Hvordan konfrontere Bipolar mor.

[Gjest Kvinne med bipolar mor]

Har en mor som lider av bipolar. Hun har hatt ett vanskelig liv, men har det bedre i dag med medisinering. Hun fikk påvist diagnosen for bare noen år siden. Vi som familie (tre voksne barn) har gjennom vår barndom hatt mye vansker og det har vært mye turbulente tider når vår mor har stormet som værst. Familien sliter med en del sår som fortsjatt gjør vondt fra den tiden, men nå i de siste årende, med at vår mor har fått diagnose og hjelp så er ting blitt bedre og vi har alle fått det bedre. I julen kom sjokk beskjeden fra min mor, Hennes far (vår bestefar) missbrukte henne når hun vokste opp. Dette er helt grusomt og jeg synes så synd på henne. Hun har bed meg ikke om å si det til noen. Oppi dette å synes synd på henne så er jeg også så sint. Hun lot meg og mine søstre springe rundt hos vår bestefra, selvom hun viste hva han kunne gjøre. Forklaringe på hvorfor hun lot oss barn være samme med en overgriper er at : Jeg fortalte han at hvis han rørte dere så ville jeg melde han, og bestemor passet på dere. Bestemor hviste også hva hennes mann gjorde med hennes datter uten å gripe inn. I dag har jeg en datter selv som er 4 år. Hun har MANGE ganger sitte på oldefar sitt fang. Jeg kan ikke for mitt ville liv forstå hvordan min mor kan ha satt sine egne barn i den faren hun gjorde, og hvordan hun kunne sette mitt barn i det også. Min bestefar døde for noen mnd siden nå, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til min mor. på den ene siden så er hun ett offer med tanke på det han gjorde mot henne (ikke sammleie men mye grov grafsing) men på den andre siden så er jeg utrolig sint for at hun satte meg, mine søsken og MITT BARN i fare. Hvordan kan jeg takle dette. Har så lyst til å skrike til henne men hun er ikke lett å snakke vanelig til en gang med den diagnosen hun har. Jeg er redd for at hvis jeg reagerer på dette så kommer jeg til å sende familien ut i en berg og dalbane igjen, noe som vi har jobbet så lenge for å komme ut av. Gjennom min oppvekst har jeg svelget så mange kameler når det gjeller min mor, at jeg har mer en 1 gang mistet meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Er jeg pliktig til å ikke være sint på henne? Kan jeg klandre henne for at hun ikke fortalte meg at min bestefak kunne gjøre sånne ting, og at hun satt stille å så på mens jeg lot min datter være sammen med han? Hun er en smart damen, med en relativ god utdannelse, og hun er ikke DUM selvom hun er bipolar. Men jeg kan ikke så mye om diagnosen og jeg klarer ikke å finne ut av denne situasjonen alene.

[brilleslangen]

jeg kan tenke med at i og med at han nå er død, da endelig har ho blitt fri nok til å greie å sette ord på hva som har skjedd. det er vel ikke så uvanlig at man som offer er ute av stand til å beskytte sine nærmeste mot akkurat det samme som en selv har vært utsatt for. Og man har dessuten ofte en veldig dårlig selvfølelse som følge av krenkelsene man har vært utsatt for, så ho har nok ikke satt dere i "fare" med vilje.

Jeg forstår at du er sint over situasjonen, men skal du være sint så bør jo sinnet rettes mot overgriperen, ikke mot mora di, for det er jo overgriper som er den slemme her... Og sinnet kan rettes mot ham selv om han er død....

Om mora di ikke allerede har fått hjelp til bearbeiding av overgrepene synes jeg dere burde kontakte et incestsenter. De kan sine saker. Der tipper jeg at du som pårørende også kan få hjelp til å bearbeide dine følelser rundt det som har skjedd ettersom du i stor grad har vært berørt av det over tid.

Alternativt finne noen andre å snakke med. Kommunene skal vel ha et psykiatrisk tilbud til sine behoere, så det bør vel være mulig å slippe inn i varmen for å få luftet sine tanker med en eller annen som jobber med folk som har det litt vanskelig. I min kommune kaller de seg familiesenter.. der har de et lavterskeltilbud med bl.a sosionomer man kan få snakke med.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Etter min mening har ikke dette noe med dinmors bipolare lidelse å gjøre.

2. Dere ble ikke utsatt for overgrep. Det kan tyde på at din mor tross alt har vurdert korrekt og har vært i stand til å passe på at tilstrekkelige påpassingstiltak var på plass. Etter min mening er dette blant de saker som bør skrives i den store glemmeboken.

[Madelenemie]

Hei!

På dette:

Er jeg pliktig til å ikke være sint på henne? Kan jeg klandre henne for at hun ikke fortalte meg at min bestefak kunne gjøre sånne ting, og at hun satt stille å så på mens jeg lot min datter være sammen med han?

Jeg syns du både kan og bør være sint på din mor, samt klandre henne for å sette deg og andre barn i en slik farlig situasjon.

Etter du har vært sint så lenge som du trenger det og på din måte, håper jeg du slipper å være bitter, men sinne er noen ganger både riktig og sunt.

Jeg har vært mer enn sint på min mor, jeg har myrdet i mine drømmer, i dag tenker jeg det er helt greit og i min rett å være så sint, ingen bad meg ikke være sint, ikke klandre, for det hadde jeg rett til. Jeg er likevel glad for at jeg ikke er bitter og hater fordi det ville ødelagt for meg selv. Om jeg tilgir, det vet jeg ikke, det tror jeg ikke egentlig, og det ville kanskje også vært feil.

Det er mange ofre, jeg var et offer selv, men jeg ble ikke en voksen som ikke tok mitt voksenansvar det betyr sørge for at mine egne barn fikk et bedre liv, en barndom slik barn bør ha.

[XbellaX]

Det var et fint svar du fikk av NHD, kanskje du ganske enkelt undervurderer din mor.

[Gjest togli]

Jeg synes helt ærlig du skal prøve å legge dette bak deg så fort du kan... ingenting har skjedd med dere barna, så det er derfor ingen grunn til å lage et problem ut av noe som ikke ble et problem. Jeg mener absolutt ikke å bagatellisere det som har skjedd, men jeg kan ikke for mitt bare liv se at det vil føre noe godt med seg å begynne å grafse i fortiden i og med at verken du eller barna dine har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Glem dette og gå videre i livet:)