Trenger ett råd, jeg trenger å snakke med noen...

[Reddharen-75]

Hei! Jeg er en kvinne på 36 år som virkelig trenger noen å snakke med, men synes det er så ufattelig vanskelig og åpne meg! Jeg går for tiden til traumebehandling ved Psykiatrisk poliklinikk der jeg bor. Jeg ble henvist dit pga noe helt annet, for å forebygge en evt fødselsdepresjon, da jeg fikk en liten gutt med downs syndrom i april i år. Ved en tilfeldighet kom vi inn på min barndom, ungdomstid og tidlig voksenliv. Saken er at jeg har blitt seksuelt misbrukt av pappaen til en venninne av meg og min onkel siden jeg var 4 år og i mange, mange år. Dette resulterte i spiseforstyrrelser fra jeg var 4 år (det pågår fremdeles i perioder ennå), selvskading fra jeg var 16-19 (min første kjæreste var brutalt voldelig, jeg ble slått, sparket, banket, bundet, tisset på, truet på livet, og han misbrukte meg grovt seksuelt, både vaginalt, analt og oralt). Jeg kom meg til slutt ut av dette forholdet etter 2,5 år med litt hjelp, men jeg har igjen og igjen havnet i dårlige selskap/forhold, selv om det ikke kan sammenlignes med det aller første forholdet mitt. Jeg synes jeg har klart meg bra i etterkant, jeg er i dag gift med en flott mann, har to barn, ei jente på 5 år og en liten gutt med downs syndrom på 8 mnd, vi har det bra på alle måter. Jeg flyttet til en annen by, her føler jeg meg trygg! Saken er at jeg de siste 3-4 månedene, siden min behandler (psykiatrisk sykepleier) på Psykiatrisk senter, kom inn på dette, sliter med drømmer/mareritt, flash-backs, tanker og minner! Jeg sover svært dårlig, jeg spiser nesten ikke, føler jeg er deprimert. Har ett tankekjør uten like, det pågår dag som natt. Greier ikke konsentrere meg, jeg "faller ut" i samtaler, jeg "kobler ut" og jeg kan ikke huske hva jeg har gjort i tiden jeg har "koblet ut". Frustrerende! Permisjonstiden min ble ikke som jeg hadde tenkt, jeg greier ikke nyte noe som helst. Jeg straffer meg selv ved å ikke spise, jeg føler at jeg ikke fortjener å ha det godt. Min behandler anbefalte først Remeron for at jeg skulle få orden på søvnen, men jeg ble så utslått av den, det går ikke når jeg til daglig har ansvar for en liten baby, det krever at jeg er tilstede 100%. Det er bare at jeg er ikke tilstede lenger, jeg greier såvidt å gjennomføre dagen med dagens rutiner som bleieskift, stell og mat og trilleturer med babyen. Jeg har isolert meg fullstendig, går bare ut når jeg må og der jeg ikke treffer på folk. Jeg ble anbefalt å bruke Quetiapin (Seroquel) 25 mg for å få sove og ikke fordi jeg er psykotisk eller er schizofren. Jeg har kun tatt dette èn natt, jeg sov som en stein, men følte meg fryktelig sliten dagen etter. Greide nesten ikke gjennomføre dagen med lillegutt. Har ikke tatt dette noe mer. Jeg burde kanskje forsøke noe antidepressiva, jeg har dødstanker, men ikke slik at jeg handler eller planlegger å ta livet mitt. Det greier jeg ikke, jeg vil ikke svikte familien min, jeg ønsker å være tilstede for barna mine, for mannen min. Mannen min sier han er svært bekymret for meg, han ser jo at jeg ikke har det bra, jeg har fortalt ham at jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk siden jeg var 4 og jeg har fortalt at jeg var i ett svært voldelig forhold som 16 åring. Mer vet han ikke, tør ikke fortelle mer. Jeg driver familien min vekk, jeg skyver dem vekk fordi jeg har isolert meg og ønsker bare å være alene. Jeg begynte å fortelle min behandler om de glimtene jeg husker, jeg har fortrengt og glemt mye, jeg ønsker ikke å huske mer, men minner presser seg opp i hodet selv om jeg ikke vil. Jeg forsøker å gjøre alt for å unngå disse tankene, men det går jo ikke. Det er så intenst og jeg føler meg fysisk dårlig, jeg kaster til og med opp av noen av minnene. Jeg blir overmannet av frykten, av angsten enda jeg vet at jeg er trygg nå, at jeg ikke lever under slike omstendigheter lenger. Det er 4 uker igjen av min mammapermisjon og deretter skal jeg tilbake på jobb (jobber 100% stilling), jeg føler meg presset til å bli bedre innen den tid. De siste ukene har jeg imidlertid begynt å trene, jeg har aldri trent før i hele mitt liv, men nå løper/jogger jeg. Jeg er nå oppe i 4 løpeturer pr uke, hvor jeg løper 7,2 km hver gang. Jeg føler meg sprekere, i bedre form, og jeg tvinger meg ut på dagen, særlig når solen står på slik at jeg kan få litt lys, jeg vet at disse tingene skal være bra. Jeg forstår at det ikke finnes noen "quick fix" for dette. Jeg sliter bare veldig for tiden, alt er blitt så vanskelig, jeg greier omtrent ikke fungere i hverdagen og jeg sliter med å åpne meg til min behandler. Jeg greier å si litt og så begynner jeg å gråte, men det er bare så flaut og jeg skammer meg så voldsomt. Det er så vanskelig å fortelle om slike personlige ting, jeg "skåner" min behandler for de verste minnene, orker ikke gå i detaljer, jeg husker jo ikke alt, det er jo bare bruddstykker, men bruddstykkene er for jævlige og jeg greier bare ikke å snakke om det. Det er ekkelt, det er flaut, jeg skammer meg... Jeg har aldri vært innlagt eller gått i behandling tidligere, jeg forsøkte en gang hos BUP da jeg var 16, jeg hadde 1 time, greide ikke snakke om det. Jeg ble henvist til et DPS da jeg var 22, jeg greide ikke snakke om det da heller, jeg ga opp etter 1 time. Ble henvist igjen for 2 år siden pga en sorgreaksjon, da kom jeg i kontakt med min behandler som jeg har i dag. Snakket ikke om dette da heller. Ble så henvist på nytt da jeg overraskende fikk ett barn med downs syndrom i april i år, dette for å evt forebygge fødselsdepresjon. Jeg har tidligere fått utskrevet Cipramil og Cipralex av fastlegen med god effekt mot depresjon. Så kommer vi da til sakens kjerne. Jeg har veldig vanskelig for å be om hjelp, jeg ber faktisk aldri om hjelp! Jeg greier ikke å fortelle at jeg har det så ille nå til min behandler, eller til fastlegen min (han vet jo ingenting), og jeg greier ikke å ta kontakt med legevakten, jeg har en svært høy terskel for å be om hjelp med andre ord, jeg gjør jo ikke det, ber om hjelp altså, men jeg burde kanskje ha gjort det, for jeg føler meg så elendig både natt og dag, hverdagen er blitt så komplisert og vanskelig. Så lurer på om du har noen gode råd til meg? Finnes det noe hjelp til selvhjelp som jeg kan gjøre selv? Hva slags behandling og behandlingsform er vanlig for de som har opplevd slike traumer? Forstår at det kan være vanskelig å anbefale noe når man ikke har møtt pasienten, men jeg håper allikevel du kan gi meg noen gode råd. Jeg har ingen andre enn min behandler jeg kan snakke med om dette (det er jo så vanskelig å åpne seg og fortelle om seg selv), jeg orker ikke fortelle så mye til min mann (tør ikke og vil ikke!) og det er uaktuelt å snakke med øvrig familie, som forøvrig bor i en annen by. Jeg har ikke sosialt nettverk rundt meg, det er min egen feil at jeg ikke har fått meg noen "venninne" i denne byen jeg har flyttet til, det nærmeste jeg kommer sosialt nettverk er kollegaene mine på jobben, men det er uaktuelt å fortelle noen om hvordan jeg har det. Jeg er dessuten i svangerskapspermisjon, barselgruppa er utelukket da jeg trakk meg ut av denne pga lillegutt som har downs, det føltes bare mer vanskelig å være "utenfor". Trenger noen gode råd, for jeg ønsker å komme meg ut av denne dype, intense, mørke bølgedalen... Beklager, dette ble veldig langt... men det var godt å få lettet litt på trykket! Mvh Reddharen-75

[cathlin]

Hei! Bra at du søker råd når du har det slik. Du har en vond historie.

Jeg tenker at det beste vil være hvis du tar utskrift av det du har skrevet her og gir det til den psykiatriske sykepleieren neste gang du har time, hvis det ikke er så lenge til(?)

Ang. seroquel 25 mg, så går det seg ofte til det at man blir så trøtt dagen etter. I starten har man også ofte et søvnunderskudd når man tar den for å sove.

[Gjest Hulderen]

Må du fortsette å grave i fortiden, når dette gjør så vondt for deg og ødelegger så mye? Jeg tenker at det må være bedre å la det forbli fortrengt og heller leve i nået og tenke fremover.

Du kan ikke gjøre noe med fortiden. Du har klart deg godt til tross for det du har vært gjennom. Hold fast på det. Nå har du en mann og to barn som trenger deg. Den minste trenger ekstra mye omsorg, varme og opplæring.

Det ser ut som du har klart å unngå fødselsdepresjon, heldigvis. Så svslutt terapien og lev i nuet.

[Gjest Glemmer_aldri]

Dette høres vanskelig ut, får lyst til å hoppe gjennom skjermen og gi deg en klem!

Jeg mener å ha hørt at om en er syk under en svangerskapspermisjon så skal permisjonen forlenges like lenge som du er sykemeldt. Søk på nettet, spør behandleren din! Det er jo kjempeviktig at du nå får tid til å gjøre deg selv friskere!

Noe er satt i gang i deg som er vanskelig å takle, men trolig blir det bedre på lang sikt. Det er ikke bare å ignorere (ref Hulderen) når minner popper opp av seg selv!

Jeg har det litt likt deg, men ingen her har peiling på traumebehanding, jeg er søkt inn på Modum, men ventelista er LANG.

[frosken]

Jeg har tenkt litt på innlegget ditt etter at jeg leste det første gangen. Du beskriver svært vonde opplevelser og jeg får også inntrykk av at du strever veldig akkurat nå.

Jeg synes du umiddelbart skal kontakte din fastlege. Det beste ville ha vært om du kunne ha vist ham det du har skrevet her på dol, men hvis du ikke orker det så synes jeg at du i det minste skal be om at han vurderer om det ikke bil være lurt å begynne på antidepressiva igjen.

Det er svært, svært viktig at du får adekvat behandling fremover, både for din del og for din familie. Minstebarnet ditt trenger en mor som klarer å være tilstede i øyeblikket, og du må derfor få god nok hjelp til å kunne klare dette.

Jeg blir usikker på om din behandler i psykiatrien er kompetent nok, håper at det også er en psykiater inne i bildet som evt. kan være med å vurdere hva som vil være god behandling. Siden du synes det er så vanskelig å snakke åpent med dem, så skulle jeg ønske at du skrev et brev med tilsvarende innhold som i dette innlegget.

Dersom din mann er hjemme nå i romjulen, så har du kanskje mulighet til å få en del avlastning mht barna. I såfall ville jeg forsøkt å ta seroquel for å få sove og så forklare ham at du kanskje kommer til å være noe trett om morgenen.

Jeg håper du klarer å ta bedre vare på deg selv fremover og be om den hjelpen du trenger - og fortjener :-)

[Reddharen-75]

Jeg har tenkt litt på innlegget ditt etter at jeg leste det første gangen. Du beskriver svært vonde opplevelser og jeg får også inntrykk av at du strever veldig akkurat nå.

Jeg synes du umiddelbart skal kontakte din fastlege. Det beste ville ha vært om du kunne ha vist ham det du har skrevet her på dol, men hvis du ikke orker det så synes jeg at du i det minste skal be om at han vurderer om det ikke bil være lurt å begynne på antidepressiva igjen.

Det er svært, svært viktig at du får adekvat behandling fremover, både for din del og for din familie. Minstebarnet ditt trenger en mor som klarer å være tilstede i øyeblikket, og du må derfor få god nok hjelp til å kunne klare dette.

Jeg blir usikker på om din behandler i psykiatrien er kompetent nok, håper at det også er en psykiater inne i bildet som evt. kan være med å vurdere hva som vil være god behandling. Siden du synes det er så vanskelig å snakke åpent med dem, så skulle jeg ønske at du skrev et brev med tilsvarende innhold som i dette innlegget.

Dersom din mann er hjemme nå i romjulen, så har du kanskje mulighet til å få en del avlastning mht barna. I såfall ville jeg forsøkt å ta seroquel for å få sove og så forklare ham at du kanskje kommer til å være noe trett om morgenen.

Jeg håper du klarer å ta bedre vare på deg selv fremover og be om den hjelpen du trenger - og fortjener :-)

Tusen takk for svarene jeg har fått, setter stor pris på det, plutselig følte jeg meg ikke så alene... Takk

[Gjest togli]

Du har fått gode svar, og jeg har neppe mer å bidra med - men føler for å fortelle at dette gjorde meg vondt å lese

For meg som utenforstående føles det merkelig at DU føler skam for ting som slett ikke er din skyld i det hele tatt! (ja, jeg vet at psyken kan være merkelig og gi oss skamfølelse over slikt - og det uten grunn!).

Ønsker å gi deg en god og varm klem, og håper du greier å legge dette bak deg på en eller annen måte. Er veldig glad for at du har en flott mann å støtte deg til, og jeg er sikker på du har utrolig mye å være stolt over, f.eks. at du fortsatt står oppreist og ønsker å gjøre det beste for familien din:)

*klem*

[Sør]

Hei,

Selv om jeg forstår at du føler det slik, så synes jeg du skal endre nick til tøffingen-75! :-) Det du har gjennomgått, og at du fungerer så godt som du gjør er faktisk noe du skal være stolt av. Mange ville ikke klart det, og på engelsk så kaller man folk som deg for en "Survivor". Jeg vet at det ikke føles slik, men du har grunn til å være stolt, og om du ikke ser det selv, så skal du i hvert fall vite at alle de som vet om det, synes du er knalltøff.

Det du forteller om er faktisk normale reaksjoner på unormale hendelser. Det er ikke du som er "unormal" - det er det som skjedde med deg som er "unormalt".

Jeg tenker at siden du har en behandler, så er denne personen kanskje den rette til å gjøre jobben med å henvise videre til ytterligere hjelp?

Du kan også se på sidene til Støttesenter Mot Incest

http://www.sentermotincest.no/

Der finner du masse hjelp til deg (du kan kontakte dem også, hvis du vil), og du finner også hjelp til mannen din. Han har sikkert en del spørsmål om hvordan han kan hjelpe/hva han skal gjøre, og SMI har pårørendegrupper og slikt.

Jeg sier en gang til: husk at du er en "survivor". Du har overlevd det mange ikke ville ha overlevd. Du har intet å føle skam for (ingen tenker at du bør føle det), selv om veldig mange utsatte føler det.

Og du - det blir bedre. Det går an å få det bedre. Helt sikkert! :-)

Med vennlig hilsen

[Gjest togli]

Hei,

Selv om jeg forstår at du føler det slik, så synes jeg du skal endre nick til tøffingen-75! :-) Det du har gjennomgått, og at du fungerer så godt som du gjør er faktisk noe du skal være stolt av. Mange ville ikke klart det, og på engelsk så kaller man folk som deg for en "Survivor". Jeg vet at det ikke føles slik, men du har grunn til å være stolt, og om du ikke ser det selv, så skal du i hvert fall vite at alle de som vet om det, synes du er knalltøff.

Det du forteller om er faktisk normale reaksjoner på unormale hendelser. Det er ikke du som er "unormal" - det er det som skjedde med deg som er "unormalt".

Jeg tenker at siden du har en behandler, så er denne personen kanskje den rette til å gjøre jobben med å henvise videre til ytterligere hjelp?

Du kan også se på sidene til Støttesenter Mot Incest

http://www.sentermotincest.no/

Der finner du masse hjelp til deg (du kan kontakte dem også, hvis du vil), og du finner også hjelp til mannen din. Han har sikkert en del spørsmål om hvordan han kan hjelpe/hva han skal gjøre, og SMI har pårørendegrupper og slikt.

Jeg sier en gang til: husk at du er en "survivor". Du har overlevd det mange ikke ville ha overlevd. Du har intet å føle skam for (ingen tenker at du bør føle det), selv om veldig mange utsatte føler det.

Og du - det blir bedre. Det går an å få det bedre. Helt sikkert! :-)

Med vennlig hilsen

Et godt innlegg, sør!

[Sør]

Et godt innlegg, sør!

Takk. :-)

Med vennlig hilsen