Hvorfor så stor tro på medisinering?

[Gjest andre synspunkter?]

Har jeg skrevet om støttesamtaler?

Nei, du hadde ikke skrevet om støttesamtaler. Det høres veldig bra ut.:-) Jeg spurte fastegen for et halvt år siden om han kunne ha noen "støttesamtaler" med meg - hvis vi mener det samme med det, og jeg har reglmessige dialoger med ham nå. Det er blitt ca 30 minutter hver måned. Jeg snakker aldri om veldig dype ting der - for det mener jeg blir for heavy for en fastlege (han har aldri sagt noe om det), men mer om hvordan jeg takler hverdagen, om jeg klarer å følge de målene jeg har satt meg og mestringsopplevelser. Og om jeg når målene mine knyttet til å trene og spise riktig, samt hvordan det går med jobbsøking, miljøet på arbeidsplasser hvor jeg har småjobber på osv. Dette var min ide etter at jeg hadde forkasta den lokale psykiatriske poliklinikken to ganger pga at jeg var veldig uenig med dem i behandlingsmetoder og utredningsmetoder. Frekk som toget, er jeg vel da :-). For jeg kan jo egentlig ingenting om dette. Dette er kanskje ikke vanlig av folk med såpass sterk depresjon som jeg har hatt heller. Men det er først og fremst kostholdet og enkelte kosttilskudd som holder depresjonsplagene mine i sjakk, og jeg ser aldri på meg selv som en "lidende". Fokuset mitt ligger ikke på å forstå meg selv og andre til enhver tid, men på å gi hjernen nok energi til å automatisk "tenke riktig" eller fokusere mer positivt. Jeg har virkelig kjent på negativiteten, ja:-). Der vil jeg ikke være! Denne sterke viljen ble sløvet da jeg brukte antidepressiva. Det hører vel også med å si at jeg er pedagog - med fokus på læring og utvikling. Har alltid hatt god selvtillit, men et elendig selvbilde. Selvbildet mitt ville aldri blitt bedre med feil diagnose og stemningsstabiliserende og en autoritær psykolog uten minespill...:-). Jeg ble sint og brukte min egen kompetanse for å hjelpe meg selv. :-). Så slik hjalp psykiatrien meg indirekte. Det hjelper også å snakke med andre som sliter med psykisk sykdom - både når man ser at andre er sykere (man ser at andre sliter mer, og egne ting kan være bagatellmessige) og gjennom å dele erfaringer. NB: Jeg oppfordrer ingen til å slutte med medisiner eller forkaste psykiatrien. Det er ikke min business!

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Så mener du at støttesamtaler ikke har noen virkning ved asperger syndrom?

Hei! Så innlegget ditt. Jeg mener at støttesamtaler (om hvordan man generelt takler livet sitt her og nå) kunne gjort underverker for de fleste- uavhengig av hvilken diagnose eller om de har en diagnose eller ikke. Det kan også være fint å på en eller annen måte ha formelle/organiserte/planlagte samtaler hvor man veksler på å være "støtta"...:-). Det gir i hvert fall meg en utrolig god følelse å bidra til at noen andre føler seg bedre også. Da er man personer, ikke "en diagnose!" Klem

[Madelenemie]

Har jeg skrevet om støttesamtaler?

Hei!

Da misforstod jeg noe, du skrev, de, altså flertall og da trodde jeg du mente medisiner og støttesamtaler.

Men da mente du nok, de, om medisiner.

Takk for oppklaringen.

[Madelenemie]

Tja, du har i hvert fall et stort skrivetalent! Du skrev bla. at du sier ting som "klør i søstrenes ører". Hvis det var et veldig strengt og isolert samfunn, skjønte de nok kanskje ikke så veldig mye av deg. He he. Likte den. Du burde ta det som et kompliment, noe jeg nesten tror du gjør. Og det var noe annet du fikk som var bedre, du så det også...Det du skriver er fullt av godt innhold for meg. Jeg liker det unike, og synes verden ville blitt fryktelig kjedelig hvis alle var like. Nå må jeg avslutte, for jeg er nesten overaktiv her inne nå. Blir engasjert av innleggene her vet du ;-). Er veldig opptatt av psykisk helse og synes folk bruker siden på en bra måte - dvs. både til å klage og gi råd...:-)

Hei!

Takk,

Jeg har ikke tatt det som et kompliment før jeg fikk diagnosen, i årene som har gått har jeg lært av min psykiater at jeg både er hyggelig å snakke med og være med selv om jeg ikke er A 4. Min psykiater har snudd litt rundt på min egen følelse av utilstrekkelighet slik at jeg ja kanskje er blitt stoltere av å gi andre kløe i ørene

Takk for det med skrivetalent Det hjelper meg litt, for føler meg så usikker på det.

[Bella Dotte]

Det er veldig fint at du tar opp dette! Både fordi det er viktig, og fordi jeg er veldig opptatt av det...!

Jeg har vært borti "mye rart" innenfor psykiatrien - og jeg har ikke mer alvorlig historikk enn litt angst, depresjon og Asperger. Da jeg var omtrent tolv år gammel, var jeg til to samtaler sammen med foreldrene mine, hos en kvinnelig psykolog, som vred og vrengte på det jeg/vi fortalte (ja, hun noterte det motsatte av hva vi sa). Etter det har jeg vært skeptisk til psykologer...

Men jeg måtte bite i det sure eplet og fikk henvisning til DPS etter et angstanfall, tre timer med en student kunne de tilby da. I ettertid går det klart fram av journalen at jeg beskriver symptomer på Asperger, men det ble ikke forstått da. Det tok ennå to og et halvt år før jeg fikk diagnosen... I mellomtiden har jeg "prøvd ut" en psykologstudent til, han var dyktig, men fra en helt annen verden enn meg, så det var slitsomt. Så to utbrente psykologer (jeg skjønte etterpå hvorfor de ikke hadde ventelister). En tur på legevakten resulterte i en kvass "samtale" med en psykiater som ikke hadde tro på samtale, men ga meg noen Truxal. Det sementerte min oppfatning av psykiatrien. I stedet fikk jeg samtaler med en sosionom i to år, det var til utrolig hjelp; jeg oppfattet ham som usedvanlig varm og flink og empatisk. Jeg tok også kontakt med fastlegen og fikk henvisning til DPS - dette utløste ett år mad samtaler med en spesialpedagog. Det var greit, jeg lærte mye av henne. Da sosionomen ble utilgjengelig i en (relativt kort) periode mens mange vanskelige ting skjedde på en gang, fikk jeg et kort opphold på psykiatrisk avdeling. Legevaktlegen som la meg inn, fikk overtalt meg til å prøve Efexor "mot sterk angst", som hun mente jeg hadde. For en opplevelse...! Jeg følte meg som en zombie. Tankene var *her* og følelsene var *der*. Stikk i mot tankegangen til feks Angstringen, som oppfordrer oss å "stå i angsten" og "kjenne på følelsene". Jeg fortsatte med den kjemiske lobotomeringen i tre måneder. Det ga ingen effekt utover denne flatheten i følelsene, bortsett fra noen merkelige bivirkninger som at jeg ikke frøs eller var lyssky. Oppholdet på sykehuset var en farse. Jeg fikk seng og mat og gåturer, men det jeg aller mest trengte, noen å snakke med, var ikke å oppdrive...! Da samtalene med sosionomen, meget mot min vilje, ble avsluttet, brøt jeg sammen. Etter et par måneder ba jeg fastlegen om henvisning til psykolog - jeg hadde det så dårlig at jeg ikke trodde det kunne bli verre - men det var ikke helt riktig... Han ville bare pirke i det som var vanskelig, og da jeg ba ham om å si noe hyggelig til meg, ble han svar skyldig...! Jeg kunne ikke ha det sånn.

Så jeg ba også om henvisning til voksenhabiliteringen, fikk legen til å legge ved en søknad som jeg hadde skrevet selv. Jeg kom fort inn og har hatt time annenhver uke med en hyggelig psykolog det siste halvåret, i tillegg til noen med en annen hyggelig psykolog som har vært vikar. Og noen med en *meget* ung student, som viser tegn til å kunne bli meget dyktig! - og en voksen psykolog som ikke helt hadde grepet.

Jeg har vært innom arrogante og ydmyke, medisinfokuserte og samtaleorienterte, varme og distanserte, kjekke og ekle...!

Det som funker for meg er en blanding av opplæring i sosiale ferdigheter, emosjonell støtte, bearbeiding av traumatisk barndom og oppvekst, og "generelle filosofiske samtaler". Helst ville jeg hatt jevnlige klemmer også, men det fikk jeg bare av sosionomen...

Jeg har som nevnt timer med den faste psykologen annenhver uke - men det er ikke så fryktelig når jeg får maile med ham fire dager i uka... Jeg vet ikke om han skjønner helt hvor viktige disse "samtalene" er for meg. Han er morsom og uhøytidelig, men aldri useriøs.

Journalnotatene er et kapittel for seg. Makan hvor mye rart enkelte han få seg til å skrive. Det verste er vel at synsing og antakelser blir presentert som fakta. For å være føre var, har jeg bedt om, og jeg får nå, journalnotat mellom hver time, og det er interessant å legge merke til hvordan de må "skjerpe seg" når de vet at pasienten skal lese det. Den faste psykologen har gått over til å skrive i du-form, og det er temmelig rørende innimellom... Vikaren er litt mer tilbakeholden på mail, men de er begge vidunderlige, dyktige, varme, engasjerte, snille, smarte, kunnskapsrike, oppmerksomme, sensitive, samvittghetsfulle, lydhøre, ærlige og modige. De har veldig bra kompetanse og tro på seg selv og det de driver med, men de er også åpne for innspill og "kritkk", og tilpasser seg til hva *jeg* ønsker og trenger. Jeg opplever at denne tilnærmingen får meg til å trives og fungere bedre; dette har de også konstatert selv. Jeg er storfornøyd og skulle ønske at alle pasienter ble tatt imot på den samme måten. Dessverre er ikke det tilfellet. Altfor mange rapporterer at de blir motarbeidet, misforstått og mistenkeliggjort. Ikke bra med tanke på problematikken mennesker som oppsøker hjelp, sliter med.

Beklager langt innlegg - men jeg ville prøve å legge fram både min erfaring og mine synspunkter på en gang.

[Gjest flere synspunkter]

Det er veldig fint at du tar opp dette! Både fordi det er viktig, og fordi jeg er veldig opptatt av det...!

Jeg har vært borti "mye rart" innenfor psykiatrien - og jeg har ikke mer alvorlig historikk enn litt angst, depresjon og Asperger. Da jeg var omtrent tolv år gammel, var jeg til to samtaler sammen med foreldrene mine, hos en kvinnelig psykolog, som vred og vrengte på det jeg/vi fortalte (ja, hun noterte det motsatte av hva vi sa). Etter det har jeg vært skeptisk til psykologer...

Men jeg måtte bite i det sure eplet og fikk henvisning til DPS etter et angstanfall, tre timer med en student kunne de tilby da. I ettertid går det klart fram av journalen at jeg beskriver symptomer på Asperger, men det ble ikke forstått da. Det tok ennå to og et halvt år før jeg fikk diagnosen... I mellomtiden har jeg "prøvd ut" en psykologstudent til, han var dyktig, men fra en helt annen verden enn meg, så det var slitsomt. Så to utbrente psykologer (jeg skjønte etterpå hvorfor de ikke hadde ventelister). En tur på legevakten resulterte i en kvass "samtale" med en psykiater som ikke hadde tro på samtale, men ga meg noen Truxal. Det sementerte min oppfatning av psykiatrien. I stedet fikk jeg samtaler med en sosionom i to år, det var til utrolig hjelp; jeg oppfattet ham som usedvanlig varm og flink og empatisk. Jeg tok også kontakt med fastlegen og fikk henvisning til DPS - dette utløste ett år mad samtaler med en spesialpedagog. Det var greit, jeg lærte mye av henne. Da sosionomen ble utilgjengelig i en (relativt kort) periode mens mange vanskelige ting skjedde på en gang, fikk jeg et kort opphold på psykiatrisk avdeling. Legevaktlegen som la meg inn, fikk overtalt meg til å prøve Efexor "mot sterk angst", som hun mente jeg hadde. For en opplevelse...! Jeg følte meg som en zombie. Tankene var *her* og følelsene var *der*. Stikk i mot tankegangen til feks Angstringen, som oppfordrer oss å "stå i angsten" og "kjenne på følelsene". Jeg fortsatte med den kjemiske lobotomeringen i tre måneder. Det ga ingen effekt utover denne flatheten i følelsene, bortsett fra noen merkelige bivirkninger som at jeg ikke frøs eller var lyssky. Oppholdet på sykehuset var en farse. Jeg fikk seng og mat og gåturer, men det jeg aller mest trengte, noen å snakke med, var ikke å oppdrive...! Da samtalene med sosionomen, meget mot min vilje, ble avsluttet, brøt jeg sammen. Etter et par måneder ba jeg fastlegen om henvisning til psykolog - jeg hadde det så dårlig at jeg ikke trodde det kunne bli verre - men det var ikke helt riktig... Han ville bare pirke i det som var vanskelig, og da jeg ba ham om å si noe hyggelig til meg, ble han svar skyldig...! Jeg kunne ikke ha det sånn.

Så jeg ba også om henvisning til voksenhabiliteringen, fikk legen til å legge ved en søknad som jeg hadde skrevet selv. Jeg kom fort inn og har hatt time annenhver uke med en hyggelig psykolog det siste halvåret, i tillegg til noen med en annen hyggelig psykolog som har vært vikar. Og noen med en *meget* ung student, som viser tegn til å kunne bli meget dyktig! - og en voksen psykolog som ikke helt hadde grepet.

Jeg har vært innom arrogante og ydmyke, medisinfokuserte og samtaleorienterte, varme og distanserte, kjekke og ekle...!

Det som funker for meg er en blanding av opplæring i sosiale ferdigheter, emosjonell støtte, bearbeiding av traumatisk barndom og oppvekst, og "generelle filosofiske samtaler". Helst ville jeg hatt jevnlige klemmer også, men det fikk jeg bare av sosionomen...

Jeg har som nevnt timer med den faste psykologen annenhver uke - men det er ikke så fryktelig når jeg får maile med ham fire dager i uka... Jeg vet ikke om han skjønner helt hvor viktige disse "samtalene" er for meg. Han er morsom og uhøytidelig, men aldri useriøs.

Journalnotatene er et kapittel for seg. Makan hvor mye rart enkelte han få seg til å skrive. Det verste er vel at synsing og antakelser blir presentert som fakta. For å være føre var, har jeg bedt om, og jeg får nå, journalnotat mellom hver time, og det er interessant å legge merke til hvordan de må "skjerpe seg" når de vet at pasienten skal lese det. Den faste psykologen har gått over til å skrive i du-form, og det er temmelig rørende innimellom... Vikaren er litt mer tilbakeholden på mail, men de er begge vidunderlige, dyktige, varme, engasjerte, snille, smarte, kunnskapsrike, oppmerksomme, sensitive, samvittghetsfulle, lydhøre, ærlige og modige. De har veldig bra kompetanse og tro på seg selv og det de driver med, men de er også åpne for innspill og "kritkk", og tilpasser seg til hva *jeg* ønsker og trenger. Jeg opplever at denne tilnærmingen får meg til å trives og fungere bedre; dette har de også konstatert selv. Jeg er storfornøyd og skulle ønske at alle pasienter ble tatt imot på den samme måten. Dessverre er ikke det tilfellet. Altfor mange rapporterer at de blir motarbeidet, misforstått og mistenkeliggjort. Ikke bra med tanke på problematikken mennesker som oppsøker hjelp, sliter med.

Beklager langt innlegg - men jeg ville prøve å legge fram både min erfaring og mine synspunkter på en gang.

Takk for bra innlegg. Innlegget ditt var absolutt ikke for langt - se hvor langt jeg skriver selv da:-). Jeg er redd for at min skepsis til medisiner skal påvirke noen til å slutte med medisiner som de faktisk trenger, for jeg er ydmyk nok til å se at jeg ikke vet alt og at noen må ha medsiner for å fungere bedre i hverdagen. Og i uvitenhet kan man gjøre stor skade. Men jeg deler din erfaring (både fra egne erfaringer og ut i fra det andre har fortalt meg) med at psykiatere av og til er overivrige på dette med medisiner (hvilke medsiner utløses visst av selve diagnosen har jeg forstått) og at de ofte har problemer med å velge riktig medsin og dose. Jeg kunne selv gjøre motstand mot dette (og nekte å godta en diagnose og en medisin som var feil) fordi jeg er veldig ressurssterk og ikke så syk at jeg ikke hadde egenvilje, mulighet og evne til å finne alternativer selv. Husk at jeg her snakker her kun ut i fra meg selv.

Jeg kan heller ikke forstå hvordan zombietilværelsen hjelper noen, og legger overhodet ikke skjul på at jeg synes at mange psykiatere er for raske til å foreskrive medisiner uten å snakke ordentlig med den det gjelder - uten grundig samtale og utredning først. De er kanskje redde for konsekvensene hvis de ikke gjør det - innleggelse eller noe verre. Da er det de som står med et ansvar, hvis de ikke har gjort det en "psykiater skal". Det er dette de kan, og det er nok bruk for denne kunnskapen i noen tilfeller. Jeg har imidlertid hatt flere møter med denne "kulturen" for medisinering: Jeg meldte meg bl.a. på et kurs i NAV for arbeidssøkere som slet med depresjoner og angst. De ba oss skrive hva målet vårt med kurset var og ta med papirene våre - og så skulle vi få en individuell samtale med en av kurslederne. Denne samtalepartneren viste seg å være en psykiatrisk sykpleier som hadde sittet og skrevet notater i hjørnet mens vi gjorde noen felles oppgaver, så jeg skjønte at vi antakelig var kasta inn i et slags sosialt treningsprogram og ble observert uten at dette var gjort klart på forhånd. Og da jeg fikk min individuelle samtale, trodde jeg at vi skulle snakke om å jobbe og mål. Å nei da - jeg fikk kaldt beskjed om å fylle ut en angst- og depresjonstest. Skåren min på testen lå over det som var den anbefalte medisineringsgrensa, så hun nærmest befalte meg å be om antidepressiva av fastlegen dagen etter. I tillegg krevde hun at jeg skulle gi henne liste over hva jeg spiste. Selvsagt fløy jeg i taket - og sa tydelig i fra om at denne måten å drive et slikt kurs på passet meg ekstremt dårlig. Jeg var ikke hennes pasient i en psykiatrisk lukket institusjon, og ba henne snakke med meg om kosthold - ikke autoritært be meg liste opp hva jeg spiser. Jeg sa også at jeg hadde svært dårlige erfaringer med medisiner, men dette prellet fullstendig av. Det var som å snakke med en vegg, og hun hadde steinansikt. Det er endel av de folka der som ikke forstår at folk kan bli redde, og de blir ofte tatt på senga når noen viser litt ekstra selvtillit. De takler ikke alltid å bli motsagt. Dette var dessuten en ekstern aktør som hadde solgt sine tjenester til NAV (Det var første gang et slikt kurs ble arrangert), og jeg ringte umiddelbart til min saksbehandler i NAV og sa at de folka der går langt over streken. Så kom jeg meg ut av dette "kurset", he he. Budskapet mitt er vel at når man virker føler at noe er galt, så er det gjerne det. Men jeg skjønner at du også ser forskjell på gode og dårlige fagfolk, så fortsett å stille spørsmål ved ting. Klem

[miakami]

Ja, jeg vet at jeg snakker ut i fra egen erfaring og er også enig i at noen trenger å gi hjernen kjemisk hjelp til å takle psykisk stress. Hvis noen mener de trenger medisinene sine, er det slik for dem. Jeg anbefaler aldri noen å slutte, for det er ikke min business i det hele tatt. Har selv kjempedårlig erfaringer fra psykiatrien, men det ville være rart hvis det ikke var noen som hadde gode erfaringer også :-).

jeg har jo dårlig erfaring fra psykiatrien jeg også, nettopp fordi jeg fikk feil diagnose og dermed ikke fikk rett behandling som var medisin.

så tingen er jo at man må ha rett diagnose. medisiner hjelper jo ikke deg med post tramatisk stress. samtaler hjelper ikke meg med bipolar.

[Gjest flere synspunkter]

jeg har jo dårlig erfaring fra psykiatrien jeg også, nettopp fordi jeg fikk feil diagnose og dermed ikke fikk rett behandling som var medisin.

så tingen er jo at man må ha rett diagnose. medisiner hjelper jo ikke deg med post tramatisk stress. samtaler hjelper ikke meg med bipolar.

Takk for svaret! Veldig hyggelig å dele erfaringer med oppegående folk. Har imidlertid skjønt bakgrunnen for psykiaterens konklusjoner, selv om han ikke snakket så mye "med" meg. Beklager at jeg skriver så langt, men om du skulle være interessert:

Jeg har nok enkelte trekk som går i retning av bipolar lidelse (og han fikk jo et inntrykk gjennom slik jeg beskrev ting), så psykiateren kom inn på dette av en grunn. Jeg mente imidlertid at jeg er innenfor det som ikke er "sykdom" og "lidelse" i forhold til bipolar lidelse, for jeg har jo ingen av de dysfunksjonalitetene som beskrives som typisk for diagnosen (Han mente det kunne være bipolar type 2, affektiv lidelse) som han satte som tentativ (foreløpig).

Medisieringens resultater skulle være med på å definere dignosen nærmere (Likt som at "Vi setter deg på hjertemedisin med masse bivirkninger, og hvis du ikke får hjerteattakk har du en hjertelidelse, he he"), og jeg skjønte raskt hvor dette bar. Utrederen stilte ingen spørsmål knyttet til eller for å avdekke min faktiske sosiale fungering. Jeg beskrev hvordan Zoloft hadde virket på meg, kritisk til egen atferd når jeg brukte denne medisinen. Det tyder ikke akkurat på at jeg er ute av stand til å se meg selv utenfra, spsielt i mer hypomane/maniske faser. Jeg sluttet jo blant annet med medisinene fordi jeg forsto at jeg ble hypomanisk av dem. Normalt og uten Zoloft, var jeg frøken "snill, pliktoppfyllende og flink" som aldri gjør noe overilt - nesten FOR kontrollert til enhver tid. Jeg har lært meg å være litt mer rampete og gjøre mer det jeg har lyst til i senere tid. Det er nemlig også med på å "helbrede" depresjoner.

Og jeg hadde nettopp - på eget initiativ - trappet ned og sluttet med Zoloft (SSRI-antidepressiva). Da jeg brukte disse medisinene, fikk jeg - slik jeg forstår selv - nokså klare symtomer på bipolar lidelse. Men jeg har absolutt ingen symptomer på dette når jeg ikke bruker slike medisiner. Dette har jeg fått bekreftet flere ganger ved å spørre mine venner og folk som faktisk har diagnosen bipolar lidelse.

Men bipolar lidelse + asberger er på begge sider i ganske nær familie og/eller rett oppadstigende linje. En sårbarhet for depresjoner og posttraumatiske reaksjoner har jeg også (Jeg har veldig god hukommelse og husker ofte detaljer som andre har glemt for lenge siden).

Min oldemor ville nok fått en diagnose i dag. Hun fikk en kraftig fødselspsykose og la sin nyfødte, yngste sønn sin i en vedovn og tente på (i et rom under heldigvis) - fordi han ikke var hennes barn. Han ble heldigvis reddet av faren før noen stor skade var skjedd. Kraftige saker dette her, og derfor anerkjenner jeg psykiateres kunnskaper. (Jeg har lest at de fleste som får fødselspsykose har bipolar lidelse eller den diagnosen jeg aldri husker hvordan staves). En tante er tungt medisinert og har fått elektrosjokk etter flere selvmordforsøk - og diagnosen er biopolar lidelse. Hun er samtidig en meget dyktig maler. Et søsenbarn av meg har asberger. En bestemor har antakelig også asberger - noe faren min antakelig har arvet flere trekk av også. Samt at en bestefar alltid hadde store humørsvingninger. Moren min har også slitt med depresjoner, men det var også mange nedpsykingsmekanismer i hennes oppvekst. - Men de menneskene jeg snakker om er likevel utrolig snille og flotte mennesker som bryr seg masse om andre og har kunstneriske talenter.

Dette er rene facts, men det betyr ikke at jeg er "så syk" at jeg trenger medisiner! Jeg føler meg ofte sterk og kan være veldig engasjert samtidig som luften går helt ut andre ganger - men vil ikke si at det er det samme som å ha sykelig grandiost selvbilde. Blir også beskrevet av de som kjenner meg som en usedvanlig snill og omsogsfull person. Jeg føler meg som et levende menneske! Og depresjonene mine holder jeg i sjakk med kosthold og trening. Jeg får ikke en gang PMS, som jeg var sterkt plaget med før. Den "stemningsstabiliseringen" psykiateren snakket om, har jeg oppnådd med å endre kostholdet mitt og trene. Og det har positive bivirkninger som finere, mer muskuløs kropp osv...ikke at jeg legger på meg og må ha stoffskiftemedisiner.

Derfor forkastet jeg psykiaterens utredning som "upassende for meg" - i mitt tilfelle altså!

[miakami]

Takk for svaret! Veldig hyggelig å dele erfaringer med oppegående folk. Har imidlertid skjønt bakgrunnen for psykiaterens konklusjoner, selv om han ikke snakket så mye "med" meg. Beklager at jeg skriver så langt, men om du skulle være interessert:

Jeg har nok enkelte trekk som går i retning av bipolar lidelse (og han fikk jo et inntrykk gjennom slik jeg beskrev ting), så psykiateren kom inn på dette av en grunn. Jeg mente imidlertid at jeg er innenfor det som ikke er "sykdom" og "lidelse" i forhold til bipolar lidelse, for jeg har jo ingen av de dysfunksjonalitetene som beskrives som typisk for diagnosen (Han mente det kunne være bipolar type 2, affektiv lidelse) som han satte som tentativ (foreløpig).

Medisieringens resultater skulle være med på å definere dignosen nærmere (Likt som at "Vi setter deg på hjertemedisin med masse bivirkninger, og hvis du ikke får hjerteattakk har du en hjertelidelse, he he"), og jeg skjønte raskt hvor dette bar. Utrederen stilte ingen spørsmål knyttet til eller for å avdekke min faktiske sosiale fungering. Jeg beskrev hvordan Zoloft hadde virket på meg, kritisk til egen atferd når jeg brukte denne medisinen. Det tyder ikke akkurat på at jeg er ute av stand til å se meg selv utenfra, spsielt i mer hypomane/maniske faser. Jeg sluttet jo blant annet med medisinene fordi jeg forsto at jeg ble hypomanisk av dem. Normalt og uten Zoloft, var jeg frøken "snill, pliktoppfyllende og flink" som aldri gjør noe overilt - nesten FOR kontrollert til enhver tid. Jeg har lært meg å være litt mer rampete og gjøre mer det jeg har lyst til i senere tid. Det er nemlig også med på å "helbrede" depresjoner.

Og jeg hadde nettopp - på eget initiativ - trappet ned og sluttet med Zoloft (SSRI-antidepressiva). Da jeg brukte disse medisinene, fikk jeg - slik jeg forstår selv - nokså klare symtomer på bipolar lidelse. Men jeg har absolutt ingen symptomer på dette når jeg ikke bruker slike medisiner. Dette har jeg fått bekreftet flere ganger ved å spørre mine venner og folk som faktisk har diagnosen bipolar lidelse.

Men bipolar lidelse + asberger er på begge sider i ganske nær familie og/eller rett oppadstigende linje. En sårbarhet for depresjoner og posttraumatiske reaksjoner har jeg også (Jeg har veldig god hukommelse og husker ofte detaljer som andre har glemt for lenge siden).

Min oldemor ville nok fått en diagnose i dag. Hun fikk en kraftig fødselspsykose og la sin nyfødte, yngste sønn sin i en vedovn og tente på (i et rom under heldigvis) - fordi han ikke var hennes barn. Han ble heldigvis reddet av faren før noen stor skade var skjedd. Kraftige saker dette her, og derfor anerkjenner jeg psykiateres kunnskaper. (Jeg har lest at de fleste som får fødselspsykose har bipolar lidelse eller den diagnosen jeg aldri husker hvordan staves). En tante er tungt medisinert og har fått elektrosjokk etter flere selvmordforsøk - og diagnosen er biopolar lidelse. Hun er samtidig en meget dyktig maler. Et søsenbarn av meg har asberger. En bestemor har antakelig også asberger - noe faren min antakelig har arvet flere trekk av også. Samt at en bestefar alltid hadde store humørsvingninger. Moren min har også slitt med depresjoner, men det var også mange nedpsykingsmekanismer i hennes oppvekst. - Men de menneskene jeg snakker om er likevel utrolig snille og flotte mennesker som bryr seg masse om andre og har kunstneriske talenter.

Dette er rene facts, men det betyr ikke at jeg er "så syk" at jeg trenger medisiner! Jeg føler meg ofte sterk og kan være veldig engasjert samtidig som luften går helt ut andre ganger - men vil ikke si at det er det samme som å ha sykelig grandiost selvbilde. Blir også beskrevet av de som kjenner meg som en usedvanlig snill og omsogsfull person. Jeg føler meg som et levende menneske! Og depresjonene mine holder jeg i sjakk med kosthold og trening. Jeg får ikke en gang PMS, som jeg var sterkt plaget med før. Den "stemningsstabiliseringen" psykiateren snakket om, har jeg oppnådd med å endre kostholdet mitt og trene. Og det har positive bivirkninger som finere, mer muskuløs kropp osv...ikke at jeg legger på meg og må ha stoffskiftemedisiner.

Derfor forkastet jeg psykiaterens utredning som "upassende for meg" - i mitt tilfelle altså!

ja det hadde da også jeg gjort, om det passet for meg, da hadde jeg jo sluttet på medisin på dagen. man må jo først og fremst stole på seg selv, så fremt en ikke har psykose.

derfor trenger en ikke bekymre seg for at folk feilaktig skal ta stemningsstabiliserende, ingen som ikke trenger det, gidder å ta piller daglig resten av livet.