Min bror, en tikkende bombe.

[galino]

Har feiret jul hjemme hos mine foreldre, jeg med mine barn og mann, og mine søsken med sin familie. Min bror, far til to barn under skolealder, og hans kone var også der. Broren min har hatt sine problemer og de siste 10 årene har vi kun hatt sporadisk kontakt (møtes i familiære sammenhenger, passer barna hans osv) .

Skal prøve å gjøre en lang historie kort: Broren min har alltid vært aktiv, hissig og fant ikke helt sin plass i sosiale sammenhenger. Har som voksen fått diagnosen ADHD. I slutten av tenårene var mye eksperimentering med rus, antakelig som en form for selvmedisinering. Falt pga sin dobbeldiagnose mellom to stoler i hjelpeapparatet. Pga sin veltalenhet klarte han gang på gang å snakke behandlere trill rundt.

Da jeg fikk mitt første barn,drev han en ekstrem psykisk terror mot meg. Han var truende til å drepe mine foreldre, og jeg gikk med en konstant angst for at det skulle skje. Derfor tok jeg også telefonen når han ringte meg til alle døgnets tider.

Ikke var han syk nok til å bli tvangsinnlagt og ikke kunne politiet gjøre noe.

Situasjonen har i perioder vært bedre i løpet av de siste 10 årene, men langt fra bra. Han har fått 2 barn, som jeg er ekstremt bekymret for, og har prøvd å skaffe seg utdannelse.

Etter 22.juli har hans tilstand blitt ekstremt forverret. Jeg vet mine foreldre ikke forteller alt, men de tar seg mye av barna hans, så jeg har visst at noe er alvorlig galt.

I kveld fikk jeg for alvor bekreftet hvor ille det egentlig er, og det er ufattelig skremmende. Han er virkelig, virkelig syk. Totalt forvrengt virkelighetsoppfattelse, kan evt utdype om nødvendig. Selv har han avsluttet all behandling hos psykiater, og anser seg selv som frisk. Veldig opptatt av å stemple sin kone som syk, og ser på ingen måte seg selv. Hans kone har ikke ryggrad til å ikke adlyde, hun er totalt i hans hule hånd. Han er en tikkende bombe og jeg tror ikke det er lenge til det smeller. Absurd situasjon, noe må gjøres…..men hva og hvordan? Problemet er jo at han ikke må vite hva vi gjør, for da er det allerede for sent.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tenker at første skritt er en anonym bekymringsmelding til barnevernet.

Det er også mulig å be om fortrolige samtaler med både politi og fastlege.

[Gjest duken]

Her må barnevernet inn!

[galino]

Jeg tenker at første skritt er en anonym bekymringsmelding til barnevernet.

Det er også mulig å be om fortrolige samtaler med både politi og fastlege.

Politiet prøvde vi for mange år siden, men de kunne ikke gjøre noe. Hvem som er fastlegen hans vet jeg ikke, han skifter straks han møter motstand. Jeg har tenkt tanken på barnevernet, men straks det skjer noe må alt være planlagt til minste detalj. Som jeg skrev i mitt første innlegg vil han nok sannsynlig klare å snakke seg ut av situasjonen, og straffen som da venter oss tør jeg ikke tenke på. Han vet jo at noen må ha tipset barnevernet, siden de tar kontakt.

Jeg har også barn, så dette dreier seg ikke bare om hans barn. Da han var veldig syk for flere år siden var han i perioder innlagt (da frivillig, siden han ikke vart sett som trussel for seg selv/ andre). Han snakket seg også da ut av situasjonen og da han kom hjem på permisjon var helvete løs. På ham fungerte innleggelsen som en ladestasjon der han fikk tid å bygge opp alt hatet han skulle ha utløp for når han kom hjem. Min erfaring er at i teorien så er det enkelt, men i praksis ekstremt vanskelig å gjøre noe.

Nå tikker bare bomben, men et feiltrinn gjør at den eksploderer. Vi er redd.

[Gjest grublendeikveld]

Politiet prøvde vi for mange år siden, men de kunne ikke gjøre noe. Hvem som er fastlegen hans vet jeg ikke, han skifter straks han møter motstand. Jeg har tenkt tanken på barnevernet, men straks det skjer noe må alt være planlagt til minste detalj. Som jeg skrev i mitt første innlegg vil han nok sannsynlig klare å snakke seg ut av situasjonen, og straffen som da venter oss tør jeg ikke tenke på. Han vet jo at noen må ha tipset barnevernet, siden de tar kontakt.

Jeg har også barn, så dette dreier seg ikke bare om hans barn. Da han var veldig syk for flere år siden var han i perioder innlagt (da frivillig, siden han ikke vart sett som trussel for seg selv/ andre). Han snakket seg også da ut av situasjonen og da han kom hjem på permisjon var helvete løs. På ham fungerte innleggelsen som en ladestasjon der han fikk tid å bygge opp alt hatet han skulle ha utløp for når han kom hjem. Min erfaring er at i teorien så er det enkelt, men i praksis ekstremt vanskelig å gjøre noe.

Nå tikker bare bomben, men et feiltrinn gjør at den eksploderer. Vi er redd.

Kunne du kanskje snakket med din egen fastlege? og spurt hva du skulle gjøre? eller om han kunne sette i gang noe?