utroskap kontra ensomhet

[Gjest ambrose]

Har jo venninner, men jeg ikke noen på vårt lille tettsted som jeg vil prate om dette med. Jeg føler meg så lite verdt at jeg orker ikke. Men har barndomsvenninner jeg prater med, men de bor et stykke unna. Jeg kan ikke forlate stedet vi bor på heller, på grunn av mine gamle foreldre som og har flyttet hit og begynner å bli gamle og svaklige. Noen annen nær familie har jeg ikke, bortsett fra barna mine. Så jeg må bo på samme sted som ham, og det blir vondt. Å se dem sammen etter alle disse årene som det var vært oss. Alle vennenene våre her, var hans og forblir hans. Jeg skjønner ikke at de har sammvittighet til dette. Hun har vært gjennom utroskap og skilsmisse selv, og vet hvor vondt det er. Kan ikke skjønne hvordan hun kan gjøre det mot et medmenneske som hun vet hvem er. Men mannen min er jo den som burde ha dårligst samvitighet. Hvis han har noen

'' Jeg føler meg så lite verdt at jeg orker ikke.''

virker som du er veldig" kjørt" (slten, kanskje også deprimert)?

Dette må være en forferdelig vond situasjon å være , og jeg synes du burde få hjelp til å bedre selvfølelsen og til praktiske ting. En psykiatrisk sykepleier i kommunen kan være en uvurdelig hjelp i en slik situasjon, der får du begge deler (min erfaring).

[Kalevaala]

Har jo venninner, men jeg ikke noen på vårt lille tettsted som jeg vil prate om dette med. Jeg føler meg så lite verdt at jeg orker ikke. Men har barndomsvenninner jeg prater med, men de bor et stykke unna. Jeg kan ikke forlate stedet vi bor på heller, på grunn av mine gamle foreldre som og har flyttet hit og begynner å bli gamle og svaklige. Noen annen nær familie har jeg ikke, bortsett fra barna mine. Så jeg må bo på samme sted som ham, og det blir vondt. Å se dem sammen etter alle disse årene som det var vært oss. Alle vennenene våre her, var hans og forblir hans. Jeg skjønner ikke at de har sammvittighet til dette. Hun har vært gjennom utroskap og skilsmisse selv, og vet hvor vondt det er. Kan ikke skjønne hvordan hun kan gjøre det mot et medmenneske som hun vet hvem er. Men mannen min er jo den som burde ha dårligst samvitighet. Hvis han har noen

''Men mannen min er jo den som burde ha dårligst samvitighet. Hvis han har noen''

Hvis han er veldig forelsket i henne, kjenner han kanskje ikke så mye til samvittigheten akkurat nå. Forelskelse kan være en sterk rus som fortrenger samvittighet.

Men forelskelse går alltid over. Da kommer samvittigheten. Jeg lover.

[Gjest togli]

Det er langt bedre å være ensom alene, enn ensom i et forhold...

Jeg skjønner helt ærlig ikke at du vil deg selv så vondt at du blir i et forhold der han bedrar deg...

[Gjest en for mye]

Det er langt bedre å være ensom alene, enn ensom i et forhold...

Jeg skjønner helt ærlig ikke at du vil deg selv så vondt at du blir i et forhold der han bedrar deg...

Blir smerten borte hvis jeg flytter vekk fra det tror dere?

[Lillemus]

Blir smerten borte hvis jeg flytter vekk fra det tror dere?

Du beholder i alle fall selvrespekten dersom du tar ansvar og flytter ut - mener jeg. Og jeg fatter ikke hvordan du makter å være i et forhold der du vet at han vil ha en annen? Selv kunne jeg knapt nok komme meg raskt nok ut av forholdet og huset da ting begynte å komme for en dag hos oss.

[Gjest togli]

Blir smerten borte hvis jeg flytter vekk fra det tror dere?

Ikke med det samme... men etterhvert som du begynner å kjenne på at du faktisk er så mye verd at du fortjener en mann som vil ha bare deg

Har du det bra som du har det nå da? Trives du? Hvis man ikke trives med livet sitt, så har man ansvar for å ta tak i det selv og gjøre de grep som må til....

Lykke til!!!

[Gjest en for mye]

Det er langt bedre å være ensom alene, enn ensom i et forhold...

Jeg skjønner helt ærlig ikke at du vil deg selv så vondt at du blir i et forhold der han bedrar deg...

Han vet ikke at jeg vet. Men at jeg har misstanke. Da jeg spurte han i høst og han benektet det ble han som sagt rasende, for på dør og kjørte avsted. Og den reaskjonen sier jo og sitt. Jeg er ikke lkkelig, gråten presser på hele tiden, jeg kaster opp på grunn av krampehoste av anspenthet hver morgen. Men jeg er så familiær. Vil så gjerne ha familien min. Ha pakka. Og det er noe som heter kjemp for alt hva du har kjært. Så jeg kjemper for forholdet. Men det sliter, og jeg synes han behandler med totalt respektløst. Er heller ikke noen ungdom lenger, fylte 50 ifjor. Så det å gå ut å finne seg en ny er ikke så lett lenger som det ville vært om jeg var yngre. Var aleine noen uker i fjor, pause, og jeg vantrivdes. Men dette er det verste, all utryggheten. Når han tar seg en tur ut en kveld, tror jeg han er med henne, og det er han vel og. Nei livet er ikke lett. Og så sliter jeg med angst.

[Gjest må bare spørre]

Han vet ikke at jeg vet. Men at jeg har misstanke. Da jeg spurte han i høst og han benektet det ble han som sagt rasende, for på dør og kjørte avsted. Og den reaskjonen sier jo og sitt. Jeg er ikke lkkelig, gråten presser på hele tiden, jeg kaster opp på grunn av krampehoste av anspenthet hver morgen. Men jeg er så familiær. Vil så gjerne ha familien min. Ha pakka. Og det er noe som heter kjemp for alt hva du har kjært. Så jeg kjemper for forholdet. Men det sliter, og jeg synes han behandler med totalt respektløst. Er heller ikke noen ungdom lenger, fylte 50 ifjor. Så det å gå ut å finne seg en ny er ikke så lett lenger som det ville vært om jeg var yngre. Var aleine noen uker i fjor, pause, og jeg vantrivdes. Men dette er det verste, all utryggheten. Når han tar seg en tur ut en kveld, tror jeg han er med henne, og det er han vel og. Nei livet er ikke lett. Og så sliter jeg med angst.

''Og det er noe som heter kjemp for alt hva du har kjært. ''

Hvordan kjemper du? Hvordan tar du opp kampen for å vinne han?

Hva er det hun har ? Kan du gi han det?

[Gjest togli]

Han vet ikke at jeg vet. Men at jeg har misstanke. Da jeg spurte han i høst og han benektet det ble han som sagt rasende, for på dør og kjørte avsted. Og den reaskjonen sier jo og sitt. Jeg er ikke lkkelig, gråten presser på hele tiden, jeg kaster opp på grunn av krampehoste av anspenthet hver morgen. Men jeg er så familiær. Vil så gjerne ha familien min. Ha pakka. Og det er noe som heter kjemp for alt hva du har kjært. Så jeg kjemper for forholdet. Men det sliter, og jeg synes han behandler med totalt respektløst. Er heller ikke noen ungdom lenger, fylte 50 ifjor. Så det å gå ut å finne seg en ny er ikke så lett lenger som det ville vært om jeg var yngre. Var aleine noen uker i fjor, pause, og jeg vantrivdes. Men dette er det verste, all utryggheten. Når han tar seg en tur ut en kveld, tror jeg han er med henne, og det er han vel og. Nei livet er ikke lett. Og så sliter jeg med angst.

Uansett kan du ikke ha det som du har det nå.... Det er kjempetøft å gå ut av et mangeårig forhold, men noen ganger bare MÅ man for å få det bedre selv. Jeg ble alene for et og et halvt år siden (eksen min gjorde ikke noe galt, bare så det er sagt) og det var forferdelig skummelt.. Jeg ble allikevel så bevisst på at jeg kun hadde et liv (jeg fylte førti rett før bruddet), og at jeg ikke ønska å kaste bort det på noe som ikke kjentes riktig for meg (rettere sagt noe som føltes helt feil..).

Den første tida etter bruddet var selvsagt svært vanskelig.., men jeg visste jo det ville bli bare bedre og bedre. I løpet av de første mnd var jeg f.eks. helt kvitt husreddheten min... jeg kunne ha tendenser til krisemaksimering og kanskje en smule angst for ulike ting.. Denne forsvant som dugg for solen etterhvert som jeg fant meg selv, og fant ut at jeg var en tøffing som faktisk greide å leve livet alene uten å ha en mann å støtte meg til. Det var en herlig følelse

Nå fokuserer jeg på at jeg aldri noensinne har hatt det så spennende i livet som nå Jeg aner jo lite om framtiden, men det er jo superspennende )

Tenk deg å få et eget bosted, møblere som du selv ønsker det, være din egen herre.... og begynne å se på kjekke menn igjen. Herlig!

Valg av fokus er ditt - og det styrer du helt selv!

[Gjest en for mye]

''Og det er noe som heter kjemp for alt hva du har kjært. ''

Hvordan kjemper du? Hvordan tar du opp kampen for å vinne han?

Hva er det hun har ? Kan du gi han det?

Jeg prøver å være en blid og kjærlig hustru. Oppvartende og snill. Jeg er sjelden sint og har veldig god selvkontroll. Så at jeg gråter og kaster opp, og er ulykkelig er det bare jeg som vet.

Jeg kjenner henne ikke så godt da hun ikke har bodd her så lenge, men vi vet hvem hverandre er. Jeg kan ikke stille opp med den spenningen over noe nytt som hun kan. Hun er sikkert grei, lett å prate med. Men når det er sagt så er ikke han av den pratsomme typen, så jeg tror når spenningen har lagt seg at hun ikke er den rette for han. Men det er mine tanker , kjenner henne som sagt ikke godt nok