Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Gjest prust]

''Jeg hadde tatt med ullgensere de fikk av bestemor i fjor. Tiåringen laget DET spetakkelet og ville ikke ha på seg genseren, selv om jeg så at den passet fint. Hun skreik og hylte. Hun tåler fint ull, så det var ikke det at den klødde.Til slutt gikk hun ut, og lekte i flere timer. Da hun kom inn, ville hun ikek ta den av. Hun var ut igjen lenge, og først nå i kveld tok hun av seg genseren. Hun innrømmet da "Genseren var jo god å ha på likevel, når jeg bare ble vant til den".''

Pling! Gjenkjennelse...Jeg sliter med å skifte til varmere klær når det blir kaldere og tynnere klær når det blir vår og sommer... like trøblete å omstille meg til noe nytt, selv om jeg har gjort det hvert år! Å komme seg i dusjen, og komme seg ut av dusjen; få lagt seg og stå opp; spise og slutte å spise - i det hele tatt, bytte aktivitet, det krever jernvilje - eller veldig dårlig tid... Jeg har Asperger...

Ja, hun liker ikke forandringer. Kan gå med gummistøvler i mange dager etterat det har sluttet å regne, eller med sandaler når det regner.... Hun er flink til å dusje om morgenen, men blir stående lenge i dusjen og ikke gjøre noe mens vannet renner - og bruker lang tid til å kle seg... Det fungerer best at hun står opp tre kvarter før oss og gjør unna morgenstellet uten oss :-)

Hun kan bråke veldig når vi sier hun skal være ute og leke. Men når hun først kommer ut, elsker hun å være ute, og kan leke ute i mange timer, enten alene eller med andre (det skjærer seg jo innimellom med venner da, men kan gå greit og).

Når oppdaget du at du hadde asperger? Oppfattet du deg selv som annerledes som barn?

[Bella Dotte]

Ja, hun liker ikke forandringer. Kan gå med gummistøvler i mange dager etterat det har sluttet å regne, eller med sandaler når det regner.... Hun er flink til å dusje om morgenen, men blir stående lenge i dusjen og ikke gjøre noe mens vannet renner - og bruker lang tid til å kle seg... Det fungerer best at hun står opp tre kvarter før oss og gjør unna morgenstellet uten oss :-)

Hun kan bråke veldig når vi sier hun skal være ute og leke. Men når hun først kommer ut, elsker hun å være ute, og kan leke ute i mange timer, enten alene eller med andre (det skjærer seg jo innimellom med venner da, men kan gå greit og).

Når oppdaget du at du hadde asperger? Oppfattet du deg selv som annerledes som barn?

''Når oppdaget du at du hadde asperger? Oppfattet du deg selv som annerledes som barn?''

Jeg ble vel oppmerksom på Asperger i 2002, jeg husker ikke om jeg hadde hørt om diagnosen før det. Jeg kjente meg øyeblikkelig igjen - men jeg tenkte at jeg tok det sikkert altfor bokstavelig, dessuten var det noe som barn hadde, egentlig bare gutter...! Som barn var jeg klar over at jeg var annerledes, men det ble ikke noe egenltig problem før jeg ble ungdom og kravene til fungering og konformitet ble sterkere. Jeg forhørte meg om utredning første gang i 2006, men fikk diagnosen først i 2008.

''Hun kan bråke veldig når vi sier hun skal være ute og leke. Men når hun først kommer ut, elsker hun å være ute, og kan leke ute i mange timer, enten alene eller med andre (det skjærer seg jo innimellom med venner da, men kan gå greit og).''

Og det med å komme seg ut... har ikke bare med angst å gjøre hos meg... jeg vil liksom ikke bryte av det jeg holder på med. når jeg vel er ute, føler jeg ikke den samme trangen til å dra hjem - ihvertfall ikke alltid.

[Gjest prust]

''Når oppdaget du at du hadde asperger? Oppfattet du deg selv som annerledes som barn?''

Jeg ble vel oppmerksom på Asperger i 2002, jeg husker ikke om jeg hadde hørt om diagnosen før det. Jeg kjente meg øyeblikkelig igjen - men jeg tenkte at jeg tok det sikkert altfor bokstavelig, dessuten var det noe som barn hadde, egentlig bare gutter...! Som barn var jeg klar over at jeg var annerledes, men det ble ikke noe egenltig problem før jeg ble ungdom og kravene til fungering og konformitet ble sterkere. Jeg forhørte meg om utredning første gang i 2006, men fikk diagnosen først i 2008.

''Hun kan bråke veldig når vi sier hun skal være ute og leke. Men når hun først kommer ut, elsker hun å være ute, og kan leke ute i mange timer, enten alene eller med andre (det skjærer seg jo innimellom med venner da, men kan gå greit og).''

Og det med å komme seg ut... har ikke bare med angst å gjøre hos meg... jeg vil liksom ikke bryte av det jeg holder på med. når jeg vel er ute, føler jeg ikke den samme trangen til å dra hjem - ihvertfall ikke alltid.

Hun er voldsomt opptatt av rettferdighet. Vi har lagt pakkene under juletreet nå, og hun har omtrent innstilt seg på at hun blir skuffet over det hun kommer til å få og tror at søsknene kommer til å få mye finere presanger enn henne. Jeg synes det er leit at det er sånn, ikke noe gøy å gi da...

Men føler du at diagnosen har hjulpet deg med å forstå deg selv, og føler du at du har funnet noen teknikker som hjelper deg i hverdagen med det som er vanskelig? Hvordan er det med studier og/eller jobb?

Hvordan reagerte familien din på at du fikk aspergerdiagnosen?

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Kan hun være en jente på vei mot emosjonelt usabil personlighet?

Lenger nede skriver du at det ikke er ofte hun får slike utbrudd. Ikke har hun problemer med oppmerksomhet heller. Min erfaing med ADHD er at det er til stede nesten hele tiden. En har ikke ADHD avog til.

Har jo tenkt på det da hun er veldig skiftende i humøret. (Fra lyst til å dø til kjempeglad). Men er det noe vi kan gjøre for å forhindre det da? Vil gjøre ALT i våres makt for at hun skal bli "frisk" og hjelpe. (Har stusset på humøret hennes fra hun var nyfødt og spurt helsesøstre og leger - og barnehagepersonal - om de syns humøret hennes var å bekymre seg over.) Til slutt fikk vi komme inn hos Bup - etter at vi først hadde gått på Duå kurs. Bup og familiesenteret skryter av det vi gjør/har gjort. Men føler jo ikke det er nok siden hun fremdeles sliter (selv om det har blitt bedre).

Har lest "eksplosive barn" av Ross Greene og "psykologisk førstehjelp for barn" av Gyldendal forlag. Prøver å bruke det som står i de bøkene. (har også lest alt av Jesper Juul og mye annet).

Men føler ofte jeg at jeg ikke vet hvordan reagere i en situasjon... Da savner jeg liksom en psykolog ved min side som kan si hva jeg skal si/gjøre. Det er jo avhengig av hva som feiler henne også og når jeg fremdeles etter utredning ikke er sikker på det....

Gjennom familiesenteret har vi også prøvd Marte Meo metoden (filming etc). Og psykolog men det siste var ikke vellykket da hun er skeptisk til fremmede.

Det gjelder jo å bevare selvbildet hennes også - det er ikke så bra. Og blir ikke bedre av utredninger etc... Hun føler seg jo "rar" og at det er noe galt med henne allerede. Hun fikk imidlertid god kontakt med ei på familiesenteret og vi har tilbud om samtaler med henne hvis vi vil. Hun tør å åpne seg for henne.

Hun har ellers gode evner med gj snitt IQ ca 120 (gjennomsnittlig på sosiale delen og veldig høyt på den utførende delen/oppgaver). Altså smart teoretisk men er ikke så rask til å "ta" den sosiale biten. Er jo bla derfor vi har tenkt Asperger. Hun skal også feks ha alle tingene sine i en bestemt orden på rommet sitt og merker med en gang hvis vi har flyttet på noe. Hun vet stort sett hvor ting er hen i huset så hvis vi lurer på noe kan vi spørre henne. Vi må minne henne på hvordan hun skal oppføre seg i lek med andre barn - hun vil ofte bestemme og ha ting på sin måte. Rigid. Hun elsker å leke alene med figurer - da går hun rett inn i rollelek. Det trenger ikke å være figurer heller - to gafler blir raskt noen roller. I lek med andre (med figurer) kan hun plutselig forsvinne inn i sin egen lek og totalt glemme den andre som blir sittende og se på. (Prøver å følge med på dette og minne henne på det da).

Hun er bare så annerledes enn våre to eldre barn som begge er harmoniske, blide og stabile i humøret. (Det er vi voksne også).

Det har ikke vært noen opprivende hendelser i oppveksten - annet enn at hun måtte bytte barnehage noen ganger pga flytting. Hun reagerte imidlertid bra på byttene. Vi er ressurssterke og mener jo at hun har en trygg og stabilt godt hjem. (Jo vi krangler av og til og blir nok litt preget av bekymringen vår for henne men prøver jo å ikke la det påvirke oss.)

Har selv en lillesøster med unnvikende personlighetsforstyrrelse - ellers er det ingen psykisk sykdom i familien. (Men søsteren min ble født altfor tidlig så har tenkt det er derfor). Vi hadde ikke så mye nærkontakt med foreldrene da jeg vokste opp men selv er vi veldig oppmerksomme mot barna og gir dem klemmer og sier vi er glade i dem flere ganger om dagen. De kan også snakke med oss om "alt" og gjør det. Men lillesøster er litt mer lukket enn de andre (men det kommer seg det også).

Vi følger dem godt opp på fritiden også. Hun har talenter innen dans, drama og sang og går på slike fritidsaktiviteter. (Har prøvd litt forskjellig). Hun har også vært med på store forestillinger i høst og det har fungert kjempebra. Henger kanskje sammen med at hun har en "dramatisk" personlighet? Fått mange tilbakemeldinger på at hun virkelig er flink på dette. Da er det jo mye koregrafi som skal huskes, streng regi, mye venting, spenning, replikker etc. Selv om det var litt påkjenning for henne før premieren. Nervøs. Men det hadde jeg også vært. Det å bli plukket ut til å være med var virkelig en "opptur" for henne og gjorde godt for selvtilliten hennes.

Hun har en tendens til å ville trekke seg før en oppvisning (ikke skuespill men dans feks). Hun har aldri gjort det da jeg tenker på søsteren min som alltid fikk "lov" til å trekke seg fra det som var litt skummelt. Hun har alltid gjennomført og vokst på det - vært glad etterpå for at hun turde. Må jo ikke kreve for mye av henne heller men familiesenteret mente absolutt at hun ikke måtte få lov til å trekke seg fra sånne ting.

Hun er også med på håndball mest pga det sosiale. Der er hun ikke av de flinkeste siden hun ikke har gått så lenge men hun liker det godt og det går ganske bra nå - hun er ikke den dårligste heller. Men hvis de feks skal "gå sammen to og to" så er hun ikke førstevalget akkurat så det liker hun ikke. Ender som regel opp med ei jente fra en annen skole som også er "sistevalg" og som hun ikke kjenner. Dette er en grunn til at hun har lyst til å slutte på håndball. Pappa er av og til med og ser på trening og har tenkt på om han skal snakke med treneren om dette. Er jo andre måter å dele inn på. Men lurer litt på om vi blir for mye "curlingforeldre" hvis han gjør dette...

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Vet ikke hvorfor du søker om hjelpestønad, og jeg har ikke greie på diagnoser, men det jenta trenger er vel hjelp fra BUP. Antakelig må du gjennom PPT ved skolen og en liten byråkratisk mølle med diverst tester, om du ikke kan få henvisning direkte fra fastlegen.

Vi har jo vært i den runden der...

PPT har ikke vært involvert da hun ikke har faglige problemer eller "lager" problemer for noen.

Bup mente hun burde får Art kurs på skolen men de har ikke det der. Hun burde også få hjelp til det sosiale men iflg lærer har vi ikke sjangs til å få noen ressurser siden det er mange barn med mye større problemer.

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Vet ikke hvorfor du søker om hjelpestønad, og jeg har ikke greie på diagnoser, men det jenta trenger er vel hjelp fra BUP. Antakelig må du gjennom PPT ved skolen og en liten byråkratisk mølle med diverst tester, om du ikke kan få henvisning direkte fra fastlegen.

Søker om hjelpestønad da Bup sa vi kunne det. Hun "krever" jo mer enn et vanlig barn. Ved adhd er det vanlig å få hjelpestønad.

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Jeg beklager, dette er ikke normalt.

Ved denne typen oppfoersel anbefaler jeg sterkt at du og pappaen har veldig tydelige personlige grenser. Bestem deg naa for i hvor stor grad du vil troeste og forhold deg til dette, uavhengig av hennes utagering. Stoett storesoesteren i at dette ikke er hennes feil (i alle lignende situasjoner) og at voldsomme foelelser ikke er farlig. Oppfordre henne gjerne til aa finne paa noe annet hyggelig mens det foregaar eller gjoer noe sammen med henne.

Naar du snakker med 9-aaringen i ettertid, saa maa du forsoeke aa laere henne maater aa kontrollere dette paa. Still henne spoersmaal, som: "Er det andre maater du kan tenke paa naar noen andre faar noe du oensker deg?", "Blir dagen best for deg om du legger deg til aa graate i senga eller om du feirer bursdag sammen med oss/spiser middag med familien/spiller brettspill sammen med meg?". Bevisstgjoer henne i forhold til valgene hennes.

Uansett diagnose, saa kan hun (og dere!) faa det bedre.

Takk - prøver som du sier å snakke "fornuft" med henne om måter å oppføre seg på som er mer hensiktsmessig...

Men det er som om fornuft ikke "går inn" alltid.

[nitty-gritty]

Takk - prøver som du sier å snakke "fornuft" med henne om måter å oppføre seg på som er mer hensiktsmessig...

Men det er som om fornuft ikke "går inn" alltid.

''Men det er som om fornuft ikke "går inn" alltid.''

Nei, og det kan man heller ikke forvente. Men fortsett slik. Og finn dine personlige grenser. Om NHD har rett i sine tanker (og de tankene gjorde jeg meg ogsaa), saa kan det vaere helt avgjoerende for dere alle sammen at de voksne er tydelige i sin vaeremaate.

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Hun er voldsomt opptatt av rettferdighet. Vi har lagt pakkene under juletreet nå, og hun har omtrent innstilt seg på at hun blir skuffet over det hun kommer til å få og tror at søsknene kommer til å få mye finere presanger enn henne. Jeg synes det er leit at det er sånn, ikke noe gøy å gi da...

Men føler du at diagnosen har hjulpet deg med å forstå deg selv, og føler du at du har funnet noen teknikker som hjelper deg i hverdagen med det som er vanskelig? Hvordan er det med studier og/eller jobb?

Hvordan reagerte familien din på at du fikk aspergerdiagnosen?

''Hun er voldsomt opptatt av rettferdighet. Vi har lagt pakkene under juletreet nå, og hun har omtrent innstilt seg på at hun blir skuffet over det hun kommer til å få og tror at søsknene kommer til å få mye finere presanger enn henne. Jeg synes det er leit at det er sånn, ikke noe gøy å gi da...''

Kjenner igjen mye her...

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Nå skriver du ikke så mye om andre særtrekk ved henne, men av det lille jeg leser tenker jeg heller ikke at det er så mye som tyder på asperger...

Jeg tror jeg ville droppa å "dulle" med henne når hun får "anfallene" sine iallefall. Vær klar og tydelig om hva dere mener og bagatelliser det hun ser på som et stort problem. Prøv å overse henne når hun hyler og skriker. La henne få bruke tid alene på å hyle ferdig. Ta henne i hendene og få blikkontakt med henne, og si at dere kan snakke sammen når hun har roa seg og er ferdig med å være sint - og at hun da bare kan komme til dere. Fortsetter hun å hyle og skrike, så overse henne og si at dere ikke lytter før hun har roa seg ned.

Det er sikkert også viktig å få henne til å forstå at verden ikke alltid er rettferdig, og at en gang er det hennes tur (minn henne på det når det skjer) og en annen gang søsterens osv. Det er uhyre viktig at barn lærer at ikke alt må være likt- for da tror jeg man unngår misunnelige barn.

Jeg tror iallefall jeg ville forsøkt med denne metoden... Vet godt det er tøft når det står på.. vi har hatt våre ting i heimen vi også, men uten at det ble noen diagnose ut av det (barnet ble utreda hos PPT - må legge til at hun ikke hadde verken faglige eller sosiale problemer på skolen, alt skjedde hjemme).

Det som tilslutt hjalp henne var to-tre behandlinger hos biopat (ta evt et søk på nettet). Vi fikk et "nytt" barn etter denne behandlingen.

Hei - ja er i tvil om jeg bør gjøre det du sier her. Er ikke det vi har fått råd om å gjøre så jeg pleier å prøve å stole på magefølelsen min i disse situasjonene. Går inn til henne når jeg føler det passer i situasjonen og spør om hun vil snakke om det.

Biopat - har du mer opplysninger? Vi har vært hos kvantemedisiner som var veldig opptatt av det "åndelige" uten at det hjalp...

ellers har vi jo prøvd dietter etc...

[Gjest mamma til jente med ADHD]

''Men det er som om fornuft ikke "går inn" alltid.''

Nei, og det kan man heller ikke forvente. Men fortsett slik. Og finn dine personlige grenser. Om NHD har rett i sine tanker (og de tankene gjorde jeg meg ogsaa), saa kan det vaere helt avgjoerende for dere alle sammen at de voksne er tydelige i sin vaeremaate.

Ja det jo veldig "Jesper Juulsk" også og har gjort dette siden hun var liten...

[nitty-gritty]

Ja det jo veldig "Jesper Juulsk" også og har gjort dette siden hun var liten...

Hun er nok heldig som har deg som mamma

[Gjest ambrose]

Hun er nok heldig som har deg som mamma

Det samme tenkte jeg :-)

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Hun er nok heldig som har deg som mamma

Takk

[Gjest togli]

Hei - ja er i tvil om jeg bør gjøre det du sier her. Er ikke det vi har fått råd om å gjøre så jeg pleier å prøve å stole på magefølelsen min i disse situasjonene. Går inn til henne når jeg føler det passer i situasjonen og spør om hun vil snakke om det.

Biopat - har du mer opplysninger? Vi har vært hos kvantemedisiner som var veldig opptatt av det "åndelige" uten at det hjalp...

ellers har vi jo prøvd dietter etc...

Vet ikke om jeg tør å si så mye om biopati her, for jeg orker ikke å utsette meg for negative kommentarer på noe som snudde hele hverdagen for oss

Kan iallefall si det slik at biopater mener man kan ha "blokkeringer" i kroppen som gjør at alt ikke flyter fritt.. og det kan påvirke humør, reaksjoner osv. Dette synes jeg forøvrig kan høres logisk ut.

Biopaten bruker diverse teknikker for å løse opp disse blokkeringene (du kan sikkert google det). Datra mi ble veldig rolig etter en behandling. En venninne av henne som tok samme behandling, ble sittende og gråte som et piska skinn i bilen på vei hjem - og hun skjønte ikke hvorfor hun gråt...

Vi hadde prøvd mye annet før, som ikke virka - så jeg tror neppe det var placeboeffekten som slo inn heller

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Ja, hun liker ikke forandringer. Kan gå med gummistøvler i mange dager etterat det har sluttet å regne, eller med sandaler når det regner.... Hun er flink til å dusje om morgenen, men blir stående lenge i dusjen og ikke gjøre noe mens vannet renner - og bruker lang tid til å kle seg... Det fungerer best at hun står opp tre kvarter før oss og gjør unna morgenstellet uten oss :-)

Hun kan bråke veldig når vi sier hun skal være ute og leke. Men når hun først kommer ut, elsker hun å være ute, og kan leke ute i mange timer, enten alene eller med andre (det skjærer seg jo innimellom med venner da, men kan gå greit og).

Når oppdaget du at du hadde asperger? Oppfattet du deg selv som annerledes som barn?

jenta vår liker heller ikke omstillinger/forandringer. Det blir alltid protester når vi skal gjøre noe impulsivt.

Hun "hater" når vi plutselig blir invitert med på tur feks... Ting må helst være planlagt på forhånd. Det er så mye styr med å komme seg ut på tur at vi rett og slett gjør det altfor lite.

Hun KAN gå med ull men liker det ikke. Sokker må sitte riktig men tror ikke hun er SÅ ille på det som din datter er. Men hun er var for støy og høye lyder - det har dog blitt bedre.

[Gjest mamma til jente med ADHD]

Vet ikke om jeg tør å si så mye om biopati her, for jeg orker ikke å utsette meg for negative kommentarer på noe som snudde hele hverdagen for oss

Kan iallefall si det slik at biopater mener man kan ha "blokkeringer" i kroppen som gjør at alt ikke flyter fritt.. og det kan påvirke humør, reaksjoner osv. Dette synes jeg forøvrig kan høres logisk ut.

Biopaten bruker diverse teknikker for å løse opp disse blokkeringene (du kan sikkert google det). Datra mi ble veldig rolig etter en behandling. En venninne av henne som tok samme behandling, ble sittende og gråte som et piska skinn i bilen på vei hjem - og hun skjønte ikke hvorfor hun gråt...

Vi hadde prøvd mye annet før, som ikke virka - så jeg tror neppe det var placeboeffekten som slo inn heller

Takk for tips - skal sjekke det opp. Tror at alternativ behandling kan hjelpe i mange tilfeller men det gjelder nok å være heldig med å treffe det som hjelper akkurat deg.. og så er det nok forskjell på behandlere også.

[Gjest togli]

Takk for tips - skal sjekke det opp. Tror at alternativ behandling kan hjelpe i mange tilfeller men det gjelder nok å være heldig med å treffe det som hjelper akkurat deg.. og så er det nok forskjell på behandlere også.

Ja, det stemmer sikkert.... det med blokkeringer i kroppen har jeg tro på.. datra vår hadde feberkramper 15 mnd gammel. Slike ting kan visst skape blokkeringer siden det kan være en traumatisk opplevelse å havne i ambulanse til sykehuset osv. 16 mnd gammel slo hun seg helt vrang og kom i "trassalderen". Den varte faktisk til tredje behandling hos biopaten var over (gradvis over fra første eller andre behandling). Da var hun ca 11-12 år gammel.

[Madelenemie]

''Virker jo som om hun har Asperger siden hun bare tenker på seg selv og ikke på at hun ødelegger hele bursdagen til storesøster med oppførselen sin.''

Om dette er grunnlaget for aspergermistanken, er mistanken i såfall basert på meget dårlig grunnlag.

Det finnes flere andre diagnoser som er mer nærliggende.

Hei!

Ja der er jeg enig med NHD.

Jeg levde på den tiden mye i min egen verden, fikk jeg ikke det jeg ville, ga jeg intet utrykk for dette, men levde videre i min verden med mine ting.

Jeg kunne ikke gi utrykk for behov, jeg lærte som 34 år at man må uttale sitt behov med ord ellers kan ingen vite det.

Min sønn lærte det på barnehabiliteringen. Jeg kunne merke at han ble trist ved at han isolerte seg mer på sitt rom, det var en still, skummel sorg, uten ord , bare ensom og i seg selv, da sa jeg til min sønn "de behov du har må du sette ord på" og slik hjalp jeg han med det, for selv sette ord sammen til mening klarte han ikke.

Jeg lærte dette av min psykiater og lærte det straks videre til han. I dag har jeg to fine gutter med asperger som klarer formidle litt av sine behov, som ikke isolerer seg, men ofte må man ved autisme ha hjelp til å lære å formidle sine behov.

[Madelenemie]

Kan hun være en jente på vei mot emosjonelt usabil personlighet?

Lenger nede skriver du at det ikke er ofte hun får slike utbrudd. Ikke har hun problemer med oppmerksomhet heller. Min erfaing med ADHD er at det er til stede nesten hele tiden. En har ikke ADHD avog til.

Hei !

Interessant tenkt!