Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Gjest prust]

''Men hun er den som opptar aller mest plass i familien, og de to andre søsknene får ikke på langt nær så mye oppmerksomhet og tid som det hun får fra oss voksne. Og hun må lære seg å ikke blande seg inn i alle samtaler - det er i alle fall noe hun møter i samfunnet ute. SKolen sier det samme''

Da tror jeg kanskje din endrede strategi er den som blir riktigst. Er usikker.

''

Da tror jeg kanskje din endrede strategi er den som blir riktigst. Er usikker.

''

Hva mente du nå?

Er litt trøtt nå, så jeg leser muligens litt i kryss...

[Gjest prust]

Men forstår hun det? At dere faktisk MÅ korrigere oppførselen hennes til å passe inn i samfunnet? Eller blir det bare kjeft...?

Nei, jeg tror ikke hun forstår det. Hver gang jeg korrigerer henne (med normal stemme, men dog korreksjon), sier hun: "Mamma, ikek vær så sint" eller ""Ikke vær dur da"

Og de to andre sier ikek det når jeg korrigerer dem.

[Gjest Nickløsheletida]

''

Da tror jeg kanskje din endrede strategi er den som blir riktigst. Er usikker.

''

Hva mente du nå?

Er litt trøtt nå, så jeg leser muligens litt i kryss...

''De første gangene dette skjedde, sa jeg vel: "Jo, selvsagt er du også fin".

Men nå sier jeg som regel: "Nå snakker jeg til lillesøster, ikke til deg."''

Jeg mente at det siste du hadde begynt å si kanskje er mest riktig likevel, men jeg er usikker på det.

[Gjest ynkiii]

''

Dette høres ekstremt ekskluderende ut.

''

Det kan høres ekskluderende ut når en bare klipper inn akkurat dette. Men hun er den som opptar aller mest plass i familien, og de to andre søsknene får ikke på langt nær så mye oppmerksomhet og tid som det hun får fra oss voksne. Og hun må lære seg å ikke blande seg inn i alle samtaler - det er i alle fall noe hun møter i samfunnet ute. SKolen sier det samme.

Det er ekskluderende, det høres ikke bare ekskluderende ut. Det er også nedlatende på mange måter. Spesielt siden du ikke i situasjonen der og da har noen mulighet til å ta vare på hennes følelser, fordi du har valgt å skyve henne unna til fordel for bror eller søster. Du må da kunne finne andre måter å be henne "vente" på eller inkludere henne og evnt ta en prat om hva som skjedde etterpå. Du opprettholder jo den konkurransen hun føler at det er mellom seg og søsknene. Hun kjemper for oppmerksomhet og hun vil fortsette å kjempe til hun får den. Den dagen du vil føle at hun ikke kjemper lengre har hun trolig flyttet hjemmefra om dere ikke på hjemmefronten finner verktøy for å inkludere henne slik at hun slutter å føle at hun må kreve sin plass. Det vil endre hele dynamikken i deres familie. Merkelig at dere ikke får litt mer vettug rettledning i hvordan gjøre dette. Nå tror jeg ikke at du har fått anbefalt å si akkurat det du skriver her at du har sagt i ulike situasjoner, for det høres ikke spesielt "pedagogisk" ut i mine ører.

[Persille1365381127]

Jo, uff, det ble vel litt krasst det jeg skrev - tror nok at jeg runder det litt mer av, slik du foreslo :-)

Jeg sier det ikke på en sint måte altså - og jeg ser jo at det hørtes litt strengt og sint ut, det jeg skrev.

For å si det sånn: du har antagelig mye mer tålmodighet enn de fleste forstår, og det er umulig å forvente at alle situasjoner som oppstår skal behandles etter boken av dere som foreldre. Det er umulig. Og når dere har enda flere situasjoner enn hvermansen, så blir det enda vanskeligere å gjøre alt rett....

Uavhengig om dere får en diagnose, hjelp til forståelse eller annet - så må dere jo finne en måte å håndtere disse tingene i hverdagen på. Javel, så har dere en diagnose og vet hva det skyldes, men dere må likevel korrigere oppførsel, lære henne å ikke blande seg osv. Og en diagnose alene gir ikke nødvendigvis en oppskrift på situasjonshåndtering

Et barn jeg kjenner klarer ikke ta imot informasjon om den som gir informasjonen ikke tar på ham. Altså, for å gi en beskjed, eller forklare noe, så må man holde ham på armen, skulderen, låret osv - og se ham rett inn i øynene. Gjør man ikke det går ikke informasjonen inn engang før den er ute igjen. Det tok ganske lang tid å finne ut av det, og han gjennomgikk hørselstester og annet - men det er rett og slett bare det at han ikke retter oppmerksomheten sin mot deg før du tar på ham. Da er han helt "andre steder". Han har ingen diagnose (ennå), men det er noe annerledes ved ham. Det er "opplest og vedtatt", men vi har ikke klart å finne ut hva det evnt er ennå, bortsett fra at han henger etter uviklingsmessig - og dette med at han må ha fysisk kontakt for å høre etter.

Og noen ganger, uansett hvor mye hensyn dere tar til henne, så fremstår hun jo antagelig bare "frekk og urfordragelig" og det er ikke så lett å tenkte "pedagogisk korrekt" når man blir provosert i øyeblikket.

[Persille1365381127]

Jo, du kan så si

Jeg mente det vel ikke så firkanta - for et "perfekt" barn er ikke et barn som aldri gjør feil;)

Vi slet fryktelig med vår eldste datter... mens de to yngste alltid har hatt normale reaksjonsmønstre - derav "perfekte" barn

Jeg er enig med deg

Men når jeg ser hvor mange foreldre som har perfekte barn i den andre betydningen, altså de som aldri gjør noe galt, alltid er best i alt, alltid gjør rett osv - så ser jeg bare foreldre i fornektelse

[Persille1365381127]

Ja, jeg tror jeg kan bruke akebrettet - for det ble hun skikkelig glad for.

Nei, jeg forstår meg ikke på henne.

Men nå er jeg trøtt. Takk for praten :-)

Skulle bare mangle

[Gjest prust]

For å si det sånn: du har antagelig mye mer tålmodighet enn de fleste forstår, og det er umulig å forvente at alle situasjoner som oppstår skal behandles etter boken av dere som foreldre. Det er umulig. Og når dere har enda flere situasjoner enn hvermansen, så blir det enda vanskeligere å gjøre alt rett....

Uavhengig om dere får en diagnose, hjelp til forståelse eller annet - så må dere jo finne en måte å håndtere disse tingene i hverdagen på. Javel, så har dere en diagnose og vet hva det skyldes, men dere må likevel korrigere oppførsel, lære henne å ikke blande seg osv. Og en diagnose alene gir ikke nødvendigvis en oppskrift på situasjonshåndtering

Et barn jeg kjenner klarer ikke ta imot informasjon om den som gir informasjonen ikke tar på ham. Altså, for å gi en beskjed, eller forklare noe, så må man holde ham på armen, skulderen, låret osv - og se ham rett inn i øynene. Gjør man ikke det går ikke informasjonen inn engang før den er ute igjen. Det tok ganske lang tid å finne ut av det, og han gjennomgikk hørselstester og annet - men det er rett og slett bare det at han ikke retter oppmerksomheten sin mot deg før du tar på ham. Da er han helt "andre steder". Han har ingen diagnose (ennå), men det er noe annerledes ved ham. Det er "opplest og vedtatt", men vi har ikke klart å finne ut hva det evnt er ennå, bortsett fra at han henger etter uviklingsmessig - og dette med at han må ha fysisk kontakt for å høre etter.

Og noen ganger, uansett hvor mye hensyn dere tar til henne, så fremstår hun jo antagelig bare "frekk og urfordragelig" og det er ikke så lett å tenkte "pedagogisk korrekt" når man blir provosert i øyeblikket.

Takk for forståelsen!

[Gjest togli]

Jeg er enig med deg

Men når jeg ser hvor mange foreldre som har perfekte barn i den andre betydningen, altså de som aldri gjør noe galt, alltid er best i alt, alltid gjør rett osv - så ser jeg bare foreldre i fornektelse

Sant!

Jeg vokste opp med et slikt barn i min nærhet og hun har slett ikke kommet seg langt her i livet.... Barn med guts har også sine egne meninger. Slitsomt for oss voksne, men du verden så bra for barnets egen utvikling

Jeg har tre døtre, meget flinke på skolen alle tre, har aldri gjort gale ting (som jeg vet om), men de kan krangle så busta fyker, de kan si stygge ting til hverandre, de kan protestere på mine avgjørelser osv - derfor anser jeg dem for å være "perfekte" og sunne barn

[Persille1365381127]

Det er ekskluderende, det høres ikke bare ekskluderende ut. Det er også nedlatende på mange måter. Spesielt siden du ikke i situasjonen der og da har noen mulighet til å ta vare på hennes følelser, fordi du har valgt å skyve henne unna til fordel for bror eller søster. Du må da kunne finne andre måter å be henne "vente" på eller inkludere henne og evnt ta en prat om hva som skjedde etterpå. Du opprettholder jo den konkurransen hun føler at det er mellom seg og søsknene. Hun kjemper for oppmerksomhet og hun vil fortsette å kjempe til hun får den. Den dagen du vil føle at hun ikke kjemper lengre har hun trolig flyttet hjemmefra om dere ikke på hjemmefronten finner verktøy for å inkludere henne slik at hun slutter å føle at hun må kreve sin plass. Det vil endre hele dynamikken i deres familie. Merkelig at dere ikke får litt mer vettug rettledning i hvordan gjøre dette. Nå tror jeg ikke at du har fått anbefalt å si akkurat det du skriver her at du har sagt i ulike situasjoner, for det høres ikke spesielt "pedagogisk" ut i mine ører.

Utfordringen med å være pk med denne jenta er jo at da får søsknene redusert sin tid og betydning.

Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også. Det skjedde aldri at jeg fikk noe på deres bursdager, jeg var jo så stor - og skjønte at det var DE som hadde bursdag, ikke jeg.

Men for meg ble det bare urettferdig.

Og dersom moren også skal rose storesøster hver gang hun roser lillesøster, så får jo ikke lillesøster sin plass i solen noen gang? Alle må tåle å høre at noen andre får ros, forutsatt at rosen er jevnt fordelt utover.

Vi er også tre søsken, så jeg kan en del om det å være i midten (selv om det ikke var meg) - men akkurat dette blir litt på siden av hele den situasjonen føler jeg...

[Persille1365381127]

Sant!

Jeg vokste opp med et slikt barn i min nærhet og hun har slett ikke kommet seg langt her i livet.... Barn med guts har også sine egne meninger. Slitsomt for oss voksne, men du verden så bra for barnets egen utvikling

Jeg har tre døtre, meget flinke på skolen alle tre, har aldri gjort gale ting (som jeg vet om), men de kan krangle så busta fyker, de kan si stygge ting til hverandre, de kan protestere på mine avgjørelser osv - derfor anser jeg dem for å være "perfekte" og sunne barn

Og det har du antagelig helt rett i

Og de gjør gale ting, de er bare bedre til å skjule det enn mange andre barn

[Gjest togli]

Utfordringen med å være pk med denne jenta er jo at da får søsknene redusert sin tid og betydning.

Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også. Det skjedde aldri at jeg fikk noe på deres bursdager, jeg var jo så stor - og skjønte at det var DE som hadde bursdag, ikke jeg.

Men for meg ble det bare urettferdig.

Og dersom moren også skal rose storesøster hver gang hun roser lillesøster, så får jo ikke lillesøster sin plass i solen noen gang? Alle må tåle å høre at noen andre får ros, forutsatt at rosen er jevnt fordelt utover.

Vi er også tre søsken, så jeg kan en del om det å være i midten (selv om det ikke var meg) - men akkurat dette blir litt på siden av hele den situasjonen føler jeg...

''Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også.''

Dette er bare så utrolig feil!!! Hadde en slik i min vennekrets da jeg var liten også.... husker mamma ga beskjed om at hun ikke ønsket at den som ikke hadde bursdag fikk det samme. Hun ønsket å lære oss å glede oss med andre, og tåle å se at andre fikk noe vi ikke fikk..

[Gjest togli]

Og det har du antagelig helt rett i

Og de gjør gale ting, de er bare bedre til å skjule det enn mange andre barn

Jepp, det har du nok rett i

På den annen side er vi veldig åpne om dette... eldste på fjorten har vært veldig til å spørre meg ved den minste lille usikkerhet om hvorvidt det og det er greit... Jeg har gitt henne beskjed om at det ikke er normalt å spørre meg om alt - og at så lenge hun ikke skader noen, så er hun ikke forplikta til å spørre...

Jeg brukte som eks det med alkohol.. sa at dersom hun ringte meg for å spørre om det var ok å smake alkohol, så kom jeg til å si nei så lenge hun var under 18... "så ikke spør, bare gjør det dersom du kjenner din begrensning"

[Persille1365381127]

''Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også.''

Dette er bare så utrolig feil!!! Hadde en slik i min vennekrets da jeg var liten også.... husker mamma ga beskjed om at hun ikke ønsket at den som ikke hadde bursdag fikk det samme. Hun ønsket å lære oss å glede oss med andre, og tåle å se at andre fikk noe vi ikke fikk..

Ja, sånn er det jo. Og det var jo MIN bursdag, MIN dag - den ene dagen i året JEG skulle ha ALL oppmerksomheten

Billa gikk hjem fra en bursdag i protest her for noen måneder siden, fordi bursdagsbarnet skulle bestemme alt over alle. Helt urimelig selvfølgelig, men etter en lang prat ble vi enige om at det er greit i bursdag - da må vi bare akseptere at bursdagsbarnet vil bestemme hvilke leker de skal leke

[Gjest togli]

Ja, sånn er det jo. Og det var jo MIN bursdag, MIN dag - den ene dagen i året JEG skulle ha ALL oppmerksomheten

Billa gikk hjem fra en bursdag i protest her for noen måneder siden, fordi bursdagsbarnet skulle bestemme alt over alle. Helt urimelig selvfølgelig, men etter en lang prat ble vi enige om at det er greit i bursdag - da må vi bare akseptere at bursdagsbarnet vil bestemme hvilke leker de skal leke

Hehe, virker som Billa er ei tøff jente som ikke lar seg pille på nesa En god egenskap det

[Persille1365381127]

Jepp, det har du nok rett i

På den annen side er vi veldig åpne om dette... eldste på fjorten har vært veldig til å spørre meg ved den minste lille usikkerhet om hvorvidt det og det er greit... Jeg har gitt henne beskjed om at det ikke er normalt å spørre meg om alt - og at så lenge hun ikke skader noen, så er hun ikke forplikta til å spørre...

Jeg brukte som eks det med alkohol.. sa at dersom hun ringte meg for å spørre om det var ok å smake alkohol, så kom jeg til å si nei så lenge hun var under 18... "så ikke spør, bare gjør det dersom du kjenner din begrensning"

Hehe, det skal prøves og feiles litt

Det beste blir når hun legger skylden for en feil på deg fordi hun fikk beskjed om å ikke spørre om alt

[Gjest ynkiii]

Utfordringen med å være pk med denne jenta er jo at da får søsknene redusert sin tid og betydning.

Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også. Det skjedde aldri at jeg fikk noe på deres bursdager, jeg var jo så stor - og skjønte at det var DE som hadde bursdag, ikke jeg.

Men for meg ble det bare urettferdig.

Og dersom moren også skal rose storesøster hver gang hun roser lillesøster, så får jo ikke lillesøster sin plass i solen noen gang? Alle må tåle å høre at noen andre får ros, forutsatt at rosen er jevnt fordelt utover.

Vi er også tre søsken, så jeg kan en del om det å være i midten (selv om det ikke var meg) - men akkurat dette blir litt på siden av hele den situasjonen føler jeg...

''Utfordringen med å være pk med denne jenta er jo at da får søsknene redusert sin tid og betydning.''

Slik jeg oppfatter det så er det slik det er i familien pr i dag og det er vel det man ønsker at skal bedre seg? Jeg tror at det å eksludere henne med å skyve henne bort ikke vil fjerne hennes behov for oppmerksomhet som hun hele tiden forsøker å få.

''Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også. Det skjedde aldri at jeg fikk noe på deres bursdager, jeg var jo så stor - og skjønte at det var DE som hadde bursdag, ikke jeg.''

Dette er overhodet ikke noe jeg ville oppfordret noen til. Å ha barn krever imidlertid mye av oss som foreldre når det gjelder å bruke tid på å forklare, holde en dialog, la barn få føle og fortelle hva de føler og hvorfor. Og forklare hvorfor osvosv.

''Men for meg ble det bare urettferdig.''

Det forstår jeg.

''Og dersom moren også skal rose storesøster hver gang hun roser lillesøster, så får jo ikke lillesøster sin plass i solen noen gang? Alle må tåle å høre at noen andre får ros, forutsatt at rosen er jevnt fordelt utover.''

Her er jeg ikke enig i det hele tatt. Alle trenger en plass i solen og om den plassen under solen må deles med søsken ser jeg overhode ikke noe problem i. Som mamma ville jeg vært svært bevisst på å ikke rose kun et av mine barn når en av de andre var tilstede eller kunne overhøre det.

''Vi er også tre søsken, så jeg kan en del om det å være i midten (selv om det ikke var meg) - men akkurat dette blir litt på siden av hele den situasjonen føler jeg...''

Jeg er også i midten og har opplevd dette selv. Spesielt i forhold til min lillebror som ble frysktelig bortskjemt og ikke behøvde å ta ansvar for noe i mine øyne. Alt han gjorde ble tilgitt og forstått. Det var nemlig i mine foreldres øyne ikke lett å være minstemann Jeg oppførte meg imidlertid ikke slik som barnet til prust, jeg ble overbekyttende ovenfor min lillebror. Han var jo litt stakkarslig på et vis. Alt var så vanskelig for ham. Men sinnafølelser hadde jeg og de gjemte jeg godt.

[Gjest Nickløsheletida]

''Utfordringen med å være pk med denne jenta er jo at da får søsknene redusert sin tid og betydning.''

Slik jeg oppfatter det så er det slik det er i familien pr i dag og det er vel det man ønsker at skal bedre seg? Jeg tror at det å eksludere henne med å skyve henne bort ikke vil fjerne hennes behov for oppmerksomhet som hun hele tiden forsøker å få.

''Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også. Det skjedde aldri at jeg fikk noe på deres bursdager, jeg var jo så stor - og skjønte at det var DE som hadde bursdag, ikke jeg.''

Dette er overhodet ikke noe jeg ville oppfordret noen til. Å ha barn krever imidlertid mye av oss som foreldre når det gjelder å bruke tid på å forklare, holde en dialog, la barn få føle og fortelle hva de føler og hvorfor. Og forklare hvorfor osvosv.

''Men for meg ble det bare urettferdig.''

Det forstår jeg.

''Og dersom moren også skal rose storesøster hver gang hun roser lillesøster, så får jo ikke lillesøster sin plass i solen noen gang? Alle må tåle å høre at noen andre får ros, forutsatt at rosen er jevnt fordelt utover.''

Her er jeg ikke enig i det hele tatt. Alle trenger en plass i solen og om den plassen under solen må deles med søsken ser jeg overhode ikke noe problem i. Som mamma ville jeg vært svært bevisst på å ikke rose kun et av mine barn når en av de andre var tilstede eller kunne overhøre det.

''Vi er også tre søsken, så jeg kan en del om det å være i midten (selv om det ikke var meg) - men akkurat dette blir litt på siden av hele den situasjonen føler jeg...''

Jeg er også i midten og har opplevd dette selv. Spesielt i forhold til min lillebror som ble frysktelig bortskjemt og ikke behøvde å ta ansvar for noe i mine øyne. Alt han gjorde ble tilgitt og forstått. Det var nemlig i mine foreldres øyne ikke lett å være minstemann Jeg oppførte meg imidlertid ikke slik som barnet til prust, jeg ble overbekyttende ovenfor min lillebror. Han var jo litt stakkarslig på et vis. Alt var så vanskelig for ham. Men sinnafølelser hadde jeg og de gjemte jeg godt.

''Som mamma ville jeg vært svært bevisst på å ikke rose kun et av mine barn når en av de andre var tilstede eller kunne overhøre det''

Her synes jeg du er langt ute på viddene.

[Persille1365381127]

''Utfordringen med å være pk med denne jenta er jo at da får søsknene redusert sin tid og betydning.''

Slik jeg oppfatter det så er det slik det er i familien pr i dag og det er vel det man ønsker at skal bedre seg? Jeg tror at det å eksludere henne med å skyve henne bort ikke vil fjerne hennes behov for oppmerksomhet som hun hele tiden forsøker å få.

''Jeg husker noen få ting fra jeg var liten, og en av dem er at småsøstrene mine (jeg har to) alltid fikk gave på MIN bursdag. Ikke av foreldrene mine, men av en familievenn. Hun syntes så synd på de to små som ikke fikk noe, så hun hadde med en liten ting til dem også. Det skjedde aldri at jeg fikk noe på deres bursdager, jeg var jo så stor - og skjønte at det var DE som hadde bursdag, ikke jeg.''

Dette er overhodet ikke noe jeg ville oppfordret noen til. Å ha barn krever imidlertid mye av oss som foreldre når det gjelder å bruke tid på å forklare, holde en dialog, la barn få føle og fortelle hva de føler og hvorfor. Og forklare hvorfor osvosv.

''Men for meg ble det bare urettferdig.''

Det forstår jeg.

''Og dersom moren også skal rose storesøster hver gang hun roser lillesøster, så får jo ikke lillesøster sin plass i solen noen gang? Alle må tåle å høre at noen andre får ros, forutsatt at rosen er jevnt fordelt utover.''

Her er jeg ikke enig i det hele tatt. Alle trenger en plass i solen og om den plassen under solen må deles med søsken ser jeg overhode ikke noe problem i. Som mamma ville jeg vært svært bevisst på å ikke rose kun et av mine barn når en av de andre var tilstede eller kunne overhøre det.

''Vi er også tre søsken, så jeg kan en del om det å være i midten (selv om det ikke var meg) - men akkurat dette blir litt på siden av hele den situasjonen føler jeg...''

Jeg er også i midten og har opplevd dette selv. Spesielt i forhold til min lillebror som ble frysktelig bortskjemt og ikke behøvde å ta ansvar for noe i mine øyne. Alt han gjorde ble tilgitt og forstått. Det var nemlig i mine foreldres øyne ikke lett å være minstemann Jeg oppførte meg imidlertid ikke slik som barnet til prust, jeg ble overbekyttende ovenfor min lillebror. Han var jo litt stakkarslig på et vis. Alt var så vanskelig for ham. Men sinnafølelser hadde jeg og de gjemte jeg godt.

Vår yngste har også sluppet unna med alt. Virkelig. Hun stjal bilen min da hun var 15, og det fikk ingen konsekvens. Det i seg selv er betegnende

Men jeg opplever at Prust er bevisst på hvordan hun behandler ti-åringen sin, det er bare det at hun ikke ALLTID kan være pk, fordi det da blir helt feil for søsknene.

Det må være greit å si til en jente at hun er fin i dag, uten at en annen jente skal bli sur/lei/tverr for dette. Forutsatt at hun også får høre at hun er fin selvfølgelig, om enn ikke samtidig som søsteren.

Mamma er på grensen til sykelig opptatt av å ikke gjøre forskjell på oss, antagelig fordi hun på et vis kompenserer for at alt ble så forskjellig da vi var små, og nå skal ingen reagere på noe. Alt er jo likt.

Men hun skjønner ikke at det blir ennå verre, ettersom vi ikke er like. Jeg er overhode ikke interessert i å bli behandlet likt som søstrene mine, vi oppfører oss jo helt forskjellig, og har helt forskjellig grad av ansvar og forpliktelse for/til mamma og andre ting.

Barn må (uansett plassering i søskenflokken) lære seg at andre også får komplimenter, gaver, oppmerksomhet - og at det ikke alltid er likt til alle.

[Gjest ynkiii]

''Som mamma ville jeg vært svært bevisst på å ikke rose kun et av mine barn når en av de andre var tilstede eller kunne overhøre det''

Her synes jeg du er langt ute på viddene.

Kanskje du kan forklare hvorfor du synes det i stedet for å bare kommentere på en lite voksen måte?