Jeg "drepte" min beste venn

[Gjest Gutt21]

For 6 månder siden var jeg sjåfør for en kompiss som jeg har kjent siden jeg var liten. Det var natt og vi var på vei hjemm fra en fest. Jeg hadde for stor fart i en sving, det var glatt føre og bilen sklei rett inn i en fjellvegg. Jeg brakk noen ribbebein, fikk noen kuttskader og hjernerystelse. Jeg var nokk bevisstløs en stund, men våknet av att kompissen min skreik. Like etterpå tok bilen fyr. Jeg prøvde å få han ut av bilen. Men beina satt fast. Til slutt ble det så varmt att jeg måtte trekke meg unna. Jeg løp vekk fra bilen, men hørte skrikene i flere minutter før det ble stillt. Jeg tror ikke jeg orker diise minnene lenger. Jeg går til psykolog, har vært sykemeldt siden ulykka. Blir aldri kvitt skyldfølelsen, samme hvor mange ganger jeg får høre att det ikke var min feil. Men det var det. Hadde jeg ikke kjørt så fort. Hadde jeg prøvd å bende vekk ståle som satt han fast.Jeg kunne ha slått av tenninga. Jeg var jævla feig å løp derifra. Det var jeg som skulle ha dødd ikke han. Jeg ser denne ulykka for meg hver gang jeg lukker øynene. Jeg har flytta for å slippe å kjøre forbi der det skjedde. Jeg har gått ned 15 kg siden dette. Har ikke smilt eller ledd siden. Ingenting er viktig lenger. Hvordan kan en glemme slike ting? Eller leve med det? Jeg forstår meg ikke på de som klarer å begå ett drap...

[Soria]

Jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg skjønner at dette må være fryktelig tungt å leve med. Det er vel et lite håp i at minnet blir svakere med tiden. Håper at du kan lære å tilgi deg selv for du gjorde ditt beste i situasjonen.

*klem*

[Copy]

Hei.

Har ikke noe godt svar til deg, men forstår at det du sliter med må være forferdelig. Grunnen til at jeg svarer er at jeg har hatt en noe lignende opplevelse. Jeg var inne og hørte et skrik ute. Det var min bror som hadde tatt fyr pga en bensinkanne som eksploderte. Han hadde flammer ca 1 meter over hodet, men det jeg husker er skrikene. De hører jeg fortsatt, 2 år senere. Han overlevde så vidt det var og lever nå med en ødelagt hud og kun et ben. Han var 16 og jeg 21 når det skjedde.

Men det jeg vil frem til er at hvis det kan være noen som helst trøst så forteller min bror etterpå at han kjente absolutt ingen smerte når han brant.

Pga diverse ting hadde jeg samme følelsen som deg av at jeg hadde drept min bror (dette var før vi visste om han ville overleve). Det som hjalp meg var å snakke om det. Jeg snakket med alle som ville høre om igjen og om igjen. Jeg skrev ned hva som hadde skjedd den dagen og mine følelser rundt det. Jeg skrev også brev til min bror. Jeg dro tilbake til ulykkesstedet og gjennopplevde alt gang på gang. Jeg var også hos psykolog. En annen ting som var veldig til hjelp var å lese førstehjelp, hva burde jeg gjort, hva gjorde jeg feil osv. Enda jeg har førstehjelp som endel av utdannelsen min, ble alt galt. Men det jeg oppdaget var at min reaksjon var veldig normal og kunne nok ikke vært unngått. Det jeg gjorde var å prøve å slukke han med hendene, men etter å ha brent håret mitt og hendene mine, ble det for varmt å være der. Så jeg løp etter hjelp. Alt jeg gjorde ble feil, men i dag vet jeg at jeg kunne ikke gjort så mye annerledes. Det samme gjelder deg. Det er ikke din skyld!

Jeg føler med deg og kameraten dins familie. Husk at det hjelper ingen at du forfaller. Du vil nok aldri glemme det som har skjedd og det skal du heller ikke gjøre, men du er nødt til å komme deg videre. Lykke til.

Klem fra

[kanskje]

*klemmer forsiktig, og håper du vil få det bedre med deg selv etterhvert*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har opplevd et av de verste traumer en kan tenke seg.

Derfor vil bedring ta tid. Du må fortsette i behandling den tid det måtte ta for å bli bra.

Tillegg av medisiner (Seroxat, Zoloft) vil kunne hjelpe deg.

[skybekke]

Det blir nok litt bedre med tiden. Håper du har noen å snakke med. Ulykker skjer desverre, og det var nok ikke noe du kunne ha gjort for å redde ham. Noe sånt kunne ha skjedd med alle av oss. Det betyr ikke at du er mer uansvarlig eller feigere enn oss andre, du var bare uheldig. Mange av oss har vel vært i situasjoner der vi har vært nær ved å skade eller drepe noen andre, spesielt i trafikken. Trafikken er uforutsigbar.