Running in the family:

[Gjest Bipolar58]

Min svigemor ble tvangsinnlagt fordi hun prøvde å drepe sine barn.Min x-kone glemmer dette aldri.Hennes onkel har misbrukt henne,men familien har feid dette under teppet.Hennes bror sluttet i hans onkel sin arbeidskles forettning.Han er nå mye større enn hans onklel hadde trodd,Onkelen ble meget skuffet,da han hadde tenkt å overlate butikken til sin nevø.

Pga til dels meget store psykiske problemer,ble hun ekstremt opptatt av en ekstrem kristendom.(Har kanskje skrevet noe om dette før)Hun gikk på en Bibelskole på 80 tallet.

Vi var begge kristne da vi traff hverandre på jobben.Vi misforsto dette med at det var en god og trygg atmosfære når hun spilte kristen musikk,og vi trodde vi var forelsket.Dette var 3 november 1981 og vi giftet oss den 28/8-82.Hans Bratterud viet oss.

Allerede på Hotellet mente jeg at alt dette var for flott til å være sant.Jeg husker spesielt ett Petrof flygel som var elfenbenhvitt.

Det var ett lykkelig ekteskap i 5 år,så mistet hun lysten,noe som muligens kan være min feil.Men begrunnelsen for at jeg skulle sove i stua,var at jeg snorket.

Vi ble enige etter 9 år at hun var en "bedre" kristen enn meg,og at jeg skulle dra på samme bibelskole som henne.

Jeg var borte ett år,og vi fant senere ut at dette kanskje ikke hadde vært så smart.Da vår gjeld økte med ca 100 000,-

Hun fikk tatt lappen mens jeg var borte,og hun trivdes val såpass mye at hun ville forsette å bo alene med barna når jeg kom hjem.Hun hadde ikke bare lurt meg med sine løgner og gitt meg mer gjled,men hun og advpokaten hennes lurte meg for 380 000 kr,da jeg fikk halve gjelden og hun fiukk hele formuen.

Advokaten ba meg rett og slett å undertegne alle papirer i en bunke.Jeg ble lurt til å ta på meg disse 380 lappene,noe som mine foreldre tok på seg,da jeg jo ville få lavere formue når de døde og jo fikk betale det,men mye senere.

Min yngste sønn har nå tatt avstand fra meg bare pga en misforståelse med hans unge kone og facebook,jeg fikk ikke tak i ham,og spurte henne om hun kunne gi beskjed.Det likte han svært dårlig og jeg fikk merke hans voldsomme temperament som han har arvet fra sin mor..Jeg er mer som Oksen Ferdinand.

Hun var blitt en kjeftesmelle og jeg gikk ut istedenfor å krangle.Hun kaldte meg feig,men forsto ikke at jeg hadde slått henne halvt fordervet om hun hadde forsøkt å holde meg igjen.

Alle mennesker har en grense også de snille.Jeg følte at hun elsket å stikke meg med nåler "psykisk" og beklaget seg når jeg til slutt eksploderte."Gjøss,tar du ikke en spøk eller" kunne hun si da.

Sex var utelukket de siste 5 årene,og jeg burde ha avsluttet ekteskapet,eller byttet jobb.Det skulle vise seg at å jobbe 3 skift var direkte helseskadelig for meg,og jeg har enda mareritt fra den jobben jeg hadde fra 81-99.Som t-banesjafør kunne man aldrig vite om noen lå på skinnegangen bak neste sving.Slike selvmord ble aldri opplyst av media,bare at det var togstans pga "teknisk feil"

Har enda mereritt om dette og at jeg kjører på rødt.Det gikk heldigvis bra alle gangene (2-5 gr på 18 år)

Nå har både mor og bestefar bestemt seg for å ta knekken på meg en gang for alle.B estefar ringte min eldste sønn i jula,og de hadde en lang samtale om taperen nemlig meg.Jeg skal visst være en drittsekk som manupulerer og suger energien ut av folk.Jeg tar plass,og jeg har da ødelagt både ekteskapet,min x-kone og min eldste sønn.

Har lyst å kutte forbindelsen til hele gjengen.!

Han har ett firma og trenger bil og jeg har hjulpet han utrolig mye.Begge mine barn har fått 150 000 hver,og de har kastet bort alt sammen,den eldste på datautsyr og biler,og den yngste på en bibelskole til 50 000 og mye annet.

Hva skal man med famile når de bare ødelegger en? Jeg fikk julepresang fra han eldste og alle fikk av meg:Begge sønner og barnebarn + bursdagspresang til han eldste på 28 (25/12)

Det ser ut som om det er venskelig om ikke umulig å få de 10 årene tilbake fra de var ca 7-17.Mor slet alene men hadde barnepass av svigermor (Min mor)

Det er utrolig vanskelig å være enebarn og ikke ha noen større barn og se opp til eller å lære av.Begge mine foreldre jobbet 100% og penger var altid viktigere enn meg.Jeg ble nøkkelbarn allerede i 4 klasse,og ble tidlig vant til å leke alene.

(Ser nå at jeg ikke har hatt det ful så ille som ABB,men jeg kan forstå ett intelligent barn som bare forholder seg til de voksne.)

Hva gjør jeg nå? Kutter den økonomiske forbindelsen og lar ev skattemyndighetene ta bilen hans? Eller gi ham den aller siste muligheten for å blir kjent med sin far,og forstå at han har blitt hjernevasket av sin mor og morfar? Ikke rart en datter blir halvgal når både mor og broren hennes mishandler henne.(Drapstrusler er vel en slags mishandling,og det er vel også incest?Hun var 14 eller 15 år da det skjedde)

Jeg lever ok med en bipolar eller upf lidelse og bruker nå ca 200 mg per døgn.Jeg og katta har det bra,men jeg vurderer å rømme til utlandet ett sted som er billig og bruke opp alle pengene på meg selv.Kirkens Nødhjelp,Frelsesarmeen og Røde kors kan få det som ev blir til overs om jeg skulle dø innen 10 år.Av namnet mitt vet en at jeg er en 1958 modell.

HUFF beklager det lange innlegget!

[Gjest vrangsidaut]

Jeg synes det første du burde overveie er å slutte å utlevere deg selv og din familie på nettet. Slutt å se på deg selv som et offer, du skriver aldri om din egen rolle i dette som har skjedd. Hvor var du for barna dine i 10 år etter skilsmissen? Du kan aldri ta igjen dette, ikke en gang ved å gi de penger. Du må evnt ha noe som er av betydning å dele med dem og som de er interessert i å dele med deg. Har du det? Om ikke, gjør med resten av ditt liv det du ønsker og det som betyr noe for deg selv.

[Lillemus]

Jeg synes det første du burde overveie er å slutte å utlevere deg selv og din familie på nettet. Slutt å se på deg selv som et offer, du skriver aldri om din egen rolle i dette som har skjedd. Hvor var du for barna dine i 10 år etter skilsmissen? Du kan aldri ta igjen dette, ikke en gang ved å gi de penger. Du må evnt ha noe som er av betydning å dele med dem og som de er interessert i å dele med deg. Har du det? Om ikke, gjør med resten av ditt liv det du ønsker og det som betyr noe for deg selv.

''Jeg synes det første du burde overveie er å slutte å utlevere deg selv og din familie på nettet. Slutt å se på deg selv som et offer, du skriver aldri om din egen rolle i dette som har skjedd.''

Dette har han fått råd om mange, mange ganger, men han ser ikke ut til å evne å ta det til seg...

[Gjest HHP58]

''Jeg synes det første du burde overveie er å slutte å utlevere deg selv og din familie på nettet. Slutt å se på deg selv som et offer, du skriver aldri om din egen rolle i dette som har skjedd.''

Dette har han fått råd om mange, mange ganger, men han ser ikke ut til å evne å ta det til seg...

Jeg bare føler for å lufte litt i mitt liv,og høre om andre har liknende historier.

Når man er gift med en som både har en ubehandlet psykisk lidelse og er en fanatisk kristen,kan man ikke vente at man klarer å være gift i mer enn 10 år.

Tenkte at kanskje andre enebarn har noen liknende historier.

Ikke så lett når man føler seg helt alene på slutten av året.

[laban]

Jeg bare føler for å lufte litt i mitt liv,og høre om andre har liknende historier.

Når man er gift med en som både har en ubehandlet psykisk lidelse og er en fanatisk kristen,kan man ikke vente at man klarer å være gift i mer enn 10 år.

Tenkte at kanskje andre enebarn har noen liknende historier.

Ikke så lett når man føler seg helt alene på slutten av året.

Jeg tror ikke det at du ikke har søsken, er det som har vært mest avgjørende for livet ditt. I oppveksten kan det selvfølgelig ha mye å si, men det er slett ikke sikkert at du ville hatt det lettere selv om du f.eks. hadde hatt to yngre søstre du måtte ta deg av.

Jeg har dessverre ingen konkrete råd når det gjelder familieproblemene deres. Prinsipielt mener jeg at voksne barn bør klare seg selv så langt det er mulig, både økonomisk og når det gjelder resten av livet sitt - selv om de prioriterer annerledes enn foreldrene ville gjort. Man er ikke forpliktet til å redde voksne barn fra å ta konsekvensene for egne feilvalg (spesielt hvis det skjer igjen og igjen), selv om de aller fleste vil ønske å hjelpe der man kan.