16 år og samvær

[Gjest Nini123]

Jeg har en datter på 16 som har vært mye ensom fram til siste året. Nå har hun mange venner som hun ønsker å bruke tid sammen med.

Problemet er at faren gir henne så utrolig dårlig samvittighet fordi hun heller vil bruke helgene sammen med venner framfor å være hos han. Dette gjelder spesielt kveldene. I ca 10 år har han hatt henne hos seg annenhver helg og en ukedag. Han bor så nært oss at de kan møtes mye utenom det også. Ca fem min fra oss.

Han kjefter og sier at hun bare farter og reker, og at hun hele tiden pønsker på nye ting å finne på. Sist helg var det en konflikt pga at hun droppet en middag hos bestemor. Konflikter har det vært mange av i det siste, kun pga at hun ønsker å være med venner. Jeg har prøvd å forklare han hvor viktig det er med venner når en er 16 år, og spesielt for henne som nesten ikke har hatt noen. Han later til å skjønne hva jeg mener, men neste helg hakkes hun på igjen.

Kan ellers nevne at han ikke finner på noe spesielt med henne når hun er der. Han trener og holder på med sitt, så hun føler bare hun sitter der og ikke har noe å gjøre. Hun er svært pliktoppfyllende når det kommer til skolearbeid, og hun er åpen om det som skjer når hun er hos venner. F eks at hun har vært på et par-tre fester.

Nå er det gått så langt at hun vurderer å si til faren, om han gir henne dårlig samvittighet en gang til "Jeg drar til mamma, for hun ønsker at jeg skal ha det bra og få være med venner." Det er her dilemmaet kommer. Skal jeg ta henne i mot med åpne armer og la henne dra til venner? Jeg føler litt for det, men for faren kan det føles som skikkelig motarbeiding, og jeg ønsker så gjerne å bevare det gode forholdet til han.

Det kan nevnes at jeg faktisk ikke forstår hvorfor han er så negativ til at hun "farter" rundt. En årsak kan være at han ikke orker å kjøre og hente, men da synes jeg han kan si det framfor å gi henne dårlig samvittighet for at hun ønsker å være med vennene sine.

[Gjest Nini123]

Vil føye til at jenta vår har blomstret det siste året. Den sure, beskjedne og frustrerte jenta er ersattet med en gladjente som har hevet seg mange hakk på skolen. Hun er så lykkelig, og jeg elsker å se at hun har det så bra. Så leit at ikke faren ser den siden.

[Gjest :pfdf]

Kan du ikke prøve å ta en skikkelig prat med han og prøve å få han til å forstå og legge til rette for en best mulig samværsordning? Virker litt som du vil være den snille og forståelsesfulle mammaen her. Fint det altså, men....

Eller så er hun vel såpass stor at hun kan si fra litt til fattern sin selv? Syns ikke du skal legge opp til en konflikt mellom dere foreldre ved å være den snille og at han får rolla som den teite. Det blir litt feil om hun erfarer at hun bare kan gå til den andre av foreldrene om den ene er litt "vanskelig". Hva om det var du som ble boikotta av en eller annen grunn? Feks om du ikke likte at kjæresten overnatta og at hun fikk lov av dette hos far? Eller at far syns det var greit med fest og alkohol, men ikke du? Kanskje et lite familieråd der en snakker en og en er greia. Kan jo være far er bekymret over noe, eller at han ikke helt aksepterer eller skjønner at vesla driver og blir stor. Far har aldri vært jente og vil kanskje ikke fullt ut forstå dette med venninneforhold og gå-på-do-sammen og de greiene der, du/dere må kanskje innføre han litt i dette.

[Gjest Nini123]

Kan du ikke prøve å ta en skikkelig prat med han og prøve å få han til å forstå og legge til rette for en best mulig samværsordning? Virker litt som du vil være den snille og forståelsesfulle mammaen her. Fint det altså, men....

Eller så er hun vel såpass stor at hun kan si fra litt til fattern sin selv? Syns ikke du skal legge opp til en konflikt mellom dere foreldre ved å være den snille og at han får rolla som den teite. Det blir litt feil om hun erfarer at hun bare kan gå til den andre av foreldrene om den ene er litt "vanskelig". Hva om det var du som ble boikotta av en eller annen grunn? Feks om du ikke likte at kjæresten overnatta og at hun fikk lov av dette hos far? Eller at far syns det var greit med fest og alkohol, men ikke du? Kanskje et lite familieråd der en snakker en og en er greia. Kan jo være far er bekymret over noe, eller at han ikke helt aksepterer eller skjønner at vesla driver og blir stor. Far har aldri vært jente og vil kanskje ikke fullt ut forstå dette med venninneforhold og gå-på-do-sammen og de greiene der, du/dere må kanskje innføre han litt i dette.

Jeg har snakket med han flere ganger, og han lytter virkelig til hva jeg har å si, men dagen etter er hele samtalen glemt. Jeg vet datteren vår også han prøvd, men han er vanskelig å snakke med. Han irriterer seg over at hun har venner og interesserer seg ikke for å bli kjent med dem. Hun har aldri venner på overnatting hos han, fordi han ignorerer dem.

Vi hjelper til med kjøring og henting når hun er hos han, men uansett er han irritert. Han sier hun farter for mye, men sannheten er jo at hun er mye hjemme i ukedagene, og hun farter ikke hver helg heller. Problemet er at hva hun enn finner på, så må han klage. Hun sier hun er lei av å få kjeft for noe som er normalt, altså det å være med venner. Hun er lei seg fordi han ikke er glad på hennes vegne.

[Gjest Kayia]

Ligger ikke mye av forklaringen i at han ser henne annenhver helg og en ukedag mens du ser henne masse og lettere kan avse samvær med henne når hun vil være med venner? Det virker som samarbeidet mellom far og deg har vært fint til nå, og dersom det er tilfelle ville jeg prøvd å forstå hvor skoen trykker og vært løsningsorientert for å beholde den gode tonen. Husk: neste gang er det mor som er dum, og da kan det være kjekt å fremdeles være to foreldre som forstår hverandre uten å la seg spille ut av en fjortis ;-)

[nitty-gritty]

Jeg har snakket med han flere ganger, og han lytter virkelig til hva jeg har å si, men dagen etter er hele samtalen glemt. Jeg vet datteren vår også han prøvd, men han er vanskelig å snakke med. Han irriterer seg over at hun har venner og interesserer seg ikke for å bli kjent med dem. Hun har aldri venner på overnatting hos han, fordi han ignorerer dem.

Vi hjelper til med kjøring og henting når hun er hos han, men uansett er han irritert. Han sier hun farter for mye, men sannheten er jo at hun er mye hjemme i ukedagene, og hun farter ikke hver helg heller. Problemet er at hva hun enn finner på, så må han klage. Hun sier hun er lei av å få kjeft for noe som er normalt, altså det å være med venner. Hun er lei seg fordi han ikke er glad på hennes vegne.

Kanskje det er på tide å vurdere kortere, mer målrettede besøk? For eksempel kommer hun på besøk fredagskveld for pizza og film, men drar hjem lørdag morgen. Så kommer hun tilbake for bestemors lunsj på søndag formiddag. Osv.

Slik gjorde vi det da mine foreldre ble skilt, jeg var femten.

[Gjest Nini123]

Ligger ikke mye av forklaringen i at han ser henne annenhver helg og en ukedag mens du ser henne masse og lettere kan avse samvær med henne når hun vil være med venner? Det virker som samarbeidet mellom far og deg har vært fint til nå, og dersom det er tilfelle ville jeg prøvd å forstå hvor skoen trykker og vært løsningsorientert for å beholde den gode tonen. Husk: neste gang er det mor som er dum, og da kan det være kjekt å fremdeles være to foreldre som forstår hverandre uten å la seg spille ut av en fjortis ;-)

Han kan se henne så mye han ønsker. Hjemmet vårt er åpent for han, og han bor bare noen steinkast unna Jeg ville vært åpen for din teori om han fant på noe med henne, men han "stikker ut" en tur, som regel. Når han har langsamvær i jul og påske kommer han som regel hjem med henne mange dager før tiden, for da er han lei. Et eksempel er jula. Når han har henne i jula kommer han hjem med henne 2. juledag, for da skal han ut. Når jeg har henne i jula henter han henne 30. desember, og han har fri hele romjula. Om sommeren deler han opp samværet, for han vil ikke at "hele ferien skal gå i det", som han sier. Han er mest opptatt av å være alene.

Jeg føler at det er annet enn "mer samvær" som plager han.

[Gjest Nini123]

Kanskje det er på tide å vurdere kortere, mer målrettede besøk? For eksempel kommer hun på besøk fredagskveld for pizza og film, men drar hjem lørdag morgen. Så kommer hun tilbake for bestemors lunsj på søndag formiddag. Osv.

Slik gjorde vi det da mine foreldre ble skilt, jeg var femten.

For min datters del høres dette supert ut Tror nok hun ville satt pris på en slik løsning. Det krever jo også litt av far, at han må ha en plan de gangene hun er der.

[Gjest Kayia]

Han kan se henne så mye han ønsker. Hjemmet vårt er åpent for han, og han bor bare noen steinkast unna Jeg ville vært åpen for din teori om han fant på noe med henne, men han "stikker ut" en tur, som regel. Når han har langsamvær i jul og påske kommer han som regel hjem med henne mange dager før tiden, for da er han lei. Et eksempel er jula. Når han har henne i jula kommer han hjem med henne 2. juledag, for da skal han ut. Når jeg har henne i jula henter han henne 30. desember, og han har fri hele romjula. Om sommeren deler han opp samværet, for han vil ikke at "hele ferien skal gå i det", som han sier. Han er mest opptatt av å være alene.

Jeg føler at det er annet enn "mer samvær" som plager han.

Men dette er jo en annen historie enn den du presenterer i hovedinnlegget. Der skrev du at konfliktene handler om at hun vil være sammen med venner framfor han, og at de hadde hatt en konflikt pga en middag hos farmor hun ikke ville være med på. I slike saker forstår jeg far. Jeg ville heller ikke oppsøkt en annen families hjem for å se mitt barn, så "vi har åpent hus" ville ikke vært et alternativ for meg heller. Jeg har selv en 16-åring som ikke syns middag med besteforeldre er verdens kuleste gjøremål for tiden, men han slipper ikke unna av den grunn ;-) I ditt andre innlegg får jeg en forståelse av at han ikke er nevneverdig interessert i å være sammen med datteren og da er jo saken en annen. Jeg ville nok uansett tatt en prat med faren for å vite at saken var som jeg oppfattet den.

[Gjest Nini123]

Men dette er jo en annen historie enn den du presenterer i hovedinnlegget. Der skrev du at konfliktene handler om at hun vil være sammen med venner framfor han, og at de hadde hatt en konflikt pga en middag hos farmor hun ikke ville være med på. I slike saker forstår jeg far. Jeg ville heller ikke oppsøkt en annen families hjem for å se mitt barn, så "vi har åpent hus" ville ikke vært et alternativ for meg heller. Jeg har selv en 16-åring som ikke syns middag med besteforeldre er verdens kuleste gjøremål for tiden, men han slipper ikke unna av den grunn ;-) I ditt andre innlegg får jeg en forståelse av at han ikke er nevneverdig interessert i å være sammen med datteren og da er jo saken en annen. Jeg ville nok uansett tatt en prat med faren for å vite at saken var som jeg oppfattet den.

Hovedproblemet er likevel at han gir henne dårlig samvittighet fordi hun nå ofte velger venner framfor han. Hun har vært ensom i mange år, men nå har hun venner, og hun elsker å tilbringe tid sammen med dem. Svært kjekke venner

Spørsmålet mitt er fremdeles om jeg skal la henne være hos meg for at hun skal kunne treffe dem, for han blir sint når hun vil ut i helgene.

Når hun er hos han velger han å trene eller se fotball eller annen idrett, og slik har det alltid vært.

Ja, jeg er kanskje litt forsiktig med å utlevere for mye, men det er ikke for ingenting at jeg reagerer på at hun ikke skal få nyte livet med venner.

[Gjest Kayia]

Hovedproblemet er likevel at han gir henne dårlig samvittighet fordi hun nå ofte velger venner framfor han. Hun har vært ensom i mange år, men nå har hun venner, og hun elsker å tilbringe tid sammen med dem. Svært kjekke venner

Spørsmålet mitt er fremdeles om jeg skal la henne være hos meg for at hun skal kunne treffe dem, for han blir sint når hun vil ut i helgene.

Når hun er hos han velger han å trene eller se fotball eller annen idrett, og slik har det alltid vært.

Ja, jeg er kanskje litt forsiktig med å utlevere for mye, men det er ikke for ingenting at jeg reagerer på at hun ikke skal få nyte livet med venner.

Vanskelig å skulle rådgi uten å vite mer egentlig. Det høres ut som far mener at man skal være ute på dagtid og hjemme med familien på kveldstid, eller er det på kveldstid han er ute og ser fotball/ trener? I såfall er det jo pussig å skulle kreve at hun er hjemme... Dersom han ønsker noen hjemmekvelder syns jeg vel ikke at tenåringer dør av det, og som sagt har han ikke rare tiden sammen med henne. La oss si at de kompromisser seg fram til at hun får være ute med venner og hjemme med far annenhver helg hos han da? Der hun bestemmer hva de skal gjøre sammen (spise god mat/ se film etc). Om hun i tillegg får være ute hver helg hos deg som syns det er viktig blir det tre utehelger pr mnd på henne, og det burde da ikke være gærn't? Eller hur?

[hidi, the scorpion]

Han kan se henne så mye han ønsker. Hjemmet vårt er åpent for han, og han bor bare noen steinkast unna Jeg ville vært åpen for din teori om han fant på noe med henne, men han "stikker ut" en tur, som regel. Når han har langsamvær i jul og påske kommer han som regel hjem med henne mange dager før tiden, for da er han lei. Et eksempel er jula. Når han har henne i jula kommer han hjem med henne 2. juledag, for da skal han ut. Når jeg har henne i jula henter han henne 30. desember, og han har fri hele romjula. Om sommeren deler han opp samværet, for han vil ikke at "hele ferien skal gå i det", som han sier. Han er mest opptatt av å være alene.

Jeg føler at det er annet enn "mer samvær" som plager han.

Jeg ville latt min datter styre samværet selv, om det er slik hun har opplevd faren sin opp gjennom årene.

Det ville vært utenkelig for meg å tvinge et "halvvoksent" barn, til å ha omgang med en slik pappa.

Min datter er litt eldre, og hun bestemmer selv hvem hun vil være hos!

Her bør du lytte til din datter, så kommer nok pappa med i bildet når hun blir litt eldre;)

Men snakk _aldri_ stygt om pappa til henne!

Det går seg til;)

[Dorthe]

Faren til minstemann og jeg har faktisk klart å bli enige om at minstemann kan få reise til faren når han vil. Stort sett så drar han hver tredje eller fjerde uke. Han er 15 og vil helst være hjemme i helgene og møte kompiser. Han skal være hos faren hele jula i år, vanligvis er han annenhver julaften hos meg og da drar til til faren 1.dag og blir med på familieselskaper med farens familie og de to siste julene har han vel kommet hjem midt i juleuka.

Det nytter lite å ha annenhver helg lenger, han vil ikke og vi er da enige om at han får velge hvor han skal være.

[Gjest Hos oss]

Kanskje det er på tide å vurdere kortere, mer målrettede besøk? For eksempel kommer hun på besøk fredagskveld for pizza og film, men drar hjem lørdag morgen. Så kommer hun tilbake for bestemors lunsj på søndag formiddag. Osv.

Slik gjorde vi det da mine foreldre ble skilt, jeg var femten.

Dette høres bra ut, synes jeg også. Far og datter avtaler når hun skal komme, og da forplikter det begge å prioritere denne kvelden.

Hvis alle tre kan bli enige om en slik løsning, hadde det vært bra.

Det er veldig viktig hvordan dette presentes for faren, at hun og han er klare for litt mer "voksen" kvalitetskontakt, og at ikke han mister kontakt men tvert i mot får bedre kontakt, om enn ikke like hyppig. Og at han fortsatt ofte kan komme hjem til dere, kanskje hun kan lage middag til dere alle tre en gang i mnd?

[Gjest Hulderen]

Begynner hun ikke å bli vel stor for å ha faste samværsordninger med far? I den alderen trodde jeg samværet begynte å flyte ut og at "barnet" selv bestemte hvor det skulle være. Det er ikke lenge før hun flytter for seg selv, så det er naturlig at hun nå styrer mer av hverdagen sin.

[PieLill]

En forelder som spiller piano på sitt barns skyldfølelse slik du beskriver gir meg frysninger på ryggen.

Har du fortalt ham at han oppfører seg som en manipulerende drittsekk og skyver jenta lengre fra seg enn noen vennegjeng noen gang kan lokke og dra henne? Han kjører en framgangsmåte som er komplett gledesdrepende. Ikke trives jenta hjemme hos ham, og ikke får hun glede av tid med venner ledsaget av farens skyllebøtter. Manipulerende tvang, skaper aldri varme og nære følelser.

Er det slik at faren foruten å ha en datter som er i ferd med å bygge sitt eget liv, høster frukten av hva han har gjort og ikke gjort de siste årene? Forsøker han å skyve fra seg et nederlag? Føler han at han mister kontakten med jenta og bruker det eneste bindemiddelet han kommer på; skyld.

Mener faren at hun er med 'dårlige' venner eller det hun driver med er skadelig, får han være mann og far for å konfrontere dette. Men en 16-åring skal ikke være forpliktet til å sitte hjemme å holde pappa eller mamma i hånden. Spesielt ikke foreldre som ikke viser mye interesse tilbake.

Hvordan ville du reagert og handlet om det var noen andre enn faren som behandlet 16-åringen din på denne måten? Hva ville du sagt og gjort i forhol til denne personen? Hvilken støtte ville du gitt jenta di?

Etter min mening bør du handle etter de samme prinsippene nå, men med ekstra vekt på kløkt og diplomati.

Det beste ville vært om du klarte å få faren til å legge om stilen betraktelig. Jenta er den største taperen om han skyver henne fra seg på denne måten. Faren den nest største. Et slikt spill har ingen vinnere.

Jenta trenger å få aksept for at slik faren oppfører seg ikke er greit. Som far skal ha selvsagt sette grenser, men ikke drive et skittent spill på skyldfølelse. Om du later som du er enig med faren, vil tenåringen fort kunne oppfatte deg som medskyldig.

Kunsten er å anerkjenne jentens følelser og reaksjoner uten å gjøre faren til hverken din eller hennes fiende. Kan en vinkling av type: "Jeg vet ikke helt hvorfor faren din gjør som han gjør, hva som plager ham. Men jeg vet han er veldig glad i deg og vil deg godt. Samtidig er det selvfølgelig feil at han ..... og du er i din fulle rett til å reagere.''

Derfra kan du ta en diskusjon med henne om hvordan hun ønsker at samværet skal fungere. Ikke lov henne at hun kan få det akkurat som hun vil, men gi henne frihet til å i det minste kunne si akkurat hva hun vil om situasjonen.

En ungdom kan ganske greit takle en viss grad av urett om h*n samtidig får anerkjennesle av en solid voksen for hva som er rett og galt. Traumene kommer når sort blir hvitt og hvitt blir sort.

Snakk om faren hennes på en respektfull måte samtidig som du erkjenner at han, som alle andre, ikke er perfekt. Diskuter med henne hva som kan bli en god løsning, også fra farens synspunkt, men med hennes ønsker i sentrum. Prøv å minne henne om det positive og hyggelig hjemme hos faren uten at hun føler du dikterer hva hun skal sette pris på.

Jeg synes nitty-gritty hadde et glimrende forslag. Håper der kan få til noe slikt.

Om alt skulle skjære seg og faren fortsetter i samme spor, ville det sottet langt inne hos meg å tvinge ungdommen til å være hos faren mot sin vilje.

mvh

[PieLill]

Kan du ikke prøve å ta en skikkelig prat med han og prøve å få han til å forstå og legge til rette for en best mulig samværsordning? Virker litt som du vil være den snille og forståelsesfulle mammaen her. Fint det altså, men....

Eller så er hun vel såpass stor at hun kan si fra litt til fattern sin selv? Syns ikke du skal legge opp til en konflikt mellom dere foreldre ved å være den snille og at han får rolla som den teite. Det blir litt feil om hun erfarer at hun bare kan gå til den andre av foreldrene om den ene er litt "vanskelig". Hva om det var du som ble boikotta av en eller annen grunn? Feks om du ikke likte at kjæresten overnatta og at hun fikk lov av dette hos far? Eller at far syns det var greit med fest og alkohol, men ikke du? Kanskje et lite familieråd der en snakker en og en er greia. Kan jo være far er bekymret over noe, eller at han ikke helt aksepterer eller skjønner at vesla driver og blir stor. Far har aldri vært jente og vil kanskje ikke fullt ut forstå dette med venninneforhold og gå-på-do-sammen og de greiene der, du/dere må kanskje innføre han litt i dette.

''Eller så er hun vel såpass stor at hun kan si fra litt til fattern sin selv?''

Om det er slik at faren kjører et heller rått spill på skyldfølelse, uavhengig av gode eller dårlige motiv, er det rått parti. Svært få tenåringsjenter kan stå opp mot en slik type press og manipulasjon fra en forelder.

mvh

[Gjest Nini123]

En forelder som spiller piano på sitt barns skyldfølelse slik du beskriver gir meg frysninger på ryggen.

Har du fortalt ham at han oppfører seg som en manipulerende drittsekk og skyver jenta lengre fra seg enn noen vennegjeng noen gang kan lokke og dra henne? Han kjører en framgangsmåte som er komplett gledesdrepende. Ikke trives jenta hjemme hos ham, og ikke får hun glede av tid med venner ledsaget av farens skyllebøtter. Manipulerende tvang, skaper aldri varme og nære følelser.

Er det slik at faren foruten å ha en datter som er i ferd med å bygge sitt eget liv, høster frukten av hva han har gjort og ikke gjort de siste årene? Forsøker han å skyve fra seg et nederlag? Føler han at han mister kontakten med jenta og bruker det eneste bindemiddelet han kommer på; skyld.

Mener faren at hun er med 'dårlige' venner eller det hun driver med er skadelig, får han være mann og far for å konfrontere dette. Men en 16-åring skal ikke være forpliktet til å sitte hjemme å holde pappa eller mamma i hånden. Spesielt ikke foreldre som ikke viser mye interesse tilbake.

Hvordan ville du reagert og handlet om det var noen andre enn faren som behandlet 16-åringen din på denne måten? Hva ville du sagt og gjort i forhol til denne personen? Hvilken støtte ville du gitt jenta di?

Etter min mening bør du handle etter de samme prinsippene nå, men med ekstra vekt på kløkt og diplomati.

Det beste ville vært om du klarte å få faren til å legge om stilen betraktelig. Jenta er den største taperen om han skyver henne fra seg på denne måten. Faren den nest største. Et slikt spill har ingen vinnere.

Jenta trenger å få aksept for at slik faren oppfører seg ikke er greit. Som far skal ha selvsagt sette grenser, men ikke drive et skittent spill på skyldfølelse. Om du later som du er enig med faren, vil tenåringen fort kunne oppfatte deg som medskyldig.

Kunsten er å anerkjenne jentens følelser og reaksjoner uten å gjøre faren til hverken din eller hennes fiende. Kan en vinkling av type: "Jeg vet ikke helt hvorfor faren din gjør som han gjør, hva som plager ham. Men jeg vet han er veldig glad i deg og vil deg godt. Samtidig er det selvfølgelig feil at han ..... og du er i din fulle rett til å reagere.''

Derfra kan du ta en diskusjon med henne om hvordan hun ønsker at samværet skal fungere. Ikke lov henne at hun kan få det akkurat som hun vil, men gi henne frihet til å i det minste kunne si akkurat hva hun vil om situasjonen.

En ungdom kan ganske greit takle en viss grad av urett om h*n samtidig får anerkjennesle av en solid voksen for hva som er rett og galt. Traumene kommer når sort blir hvitt og hvitt blir sort.

Snakk om faren hennes på en respektfull måte samtidig som du erkjenner at han, som alle andre, ikke er perfekt. Diskuter med henne hva som kan bli en god løsning, også fra farens synspunkt, men med hennes ønsker i sentrum. Prøv å minne henne om det positive og hyggelig hjemme hos faren uten at hun føler du dikterer hva hun skal sette pris på.

Jeg synes nitty-gritty hadde et glimrende forslag. Håper der kan få til noe slikt.

Om alt skulle skjære seg og faren fortsetter i samme spor, ville det sottet langt inne hos meg å tvinge ungdommen til å være hos faren mot sin vilje.

mvh

Det med at han gir henne dårlig samvittighet er ikke noe nytt. I alle år har han klaget om hun skal på noe. Håndballfestival, overnatting eller annet. "Alltid er det noe" sier han, og han klager høylydt overfor både henne og meg. Problemet er nok ikke at han savner mer tid med henne. Jeg er rimelig sikker på at irritasjonen kommer av at han må involveres med kjøring og henting. I tillegg hender det jo at hun ber om penger. Da hun var mindre fikk hun kjeft om hun falt og slo seg. Det å kjefte og klage er en side han har, og jeg som har levd sammen med han i mange år vet hvor nedtrykt en kan bli av det.

Jeg har mange ganger snakket med han om at hun er 16 år og trenger venner, og han virker alltid så enig, men øyeblikket etter klager han igjen. Jeg har valgt å ikke gå lenger enn å snakke rolig med han, for etter så mange år med han vet jeg at det i grunnen er håpløst. At vi bevarer vennskapet betyr svært mye for oss alle. Datteren er så stor nå at hun selv sier han er gretten og negativ til det meste, men selvsagt har han gode sider også. Det plager henne også at han leiter etter feil med vennene, og han dømmer dem gjerne etter noe en av foreldrene gjorde for 30 år siden.

Hun sier farens negative holdning til andre mennesker har gjort henne til en usikker person.

Jeg skal la henne bestemme selv hvor hun skal være heretter, så lenge hun bruker tid sammen med faren også. Hvis faren klager skal jeg fortelle hvorfor.

[Ugga]

Han er kanskje skeptisk til vennene hennes, og vet ikke helt hva hun driver med når hun er ute og "farter". Hun er kanskje mer åpen med deg enn med ham, derfor stoler du mer på henne.

Hva hvis hun f.eks. inviterer noen venner på besøk når hun er hos faren? Så får han møtt dem og han ser forhåpentligvis at de har positiv innvirkning på henne?

[UlrikkeE]

Min eldste stesønn er 16, og han regulerer dette selv... Søsknene hans er 11 og 12 og har fortsatt fast samvær i all hovedsak (hender en eller to av dem kommer utenom samvær eller blir med mor bort en helg, ingen har noen problemer med det). I tillegg har 16-åringen kjæreste som tar en del tid.

Vi har aldri gitt ham noen skyldfølelse for noe som helst. Han er her noen dager de andre er her, noen dager de IKKE er her, og regulerer det selv...Det er en periode nå man ikke sees så mye, men sånn er det bare. Han er blid, fornøyd og trivelig og trives tydelig med å gjøre som han vil.... Det eneste vi ber om er at han sier fra i 14-tiden om han skal ha middag hos oss.

Jeg sier at jeg støtter datteren din fullt ut i at en 16-åring ikke lenger har den type samvær. Mange bor alene på hybel i den alderen!

Forklar faren hvorfor, støtt henne i å si fra til faren selv, og forklar det rolig hvis han klager til deg....Ikke forklar ham hva han gjør feil, men fokuser på hva jenta ønsker!

Håper de bevarer et visst forhold.... Vanskeligere å bygge det opp igen når hun har blitt voksen...