mente at hun burde til HABU, mens fastlege var helt klar i går på at dette var ikke noe for HABU, men for ABUP. Så nå velger jeg å stole på fastlegen.

Sosiallærer sa at dette var ikke noe for PPT, siden hun ikke har lærevansker. For slike sosiale problemer ville det være en omvei å gå via PPT, fordi hun regnet med at PPT da ville henvise videre til enten ABUP eller HABU etterpå.

Helsesøster kan være fin å snakke med, men kan vel ikke tilby noe mer enn "prat". Familiesenteret kan være OK, og vi som foreldre har fått mye hjelp der, men nå trenger vi noe til jenta vår (hun var bare med én gang der).

Vår jente har jo også veldig mye positivt: Hun er pliktoppfyllende når det gjelder lekser, og ganske strukturert, liker å lese bøker, liker å lage ting - liker å sykle og gå turer (både alene og sammen med andre), klatre, snekre osv.

Det vi har sett i høst, i motsetning til tidligere, er at hun er sjeldnere sammen med venner, og det har blitt enda mer konflikter med venner. Det vi hele tiden har sett hjemme, ser vi også nå blant venner og på skolen.

[Gjest ta kontakt med bup]

Nei, hun har garantert ikke asperger.

Jeg har også vært inne på det du nevner her, og jeg har vært så usikker på hvor jeg skal ta det opp, nettopp fordi det er så ukjent i Norge. Og har tenkt at hva kan de da gjøre med det?

Jeg kjenner igjen noe, men bare litt. Det med overfølsomhet for klær, vanskeligheter med mat, men ikke alt det andre.

Jeg så en gang at det ikke er unormalt at barn har slik følsomhet, og at det ofte går over ved en gitt alder.

Vel, jeg begynner med lege og helsesøster.

Takk for linkene

Du kan jo si spesifikt (insistere på) at du ønsker en nevropsykologisk vurdering. Mange BUPér har egen nevropsykolog.

[synonym]

At du som mor lar det gå måneder og år, før du skaffer hjelp til din datter, er helt hårreiseisende.

Skam deg, jeg syns det er omsorgssvikt.

[Gjest ta kontakt med bup]

Det er riktig det, men jeg har ingen andre å sammenligne med enn 2 åringen. Og har periodevis tenkt at dette er alder, personlighet (noe jeg tror det er i stor grad).

Jeg har dessuten liten tiltro til slike instanser, snakker da av erfaring. Den følelsen som det gir et barn, vil jeg ikke utsette henne for om det ikke er helt nødvendig. Det er mer ødeleggende enn det er til hjelp. Og jeg er usikker på hvem som skal bedømme om det er nødvendig.

Jeg får begynne hos fastlegen, som jeg vet kommer til å avfeie meg. Og derfor også i tillegg hos helsesøster.

Det er stor variasjon når det gjelder hva slags problemer barn har som blir henvist til BUP. Det du beskriver er innenfor det området som bup bør kunne hjelpe til med.

Det er mange barn som får kontakt med bup, for korte eller lengre perioder, og ikke minst for utredninger som i deres tilfelle. Ikke gjør det å gå til bup som så spesielt, verken for deg eller datteren din!

Jeg har selv jobbet ved en bup, så dette vet jeg endel om.

[nitty-gritty]

At du som mor lar det gå måneder og år, før du skaffer hjelp til din datter, er helt hårreiseisende.

Skam deg, jeg syns det er omsorgssvikt.

Jeg er helt uenig. Ingenting av hva hun sier er spesielt alarmerende.

[nitty-gritty]

På mange vis høres datteren din ut som et normalt barn. Du sier hun har mange flotte sider og det er positivt - fint du ser disse

Jeg forstår allikevel at dette sliter på dere som familie.

Med tanke på sjenertheten, så kan dette være et tidlig tegn på generell eller sosial angst. I forhold til denne lidelsen kan tidlig intervasjon være avgjørende og gi langt høyere livskvalitet senere i livet.

Jeg foreslår du snakker med fastlegen til å begynne med.

[Gjest 8 åringen min]

På mange vis høres datteren din ut som et normalt barn. Du sier hun har mange flotte sider og det er positivt - fint du ser disse

Jeg forstår allikevel at dette sliter på dere som familie.

Med tanke på sjenertheten, så kan dette være et tidlig tegn på generell eller sosial angst. I forhold til denne lidelsen kan tidlig intervasjon være avgjørende og gi langt høyere livskvalitet senere i livet.

Jeg foreslår du snakker med fastlegen til å begynne med.

Vi har vært veldig klare på dette fra hun var bitteliten. Hun var alltid den som skulle sitte på fanget, og var meget skeptisk til voksne. Barn gikk greit.

Derfor har vi hjulpet henne ved noe tvang til å bli med på fritidsaktiviteter, som vi ser at hun så gjerne har lyst til.

Nå er det bare moro.

Hun har hatt en positiv utvikling hele veien, men den er langsom. Må vel bare hente frem tålmodigheten og prøve å holde på den.

[Gjest 8 åringen min]

At du som mor lar det gå måneder og år, før du skaffer hjelp til din datter, er helt hårreiseisende.

Skam deg, jeg syns det er omsorgssvikt.

Gosj, enda godt jeg ikke bryr meg om hva du mener da!

[Gjest 8 åringen min]

Jeg synes også det er vanskelig å forstå hvem som har ansvar. Sosiallærer mente at hun burde til HABU, mens fastlege var helt klar i går på at dette var ikke noe for HABU, men for ABUP. Så nå velger jeg å stole på fastlegen.

Sosiallærer sa at dette var ikke noe for PPT, siden hun ikke har lærevansker. For slike sosiale problemer ville det være en omvei å gå via PPT, fordi hun regnet med at PPT da ville henvise videre til enten ABUP eller HABU etterpå.

Helsesøster kan være fin å snakke med, men kan vel ikke tilby noe mer enn "prat". Familiesenteret kan være OK, og vi som foreldre har fått mye hjelp der, men nå trenger vi noe til jenta vår (hun var bare med én gang der).

Vår jente har jo også veldig mye positivt: Hun er pliktoppfyllende når det gjelder lekser, og ganske strukturert, liker å lese bøker, liker å lage ting - liker å sykle og gå turer (både alene og sammen med andre), klatre, snekre osv.

Det vi har sett i høst, i motsetning til tidligere, er at hun er sjeldnere sammen med venner, og det har blitt enda mer konflikter med venner. Det vi hele tiden har sett hjemme, ser vi også nå blant venner og på skolen.

Det er den kasteballrunden der jeg rett og slett ikke orker å utsette oss for.

Da får vi heller leve med at ting er litt vanskelig.

Håper det løser seg for dere.

[Gjest 8 åringen min]

Det er stor variasjon når det gjelder hva slags problemer barn har som blir henvist til BUP. Det du beskriver er innenfor det området som bup bør kunne hjelpe til med.

Det er mange barn som får kontakt med bup, for korte eller lengre perioder, og ikke minst for utredninger som i deres tilfelle. Ikke gjør det å gå til bup som så spesielt, verken for deg eller datteren din!

Jeg har selv jobbet ved en bup, så dette vet jeg endel om.

Ja og dere gjør sikkert en flott jobb, men dere kjenner ikke følelsen man har når man er under slike utredninger.

Man føler seg spesiell, på en negativ måte. Det trenger ikke å bli sagt så mye, man senser det som barn.

[Gjest wowh]

Ja og dere gjør sikkert en flott jobb, men dere kjenner ikke følelsen man har når man er under slike utredninger.

Man føler seg spesiell, på en negativ måte. Det trenger ikke å bli sagt så mye, man senser det som barn.

Den følelsen der synes jeg bør være underordnet når det gjelder å få hjelp til et barn. Hvorfor skal det være så mye mere vanskelig å skaffe hjelp når det gjelder sosiale problemer enn fysiske vansker? Jeg tror du først og fremst må gjøre noe med dine egne fordommer.