Følelsesmessig engasjement fra besteforeldre

[Gjest Greit med avstand]

Vil bare dele hvordan vi har opplevd endring i besteforeldres engasjement og vil gjerne høre om det er flere som har lignende erfaringer.

Da vi hadde to barn, var de interessert og oppslukt av barnebarna. De ville være mye sammen med de, spurte hvordan det gikk og fulgte med i utviklingen deres. Dette var de eneste barnebarna.

Da vi fikk det tredje barnet, fikk også min søster sitt første barn.

Våre barn var da 7 og 5 år.

Alt ble forandret. Det var som om mine to eldste barn "mistet" sine besteforeldre... Var akkurat som om de ikke hadde følelsesmessig overskudd til å ha samme interesser for de som tidligere.

De ble helt oppslukt av min søsters barn, og min far som knapt lekte, skiftet bleier eller var aktivt sammen med barna før de var tørre, ble nå helt "tullete" og var veldig engasjert i barnet til min søster. Min mor "glemte" på en måte mine barn, men de fikk selvsagt gaver og sånt som før til jul og bursdag, men mye var likevel forandret. Særlig når min søster og jeg med våre familier møtte våre foreldre.

På et tidspunkt hvor jeg merket at barna ble tydelig forskjellsbehandlet da vi var på besøk, sa jeg klart ifra at dette ville jeg ikke ha noe av. Det ble bedre i noen måneder.

Men, så var det tilbake i det samme gamle igjen.

Det ene barnet til min søster fikk mye mer oppmerksomhet, besøk og engasjement enn mine tre barn til sammen.

Overnattinger ble det nesten slutt på over natten, mens hennes barn er der ofte. Dette forteller min søster, men jeg forteller det ikke videre til mine barn.

Har ikke giddet å bry meg noe særlig om det, siden barna heldigvis har andre gode besteforeldre. Og vi gjør vårt for å skåne de - dvs. er minst mulig sammen hele storfamilien, der forskjellsbehandling kommer veldig tydelig frem.

(Eks. barnet til min søster har "egen" stol hos besteforeldre, det er "min" ditt og "min" datt, og besteforeldre forteller tydelig og stolt hva h*n klarer, hva h*n liker og viser et engasjement som ikke er våre barn til del...)

Nå er det blitt slik at jeg ikke kan si noe om egne barn, før min mor nærmest tar det som kritikk av det andre barnebarnet, og kommer med positive bemerkninger om h*n. Synes det er blitt veldig trist, men det gjør at jeg ikke gidder å dele noe særlig med de lenger.

Jeg fortalte min mor om en episode der mitt barn var blitt skadet i bhg. Og da fikk jeg høre at det var helt normalt at barnet ble skadet, og følte nesten det var til pass for barnet at kameraten dyttet h*n ned fra lekeapparatet, slikt måtte vi regne med.

Fortalte om episoden til andre, - og absolutt alle hadde empati og spurte hvordan det gikk med barnet vårt. Barnehagen tok veldig tak i dette, så vi bærer absolutt ingen nag til det andre barnet eller bhg.

Bare reagerte i etterkant på at ALLE andre enn besteforeldrene viste empati med barnet/oss.

Er det flere som har opplevd noe lignende, og hvordan har dere taklet det? Vår eldste er nå tenåring, og har begynt å komme med bemerkninger på ulike ting. Blir vel litt feil å dekke over for henne som legger merke til det selv...?

Kjenner jeg bytter på å bli provosert og likegyldig til forskjellsbehandling av barnebarna. Vet ikke helt hva som er riktig, og om jeg bør gjøre noe...

[Gjest berulf]

Det høres veldig leit ut. Sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre. Synes ikke du trenger å dekke over mye i forhold til når barna begynner å bli store og skjønner mer selv.

[PieLill]

At besteforeldres engasjement kan dale noe med alder og antall barnebarn, er ganske naturlig. Men dette ser ut til å handle om noe helt annet.

Slikt er nok ikke helt uvanlig, men det du beskriver virker å være ganske utpreget utgave av forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlet foreldrene dine deg og din søster?

''Vår eldste er nå tenåring, og har begynt å komme med bemerkninger på ulike ting. Blir vel litt feil å dekke over for henne som legger merke til det selv...?''

Jeg synes ikke du skal forsøke å dekke over eller forskjønne dette. Det er for det første ikke sant. For det andre vil det bare øke tenåringens eventuelle frustrasjon og fokus på dette.

Gi heller ungdommen rett i det h*n har rett i, og diskuter konstruktive måter å takle dette på.

mvh

[laban]

Hvis framstillingen er riktig, høres det merkelig ut. Er dette et gammelt "konkurranseforhold" mellom deg og søsteren din som har nådd neste generasjon, eller er det noe kjønnsproblematikk inne i bildet (har du to gutter og hun fikk en datter eller noe sånt)?

Jeg mener absolutt ikke at dette skulle være noen unnskyldning, bare som en slags forklaring på noe som høres irrasjonelt ut. Det finnes vel flere eksempler på det motsatte - at besteforeldrene går av skaftet over det første barnebarnet, mens nr. X i rekka blir mer en selvfølge - eller at (spesielt) bestemødrene gjør forskjell på de hun er mormor og farmor til.

Jeg har lest mange historier her på DOL om underlige besteforeldre og lurt på hva som kan ligge bak hvis det virkelig er slik at de gjør så store forskjeller.

Jeg har ingen gode råd, forsøk bare å ikke helle bensin på bålet. Og jeg synes ikke du skal la være å fortelle om barna til foreldrene dine når det er naturlig - de har bare godt av å bli minnet på at de eksisterer.

[Tunta]

''Fortalte om episoden til andre, - og absolutt alle hadde empati og spurte hvordan det gikk med barnet vårt. ''

''Barnehagen tok veldig tak i dette, så vi bærer absolutt ingen nag til det andre barnet eller bhg.''

Bare reagerte i etterkant på at ALLE andre enn besteforeldrene viste empati med barnet/oss.

[EnolaGay]

De kan ha bedre kjemi med din søster/hennes barn. Noen ganger er det så enkelt. Og at de nå kanskje har bedre tid også en de hadde når dine var små.

De opplever nok ikke selv at de forskjellsbehandler.

Jeg ville ikke lagt energien min på sånt, du fikk ikke barn for deres skyld. Det er deres eget tap at de mister samvær med dere alle på den siden med oppførselen sin.

[Gjest Greit med avstand]

De kan ha bedre kjemi med din søster/hennes barn. Noen ganger er det så enkelt. Og at de nå kanskje har bedre tid også en de hadde når dine var små.

De opplever nok ikke selv at de forskjellsbehandler.

Jeg ville ikke lagt energien min på sånt, du fikk ikke barn for deres skyld. Det er deres eget tap at de mister samvær med dere alle på den siden med oppførselen sin.

''Jeg ville ikke lagt energien min på sånt, du fikk ikke barn for deres skyld. Det er deres eget tap at de mister samvær med dere alle på den siden med oppførselen sin.''

Ja, er enig med deg, selv om det er sårt.

Og først nå jeg synes det kan være litt problematisk. Barna begynner å bli større og vi merker det godt når vi alle er samlet. Dvs min søsters familie og meg og våre foreldre. Det er nemlig veldig tydelig å se på barna at de har ulik tilknytning til besteforeldrene. Det er jo trist for mine barn, derfor prøver jeg å unngå å møtes alle sammen for ofte.

[Gjest Greit med avstand]

''Fortalte om episoden til andre, - og absolutt alle hadde empati og spurte hvordan det gikk med barnet vårt. ''

''Barnehagen tok veldig tak i dette, så vi bærer absolutt ingen nag til det andre barnet eller bhg.''

Bare reagerte i etterkant på at ALLE andre enn besteforeldrene viste empati med barnet/oss.

Ja, det er nettopp det jeg reagerte på også...

Alle vil oss det beste, men det føltes litt som om det var "til pass" for barnet vårt liksom...

[Gjest Greit med avstand]

Hvis framstillingen er riktig, høres det merkelig ut. Er dette et gammelt "konkurranseforhold" mellom deg og søsteren din som har nådd neste generasjon, eller er det noe kjønnsproblematikk inne i bildet (har du to gutter og hun fikk en datter eller noe sånt)?

Jeg mener absolutt ikke at dette skulle være noen unnskyldning, bare som en slags forklaring på noe som høres irrasjonelt ut. Det finnes vel flere eksempler på det motsatte - at besteforeldrene går av skaftet over det første barnebarnet, mens nr. X i rekka blir mer en selvfølge - eller at (spesielt) bestemødrene gjør forskjell på de hun er mormor og farmor til.

Jeg har lest mange historier her på DOL om underlige besteforeldre og lurt på hva som kan ligge bak hvis det virkelig er slik at de gjør så store forskjeller.

Jeg har ingen gode råd, forsøk bare å ikke helle bensin på bålet. Og jeg synes ikke du skal la være å fortelle om barna til foreldrene dine når det er naturlig - de har bare godt av å bli minnet på at de eksisterer.

''Hvis framstillingen er riktig, høres det merkelig ut. Er dette et gammelt "konkurranseforhold" mellom deg og søsteren din som har nådd neste generasjon, eller er det noe kjønnsproblematikk inne i bildet (har du to gutter og hun fikk en datter eller noe sånt)? ''

Nei, vi har aldri hatt noe konkurranseforhold. Men mine to eldste er jenter og min søster fikk en gutt.

Mulig det ligger noe der...

''Jeg har ingen gode råd, forsøk bare å ikke helle bensin på bålet. Og jeg synes ikke du skal la være å fortelle om barna til foreldrene dine når det er naturlig - de har bare godt av å bli minnet på at de eksisterer.''

Nja, nå har jeg hatt litt ugrei erfaring med det, da jeg faktisk ikke kan fortelle noe særlig om barna til min mor. Om det er noe positivt om mine barn, dreier hun det over til de andre barna for å fortelle noe positivt om de.

Forteller jeg noe om barna mine, sier hun "så fint da", også prater hun videre.

Hun klarer liksom ikke å være tilstede i samtalen og lytte, bare opptatt av å fortelle selv, om du forstår.. Skulle tro det var hennes egne barn hun pratet om!

Veldig trist å erkjenne at "slik er det blitt".

[Gjest Greit med avstand]

At besteforeldres engasjement kan dale noe med alder og antall barnebarn, er ganske naturlig. Men dette ser ut til å handle om noe helt annet.

Slikt er nok ikke helt uvanlig, men det du beskriver virker å være ganske utpreget utgave av forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlet foreldrene dine deg og din søster?

''Vår eldste er nå tenåring, og har begynt å komme med bemerkninger på ulike ting. Blir vel litt feil å dekke over for henne som legger merke til det selv...?''

Jeg synes ikke du skal forsøke å dekke over eller forskjønne dette. Det er for det første ikke sant. For det andre vil det bare øke tenåringens eventuelle frustrasjon og fokus på dette.

Gi heller ungdommen rett i det h*n har rett i, og diskuter konstruktive måter å takle dette på.

mvh

''Slikt er nok ikke helt uvanlig, men det du beskriver virker å være ganske utpreget utgave av forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlet foreldrene dine deg og din søster?''

Jeg har vel kommet til den erkjennelsen at vi nok ble forskjellsbehandlet. Av materielle ting og ferier og generell oppmerksomhet var det ganske likt.

Men, mine foreldre velger å tro at hjemmet var åpent for våre venner. Min søster hadde stadig venner på besøk etter skolen og gjerne til middag, det hadde jeg sjeldent, for det var ikke aktuelt. Og de få gangene jeg spurte passet det ikke, det var rett og slett ikke kultur for å spørre om slikt. Jeg var mye alene, selv om jeg hadde venner, ser jeg nå at et åpent hjem ville ha betydd svært mye. Jeg var mest hos mine venner, og var ellers mye alene hjemme.

Så, ja det følelsesmessige engasjementet er vel noe som har gått i arv til mine barn. De klarer rett og slett ikke å involvere seg i barna mine på samme måte. Men det som er trist, er at de gjorde det FØR min søster fikk barn. Og barna husker jo det...

Samt at barna merker det godt når vi har samvær hele familien.

Mine foreldre og søster med familie vil også at vi alle feirer jul sammen. Men det blir neppe aktuelt. Vet ikke helt hva slags unnskyldning jeg skal finne på...

[Gjest Greit med avstand]

Det høres veldig leit ut. Sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre. Synes ikke du trenger å dekke over mye i forhold til når barna begynner å bli store og skjønner mer selv.

''Det høres veldig leit ut. Sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre. Synes ikke du trenger å dekke over mye i forhold til når barna begynner å bli store og skjønner mer selv.''

Ja, det er veldig leit. Kommer nok ikke til å dekke over noe mer, men heller ta og snakke om det med eldstemann. Så får vi ta det med de andre etterhvert som de også oppdager det..

Tar heller avstand og lever mitt liv. Minst mulig samvær med alle samtidig.

[Gjest Tatjana]

''Slikt er nok ikke helt uvanlig, men det du beskriver virker å være ganske utpreget utgave av forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlet foreldrene dine deg og din søster?''

Jeg har vel kommet til den erkjennelsen at vi nok ble forskjellsbehandlet. Av materielle ting og ferier og generell oppmerksomhet var det ganske likt.

Men, mine foreldre velger å tro at hjemmet var åpent for våre venner. Min søster hadde stadig venner på besøk etter skolen og gjerne til middag, det hadde jeg sjeldent, for det var ikke aktuelt. Og de få gangene jeg spurte passet det ikke, det var rett og slett ikke kultur for å spørre om slikt. Jeg var mye alene, selv om jeg hadde venner, ser jeg nå at et åpent hjem ville ha betydd svært mye. Jeg var mest hos mine venner, og var ellers mye alene hjemme.

Så, ja det følelsesmessige engasjementet er vel noe som har gått i arv til mine barn. De klarer rett og slett ikke å involvere seg i barna mine på samme måte. Men det som er trist, er at de gjorde det FØR min søster fikk barn. Og barna husker jo det...

Samt at barna merker det godt når vi har samvær hele familien.

Mine foreldre og søster med familie vil også at vi alle feirer jul sammen. Men det blir neppe aktuelt. Vet ikke helt hva slags unnskyldning jeg skal finne på...

Vet du, jeg syns ikke du skal finne på en unnskyldning en gang. Jeg blir veldig provosert på dine og barnas vegne når jeg leser denne tråden.

Hadde det vært meg hadde jeg sprukket for lengst og sagt akkurat hva jeg mente til mine foreldre - men det er lett for meg å si, for mine foreldre er ikke slik. Og min mor og jeg har et veldig likt temperament og vi tenker veldig likt, så hun ville forstått meg.

Likevel, i ditt tilfelle ville jeg ikke ha funnet på en unnskyldning, men sagt som det var. At det er leit for dine barn å være sammen med søskenbarn og besteforeldre og måtte sitte der og se på at de blir forskjellbehandlet. At dere ikke ønsker dette for barna i julen og derfor velger å stå over felles julefeiring.

Disse besteforeldrene er i ferd med å skyve fra seg både deg, din mann og deres barn når de holder på sånn, og jeg tenker at de trenger en realitetsorientering.

Dette er sikkert ikke det klokeste rådet du får, men jeg måtte bare blåse ut for jeg ble som sagt veldig provosert på dine og dine barns vegne.

[Tunta]

Ja, det er nettopp det jeg reagerte på også...

Alle vil oss det beste, men det føltes litt som om det var "til pass" for barnet vårt liksom...

Beklager et underlig svar fra meg; skrev fra en såkalt intelligent telefon...

Det jeg hadde tenkt å uttrykke er at jeg føler med deg. De store barna gjennomskuer raskt forskjellsbehandlingen, antakelig de mindre også - de har antener for slikt.. Men hva skal man si? I den grad det er mulig,bør du selvfølgelig ta det opp med besteforeldrene. Det er neppe et godt alternativ (?), men i motsatt fall er du prisgitt omstendigheter og "reparasjonsarbeid".

Skulle ønske jeg kunne gi deg håndfaste råd, men kan bare si at jeg kjenner meg igjen og ønsker deg lykke til og en på alle måter god jul

[PieLill]

''Slikt er nok ikke helt uvanlig, men det du beskriver virker å være ganske utpreget utgave av forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlet foreldrene dine deg og din søster?''

Jeg har vel kommet til den erkjennelsen at vi nok ble forskjellsbehandlet. Av materielle ting og ferier og generell oppmerksomhet var det ganske likt.

Men, mine foreldre velger å tro at hjemmet var åpent for våre venner. Min søster hadde stadig venner på besøk etter skolen og gjerne til middag, det hadde jeg sjeldent, for det var ikke aktuelt. Og de få gangene jeg spurte passet det ikke, det var rett og slett ikke kultur for å spørre om slikt. Jeg var mye alene, selv om jeg hadde venner, ser jeg nå at et åpent hjem ville ha betydd svært mye. Jeg var mest hos mine venner, og var ellers mye alene hjemme.

Så, ja det følelsesmessige engasjementet er vel noe som har gått i arv til mine barn. De klarer rett og slett ikke å involvere seg i barna mine på samme måte. Men det som er trist, er at de gjorde det FØR min søster fikk barn. Og barna husker jo det...

Samt at barna merker det godt når vi har samvær hele familien.

Mine foreldre og søster med familie vil også at vi alle feirer jul sammen. Men det blir neppe aktuelt. Vet ikke helt hva slags unnskyldning jeg skal finne på...

Synd det har blitt slik.

Synes ikke du skal finne på noen unnskyldning for å feire jul hjemme hos dere. Si bare at dere har mest lyst til ha juleaften hjemme hos dere selv og skape deres egne juletradisjoner eller noe i den duren.

Om det er noen vits i å ta opp problemet med foreldrene dine, kommer an på sannsynligheten for at de tar poenget og ikke bare stempler deg som missunnelig og sutrete.

Ønsker dere en god jul!

mvh