Enslig og barn

[Gjest dessverre vanskelig]

Det er blitt svært vanskelig å adoptere barn som enslig. Det er så lange ventelister, og så få barn det er snakk om hvert år, at jeg tror ikke adopsjonsforeningene setter enslige på ventelisten lenger engang.

Det var mye lettere for noen år siden, før Kina laget restriksjoner. Du kan jo ta en telefon til de tre adopsjonsforeningene og spørre: Adopsjonsforum, Verdens Barn og Inor Adopt.

I dag er det absolutt enklere for en enslig å dra til Danmark eller England for inseminasjon.

Jeg kjenner flere enslige adoptivforeldre så dette vet jeg godt om.

[Gjest dessverre vanskelig]

Hvorfor vil du ikke heller ha et barn med dine egne gener?

En far med de ønskede egenskapene bør være relativt enkelt å finne.

Sannsynligheten for å få et barn med dårlig arvemateriale er meget stort.

I all verden, hva får deg til å tro at trådstarters egne gener (eller dine egne gener for den saks skyld) er så mye mer fortreffelige enn genene til et barn man har adoptert??

Det var da virkelig diskriminerende sagt

[Gjest dessverre vanskelig, men ikke umulig]

Takk for svar!

Ja, jeg har googlet litt og fått samme inntrykk som det du skriver når det gjelder adopsjon. Jeg kan jo kontakte de nærmere for å høre hvordan det er nå og om det er noe poeng i å forsøke. Jeg ser også det kan være lettere med barn med særskilte behov, men vet ikke om det er så lurt å bevisst gå inn for dette når

Har du noen erfaring når det gjelder adopsjon? Jeg tenker særlig på om barna "lengter" etter landet de kom fra og evet biologiske foreldre? Fordi jeg er enslig vil jeg unngå at dette blir "mitt" prosjekt, altså for all del unngå at barnet føler jeg har fått det for min egen del, ikke for barnets del. (At barnet føler jeg har hentet det til Norge for min del, når det egentlig hører hjemme et annet sted.) Hovedgrunnen til at jeg ønsker et barn er jo at jeg føler jeg har mye å gi et barn av omsorg og kjærlighet som kanskje ikke ville fått tilsvarende på barnehjem.

Du kan ta kontakt med EAF (Enslige Adoptanters Forening) for å så svar på disse spørsmålene.

Var jeg deg, ville jeg lagt all den grublingen din til side, og gått for inseminasjon. Så tar du utfordringene når de kommer. Det er mange som har vært i din situasjon, og du kan gjøre lurt i å ble kjent med flere enslige mødre via inseminasjon. Se feks http://forum.onskebarn.no

"You don´t have to cross the bridge before you get there".

[Gjest ønsker barn 75]

Jeg skjønner hva du mener, men det kan vel like gjerne bli feil om barnet føler at du har adoptert det av "medlidenhet" og nestekjærlighet, istedetfor "egoistiske" ønsker om å få et barn. Vi andre som har fått biologiske barn har jo fått dem som et "eget prosjekt", for familiens/egen skyld, ikke av hensyn til det ufødte barnet. Man får barn fordi man ønsker seg barn og har mye kjærlighet og omsorg å gi det, og jeg tror det er det viktigste at barnet ditt føler.

Ja, det er sant at man også får barn som "eget prosjekt" når man er to foreldre;) Men jeg tenker bare at det da blir litt mer "naturlig" og barnet har da i utgangspunktet to foreldre, to sett besteforeldre og familier. Så er det selvfølgelig årsaker som gjør at det ikke blir slik, men da har man ikke gjort det "bevisst". (Jeg er nemlig selv vokst opp uten far og vet litt om hvordan det føles. Og vet ikke helt hva jeg synes om bevisst å utsette et barn for dette. Selv om jeg selvfølgelgi vl gjøre mitt beste som mor, så vil jeg aldri kunne erstatte faren og den delen av familien som "mangler")

[Gjest Tidligere enslig mor]

Jeg har vært enslig mor fra barnet var 0-4. Barnet hadde en far, men han lagde mye bråk også. Møtte stefar da barnet var fire år. Heller enslig mor enn å være i et dårlig forhold sier jeg. På mange måter var det lettere å etablere et nettverk som enslig mor enn som par, fordi det er lagt opp til en del profesjonelle nettverk. Eks Marthe i Oslo, Rødhette barnepss gjennom alenemorforening. Reservebesteforeldre gjennom noen Amathea og frivillighetsssentral osv.

At man blir enslig mor betyr heller absolutt ikke at man skal være alene resten av livet. Det var på ingen måte mindre tilbud til meg som enslig mor enn mine single venninner. Jeg ble vel etabelert først i et permanent forhold.

Dersom du bruker den danske klinikken synes jeg det er kjempeviktig at barnet har mulighet til å vite hvem som blir faren. Nina Karin Monsen sier mye rart men jeg er enig med henne i at det er bedre å vite at du har en dårlig far foreksempel enn å ikke vite hvem far er.

Ønsker deg masse lykke til.

Og husk det er ikke sikkert det klaffer med en gang. Det var vel nettopp en på puls som hadde vært i Danmark mange ganger. Hvis det er en ting jeg aldri kommer til å angre på så er det de flotte barna jeg har.

[Mrs. Wallace]

Det er vel ikke random/tilfeldig loddtrekning på hvem som adopterer bort barna sine?

Du aner åpenbart ikke hva du snakker om i det hele tatt. Jeg synes du bør lese deg litt opp før du kommer med sånne påstander, som både er feilaktige, bastande og grovt fornærmende.

[Mrs. Wallace]

Jeg ville nok ikke rådet noen enslige til å adoptere akkurat nå. Ikke fordi jeg synes det er en dårlig idé med adopsjon, eller at enslige ikke bør adoptere (snarere tvert om, jeg synes adopsjon er en veldig fin måte å få barn på), men slik situasjonen er for tiden er det nesten umulig for enslige å få adoptere.

Det er forsvinnende få giverland som aksepterer enslige søkere, og dersom man slipper gjennom nåløyet, er ventetiden forferdelig lang.