Jente 7 år, som har og får ALT

[Gjest Tatjana]

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten...''

Jeg er enig, og nettopp derfor tillater jeg meg å gi unger som er i min nærhet tydelige beskjeder om hva jeg synes er greit og ikke. Ja, ikke bare tillater meg - det er rett og slett min oppgave som voksenperson.

Det er synd på barn som ikke får klare rammer og beskjeder, og som dermed ender opp med å måtte navigere i landskap de ikke har noen forutsetning for å finne fram i - fordi ingen har lært dem det i første omgang. Og så ender de opp med at voksne rynker på nesa og misliker dem, uten at de egentlig har hatt en reell mulighet til å endre atferden sin.

Hvis man bare kutter bort gaver og ikke snakker skikkelig om dette, vil det skape rikelig med forvirring hos det bortskjemte barnet. Det er jo ikke sånn at foreldrene kommer til å forklare det, i dette tilfellet.

Jeg gir beskjed selv, tydelig og vennlig, om hva jeg forventer, hva jeg reagerer på og hva ungene bør gjøre. Det skjedde for ikke så lenge siden, da ei lita frøken i familien ga uttrykk for at hun ikke satte pris på gaven hun fikk av oss.

Nå var vi heldigvis i den situasjonen at mora til jenta støttet opp under samtalen helhjertet. Det er klart det er verre hvis foreldre ikke bare misliker det, men risikerer å motarbeide hele prosjektet.

Nydelig skrevet!

[Elis31]

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten...''

Jeg er enig, og nettopp derfor tillater jeg meg å gi unger som er i min nærhet tydelige beskjeder om hva jeg synes er greit og ikke. Ja, ikke bare tillater meg - det er rett og slett min oppgave som voksenperson.

Det er synd på barn som ikke får klare rammer og beskjeder, og som dermed ender opp med å måtte navigere i landskap de ikke har noen forutsetning for å finne fram i - fordi ingen har lært dem det i første omgang. Og så ender de opp med at voksne rynker på nesa og misliker dem, uten at de egentlig har hatt en reell mulighet til å endre atferden sin.

Hvis man bare kutter bort gaver og ikke snakker skikkelig om dette, vil det skape rikelig med forvirring hos det bortskjemte barnet. Det er jo ikke sånn at foreldrene kommer til å forklare det, i dette tilfellet.

Jeg gir beskjed selv, tydelig og vennlig, om hva jeg forventer, hva jeg reagerer på og hva ungene bør gjøre. Det skjedde for ikke så lenge siden, da ei lita frøken i familien ga uttrykk for at hun ikke satte pris på gaven hun fikk av oss.

Nå var vi heldigvis i den situasjonen at mora til jenta støttet opp under samtalen helhjertet. Det er klart det er verre hvis foreldre ikke bare misliker det, men risikerer å motarbeide hele prosjektet.

Hm, hva sa du da hun ikke var fornøyd med gaven?

[Mrs. Wallace]

Jeg synes, ideellt, at steforeldre har like stor rett til å si fra! Dette gjelder selvfølgelig at barnet og steforelderen har et ok forhold, at de sees jevnlig (som et minimum) og ikke minst at steforelderen har mandatet fra foreldrene til å gjøre det! Og selvfølgelig at det gjøres på en siviisert, ordentlig måte - altså på samme måte som man ville gjort det for egne barn!

Jeg er stemor, og både min samboer og barnas mor tar det som en selvfølge at jeg snakker til alle tre dersom de har uakseptabel oppførsel. Noe er foreldrejobb og foreldrerolle, det legger jeg meg ikke bort i - men vanlig oppdragelse, dagligdagse ting som skjer i vårt hus, det er like mye min jobb som min samboers!

Og når det er sagt - 6-åringen min har ikke steforeldre - men jeg tar det som en selvfølge at hun irettesettes om hun er på besøk hos venner, av voksne i gata osv dersom hun gjør noe hun ikke bør eller sier noe hun ikke skal.... Jeg ØNSKER rett og slett at hun skal få tilbakemeldinger fra flere enn meg og faren (og læreren sin), sånn at hun ser at de samme reglene stort sett gjelder overalt (når det gjelder overordnet høflighet og folkeskikk). Jeg korrigerer hennes venner når de er her - ikke på samme måte som jeg ville gjort med henne, men ingen av dem er i tvil om hva jeg mener eller synes....

Jeg tror jeg er litt som Gro - jeg savner "nabokjerringene"....

''Jeg ØNSKER rett og slett at hun skal få tilbakemeldinger fra flere enn meg og faren (og læreren sin), sånn at hun ser at de samme reglene stort sett gjelder overalt (når det gjelder overordnet høflighet og folkeskikk). Jeg korrigerer hennes venner når de er her - ikke på samme måte som jeg ville gjort med henne, men ingen av dem er i tvil om hva jeg mener eller synes....''

Åh, jeg er så veldig, veldig enig!

[PieLill]

''For meg går dette på mine personlige og private grenser. Jeg finner meg ikke i at noen behandler meg på denne måten...''

Jeg er enig, og nettopp derfor tillater jeg meg å gi unger som er i min nærhet tydelige beskjeder om hva jeg synes er greit og ikke. Ja, ikke bare tillater meg - det er rett og slett min oppgave som voksenperson.

Det er synd på barn som ikke får klare rammer og beskjeder, og som dermed ender opp med å måtte navigere i landskap de ikke har noen forutsetning for å finne fram i - fordi ingen har lært dem det i første omgang. Og så ender de opp med at voksne rynker på nesa og misliker dem, uten at de egentlig har hatt en reell mulighet til å endre atferden sin.

Hvis man bare kutter bort gaver og ikke snakker skikkelig om dette, vil det skape rikelig med forvirring hos det bortskjemte barnet. Det er jo ikke sånn at foreldrene kommer til å forklare det, i dette tilfellet.

Jeg gir beskjed selv, tydelig og vennlig, om hva jeg forventer, hva jeg reagerer på og hva ungene bør gjøre. Det skjedde for ikke så lenge siden, da ei lita frøken i familien ga uttrykk for at hun ikke satte pris på gaven hun fikk av oss.

Nå var vi heldigvis i den situasjonen at mora til jenta støttet opp under samtalen helhjertet. Det er klart det er verre hvis foreldre ikke bare misliker det, men risikerer å motarbeide hele prosjektet.

''Nå var vi heldigvis i den situasjonen at mora til jenta støttet opp under samtalen helhjertet. Det er klart det er verre hvis foreldre ikke bare misliker det, men risikerer å motarbeide hele prosjektet.''

I en situasjon der foreldrene sanksjonerer barnets adferd kan man gjøre vondt verre ved å ta barnet for seg. Untaket er i situasjoner hvor man kan påberope seg i mitt hus, min bil, min butikk, når du er med meg e.l.

Å sette seg opp mot foreldrenes autoritet, skaper ennå mer forvirring hos barnet. Det kan også forsterke barnets oppfatning om at 'Slik skal jeg jamme gjøre det, for mamma og pappa sier det er greit.'

Jeg tenker så enkelt at om jeg ikke klarer å gjøre barnet (eller den voksne fornøyd), gidder jeg ikke å prøve. Har mine gaver så liten verdi, blir de neppe savnet.

Men i en setting med flere barn, vil jeg selvsagt behandle dem likt, uavhengig av forventet verdsettelsesnivå.

mvh

[PieLill]

''Jeg er egentlig litt sjokkert over foreldre som lar ungene holde på sånn uten å korrigere dem.''

Det er jo først og fremst foreldrene man bør være sjokkert over. En sjuåring som aldri har fått noen grenser vil naturligvis oppføre seg på den måten. Man kan ikke forvente annet. Men stakkars jente, for en læringskurve hun må gjennomgå etter hvert...

''Men stakkars jente, for en læringskurve hun må gjennomgå etter hvert...''

Av et fåtall voksne å dømme har den læringskurven blitt for bratt for dem...

mvh

[Mrs. Wallace]

''Men stakkars jente, for en læringskurve hun må gjennomgå etter hvert...''

Av et fåtall voksne å dømme har den læringskurven blitt for bratt for dem...

mvh

Ja, noen sklir nok rett og slett av.