Jente 7 år, som har og får ALT

[Dorthe]

Jeg tror dattera di trenger litt veiledning jeg. Dere får ta en hyggelig prat og så får du si det på en fin måte hva du mener. Jeg pleier ikke å ta mine store, men jeg har akkurat en ting på gang nå som jeg prøver å forklare dattera mi. Hun er ikke helt happy, men jeg tror det går inn.

[Gjest Elextra]

Min erfaring er at besteforeldre til enhver tid (i hvertfall de siste tre-fire generasjoner) har sagt omtrent slikt som det du skriver her.

Hvorvidt dine barnebarn er ekstreme skal jeg ikke uttale meg om.

[Elis31]

Du sier noe...

Jeg tror jammen jeg hadde nøyd meg med et minimum av gaver, og forklart hvorfor...

Som mormor vet du kanskje om det er flere som reagerer? Tanter/onkler? Hvis de kjører samme taktikk, skal du ikke se bort fra at det går opp et lys for både barn og foreldre - men det krever selvfølgelig at dere orker å stå i det, og at mormor får med seg de andre....

Dette synes ikke jeg er greit. Denne taktikken kan også få foreldrene til å gå banans den andre veien. Ingen liker ungen min, jeg skal i alle fall vise at jeg setter pris på ungen. Jeg synes man skal gi stort sett likt til alle. Så får man heller løse dette problemet på en annen måte.

[Elis31]

Jeg vil tro at dersom du er en hyggelig bestemor som også sier masse positivt så kan du tillate deg litt oppdragelse. Pass på at det ikke går på person men på sak. Eks når du gir en gave og du ikke får takk. Så sier du da i en blid tone: Hva sier man da? Også vil jeg tror at du kan ta litt om du har barnet på tomanshånd. Dersom du bare kommer med negative ting, vil det ikke nytte. Det er mye lurt i den kommunikasjonsregelen:" Jeg kritiserer ikke, jeg sier hva jeg ønsker".

[UlrikkeE]

Dette synes ikke jeg er greit. Denne taktikken kan også få foreldrene til å gå banans den andre veien. Ingen liker ungen min, jeg skal i alle fall vise at jeg setter pris på ungen. Jeg synes man skal gi stort sett likt til alle. Så får man heller løse dette problemet på en annen måte.

Jeg er enig i at det ikke er ungens feil - men de når jo tydeligvis ikke gjennom....

For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....

[PieLill]

Jeg er enig i at det ikke er ungens feil - men de når jo tydeligvis ikke gjennom....

For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....''

Enig.

Som de fleste andre har jeg ikke ubegrenset med penger. Dermed er det alltid noe annet jeg kunne prioritert i stedet. Og jeg opplever det ganske bortkastet å gi til personer som ikke bryr seg et skvatt om det de får.

I en situasjon der flere (søsken)barn møtes, ville jeg selvsagt gitt likt til alle. Men et barn som ikke viser fnugg av takknemlighet og kanskje til og med klager på det h*n får, hadde jeg ikke tatt med på 'sløsetur' på kjøpesenter. Og om barnet klagde på at jeg aldri tok det med på slike ting, ville jeg forklart hvorfor.

mvh

[Gjest Tatjana]

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....''

Enig.

Som de fleste andre har jeg ikke ubegrenset med penger. Dermed er det alltid noe annet jeg kunne prioritert i stedet. Og jeg opplever det ganske bortkastet å gi til personer som ikke bryr seg et skvatt om det de får.

I en situasjon der flere (søsken)barn møtes, ville jeg selvsagt gitt likt til alle. Men et barn som ikke viser fnugg av takknemlighet og kanskje til og med klager på det h*n får, hadde jeg ikke tatt med på 'sløsetur' på kjøpesenter. Og om barnet klagde på at jeg aldri tok det med på slike ting, ville jeg forklart hvorfor.

mvh

Enig.

[Elis31]

Jeg er enig i at det ikke er ungens feil - men de når jo tydeligvis ikke gjennom....

For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....

Jeg gjør vanligvis ikke mitt ytterste for å kjøpe en gave til et barn.

[UlrikkeE]

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....''

Enig.

Som de fleste andre har jeg ikke ubegrenset med penger. Dermed er det alltid noe annet jeg kunne prioritert i stedet. Og jeg opplever det ganske bortkastet å gi til personer som ikke bryr seg et skvatt om det de får.

I en situasjon der flere (søsken)barn møtes, ville jeg selvsagt gitt likt til alle. Men et barn som ikke viser fnugg av takknemlighet og kanskje til og med klager på det h*n får, hadde jeg ikke tatt med på 'sløsetur' på kjøpesenter. Og om barnet klagde på at jeg aldri tok det med på slike ting, ville jeg forklart hvorfor.

mvh

Signerer!

[UlrikkeE]

Jeg gjør vanligvis ikke mitt ytterste for å kjøpe en gave til et barn.

Det hender jeg anstrenger meg ørlite for å finne en gave jeg blir ekstra fornøyd med - enten det er til stebarna mine, datteren min eller noen av barna til våre nærmeste venner som fungerer nesten som mine egne

I et sånt tilfelle som dette ville jeg IKKE gjort det, selvom barnet var et barnebarn eller en niese... Men så lenge gavene åpnes samtidig på samme sted gjør man så klart ikke synlig forskjell!

[Mrs. Wallace]

Jeg er enig i at det ikke er ungens feil - men de når jo tydeligvis ikke gjennom....

For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten.... Aldri i verden om jeg ville gjort mitt ytterste for å oppfylle ønsker når ting gjøres og tas imot som her....

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten...''

Jeg er enig, og nettopp derfor tillater jeg meg å gi unger som er i min nærhet tydelige beskjeder om hva jeg synes er greit og ikke. Ja, ikke bare tillater meg - det er rett og slett min oppgave som voksenperson.

Det er synd på barn som ikke får klare rammer og beskjeder, og som dermed ender opp med å måtte navigere i landskap de ikke har noen forutsetning for å finne fram i - fordi ingen har lært dem det i første omgang. Og så ender de opp med at voksne rynker på nesa og misliker dem, uten at de egentlig har hatt en reell mulighet til å endre atferden sin.

Hvis man bare kutter bort gaver og ikke snakker skikkelig om dette, vil det skape rikelig med forvirring hos det bortskjemte barnet. Det er jo ikke sånn at foreldrene kommer til å forklare det, i dette tilfellet.

Jeg gir beskjed selv, tydelig og vennlig, om hva jeg forventer, hva jeg reagerer på og hva ungene bør gjøre. Det skjedde for ikke så lenge siden, da ei lita frøken i familien ga uttrykk for at hun ikke satte pris på gaven hun fikk av oss.

Nå var vi heldigvis i den situasjonen at mora til jenta støttet opp under samtalen helhjertet. Det er klart det er verre hvis foreldre ikke bare misliker det, men risikerer å motarbeide hele prosjektet.

[Mrs. Wallace]

''Slik ville fått meg til å stenge igjen gavekranen til kun helt nødvendige minidrypp.''

Enig. Jeg er egentlig litt sjokkert over foreldre som lar ungene holde på sånn uten å korrigere dem.

''Jeg er egentlig litt sjokkert over foreldre som lar ungene holde på sånn uten å korrigere dem.''

Det er jo først og fremst foreldrene man bør være sjokkert over. En sjuåring som aldri har fått noen grenser vil naturligvis oppføre seg på den måten. Man kan ikke forvente annet. Men stakkars jente, for en læringskurve hun må gjennomgå etter hvert...

[UlrikkeE]

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten...''

Jeg er enig, og nettopp derfor tillater jeg meg å gi unger som er i min nærhet tydelige beskjeder om hva jeg synes er greit og ikke. Ja, ikke bare tillater meg - det er rett og slett min oppgave som voksenperson.

Det er synd på barn som ikke får klare rammer og beskjeder, og som dermed ender opp med å måtte navigere i landskap de ikke har noen forutsetning for å finne fram i - fordi ingen har lært dem det i første omgang. Og så ender de opp med at voksne rynker på nesa og misliker dem, uten at de egentlig har hatt en reell mulighet til å endre atferden sin.

Hvis man bare kutter bort gaver og ikke snakker skikkelig om dette, vil det skape rikelig med forvirring hos det bortskjemte barnet. Det er jo ikke sånn at foreldrene kommer til å forklare det, i dette tilfellet.

Jeg gir beskjed selv, tydelig og vennlig, om hva jeg forventer, hva jeg reagerer på og hva ungene bør gjøre. Det skjedde for ikke så lenge siden, da ei lita frøken i familien ga uttrykk for at hun ikke satte pris på gaven hun fikk av oss.

Nå var vi heldigvis i den situasjonen at mora til jenta støttet opp under samtalen helhjertet. Det er klart det er verre hvis foreldre ikke bare misliker det, men risikerer å motarbeide hele prosjektet.

Jeg er helt enig med deg...

Jeg føler at jeg skylder ungen å være "motvekt" til alt det h*n går glipp av når det gjelder læring...

Å måtte møte verden med et sånt smell etter hvert unner jeg ingen!

[Mrs. Wallace]

Jeg er helt enig med deg...

Jeg føler at jeg skylder ungen å være "motvekt" til alt det h*n går glipp av når det gjelder læring...

Å måtte møte verden med et sånt smell etter hvert unner jeg ingen!

''Å måtte møte verden med et sånt smell etter hvert unner jeg ingen!''

Nei, stakkars unge.

[Sommerbris]

Jeg vil tro at dersom du er en hyggelig bestemor som også sier masse positivt så kan du tillate deg litt oppdragelse. Pass på at det ikke går på person men på sak. Eks når du gir en gave og du ikke får takk. Så sier du da i en blid tone: Hva sier man da? Også vil jeg tror at du kan ta litt om du har barnet på tomanshånd. Dersom du bare kommer med negative ting, vil det ikke nytte. Det er mye lurt i den kommunikasjonsregelen:" Jeg kritiserer ikke, jeg sier hva jeg ønsker".

Hva gjør steforeldre i disse situasjonene? Har de lov til å si ifra også, slik som mormoren her blir oppfordret til?

[Lillemus]

Hva gjør steforeldre i disse situasjonene? Har de lov til å si ifra også, slik som mormoren her blir oppfordret til?

''Hva gjør steforeldre i disse situasjonene? Har de lov til å si ifra også, slik som mormoren her blir oppfordret til?''

Jeg synes det og jeg forventer det fra steforeldrene til mine unger faktisk. I alle fall fra den steforeldren som bor sammen med dem til daglig og der tror jeg begge de voksne setter like grenser og har like forventninger til ungene også. Litt annerledes er det jo for den som ser ungene stort sett i feriene.

Jeg har vet et par anledninger også tatt for meg min kjæres onkelunger, det var helt instinktivt fra min side, men mora takket meg etterpå, hun ble så overrumplet og hadde ikke mulighet til å ta ungen der og da. Jeg tenkte ikke engang, jeg bare gjorde det. )

[laban]

''Hva gjør steforeldre i disse situasjonene? Har de lov til å si ifra også, slik som mormoren her blir oppfordret til?''

Jeg synes det og jeg forventer det fra steforeldrene til mine unger faktisk. I alle fall fra den steforeldren som bor sammen med dem til daglig og der tror jeg begge de voksne setter like grenser og har like forventninger til ungene også. Litt annerledes er det jo for den som ser ungene stort sett i feriene.

Jeg har vet et par anledninger også tatt for meg min kjæres onkelunger, det var helt instinktivt fra min side, men mora takket meg etterpå, hun ble så overrumplet og hadde ikke mulighet til å ta ungen der og da. Jeg tenkte ikke engang, jeg bare gjorde det. )

Jeg er ikke uenig i prinsippet, men husk at ikke alle bonusfamilieforhold er like idylliske som dine egne.

Etter hva jeg har forstått her på DOL, kan sånt få 3. verdenskrig til å bryte ut i enkelte settinger. Det kan være greit å slippe det i jula.

[Lillemus]

Jeg er ikke uenig i prinsippet, men husk at ikke alle bonusfamilieforhold er like idylliske som dine egne.

Etter hva jeg har forstått her på DOL, kan sånt få 3. verdenskrig til å bryte ut i enkelte settinger. Det kan være greit å slippe det i jula.

''Jeg er ikke uenig i prinsippet, men husk at ikke alle bonusfamilieforhold er like idylliske som dine egne.''

Jeg er klar over det. )

Og jeg husker også en tidligere dol-bruker som ble illsint bare ved tanken på at andre enn henne selv skulle irettesette hennes barn - om de så rev ned halve butikken... Så vi har så forskjellige meninger om det meste. )

[UlrikkeE]

Hva gjør steforeldre i disse situasjonene? Har de lov til å si ifra også, slik som mormoren her blir oppfordret til?

Jeg synes, ideellt, at steforeldre har like stor rett til å si fra! Dette gjelder selvfølgelig at barnet og steforelderen har et ok forhold, at de sees jevnlig (som et minimum) og ikke minst at steforelderen har mandatet fra foreldrene til å gjøre det! Og selvfølgelig at det gjøres på en siviisert, ordentlig måte - altså på samme måte som man ville gjort det for egne barn!

Jeg er stemor, og både min samboer og barnas mor tar det som en selvfølge at jeg snakker til alle tre dersom de har uakseptabel oppførsel. Noe er foreldrejobb og foreldrerolle, det legger jeg meg ikke bort i - men vanlig oppdragelse, dagligdagse ting som skjer i vårt hus, det er like mye min jobb som min samboers!

Og når det er sagt - 6-åringen min har ikke steforeldre - men jeg tar det som en selvfølge at hun irettesettes om hun er på besøk hos venner, av voksne i gata osv dersom hun gjør noe hun ikke bør eller sier noe hun ikke skal.... Jeg ØNSKER rett og slett at hun skal få tilbakemeldinger fra flere enn meg og faren (og læreren sin), sånn at hun ser at de samme reglene stort sett gjelder overalt (når det gjelder overordnet høflighet og folkeskikk). Jeg korrigerer hennes venner når de er her - ikke på samme måte som jeg ville gjort med henne, men ingen av dem er i tvil om hva jeg mener eller synes....

Jeg tror jeg er litt som Gro - jeg savner "nabokjerringene"....

[Sommerbris]

Jeg synes, ideellt, at steforeldre har like stor rett til å si fra! Dette gjelder selvfølgelig at barnet og steforelderen har et ok forhold, at de sees jevnlig (som et minimum) og ikke minst at steforelderen har mandatet fra foreldrene til å gjøre det! Og selvfølgelig at det gjøres på en siviisert, ordentlig måte - altså på samme måte som man ville gjort det for egne barn!

Jeg er stemor, og både min samboer og barnas mor tar det som en selvfølge at jeg snakker til alle tre dersom de har uakseptabel oppførsel. Noe er foreldrejobb og foreldrerolle, det legger jeg meg ikke bort i - men vanlig oppdragelse, dagligdagse ting som skjer i vårt hus, det er like mye min jobb som min samboers!

Og når det er sagt - 6-åringen min har ikke steforeldre - men jeg tar det som en selvfølge at hun irettesettes om hun er på besøk hos venner, av voksne i gata osv dersom hun gjør noe hun ikke bør eller sier noe hun ikke skal.... Jeg ØNSKER rett og slett at hun skal få tilbakemeldinger fra flere enn meg og faren (og læreren sin), sånn at hun ser at de samme reglene stort sett gjelder overalt (når det gjelder overordnet høflighet og folkeskikk). Jeg korrigerer hennes venner når de er her - ikke på samme måte som jeg ville gjort med henne, men ingen av dem er i tvil om hva jeg mener eller synes....

Jeg tror jeg er litt som Gro - jeg savner "nabokjerringene"....

Jeg vet bare det, at min eks ble sur hvis jeg snakket til hans barn, der hun gjorde noe mine akkurat hadde fått nei til, osv.. Hans barn gjorde ikke noe galt, sånn var det bare..

Har møtt de i ettertid også, og hun er på akkurat samme måte nå... -overhode ikke feilfri.. Vanskelig der foreldrene ikke ser dette