Gira

[Gondor]

Jeg kjenner at det kribler i meg. Jeg har lyst til å hive meg over tre menn (ikke samtidig!), jeg har lyst til å bruke penger, jeg smiler mer og synes folk er utrolig triste. Jeg er mer fortrolig og vil gjerne diskutere sex med en venninne. Dette ligner på en hypomani, men jeg er ikke sikker.

Problem: hvor sannsynlig er det at dette ender i en depresjon? Føler jeg har full kontroll. Jeg er glad og lykkelig. Hva er galt med å være hypoman? Hva er galt med å nyte? Føler at dette er en gave. Endelig får jeg oppleve det igjen! Kanskje jeg begynner å snakke med trær igjen? Det hadde vært herlig! Dette fortjener jeg. Nå har jeg vært så jevn at det har vært kjedelig. Har følt meg helt død i forhold til venninner. Hvor ble det av den sprudlende meg? Den som alltid var full av liv?

Psykiateren min sa at jeg måtte regne med å føle meg jevn. Men pokker heller. Hva er poenget med det? I feel good! Jeg håper dette vil vare for evig! Jeg er ikke syk, jeg er bare i ferd med å bli meg selv igjen.

Riktig god jul!

[Gjest poppoi]

Høres ut som hypomani, ja.

[lealaus]

Sannsynligheten for å kræsjlande er overhengende stor, spør du meg. Mulig at du føler du har kontroll, og det har du kanskje. Men hypomaniens vesen er nå engang slik at plutselig og uten at du engang merker det, er den kontrollen borte - selv når du tror du har den.

Jeg har endelig funnet en medskombinasjon som fungerer optimalt for meg. Jeg er mer stabil, men langt fra flat. Jeg har mine høyder - dog ikke så høyt og så lenge, og jeg har mine avgrunner - dog ikke så dype og langvarige.

Jeg elsket livet mitt i mine hypomane faser (som alltids kan komme tilbake), det var det som holdt meg gående i blant, håpet om enda en hypomani. Men det kostet for mye, og i mine depressive faser gjorde jeg alt annet enn å elske livet - da dyrket jeg heller døden.

Spør du meg, er det ikke verdt å ta sjansen - ring legen i morra.

[Gondor]

Sannsynligheten for å kræsjlande er overhengende stor, spør du meg. Mulig at du føler du har kontroll, og det har du kanskje. Men hypomaniens vesen er nå engang slik at plutselig og uten at du engang merker det, er den kontrollen borte - selv når du tror du har den.

Jeg har endelig funnet en medskombinasjon som fungerer optimalt for meg. Jeg er mer stabil, men langt fra flat. Jeg har mine høyder - dog ikke så høyt og så lenge, og jeg har mine avgrunner - dog ikke så dype og langvarige.

Jeg elsket livet mitt i mine hypomane faser (som alltids kan komme tilbake), det var det som holdt meg gående i blant, håpet om enda en hypomani. Men det kostet for mye, og i mine depressive faser gjorde jeg alt annet enn å elske livet - da dyrket jeg heller døden.

Spør du meg, er det ikke verdt å ta sjansen - ring legen i morra.

Ja, jeg er nettopp redd for fallet ned i avgrunnen. Der er det helt j.... Men jeg har lyst til å nyte litt nå, så ringer jeg legen over nyttår. Det kan jo tenkes at det bare er et blaff.

Takk for svar. Ha en riktig god dag!