Bipolar lidelse og medisiner

[0oo0]

Jeg har nettopp fått diagnosen bipolar affektiv lidelse. Det var både en lettelse og en sorg å få diagnosen. Tidligere har jeg fått diagnoser som ikke stemte, og dermed også medisiner som ikke virket. Det er en lettelse endelig å ha fått riktig diagnose. Samtidig er det en sorg at jeg nå må innse at jeg har en lidelse som jeg sannsynligvis har arvet, og som jeg uansett behandling må slite med resten av livet.

Psykiateren sier at jeg sannsynligvis må bruke medisiner resten av livet. Er det noen her med bipolar lidelse som klarer å fungere uten medisiner? Jeg synes det høres voldsomt ut at jeg skal bruke medisiner resten av livet.

Hvor lang tid tar det før Lamictal begynner å virke? Jeg har brukt det en måned, men merker ingen forandring (bortsett fra bivirkninger). Dagene går som før med store humørsvingninger.

Jeg sliter i tillegg med bulimi. Kan jeg bruke Fontex sammen med Lamictal?

[lealaus]

Jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse for ti år siden, og da "stempelet" var satt, opplevde jeg det som voldsomt, forferdelig, stigmatiserende. Tanken på at dette skulle jeg ha med meg resten av livet, tanken på medisiner resten av livet, redselen for at andre skulle dømme meg - i det hele tatt - det var ikke morsomt i det hele tatt.

Mine nærmeste venner prøvde å trøste meg så godt de kunne, men det var særlig en av dem som kom med en veldig annerledes reaksjon. "Så bra!" sa hun "da får du endelig muligheten til få hjelp med akkurat det du sliter med, og du får også sjansen til å få medisiner som kan lette hverdagen for deg.

Jeg skal innrømme at jeg brukte en del tid før jeg ble fortrolig med diagnosen. Det å bli fortrolig med "medisiner resten av livet" tok enda lenger tid, og jeg har hatt mine "prøve å klare meg uten"-perioder, men de har vært fullstendig mislykkede alle som en.

Nå imidlertid - etter år med bipolarstudier, direkte råtne erfaringer, men mer og med gode erfaringer, føler jeg at jeg begynner å kjenne med selv godt med diagnosen som bakteppe. Det har vært en lang og kronglete vei, og hvis du greier å ta mitt ord for det, anbefaler jeg deg ikke å prøve ut alle de dårlige erfaringene selv. Lytt til andre og prøv å velge de konstruktive veiene,

Jeg har nå et veldig godt liv. Jeg står på medisiner som holder meg stabil, men ikke flat - jeg har gode svingninger både opp og ned, men de tar ikke av - type svingninger som "alle" har. Det har nå vært slik i to år, og jeg savner ikke hypomaniene engang fordi jeg generelt har et veldig godt liv.

Medisiner er vel like lite konstante som vår fysiologi og psyke er - ting skjer, medisiner må justeres, kanskje skiftes ut. Mitt HOVEDBUDSKAP til deg er: Ikke bruk for mye energi på å lure på for eller imot medisiner, for eller i mot både det ene og det andre. Bruk heller energien din på å bygge opp en god forbindelse til din lege/behandler. Stol på dem og ikke bruk for mye tid på å overprøve dem. Åpenhet har vært alfa og omega for meg og mine barn, og det gjelder også i forhold til legen. Tillat legen å være lege, så kan du konsentrere deg om å være deg.

Ble langt...

[miakami]

Jeg elsker å ha diagnosen bipolar lidelse, for da slipper jeg jobbe, og har uføretrygd.

Fontex funket ikke i lengden på meg, ble mere ustabil av den. Den funket kjempebra i begynnelsen men så ble jeg enda mer deprimert, og det samme gjentok seg da jeg økte dosen.

Men det trenger ikke gjelde alle.

Det er lov å prøve, men jeg ville ventet til jeg hadde nok lamictal eller litium i bunnen.

[Gjest staas?]

Jeg elsker å ha diagnosen bipolar lidelse, for da slipper jeg jobbe, og har uføretrygd.

Fontex funket ikke i lengden på meg, ble mere ustabil av den. Den funket kjempebra i begynnelsen men så ble jeg enda mer deprimert, og det samme gjentok seg da jeg økte dosen.

Men det trenger ikke gjelde alle.

Det er lov å prøve, men jeg ville ventet til jeg hadde nok lamictal eller litium i bunnen.

''eg elsker å ha diagnosen bipolar lidelse, for da slipper jeg jobbe, og har uføretrygd."

Seriøst??

[miakami]

''eg elsker å ha diagnosen bipolar lidelse, for da slipper jeg jobbe, og har uføretrygd."

Seriøst??

Ja!

[Gjest togli]

Ja!

Jeg tror jeg hadde gått på veggene dersom jeg ikke kunne jobba. For meg virker det helt utrolig at noen faktisk _ønsker_ uføretrygd for å kunne slippe å gå på jobb...

[Gjest staas?]

Jeg tror jeg hadde gått på veggene dersom jeg ikke kunne jobba. For meg virker det helt utrolig at noen faktisk _ønsker_ uføretrygd for å kunne slippe å gå på jobb...

Ja! Det er helt utrolig.

[tonie]

Jeg tror jeg hadde gått på veggene dersom jeg ikke kunne jobba. For meg virker det helt utrolig at noen faktisk _ønsker_ uføretrygd for å kunne slippe å gå på jobb...

Samme her. Jeg tror jeg hadde gått rett i kjelleren hvis jeg skulle gå hjemme hele dagen. Men, det er vel i grunnen ok at de som virkelig ikke kan jobbe føler det sånn. Da får de et ok liv, antar jeg:)

[Gjest togli]

Samme her. Jeg tror jeg hadde gått rett i kjelleren hvis jeg skulle gå hjemme hele dagen. Men, det er vel i grunnen ok at de som virkelig ikke kan jobbe føler det sånn. Da får de et ok liv, antar jeg:)

...med luselønn.... og manglende ambisjoner... jeg hadde klikka tror jeg

[Gjest staas?]

Samme her. Jeg tror jeg hadde gått rett i kjelleren hvis jeg skulle gå hjemme hele dagen. Men, det er vel i grunnen ok at de som virkelig ikke kan jobbe føler det sånn. Da får de et ok liv, antar jeg:)

''Men, det er vel i grunnen ok at de som virkelig ikke kan jobbe føler det sånn.''

Det gjelder heldigvis ikke alle arbeidsuføre. Heldigvis er det mange av dem som ikke elsker å ha en sykdom som gjør at de får uføretrygd og slipper å jobbe.

[Gjest staas?]

...med luselønn.... og manglende ambisjoner... jeg hadde klikka tror jeg

Jeg ville også klikka.

[miakami]

Ja! Det er helt utrolig.

herregud... dere har aldri vært i mine sko så kanskje dere kan holde tåta...

[Gjest det gir ikke uføretrygd å ha sykdommen]

''Men, det er vel i grunnen ok at de som virkelig ikke kan jobbe føler det sånn.''

Det gjelder heldigvis ikke alle arbeidsuføre. Heldigvis er det mange av dem som ikke elsker å ha en sykdom som gjør at de får uføretrygd og slipper å jobbe.

Jeg har bipolar 1 og jobber 100 %. Er helt sikker på at jeg har sykdommen da jeg har hatt flere episoder med sykdom.

Har ingen problemer med å jobbe og er en stabil ansatt med lite fravær. Har lært meg å leve godt med sykdommen ved å ta mine forholdsregler.

[Gjest det gir ikke...]

Jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse for ti år siden, og da "stempelet" var satt, opplevde jeg det som voldsomt, forferdelig, stigmatiserende. Tanken på at dette skulle jeg ha med meg resten av livet, tanken på medisiner resten av livet, redselen for at andre skulle dømme meg - i det hele tatt - det var ikke morsomt i det hele tatt.

Mine nærmeste venner prøvde å trøste meg så godt de kunne, men det var særlig en av dem som kom med en veldig annerledes reaksjon. "Så bra!" sa hun "da får du endelig muligheten til få hjelp med akkurat det du sliter med, og du får også sjansen til å få medisiner som kan lette hverdagen for deg.

Jeg skal innrømme at jeg brukte en del tid før jeg ble fortrolig med diagnosen. Det å bli fortrolig med "medisiner resten av livet" tok enda lenger tid, og jeg har hatt mine "prøve å klare meg uten"-perioder, men de har vært fullstendig mislykkede alle som en.

Nå imidlertid - etter år med bipolarstudier, direkte råtne erfaringer, men mer og med gode erfaringer, føler jeg at jeg begynner å kjenne med selv godt med diagnosen som bakteppe. Det har vært en lang og kronglete vei, og hvis du greier å ta mitt ord for det, anbefaler jeg deg ikke å prøve ut alle de dårlige erfaringene selv. Lytt til andre og prøv å velge de konstruktive veiene,

Jeg har nå et veldig godt liv. Jeg står på medisiner som holder meg stabil, men ikke flat - jeg har gode svingninger både opp og ned, men de tar ikke av - type svingninger som "alle" har. Det har nå vært slik i to år, og jeg savner ikke hypomaniene engang fordi jeg generelt har et veldig godt liv.

Medisiner er vel like lite konstante som vår fysiologi og psyke er - ting skjer, medisiner må justeres, kanskje skiftes ut. Mitt HOVEDBUDSKAP til deg er: Ikke bruk for mye energi på å lure på for eller imot medisiner, for eller i mot både det ene og det andre. Bruk heller energien din på å bygge opp en god forbindelse til din lege/behandler. Stol på dem og ikke bruk for mye tid på å overprøve dem. Åpenhet har vært alfa og omega for meg og mine barn, og det gjelder også i forhold til legen. Tillat legen å være lege, så kan du konsentrere deg om å være deg.

Ble langt...

Liker!

Fornuftig innlegg og helt enig angående åpenhet. Jeg har vært åpen, men ikke ukritisk åpen - og har hatt god erfaring med det. :-)

[Gjest duken]

herregud... dere har aldri vært i mine sko så kanskje dere kan holde tåta...

''herregud... dere har aldri vært i mine sko så kanskje dere kan holde tåta...''

Enig! Folk burde lære seg og holde tåta og ikke se ned på en som er glad for sin uføretrygd. De fleste aner ikke hva de snakker om når de sier slike ting. De greier åpenbart ikke å sette seg inn i andres situasjon og tenke seg til at det som gjelder for dem, ikke nødvendigvis gjelder for alle andre.

Vi er alle individer med forskjellige erfaringer, sykdommer og behov. Noen klarer bare ikke å jobbe og da må de få lov til å være glad for sin uføretrygd.

Noen ville "klikka" av å gå hjemme på trygd. Andre igjen ville "klikka" av å måtte gå ut i arbeid. Sånn er det bare. Vi er forskjellige.

[Gjest staas?]

''herregud... dere har aldri vært i mine sko så kanskje dere kan holde tåta...''

Enig! Folk burde lære seg og holde tåta og ikke se ned på en som er glad for sin uføretrygd. De fleste aner ikke hva de snakker om når de sier slike ting. De greier åpenbart ikke å sette seg inn i andres situasjon og tenke seg til at det som gjelder for dem, ikke nødvendigvis gjelder for alle andre.

Vi er alle individer med forskjellige erfaringer, sykdommer og behov. Noen klarer bare ikke å jobbe og da må de få lov til å være glad for sin uføretrygd.

Noen ville "klikka" av å gå hjemme på trygd. Andre igjen ville "klikka" av å måtte gå ut i arbeid. Sånn er det bare. Vi er forskjellige.

Det er ikke det det handler om. Selvfølgelig er det bra at man kan få sin uføretrygd hvis man ikke klarer å jobbe. Det er utsagnet "deilig å ha en sykdom som gjør at jeg slipper å jobbe" som høres veldig merkelig ut. Hurra, jeg er syk! Det er kjempebra for da slipper jeg å jobbe!!??

[Gjest staas?]

Jeg har bipolar 1 og jobber 100 %. Er helt sikker på at jeg har sykdommen da jeg har hatt flere episoder med sykdom.

Har ingen problemer med å jobbe og er en stabil ansatt med lite fravær. Har lært meg å leve godt med sykdommen ved å ta mine forholdsregler.

Godt å høre. :-)

[miakami]

''herregud... dere har aldri vært i mine sko så kanskje dere kan holde tåta...''

Enig! Folk burde lære seg og holde tåta og ikke se ned på en som er glad for sin uføretrygd. De fleste aner ikke hva de snakker om når de sier slike ting. De greier åpenbart ikke å sette seg inn i andres situasjon og tenke seg til at det som gjelder for dem, ikke nødvendigvis gjelder for alle andre.

Vi er alle individer med forskjellige erfaringer, sykdommer og behov. Noen klarer bare ikke å jobbe og da må de få lov til å være glad for sin uføretrygd.

Noen ville "klikka" av å gå hjemme på trygd. Andre igjen ville "klikka" av å måtte gå ut i arbeid. Sånn er det bare. Vi er forskjellige.

Takk duken! Endelig en som greier lese litt mellom linjene!

[Gjest togli]

''Men, det er vel i grunnen ok at de som virkelig ikke kan jobbe føler det sånn.''

Det gjelder heldigvis ikke alle arbeidsuføre. Heldigvis er det mange av dem som ikke elsker å ha en sykdom som gjør at de får uføretrygd og slipper å jobbe.

Mitt inntrykk er også at de aller fleste mennesker idag ønsker å kunne jobbe og bidra til samfunnet... Jeg tror vel de færreste ønsker å leve på uføretrygd.

[Gjest staas?]

Takk duken! Endelig en som greier lese litt mellom linjene!

Da anbefaler jeg deg å skrive det slik at andre skjønner det hvis det er det du mener.