En tålmodighetsprøve

[Gjest ta kontakt med bup]

Den følelsen der synes jeg bør være underordnet når det gjelder å få hjelp til et barn. Hvorfor skal det være så mye mere vanskelig å skaffe hjelp når det gjelder sosiale problemer enn fysiske vansker? Jeg tror du først og fremst må gjøre noe med dine egne fordommer.

"Den følelsen der synes jeg bør være underordnet når det gjelder å få hjelp til et barn."

Ja det er jeg helt enig i.

[Gjest 8 åringen min]

Den følelsen der synes jeg bør være underordnet når det gjelder å få hjelp til et barn. Hvorfor skal det være så mye mere vanskelig å skaffe hjelp når det gjelder sosiale problemer enn fysiske vansker? Jeg tror du først og fremst må gjøre noe med dine egne fordommer.

Hadde hun hatt mer vansker enn bare her hjemme, og hadde det vært tydelig for andre enn oss foreldre så hadde jeg gjort noe med det for lenge siden!!

Den følelsen kan prege enn resten av ens liv, jeg vet hva jeg snakker om, så snakk ikke om at jeg har fordommer mot noe jeg ikke vet hva er hvertfall.

[Gjest Mamma til jente med adhd...]

Ja og dere gjør sikkert en flott jobb, men dere kjenner ikke følelsen man har når man er under slike utredninger.

Man føler seg spesiell, på en negativ måte. Det trenger ikke å bli sagt så mye, man senser det som barn.

Hjelper Bup med noe da - annet enn å utrede?

Har utredet vår datter - det er mye likt trådstarter - bortsett fra at hun ikke er SÅ sjenert.

Jo - vi fikk en diagnose men ingen hjelp... Og JA hun føler seg stigmatisert. Så angrer litt på hele greia jeg. Er ikke sikker på om hun HAR den diagnosen heller. Har ikke konsentrasjonsvansker og oppmerksomhetsproblemer. Følte de satte diagnosen fordi de mente det ikke var Asperger (som vi fryktet) men at det måtte være "noe".

[Gjest Sønn med ADHD]

Hjelper Bup med noe da - annet enn å utrede?

Har utredet vår datter - det er mye likt trådstarter - bortsett fra at hun ikke er SÅ sjenert.

Jo - vi fikk en diagnose men ingen hjelp... Og JA hun føler seg stigmatisert. Så angrer litt på hele greia jeg. Er ikke sikker på om hun HAR den diagnosen heller. Har ikke konsentrasjonsvansker og oppmerksomhetsproblemer. Følte de satte diagnosen fordi de mente det ikke var Asperger (som vi fryktet) men at det måtte være "noe".

Dessverre har vi akkurat samme erfaring. Først en langvarig og slitsom utredning hos BUP, der konklusjonen ble at min sønn har ADHD. Deretter ingen ting. Ingen oppfølging, ingen hjelp. Når vi maser, så bare treneres det og de viker unna. Nå stenger de saken, fordi de mener at det pr så bra på skolen, selv om både vi foreldrene og skolen ser at han sliter og ar han trenger hjelp.

Jeg angrer på at vi dro ham gjennom utredningsmaskinen. Han gruet seg til hver test

[Gjest Sønn med ADHD]

Med forbehold om at jeg blander deg med en annen - men har ikke du nevnt disse problemene med jenta her inne i et par år? Og fremdeles synes du ikke det er nok til å kontakte bup?

Kontakt bup i dag! For jenta di sin skyld - du ser jo at hun ikke har det godt og trenger hjelp! Det er da ingenting å vente med!

Har du egen erfaring med BUP? Etter min erfaring skaper de mye mer problemer enn å gi hjelp. Å ha kontakt med dem er en kjempefrustrasjon både for barn og foreldre.

[Gjest 8 åringen min]

Hjelper Bup med noe da - annet enn å utrede?

Har utredet vår datter - det er mye likt trådstarter - bortsett fra at hun ikke er SÅ sjenert.

Jo - vi fikk en diagnose men ingen hjelp... Og JA hun føler seg stigmatisert. Så angrer litt på hele greia jeg. Er ikke sikker på om hun HAR den diagnosen heller. Har ikke konsentrasjonsvansker og oppmerksomhetsproblemer. Følte de satte diagnosen fordi de mente det ikke var Asperger (som vi fryktet) men at det måtte være "noe".

Jeg vet hvordan det systemet der fungerer, man blir trodd og mistrodd. Og hva skjer etter at det er satt en diagnose?

Ofte ingenting annet en at man får tilbud om medisiner, utover det så kan de ikke gjøre noe.

Jeg snakker av bred erfaring.

Ikke misforstå, det er fint for de som trenger tilrettelegging og hjelp i skolesammenheng osv. Noen har nok mye hjelp, og god hjelp. Men i min datters tilfelle, så er problemene så diffuse og usynlig for andre enn oss hjemme at jeg vil tro vi blir avfeid.

Jeg trenger egentlig bare litt veiledning på hvordan vi skal forsøke å løse enkelte situasjoner, det kan godt være det er nok.

Får du ikke noe som helst slags hjelp?

[Lillemus]

Har du egen erfaring med BUP? Etter min erfaring skaper de mye mer problemer enn å gi hjelp. Å ha kontakt med dem er en kjempefrustrasjon både for barn og foreldre.

''Har du egen erfaring med BUP? Etter min erfaring skaper de mye mer problemer enn å gi hjelp''

Nei, jeg har ikke noen egenerfaring med bup, men det har da vært mange her inn f.eks. som har vært fornøyd med oppfølging derfra.

[frosken]

Jeg synes dere skal forsøke å finne et tilbud om foreldreveiledning. Dere trenger ikke å starte med at jenta skal utredes eller behandles, dere kan starte med at dere får en fagperson som kan veilede dere i forhold til hvordan forholde dere til all hennes "vranghet".

Jeg kjenner forøvrig en jente som har vært svært lik datteren din. Nå er hun 12 år og fungerer bra. Hun har gradvis vokst seg ut av sine vansker.

[Gjest GA]

Jeg hadde bedt om en uformell prat med helsesøster i første omgang. (var akkurat hos vår helesøster i går, og det var veldig godt å lufte endel problemstillinger for henne)

[Mrs. Wallace]

Tror du dette kan passe?

http://www.sanse-integration.dk/siproblemer.htm

[Gjest Mamma til jente med adhd...]

Jeg vet hvordan det systemet der fungerer, man blir trodd og mistrodd. Og hva skjer etter at det er satt en diagnose?

Ofte ingenting annet en at man får tilbud om medisiner, utover det så kan de ikke gjøre noe.

Jeg snakker av bred erfaring.

Ikke misforstå, det er fint for de som trenger tilrettelegging og hjelp i skolesammenheng osv. Noen har nok mye hjelp, og god hjelp. Men i min datters tilfelle, så er problemene så diffuse og usynlig for andre enn oss hjemme at jeg vil tro vi blir avfeid.

Jeg trenger egentlig bare litt veiledning på hvordan vi skal forsøke å løse enkelte situasjoner, det kan godt være det er nok.

Får du ikke noe som helst slags hjelp?

Blir jo feil å si at vi ikke får noe hjelp - vi får ikke noe hjelp fra Bup nei. Men vi har fått litt hjelp av familiesenteret. Vi har bedt om hjelp/råd siden hun var nyfødt. I første klasse kom vi i kontakt med familiesenteret og fikk tilbud om kurset "de utrolige årene". Ble litt oppgitt fordi man forstår jo ikke helt hvorfor vi foreldre må på kurs... Men måtte jo gjennomføre det for ikke å virke negative. Og greit nok kurs - vi var ihvertfall de mest pliktoppfyllende deltakerne - var på alle kursdagene - fylte ut skjema samvittighetsfullt og gjorde alt vi skulle. Men er ikke alt jeg er helt enig i da og jeg "kunne" jo alt fra før da jeg har lest alt av barneoppdragelse. Men mannen min hadde jo nytte av det - spesielt det med å kunne gi tydelige beskjeder.

Da kurset ikke hjalp særlig på datteren vårs problemer så fikk vi endelig tilbud om utredning. Vi mistenkte som sagt Asperger fordi hun var så klosset sosialt. Humørsvigninger, raseriutbrudd, ulogiske handlinger. Og ofte bokstavelig forståelse. Samtidig var hun vitebegjærlig og smart. Veldig lett frustrert. Tendenser til angst. Få venner fordi hun kom i konflikter da hun ville bestemme. Taklet ikke smalltalk. Veldig voldsom og intens. Samtidig som hun kunne være sjenert i neste sekund. Altså veldig sammensatt jente. Testene viste veldig gode men sprikende evner. De sosiale (?) sidene av testen var rundt 100 mens de utøvende testene (figurer etc) var veldig høye slik at resultatet ble ca 120. Hun fikk ikke Asperger diagnose pga at hun helst vil være sosial og fordi hun ikke hadde noen særinteresser.

Har ei solstråle til ei storesøster og det har aldri vært noe med henne bortsett fra litt 3 års trass. Storebror har det heller aldri vært noe som helst med. Verdens roligste unge. Så kom minstemann og vi fikk helt sjokk :-)

Men ting går en del bedre nå - vi har prøvd oss på diett og går nå på glutenfritt men har begynt med melk etter et års pause. Virker som det går greit. Hun er veldig flink innen sang/dans/drama og har fått bedre selvtillit pga det. Vi gir henne også EyeQ.

Jeg føler jeg når inn til henne på en helt annen måte enn før - hun forstår mer. Aspergertendenser kommer litt av og til men sjelden. Raseriutbruddene er sjeldnere og hun har ihvertfall noen venninner. Men er ikke av de populære på skolen akkurat. Blir gjerne sistevalg når jentene skal velge og sier selv at hun blir sett på som ei "rar" jente (stakkars...) Selv om hun har forandret seg enormt de siste årene så har hun liksom fått et stempel...

Bup sa at det som kunne hjelpe henne var ART kurs og hjelp til det sosiale i friminuttene. Men skolen har ikke Art og vi har heller ikke fått noen ressurser da de syns hun fungerer godt og lager ikke problemer for noen..

[Gjest 8 åringen min]

Tror du dette kan passe?

http://www.sanse-integration.dk/siproblemer.htm

Det virker veldig trolig at det er noe sånt. Kjenner igjen merkelapper, klær som ikke sitter som de skal, hårsår, vondt å klippe negler. Blir lett distrahert av andre rundt seg.

Takk for link

[Gjest 8 åringen min]

Jeg synes dere skal forsøke å finne et tilbud om foreldreveiledning. Dere trenger ikke å starte med at jenta skal utredes eller behandles, dere kan starte med at dere får en fagperson som kan veilede dere i forhold til hvordan forholde dere til all hennes "vranghet".

Jeg kjenner forøvrig en jente som har vært svært lik datteren din. Nå er hun 12 år og fungerer bra. Hun har gradvis vokst seg ut av sine vansker.

Godt å høre at det er flere, og at det går godt.

Ja, jeg føler at veiledning er det rette her. Jeg kan ha perioder med god tålmodighet, men det er vanskelig å få tid i hverdagen til å roe situasjonen helt ned og snakke ut hver gang. Feriene er en drøm, når vi kan leve litt utenfor hverdagsstresset, da er vi alle mer tålmodige. Vi har tid.

[Gjest 8 åringen min]

Blir jo feil å si at vi ikke får noe hjelp - vi får ikke noe hjelp fra Bup nei. Men vi har fått litt hjelp av familiesenteret. Vi har bedt om hjelp/råd siden hun var nyfødt. I første klasse kom vi i kontakt med familiesenteret og fikk tilbud om kurset "de utrolige årene". Ble litt oppgitt fordi man forstår jo ikke helt hvorfor vi foreldre må på kurs... Men måtte jo gjennomføre det for ikke å virke negative. Og greit nok kurs - vi var ihvertfall de mest pliktoppfyllende deltakerne - var på alle kursdagene - fylte ut skjema samvittighetsfullt og gjorde alt vi skulle. Men er ikke alt jeg er helt enig i da og jeg "kunne" jo alt fra før da jeg har lest alt av barneoppdragelse. Men mannen min hadde jo nytte av det - spesielt det med å kunne gi tydelige beskjeder.

Da kurset ikke hjalp særlig på datteren vårs problemer så fikk vi endelig tilbud om utredning. Vi mistenkte som sagt Asperger fordi hun var så klosset sosialt. Humørsvigninger, raseriutbrudd, ulogiske handlinger. Og ofte bokstavelig forståelse. Samtidig var hun vitebegjærlig og smart. Veldig lett frustrert. Tendenser til angst. Få venner fordi hun kom i konflikter da hun ville bestemme. Taklet ikke smalltalk. Veldig voldsom og intens. Samtidig som hun kunne være sjenert i neste sekund. Altså veldig sammensatt jente. Testene viste veldig gode men sprikende evner. De sosiale (?) sidene av testen var rundt 100 mens de utøvende testene (figurer etc) var veldig høye slik at resultatet ble ca 120. Hun fikk ikke Asperger diagnose pga at hun helst vil være sosial og fordi hun ikke hadde noen særinteresser.

Har ei solstråle til ei storesøster og det har aldri vært noe med henne bortsett fra litt 3 års trass. Storebror har det heller aldri vært noe som helst med. Verdens roligste unge. Så kom minstemann og vi fikk helt sjokk :-)

Men ting går en del bedre nå - vi har prøvd oss på diett og går nå på glutenfritt men har begynt med melk etter et års pause. Virker som det går greit. Hun er veldig flink innen sang/dans/drama og har fått bedre selvtillit pga det. Vi gir henne også EyeQ.

Jeg føler jeg når inn til henne på en helt annen måte enn før - hun forstår mer. Aspergertendenser kommer litt av og til men sjelden. Raseriutbruddene er sjeldnere og hun har ihvertfall noen venninner. Men er ikke av de populære på skolen akkurat. Blir gjerne sistevalg når jentene skal velge og sier selv at hun blir sett på som ei "rar" jente (stakkars...) Selv om hun har forandret seg enormt de siste årene så har hun liksom fått et stempel...

Bup sa at det som kunne hjelpe henne var ART kurs og hjelp til det sosiale i friminuttene. Men skolen har ikke Art og vi har heller ikke fått noen ressurser da de syns hun fungerer godt og lager ikke problemer for noen..

Dere kan ihvertfall med god samvittighet si at dere har forsøkt det som sto i deres makt for å hjelpe henne.

Vi er ikke i nærheten av å ha disse problemene du nevner, og jeg er ikke alltid tilhenger av å gå gjennom et system, hvor man må hit og dit, og ingen er enige, for så å egentlig ikke ha hatt noen stor nytte av det. (Oj, det ble en lang setning.) ;)Det skaper mye uro rundt en allerede stesset situasjon det også, og jeg syns det skal være absolutt nødvendig når man sette igang et slikt system.

Derfor har jeg tvilt, fordi plagene hos min datter er så diffuse. De kan like gjerne være en enormt sterk vilje, en sjenert jente som ikke tør å vise følelser og samler opp alt hjemme. Jeg er ikke tilhenger av at alt skal diagnostiseres.

Jeg ser at det i deres tilfelle var nødvendig. Vår jente kom først, og vi har ikke vært vant til noe annet, før vi ser 2 åringen er helt annerledes.

[Tonette]

Det første jeg tenker her er at det kan ikke være lett for henne heller. Hele tiden får hun høre at hun ikke er god nok. Det går nok på selvtilliten løs.

Prøv å se ting litt fra hennes side. Vis henne forståelse, og for all del vis henne at hun er verdt noe og at dere er glade i henne :-)

[Gjest 8 åringen min]

Det første jeg tenker her er at det kan ikke være lett for henne heller. Hele tiden får hun høre at hun ikke er god nok. Det går nok på selvtilliten løs.

Prøv å se ting litt fra hennes side. Vis henne forståelse, og for all del vis henne at hun er verdt noe og at dere er glade i henne :-)

Det er det jeg er redd skal prege henne mer enn det bør, men det er vanskelig når man har det travelt, og ikke får opp en 8 åring som har sovet mer enn mange andre på hennes alder gjør.

Det blir dessverre en negativ sirkel, hun er negativ, vi blir negative og hun blir negativ igjen. Det er osm jeg skrev lenger ned her mye lettere når vi har ferie. Da har vi tid til kampene og kan snakke ordentlig i stedet for å kjefte på ei som har dårlig tid.

Vi er nøye med å gi ros når hun ikke er tverr, og hun har aldri fått negative ord fra oss med leksene. Det er hun som føler at hun ikke gjør det bra nok. Hun bruker rett og slett for mye tid på at alt skal være perfekt.

[Bella Dotte]

Blir jo feil å si at vi ikke får noe hjelp - vi får ikke noe hjelp fra Bup nei. Men vi har fått litt hjelp av familiesenteret. Vi har bedt om hjelp/råd siden hun var nyfødt. I første klasse kom vi i kontakt med familiesenteret og fikk tilbud om kurset "de utrolige årene". Ble litt oppgitt fordi man forstår jo ikke helt hvorfor vi foreldre må på kurs... Men måtte jo gjennomføre det for ikke å virke negative. Og greit nok kurs - vi var ihvertfall de mest pliktoppfyllende deltakerne - var på alle kursdagene - fylte ut skjema samvittighetsfullt og gjorde alt vi skulle. Men er ikke alt jeg er helt enig i da og jeg "kunne" jo alt fra før da jeg har lest alt av barneoppdragelse. Men mannen min hadde jo nytte av det - spesielt det med å kunne gi tydelige beskjeder.

Da kurset ikke hjalp særlig på datteren vårs problemer så fikk vi endelig tilbud om utredning. Vi mistenkte som sagt Asperger fordi hun var så klosset sosialt. Humørsvigninger, raseriutbrudd, ulogiske handlinger. Og ofte bokstavelig forståelse. Samtidig var hun vitebegjærlig og smart. Veldig lett frustrert. Tendenser til angst. Få venner fordi hun kom i konflikter da hun ville bestemme. Taklet ikke smalltalk. Veldig voldsom og intens. Samtidig som hun kunne være sjenert i neste sekund. Altså veldig sammensatt jente. Testene viste veldig gode men sprikende evner. De sosiale (?) sidene av testen var rundt 100 mens de utøvende testene (figurer etc) var veldig høye slik at resultatet ble ca 120. Hun fikk ikke Asperger diagnose pga at hun helst vil være sosial og fordi hun ikke hadde noen særinteresser.

Har ei solstråle til ei storesøster og det har aldri vært noe med henne bortsett fra litt 3 års trass. Storebror har det heller aldri vært noe som helst med. Verdens roligste unge. Så kom minstemann og vi fikk helt sjokk :-)

Men ting går en del bedre nå - vi har prøvd oss på diett og går nå på glutenfritt men har begynt med melk etter et års pause. Virker som det går greit. Hun er veldig flink innen sang/dans/drama og har fått bedre selvtillit pga det. Vi gir henne også EyeQ.

Jeg føler jeg når inn til henne på en helt annen måte enn før - hun forstår mer. Aspergertendenser kommer litt av og til men sjelden. Raseriutbruddene er sjeldnere og hun har ihvertfall noen venninner. Men er ikke av de populære på skolen akkurat. Blir gjerne sistevalg når jentene skal velge og sier selv at hun blir sett på som ei "rar" jente (stakkars...) Selv om hun har forandret seg enormt de siste årene så har hun liksom fått et stempel...

Bup sa at det som kunne hjelpe henne var ART kurs og hjelp til det sosiale i friminuttene. Men skolen har ikke Art og vi har heller ikke fått noen ressurser da de syns hun fungerer godt og lager ikke problemer for noen..

''Testene viste veldig gode men sprikende evner. ''

"Ujevn evneprofil" - typisk for Asperger. Jeg sier ikke at det ER Asperger, jeg bare nevner det.

''Hun fikk ikke Asperger diagnose pga at hun helst vil være sosial og fordi hun ikke hadde noen særinteresser.''

Dette skjer dessverre så altfor når jenter utredes for Asperger; særinteresser er ikke nødvendig (når tilstrekkelig mange andre kriterier er oppfylt), mange jenter har ikke særinteresser, eller deres særinteresser blir ikke oppdaget som dette, for de er for "vanlige" (ikke sære), intensiteten i dem blir oversett. Vet ikke hvordan det er med din jente, altså.

Og mange (de fleste, vil jeg tro) Aspergere - ihvertfall jenter - ønsker å være sosiale, men får det ikke til!! Vi trenger hjelp, veiledning, trening, kanskje rollespill, men de fleste er smarte nok til å få til en hel masse med rett opplæring og litt tilrettelegging. Det kunne være å få lov til å være inne i friminuttene sammen med likesinnede, spille spill eller hva nå unger liker å gjøre.

''Bup sa at det som kunne hjelpe henne var ART kurs og hjelp til det sosiale i friminuttene. Men skolen har ikke Art og vi har heller ikke fått noen ressurser da de syns hun fungerer godt og lager ikke problemer for noen..''

ART har jeg stor tro på. Hovedfokus er ikke på aggresjon som navnet kan tyde på, men å lære å fungere adekvat i sosiale situasjoner.

Det er et stort problem for din datter, at hun ikke lager problemer for noen.

''Men er ikke av de populære på skolen akkurat. Blir gjerne sistevalg når jentene skal velge og sier selv at hun blir sett på som ei "rar" jente (stakkars...)''

Dette er et sterkt vitnesbyrd om at jenta di trenger videre oppfølging. De neste årene er viktige for hvordan hun vil fungere som voksen. Krev hjelp, meld deg inn i alle relevante foreninger, kontakt advokat om det fortsetter å butte.

[Elis31]

Jeg husker å ha snakket med deg om dette før, og jeg husker litt om hvordan dere har det.

Mulig det er dumt av meg å ikke ha gjort noe, men jeg vil ikke utsette henne for de følelsene det medbringer å ha kontakt med slike innstanser, om det bare er personligheten hennes.

Når jeg går på med godt mot tenker jeg at det er ikke uvanlig å være morragretten, det er ikke helt uvanlig å ikke ville ha merkelapper på klærne. Og temperamentet skyldes antagelig at hun samler opp alt til oss hjemme, fordi hun ikke tør å vise det ovenfor andre.

Må legge til at hun har veldig mange positive egenskaper også. Hun føler glede, er positiv og kan hjelpe lillesøsteren sin i blandt. Hun begynner å bli mer sosial ovenfor voksne også, barn har aldri vært noe problem.

Men hvilken innstans er den rette. Jeg blir helt forvirret av hvem som har hvilket ansvarsområde.

Jeg skjønner ikke helt din skeptisk til slike innstanser. Det er jobben deres. Dette er de nok kjempegode på. Hun har sikkert for lenge siden fått en følelse av hvordan hun blir oppfattet uansett. Det med sjenanse kan være veldig tøft for et barn. Min erfaring er at PPT er til ingen hjelp, PUB har kompetansen. Det er mulig at PPT har noe skole lære kompetansee men de var til ingen hjelp i vårt tilfelle. Så jeg ville tatt en prat med fastlegen, og fått henvisning til Bup. Du kan sikkert få hjelp av de hva man sier til barnet når man skal dit osv. Jo tidligere hjelp jo bedre. Og skulle dere få høre at det ikke er behov for noe hjelp så er det sikkert godt det også.

Lykke til

[Gjest mamma til jente med adhd]

Dere kan ihvertfall med god samvittighet si at dere har forsøkt det som sto i deres makt for å hjelpe henne.

Vi er ikke i nærheten av å ha disse problemene du nevner, og jeg er ikke alltid tilhenger av å gå gjennom et system, hvor man må hit og dit, og ingen er enige, for så å egentlig ikke ha hatt noen stor nytte av det. (Oj, det ble en lang setning.) ;)Det skaper mye uro rundt en allerede stesset situasjon det også, og jeg syns det skal være absolutt nødvendig når man sette igang et slikt system.

Derfor har jeg tvilt, fordi plagene hos min datter er så diffuse. De kan like gjerne være en enormt sterk vilje, en sjenert jente som ikke tør å vise følelser og samler opp alt hjemme. Jeg er ikke tilhenger av at alt skal diagnostiseres.

Jeg ser at det i deres tilfelle var nødvendig. Vår jente kom først, og vi har ikke vært vant til noe annet, før vi ser 2 åringen er helt annerledes.

Var veldig i tvil om vi skulle søke hjelp (og jeg kunne ha skrevet mye mer om jenta vår - har skrevet tidligere). Men da hun mange ganger kom med uttalelser som at hun ikke ville leve lengre og at hun ikke følte seg som et menneske så måtte vi jo ta affære. Og HVIS det var Asperger så ville vi jo vite det. Men hadde selvfølgelig mest lyst til at de skulle si at hun kunne vokse av seg problemene...

Jenta vår er også sensitiv men mest for lyder. Det var mye verre før - da ble hun helt utslitt på steder med mye støy. Hun er ikke sensitiv overfor merkelapper, men liker ikke ull og sokker som sitter "feil".

Det har vært et strev å lære henne alt fra sykling, svømming, ski osv - hvordan er jenta deres der? Samme med å gå turer, MYE protester. Så andre turgåere hører det og vi føler oss som barnemishandlere eller ihvertfall som dårlige oppdragere. Vi har fått høre tusen ganger at "hun er nok vant med å få det som hun vil". Det var hun jo IKKE men hun var bare ikke typen som godtok et nei etter første gang. Ikke 10 gang heller. Og ja - har forsøkt Jesper Juul sine metoder.

Har også gått på Marte Meo kurs gjennom familiesenteret og det fungerte ganske bra.

Men det som fungerer best er egentlig metodikken til Ross Greene - jeg har lest boka "eksplosive barn". Men det er litt nervepirrende for man skal prøve å styre unna det meste av frustrasjoner. Det er jo lett når hun blir frustrert av alt mulig - som regel er jo ikke VI involvert. Så det er ganske slitsomt å være sånn på vakt hele tiden. Det som var litt bra med den boka var at den på en måte frikjenner foreldrene litt - det er ikke nødvendigvis de som har gjort noe "feil" siden barnet er slik. Barnet er bare født med de vanskene. Men man kan selvfølgelig få hjelp av hans teknikker.

En annen ting som har hjulpet veldig og som jeg tror kan være en god ide til dere er boka "psykologisk førstehjelp for barn" hos www.gyldendal.no. DEN boka er verdt å prøve! Handler om røde og grønne tanker - en enkel forklart bok om kognitiv terapi. Den har virkelig hjulpet jenta vår selv om hun ikke alltid får det til da. For jeg tror jo at mye av problemet kommer av dårlig selvfølelse/selvbilde!!! Kanskje det ikke er så lett å ha ei så "perfekt" storesøster? De er ganske jevngamle mens storebror er noen år eldre.

Virker som om hun har vokst av seg noe ihvertfall. Og hun er ei veldig herlig og skjønn jente, veldig levende og utrykksfull og med mange talenter som sagt. Hun har vært med i en ekte muskal :-) i år og det gikk utrolig fint! Bare det at hun turde å gå på audition var jo supert :-)

Forstår ikke at hun klarer alt det hvis hun har adhd jeg... Tror egentlig hun har noe "sanseforstyrrelse" og evt proteinintoleranse. Det har hun fått påvist - men det er jo alternativt da. (Er derfor vi har gått/går på diett).

[Elis31]

Har du egen erfaring med BUP? Etter min erfaring skaper de mye mer problemer enn å gi hjelp. Å ha kontakt med dem er en kjempefrustrasjon både for barn og foreldre.

Jeg har helt motsatt erfaring.