Mer psykisk lidelse enn før?

[Bella Dotte]

Har vi blitt mer pysete? Eller mer åpne?

Skaper helsevesenet og legemiddelindustrien et behov som ellers ikke ville vært der? Eller er det helt nødvendig for å avhjelpe flommen av fortvilte menneskeskjebner?

Har arbeidslivet blitt tøffere? Eller er vi flinkere til å si ifra?

Er vi snillere mot hverandre? Eller er det lettere å såre?

Det er bra at man ikke lenger "trenger" å gifte seg - men samlivsbrudd er like vondt uansett om det er skilsmisse, samboerskap som oppløses, eller partners død. Det er bare ved sistnevnte at man får blomster...

Er fattigdom et stort problem ift psykisk helse? Eller har vi rett og slett for mye penger mellom hendene?

Er bylivet usunt? Eller er det verre å bli isolert på et lite sted?

[tonie]

Det var mange spørsmål på én gang.

I min verden ser det ut som det har blitt mye mer psykisk uhelse de siste 10-15 årene. Der skremmende mange som sliter, både unger og voksne. Det ser ut som folk har blitt dårlige på å takle problemer og motstand. De legger seg ned og gir opp nesten før de har prøvd, jo. Det blir vel sånn når man har et så bra sikkerhetsnett som vi har her i landet.

Nei, jeg snakker ikke om de som får diagnoser og virkelig er psyke, men de som egentlig burde kunne fungert greit både privat og i jobb, men som liksom mangler vilje til å gjøre noe som helst. Det er mange av dem. Jeg lurer noen ganger på hva som hadde skjedd om man tvangsflyttet dem til et virkelig fattig land og lot dem klare seg selv i en måned. Hadde de blitt friske da?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har i dag sett to dvd `er som heter "Mennesket mot naturen" (BBC-Earth) (julegave)

Utgangspunktet er hvordan mennesket tilpasser seg naturen, men man får et innblikk i mange ulike naturbefolkninger, fra mennesker som ikke har nasjonalitet og "bor på havet" (disse blir landsyke og kan feks jakte i opp til 5 min under vann)

(nå gir jeg deg en smakebit:) håper du har spist)

Men altså det som igjen slår en (bang i hodet) er at samholdet disse menneskene har gjør dem harmoniske på en spesiell måte. Dette tror jeg man faktisk har mistet på mange måter i den "moderne menneskekulturen".

Selv jeg som ikke spiser kjøtt ville nok neppe latt være hvis jeg hadde vokst opp i en kultur der man feks jakter på et dyr og bruker ALT dyret gir, fra innvoller, skinn til kjøtt og fettet og blodet. De har en rørende respekt for livet og jeg tar til meg denne respekten selv om jeg lever i et forbrukersamfunn.

Håper du skjønner hvor jeg vil? (hjem til deg neida skrekken egentlig, for jeg koser meg med film, men du kan få låne denne serien av meg hvis du vil?

[Sør]

Hei!

Jeg har i dag sett to dvd `er som heter "Mennesket mot naturen" (BBC-Earth) (julegave)

Utgangspunktet er hvordan mennesket tilpasser seg naturen, men man får et innblikk i mange ulike naturbefolkninger, fra mennesker som ikke har nasjonalitet og "bor på havet" (disse blir landsyke og kan feks jakte i opp til 5 min under vann)

(nå gir jeg deg en smakebit:) håper du har spist)

Men altså det som igjen slår en (bang i hodet) er at samholdet disse menneskene har gjør dem harmoniske på en spesiell måte. Dette tror jeg man faktisk har mistet på mange måter i den "moderne menneskekulturen".

Selv jeg som ikke spiser kjøtt ville nok neppe latt være hvis jeg hadde vokst opp i en kultur der man feks jakter på et dyr og bruker ALT dyret gir, fra innvoller, skinn til kjøtt og fettet og blodet. De har en rørende respekt for livet og jeg tar til meg denne respekten selv om jeg lever i et forbrukersamfunn.

Håper du skjønner hvor jeg vil? (hjem til deg neida skrekken egentlig, for jeg koser meg med film, men du kan få låne denne serien av meg hvis du vil?

Hei Madelenemie,

Det du må huske når du ser de programmene er at det kun er de overlevende du ser. Det er ikke alle. Det er verken de som ble alvorlig syke (og ofte heller ikke de som ble alvorlig psyke) fordi de er gjerne døde. Enten fordi de døde av mangel på medisiner, eller fordi de sultet ihjel, fordi de verken kan fange mat eller ta vare på seg selv.

Så det man ser er "de heldige", fordi de "uheldige" er ikke der lengre.

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Det du må huske når du ser de programmene er at det kun er de overlevende du ser. Det er ikke alle. Det er verken de som ble alvorlig syke (og ofte heller ikke de som ble alvorlig psyke) fordi de er gjerne døde. Enten fordi de døde av mangel på medisiner, eller fordi de sultet ihjel, fordi de verken kan fange mat eller ta vare på seg selv.

Så det man ser er "de heldige", fordi de "uheldige" er ikke der lengre.

Med vennlig hilsen

Hei!

Sikkert noe i det,

Men mange naturbefolkningskulturer tar nettopp også vare på de svake, men noen ganger burde vi kanskje bli litt flinkere vi også på å gi slipp på livet, døden er ikke så forferdelig.

Det kan diskuteres også om feks mennesker/barn med multiorgansvikt som gjennomgår mange smertefulle operasjoner i sine ofte korte liv, ja hva som egentlig er best.

Jeg vil ikke diskutere det, men jeg mener at for en hver pris nærmest holde mennesker med store smerter i live, er også en diskusjon.

Psykisk syke ville vel ofte nytt godt av felleskapet, det harde kroppsarbeide osv.. (jeg med asperger syndrom vel det hadde vært en utfordring

Jeg mener vel mer at vi har MYE å lære, og vi burde ikke være så arrogante at vi ikke klarer å ta de bra elementene ved deres naturkunnskap til oss. deres respekt for livet som ikke hadde skapt den globale krisen vi vil møte.

kanskje om 50 år er havet tomt for dyr. Marine dyr utgjør i dag 50 % av menneskenes proteinkilde. Da får vi bare håpe på nanoteknologi eller andre planeter.

[Sør]

Hei!

Sikkert noe i det,

Men mange naturbefolkningskulturer tar nettopp også vare på de svake, men noen ganger burde vi kanskje bli litt flinkere vi også på å gi slipp på livet, døden er ikke så forferdelig.

Det kan diskuteres også om feks mennesker/barn med multiorgansvikt som gjennomgår mange smertefulle operasjoner i sine ofte korte liv, ja hva som egentlig er best.

Jeg vil ikke diskutere det, men jeg mener at for en hver pris nærmest holde mennesker med store smerter i live, er også en diskusjon.

Psykisk syke ville vel ofte nytt godt av felleskapet, det harde kroppsarbeide osv.. (jeg med asperger syndrom vel det hadde vært en utfordring

Jeg mener vel mer at vi har MYE å lære, og vi burde ikke være så arrogante at vi ikke klarer å ta de bra elementene ved deres naturkunnskap til oss. deres respekt for livet som ikke hadde skapt den globale krisen vi vil møte.

kanskje om 50 år er havet tomt for dyr. Marine dyr utgjør i dag 50 % av menneskenes proteinkilde. Da får vi bare håpe på nanoteknologi eller andre planeter.

Hei,

Jeg er selvsagt enig i at vi har mye å lære, men ikke nødvendigvis kopiere.

En annen sak er at den type liv det er snakk om vanligvis faktisk ofte ikke ville vært bærekraftig for 7 milliarder mennesker. Det er, energimessig, langt mer effektivt å bo i storbyer, for eksempel, enn veldig mange andre livsstiler.

Har du sjekket denne, for eksempel:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/06/29/504881.html

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Hei,

Jeg er selvsagt enig i at vi har mye å lære, men ikke nødvendigvis kopiere.

En annen sak er at den type liv det er snakk om vanligvis faktisk ofte ikke ville vært bærekraftig for 7 milliarder mennesker. Det er, energimessig, langt mer effektivt å bo i storbyer, for eksempel, enn veldig mange andre livsstiler.

Har du sjekket denne, for eksempel:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/06/29/504881.html

Med vennlig hilsen

Hei!

Der tar du faktisk feil som mange andre mennesker.

En liten pekepinn på det blir det når hele jordens ca 7 milliarder mennesker kunne hatt en skikkelig dansefest på Juneau Iskappe i Alaska , et gruppebilde av alle, hvor man står tettere vil Los Angeles være stort nok til.

Vi er ikke for mange mennesker på jordkloden, det er mer enn nok ressurser til 7 milliarder, samt flere, det er andre grunner til feks matmangel eller andre problemer for jordkloden vår.

[Madelenemie]

Hei,

Jeg er selvsagt enig i at vi har mye å lære, men ikke nødvendigvis kopiere.

En annen sak er at den type liv det er snakk om vanligvis faktisk ofte ikke ville vært bærekraftig for 7 milliarder mennesker. Det er, energimessig, langt mer effektivt å bo i storbyer, for eksempel, enn veldig mange andre livsstiler.

Har du sjekket denne, for eksempel:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/06/29/504881.html

Med vennlig hilsen

Hei!

Bare mengden mat vi i lille Norge kaster rett i søpla hvart år, kunne holdt til 5 millioner mennesker.

http://www.forskning.no/artikler/2011/september/297513

Du burde lest noe av Arne Næss

http://no.wikipedia.org/wiki/Dyp%C3%B8kologi

han forklarer det bedre enn noen.

[Sør]

Hei!

Der tar du faktisk feil som mange andre mennesker.

En liten pekepinn på det blir det når hele jordens ca 7 milliarder mennesker kunne hatt en skikkelig dansefest på Juneau Iskappe i Alaska , et gruppebilde av alle, hvor man står tettere vil Los Angeles være stort nok til.

Vi er ikke for mange mennesker på jordkloden, det er mer enn nok ressurser til 7 milliarder, samt flere, det er andre grunner til feks matmangel eller andre problemer for jordkloden vår.

Hei,

Problemet er ikke "hvor skal man gjøre av dem", eller engang mat - det er ressursene i tillegg.

Men poenget mitt var noe helt annet: at å leve som "naturfolk" (f. eks. som indianere, samer, osv.) krever MASSE plass. Det produseres nok mat til alle på jorden (siden 1976), men det er fordi vi har agro-industri og fordi folk bor tett sammen i byer.

Det hadde ikke gått hvis alle skulle være jegere, for eksempel.

Med vennlig hilsen

[Gjest hva kommer det av tro?]

Det var mange spørsmål på én gang.

I min verden ser det ut som det har blitt mye mer psykisk uhelse de siste 10-15 årene. Der skremmende mange som sliter, både unger og voksne. Det ser ut som folk har blitt dårlige på å takle problemer og motstand. De legger seg ned og gir opp nesten før de har prøvd, jo. Det blir vel sånn når man har et så bra sikkerhetsnett som vi har her i landet.

Nei, jeg snakker ikke om de som får diagnoser og virkelig er psyke, men de som egentlig burde kunne fungert greit både privat og i jobb, men som liksom mangler vilje til å gjøre noe som helst. Det er mange av dem. Jeg lurer noen ganger på hva som hadde skjedd om man tvangsflyttet dem til et virkelig fattig land og lot dem klare seg selv i en måned. Hadde de blitt friske da?

''De legger seg ned og gir opp nesten før de har prøvd, jo. Det blir vel sånn når man har et så bra sikkerhetsnett som vi har her i landet.

Nei, jeg snakker ikke om de som får diagnoser og virkelig er psyke, men de som egentlig burde kunne fungert greit både privat og i jobb, men som liksom mangler vilje til å gjøre noe som helst. Det er mange av dem. Jeg lurer noen ganger på hva som hadde skjedd om man tvangsflyttet dem til et virkelig fattig land og lot dem klare seg selv i en måned. Hadde de blitt friske da?''

Lurer litt på hvem du snakker om her - ikke de som har fått diagnoser sier du? Man må vel nesten ha fått en diagnose før man får noe trygd å leve av?

Jeg har ellers også tenkt den tanken mange ganger - hva hadde de klart hvis de virkelig MÅTTE. Men da tenker jeg på mange som HAR en diagnose. Og helst psykisk. Man kan jo ikke gjøre så veldig mye når kroppen fysisk svikter.

Jeg lurer jo virkelig på hvorfor det er slik at det er så mange som trenger medisin mot psykiske sykdommer. Hva er det som gjør dette? Kroppen skal jo egentlig klare å ordne opp selv? Forurensing? Tilsetningsstoffer? Vaksiner? ?? Noe må det da være.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har vi blitt mer pysete? Eller mer åpne?

S: Begge deler. Det er helt klart at vi har fått en mengde mennesker som tåler utrolig lite før de må be om hjelp. Jeg formoder dessverre at det vil bli langt værre. Vi bør sette inn noen tiltak for å øke mestring og herde barna mot livets utfordringer.

Skaper helsevesenet og legemiddelindustrien et behov som ellers ikke ville vært der? Eller er det helt nødvendig for å avhjelpe flommen av fortvilte menneskeskjebner?

S: I noen grad, men dette er ikke en viktig faktor.

Har arbeidslivet blitt tøffere? Eller er vi flinkere til å si ifra?

S: Arbeidslivet har blitt langt letter, men det er færre arbeidsplasser for de med nedsatt arbeidskapasitet.

Er vi snillere mot hverandre? Eller er det lettere å såre?

S: Det vet jeg ikke. Kanskje var en snillere før av rent egoistiske grunner fordi en var mer avhengig av hverandre.

Det er bra at man ikke lenger "trenger" å gifte seg - men samlivsbrudd er like vondt uansett om det er skilsmisse, samboerskap som oppløses, eller partners død. Det er bare ved sistnevnte at man får blomster...

Er fattigdom et stort problem ift psykisk helse? Eller har vi rett og slett for mye penger mellom hendene?

S: For de fattige er det er klart tilleggsproblem som forsterker det psykiske. Andre har kommet for lett til ting og blir syke av selv liten motgang.

Er bylivet usunt? Eller er det verre å bli isolert på et lite sted?

S: Jeg tror det er individuelt. Utfordringen blir når den enkelte bor på feil plass.

[Gjest profile]

Kan det være at medisiner som demper symptomer gjør at folk med psykiske problemer får fler avkom enn før medisinene dukket opp, og at lidelsene går i arv og på den måten utbrer seg?

[Bella Dotte]

Har vi blitt mer pysete? Eller mer åpne?

S: Begge deler. Det er helt klart at vi har fått en mengde mennesker som tåler utrolig lite før de må be om hjelp. Jeg formoder dessverre at det vil bli langt værre. Vi bør sette inn noen tiltak for å øke mestring og herde barna mot livets utfordringer.

Skaper helsevesenet og legemiddelindustrien et behov som ellers ikke ville vært der? Eller er det helt nødvendig for å avhjelpe flommen av fortvilte menneskeskjebner?

S: I noen grad, men dette er ikke en viktig faktor.

Har arbeidslivet blitt tøffere? Eller er vi flinkere til å si ifra?

S: Arbeidslivet har blitt langt letter, men det er færre arbeidsplasser for de med nedsatt arbeidskapasitet.

Er vi snillere mot hverandre? Eller er det lettere å såre?

S: Det vet jeg ikke. Kanskje var en snillere før av rent egoistiske grunner fordi en var mer avhengig av hverandre.

Det er bra at man ikke lenger "trenger" å gifte seg - men samlivsbrudd er like vondt uansett om det er skilsmisse, samboerskap som oppløses, eller partners død. Det er bare ved sistnevnte at man får blomster...

Er fattigdom et stort problem ift psykisk helse? Eller har vi rett og slett for mye penger mellom hendene?

S: For de fattige er det er klart tilleggsproblem som forsterker det psykiske. Andre har kommet for lett til ting og blir syke av selv liten motgang.

Er bylivet usunt? Eller er det verre å bli isolert på et lite sted?

S: Jeg tror det er individuelt. Utfordringen blir når den enkelte bor på feil plass.

Takk for gode refleksjoner. Jeg tror vi kan sammenfatte (å, jeg elsker å sammenfatte) det med at samfunnet vårt har blitt mer komplisert. Vi har flere muligheter, men det skaper også flere utfordringer, medisinsk, moralsk og teknologisk.

Det er ikke noe rart at folk blir pysete, egentlig, med så mange sikkerhetsforskrifter rundt om; fra sykkelhjelm i sandkassa til adarsel om å ikke tørke katten i mikrobølgeovnen. Denne holdningen smitter over på folk! Vi ser det på noe så banalt som hel/halvfabrikata, det selger som varmt hvetebrød(!), ikke bare fordi det skal gå fort og være enkelt, men folk har mistet troen på seg selv - husker du reklamen for Toro kakemix med slagordet "æ kainn bak'"?

Jeg tenker at arbeidslivet har blitt lettere rent fysisk, det er ikke mye tungt kroppsarbeid igjen. Det er en fordel for de fleste - på kort sikt - men det treffer oss på veien tilbake, vi får dårligere helse av for lite bevegelse og for mye mat. Det følger også flere goder med lønnsarbeidet enn før. Arbeidstid, ferier, hehe: gratis trening... Men det stilles flere krav til arbeidstakerne, til utdannelse og til å fungere sosialt og å omstille seg. Disse to aspektene fører til at en stor andel av hvert årskull faller utenfor. De som da blir igjen på jobb, må jobbe hardere for å "forsørge" dem som ikke kommer gjennom nåløyet, og mange sliter seg ut.

Det er et godt poeng at vi ikke "trenger" hverandre like mye som før og derfor ikke "trenger" å vise like mye omsorg. Særlig når det offentlige har tatt over mange av de oppgavene som tradisjonelt ble gjort i hjemmet. Kankje det er en sammenheng med "sytingen" overfor det offentlige? Man får jo ikke hjelp om man ikke ber om den (og knapt nok da) - tidligere var dette "usynlig" innenfor hjemmets fire vegger.

Jeg tror at fattigdom kan skape psykiske lidelser - eller symptomer på dette - som kan forsvinne igjen om tilstrekkelige økonomiske midler blir fordelt til den enkelte. Husker ikke hvor jeg så det, men en svensk(?) forsker(?) hadde kommet fram til at hver eneste person som ikke fullfører vidregående skole (og derfor ikke får jobb) koster samfunnet 600.000 kroner pr år. Uten å bli narkoman eller noe som helst, bare ved å ikke jobbe, og normale stønader til livsopphold. 600.000 er en bra inntekt.

Det er godt å høre at livet på landet ikke er det eneste saliggjørende. Ihvertfall er det ikke så bærekraftig som vi kanskje liker å tenke.

[swingstang]

Har vi blitt mer pysete? Eller mer åpne?

S: Begge deler. Det er helt klart at vi har fått en mengde mennesker som tåler utrolig lite før de må be om hjelp. Jeg formoder dessverre at det vil bli langt værre. Vi bør sette inn noen tiltak for å øke mestring og herde barna mot livets utfordringer.

Skaper helsevesenet og legemiddelindustrien et behov som ellers ikke ville vært der? Eller er det helt nødvendig for å avhjelpe flommen av fortvilte menneskeskjebner?

S: I noen grad, men dette er ikke en viktig faktor.

Har arbeidslivet blitt tøffere? Eller er vi flinkere til å si ifra?

S: Arbeidslivet har blitt langt letter, men det er færre arbeidsplasser for de med nedsatt arbeidskapasitet.

Er vi snillere mot hverandre? Eller er det lettere å såre?

S: Det vet jeg ikke. Kanskje var en snillere før av rent egoistiske grunner fordi en var mer avhengig av hverandre.

Det er bra at man ikke lenger "trenger" å gifte seg - men samlivsbrudd er like vondt uansett om det er skilsmisse, samboerskap som oppløses, eller partners død. Det er bare ved sistnevnte at man får blomster...

Er fattigdom et stort problem ift psykisk helse? Eller har vi rett og slett for mye penger mellom hendene?

S: For de fattige er det er klart tilleggsproblem som forsterker det psykiske. Andre har kommet for lett til ting og blir syke av selv liten motgang.

Er bylivet usunt? Eller er det verre å bli isolert på et lite sted?

S: Jeg tror det er individuelt. Utfordringen blir når den enkelte bor på feil plass.

Har du tenkt på den vanvittige informasjonsmengden vi bombarderes med i dagens samfunn. Hvis du mangler filter så kan man bli sprø av mindre

[Madelenemie]

Hei,

Problemet er ikke "hvor skal man gjøre av dem", eller engang mat - det er ressursene i tillegg.

Men poenget mitt var noe helt annet: at å leve som "naturfolk" (f. eks. som indianere, samer, osv.) krever MASSE plass. Det produseres nok mat til alle på jorden (siden 1976), men det er fordi vi har agro-industri og fordi folk bor tett sammen i byer.

Det hadde ikke gått hvis alle skulle være jegere, for eksempel.

Med vennlig hilsen

Hei!

Men hadde vi alle vært jegere hadde vel verden vært en annen!

Tror du det er det jeg mener?

Jeg syns du kverrullerer.

[Gjest oslobasse]

Hei!

Men hadde vi alle vært jegere hadde vel verden vært en annen!

Tror du det er det jeg mener?

Jeg syns du kverrullerer.

''Jeg syns du kverrullerer.''

*LOL*

[Madelenemie]

''Jeg syns du kverrullerer.''

*LOL*

Hei!

LOL

[Gjest Purple sky]

Takk for gode refleksjoner. Jeg tror vi kan sammenfatte (å, jeg elsker å sammenfatte) det med at samfunnet vårt har blitt mer komplisert. Vi har flere muligheter, men det skaper også flere utfordringer, medisinsk, moralsk og teknologisk.

Det er ikke noe rart at folk blir pysete, egentlig, med så mange sikkerhetsforskrifter rundt om; fra sykkelhjelm i sandkassa til adarsel om å ikke tørke katten i mikrobølgeovnen. Denne holdningen smitter over på folk! Vi ser det på noe så banalt som hel/halvfabrikata, det selger som varmt hvetebrød(!), ikke bare fordi det skal gå fort og være enkelt, men folk har mistet troen på seg selv - husker du reklamen for Toro kakemix med slagordet "æ kainn bak'"?

Jeg tenker at arbeidslivet har blitt lettere rent fysisk, det er ikke mye tungt kroppsarbeid igjen. Det er en fordel for de fleste - på kort sikt - men det treffer oss på veien tilbake, vi får dårligere helse av for lite bevegelse og for mye mat. Det følger også flere goder med lønnsarbeidet enn før. Arbeidstid, ferier, hehe: gratis trening... Men det stilles flere krav til arbeidstakerne, til utdannelse og til å fungere sosialt og å omstille seg. Disse to aspektene fører til at en stor andel av hvert årskull faller utenfor. De som da blir igjen på jobb, må jobbe hardere for å "forsørge" dem som ikke kommer gjennom nåløyet, og mange sliter seg ut.

Det er et godt poeng at vi ikke "trenger" hverandre like mye som før og derfor ikke "trenger" å vise like mye omsorg. Særlig når det offentlige har tatt over mange av de oppgavene som tradisjonelt ble gjort i hjemmet. Kankje det er en sammenheng med "sytingen" overfor det offentlige? Man får jo ikke hjelp om man ikke ber om den (og knapt nok da) - tidligere var dette "usynlig" innenfor hjemmets fire vegger.

Jeg tror at fattigdom kan skape psykiske lidelser - eller symptomer på dette - som kan forsvinne igjen om tilstrekkelige økonomiske midler blir fordelt til den enkelte. Husker ikke hvor jeg så det, men en svensk(?) forsker(?) hadde kommet fram til at hver eneste person som ikke fullfører vidregående skole (og derfor ikke får jobb) koster samfunnet 600.000 kroner pr år. Uten å bli narkoman eller noe som helst, bare ved å ikke jobbe, og normale stønader til livsopphold. 600.000 er en bra inntekt.

Det er godt å høre at livet på landet ikke er det eneste saliggjørende. Ihvertfall er det ikke så bærekraftig som vi kanskje liker å tenke.

Må bare si at dette var en meget klok og knakende god sammenfatning!