Til NHD

[Gjest (Anonymous)]

Dette forumet er vel mest for de som har en diagnose, men jeg prøver meg allikevel.

Etter mange tunge år, føler jeg nå at jeg er på sammenbruddets rand. Nå når alt endelig har "ordnet" seg, føler jeg meg bare utbrent og deprimert.

Rett og slettt lammet.

Utad er jeg en sterk jente som alle tror kan takle alt, og det har jeg også gjort, men nå er jeg helt på felgen.

Min mor mener jeg bør gå til en psykolog, og jeg føler for å prate med noen. Men det er vel ikke bare å få en time?

Føler ikke at jeg får frem problemet mitt når jeg nå skriver. Det er så mye som hadde trengt bearbeidelse. Ikke kan jeg skrive om alt her heller, da mange kjenner meg her inne.

Er det slik at når man endelig kan slappe av, så får man tid til å tenke og gruble over alt som har skjedd tidligere?

Nå når jeg trodde jeg hadde kommet over "kneiken" og livet faktisk er veldig bra, så er jeg altså bare deprimert og sliten.

Jeg fungerer ikke i hverdagen i det hele tatt lenger, føler jeg.

På den andre siden føler jeg vel kanskje at jeg som er såsterk må da greie å takle slike "små" problemer som jeg har. Mange andre har det jo så mye verre.

Hva gjør andre mennesker med sine små og store problemer?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til...Har du noen gode råd til hva jeg skal gjøre?

Føler at jeg må ta tak i dette nå, før det blir verre.

Må vel kanskje nevne at det neste året blir en lang vei å gå for meg og min mann, og at jeg er livredd for hva som kan skje, og regner med at også dette påvirker den mentale tilstanden som jeg nå er i.

Finnes det noen jeg kan prate med?

Og i tilfelle, hvordan går jeg frem?

Håper du tar deg tid til å svare.

På forhånd takk!

[Gjest kakel]

Om nhd ikke svarer sånn med en gang..

Jeg anbefaler deg å kontakte din primærlege for å få henvisning til en psykolog/psykiatriker. Det kan være lurt å starte der.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje har du en depresjon som bør behandles.

Uansett bør du gå til fastlegen din for å drøfte situasjonen.

Din historie er ikke unik. Faktisk er det slik de fleste presenterer seg i en psykiatrisk poliklinikk: " du er den siste vi ville trodd var deprimert. Du som alltid ser så vellykket og humørfylt ut!" Har hørt den før ja :-)

[Gjest (Anonymous)]

Kanskje har du en depresjon som bør behandles.

Uansett bør du gå til fastlegen din for å drøfte situasjonen.

Din historie er ikke unik. Faktisk er det slik de fleste presenterer seg i en psykiatrisk poliklinikk: " du er den siste vi ville trodd var deprimert. Du som alltid ser så vellykket og humørfylt ut!" Har hørt den før ja :-)

Takk for svar!

Jeg tror jeg trenger å prate med noen om alt som har skjedd.

Men hvordan blir man egentlig "ferdig" med ting?

Jeg har jo egentlig et godt liv, men hvordan kvitter man seg med alt man går å tenker på og sliter med...

Jaja, håper jeg får hjelp hos en psykolog.

Føler jo at jeg er ganske rasjonell og kan se at det egentlig ikke er store ting jeg grubler på. Men det sliter allikevel, og slik er det vel å være menneske )

Jeg føler i alle fall at jeg har fått tatt litt tak i ting i dag, og min mann er en enorm støtte som vil hjelpe meg så godt han kan.

Som du sier så er jo ikke min historie unik, og jeg kjenner meg godt igjen i den kommentaren du skrev til slutt.

Faktum er jo at man faktisk jo er sterk, og at man til syvende og sist har ressurser til å jobbe seg igjennom det.

Takk igjen!