Nyttårsfesting og asperger syndrom

[Gjest sangsol]

ja men det er sosialt felleskap. Og asperger damen ødelgger hele forumet med sin masing og selvopptatthet. Hun forstår også sosiale konvensjoner men velger å fortsette på sin egoistiske marsj. At en person skal ødelegge hele forumet er for ille. Hun er til og med verre enn enkelte andre forum tullinger her.

Synes man skal ha stor takhøyde på et helseforum, og gi plass til mange ulike mennesker.

Noen mennesker vil man like veldig godt, og alltid lese innleggene til. Andre mennesker vil ikke være ens favoritt, og man kan ganske enkelt bare unngå lese de innleggene.

[Gjest Nickløsheletida]

ja men det er sosialt felleskap. Og asperger damen ødelgger hele forumet med sin masing og selvopptatthet. Hun forstår også sosiale konvensjoner men velger å fortsette på sin egoistiske marsj. At en person skal ødelegge hele forumet er for ille. Hun er til og med verre enn enkelte andre forum tullinger her.

''ja men det er sosialt felleskap''

Dette forumet heter DOKTORonline, så forumet er vel mer ment for mennekser med diagnoser og vansker enn det er ment for sosialt fellesskap.

[Dorthe]

Jeg er så møkkalei av deg og din asperger. Nok er nok. Du har sikkert dine greier men ikke overta hele forumet og ødelegg som du har holdt på med i det siste.

Det er jo bare å hoppe over innlegg du ikke liker. Det er vel ikke noe vanskeligere for deg enn for oss andre, Madelenemies innlegg er jo ikke vanskelige å kjenne igjen så det skulle jo være en enkelt sak. Verre med folk som skifter nick og skriver ting man misliker og man kjenner dem igjen og egentlig vil hoppe over akkurat de innleggene.

[Sør]

Hei !

takk det var ordentlig pent skrevet, jeg ble glad nå takk

Jeg er ikke helt og fullstendig uenig med dere, jeg bare så meg selv i speilet i går med øredobber og kort silkekjole og bolerojakke, og alt klart for smaltalk, jeg var ingen rainman, kom ikke opp med noe pinlig detaljert tema eller tanker om ting, jeg snakket generelt og banalt og lo. Jeg så ut som en frognerfrue, fordi jeg er kledd opp som en snobb av min mann (han kjøper kjoler til meg) og jeg snakket som jeg skulle stort sett. Da jeg så meg selv i speilet på badet der jeg hadde tent lys for min manns venner tenkte jeg "har den damen i speilet asperger syndrom?", ja og når jeg så hørte meg selv, le, og i tillegg skikkelig hygge meg på et vist tidspunkt ble det enda rarere for meg. For jeg var i et par timer så glad inni meg og da min mann holdt den der talen litt til meg ble jeg rørt. Når jeg FØR snakket om fysiologi straks anledningen bød seg eller en ny ide jeg hadde fått, så ble det feil, men jeg lot klokkeslett og datoer være for jeg husker hva en skrev til meg her inne en gang om den slags.

Hva mente du med dette:

"Men det er jo kun fordi vedkommende ikke hadde observert deg nok, Madelenemie. Alle som en i denne tråden ser jo at du har det, inklusive på grunn av fokuset ditt."

Hvilket fokus mener du avslører noe?

Til slutt: Du gjorde meg glad, takk!

''Hva mente du med dette:

"Men det er jo kun fordi vedkommende ikke hadde observert deg nok, Madelenemie. Alle som en i denne tråden ser jo at du har det, inklusive på grunn av fokuset ditt."

Hvilket fokus mener du avslører noe?

Til slutt: Du gjorde meg glad, takk! – Madelenemie''

For eksempel, at du må tenke og "øve" på smalltalk er jo en indikasjon. At du må huske at du ikke skal snakke detaljert om ting som "hvordan man dissekerer fisk" (for eksempel) i lang tid over middag.

====

Du skrev om Rainman. Rainman er én (oppdiktet) person som har denne diagnosen, som er veldig bred. Det finnes titusenvis av andre. En av de andre er deg. Du er åpenbart intelligent. Du forstår mye av diagnosen, og du arbeider målrettet for å leve bra i samfunnet.

Det betyr ikke at du ikke har diagnosen, men det betyr at diagnosen blir mindre og mindre vesentlig. Du har den, men du lever jo bra med den. Ikke alltid, men for det meste.

Jeg tenker at du bør si: "Jeg har aspergers, derfor har jeg kanskje problemer med å forstå noen sosiale situasjoner (for eksempel). Så jeg øver meg på dem (som småll talk) inntil jeg mestrer det godt nok (behøver ikke være perfekt).

Jeg er ikke mindreverdig. Jeg er intelligent, jeg klarer meg bra, jeg er stolt av den jeg er, for mange klarer ikke det jeg kan."

Så smiler du, og nyter livet i 2012!

Alt godt!

[Sør]

ja men det er sosialt felleskap. Og asperger damen ødelgger hele forumet med sin masing og selvopptatthet. Hun forstår også sosiale konvensjoner men velger å fortsette på sin egoistiske marsj. At en person skal ødelegge hele forumet er for ille. Hun er til og med verre enn enkelte andre forum tullinger her.

Her er en intelligenstest til deg:

Alle madelenemies innlegg har "Madelenemie" skrevet til høyre.

IQ-spørsmål: Hvis du ikke vil lese innlegg av Madelenemie", skal du da klikke eller ikke klikke på lenker til venstre for "Madelenemie"?

[Gjest skyskraper]

Her er en intelligenstest til deg:

Alle madelenemies innlegg har "Madelenemie" skrevet til høyre.

IQ-spørsmål: Hvis du ikke vil lese innlegg av Madelenemie", skal du da klikke eller ikke klikke på lenker til venstre for "Madelenemie"?

Vedkommende forstår sosiale konvensjoner til tross for sin asperger pseudo diagnose.

Men velger konsekvent å skrive om seg selv og forsøple forumet.

Og ja det går ann å ikke trykke på innlegg fra henne men det er noe med at det ødelgger hele stemningen og tar over forumet.

[Sør]

Vedkommende forstår sosiale konvensjoner til tross for sin asperger pseudo diagnose.

Men velger konsekvent å skrive om seg selv og forsøple forumet.

Og ja det går ann å ikke trykke på innlegg fra henne men det er noe med at det ødelgger hele stemningen og tar over forumet.

''Vedkommende forstår sosiale konvensjoner til tross for sin asperger pseudo diagnose. Men velger konsekvent å skrive om seg selv og forsøple forumet. Og ja det går ann å ikke trykke på innlegg fra henne men det er noe med at det ødelgger hele stemningen og tar over forumet. – skyskraper''

IQ test result: FAIL!

EQ test result: FAIL!

I motsetning til deg er altså Madelenemie et positivt bidrag til DOL.

[tonie]

Vedkommende forstår sosiale konvensjoner til tross for sin asperger pseudo diagnose.

Men velger konsekvent å skrive om seg selv og forsøple forumet.

Og ja det går ann å ikke trykke på innlegg fra henne men det er noe med at det ødelgger hele stemningen og tar over forumet.

Jeg tror jeg så et innlegg som ikke dreide over på asperger en eneste gang inne på Åpent! Skal se om jeg greier å finne det igjen. Da kan du jo kose deg med det om ikke annet;)

[Gjest flere synspunkter]

Du er utrolig flink med språk og det å uttrykke deg, Madelenemie!!!!. Du er flink til å beskrive følelser også, synes jeg.

Jeg digger innleggende dine og deg som person - gjennom det du skriver! Diagnosen synes å ha blitt en stor del av din identitet, og du tenker kanskje på det hele tida. Sikkert ikke lett å "være på grensen" og måtte forholde seg til at man er "erklært annerledes" hele tiden. Det har du vel blitt konfrontert med siden du var barn.

Da en psykiater sa at jeg hadde "bipolar lidelse" plaget det meg ganske lenge. For jeg ble liksom ett med denne diagnosen en stund, stod mutters alene og følte meg "forlatt" i dette, men kjente meg likevel ikke igjen i alle dysfunksjonalitetene (de typiske personlige "feilene") som ble beskrevet. Han sa imidlertid at jeg antakelig hadde bipolar type II, men jeg er mer overbevist om bipolar type III, som skaper mindre problermer enn type I og II.

Synes ikke at diagnosen er interessant - utover at jeg er blitt mer kjent med hva jeg bør være oppmerksom på for at jeg selv og andre rundt meg skal trives og ha det bra. Men det samme som hjelper meg, ville faktisk også løftet tilværelsen for andre som ikke har noen diagnose. Således har vel denne sykdommen kanskje gjort meg sterkere enn jeg ellers ville vært, fordi jeg var i stand til å ta tak i det og gjøre noe med det.

Å lese en veldig god og detaljert artikkel om bipolar lidelse type III på nettet i går gav meg noen ahaopplevelser. Veldig mange av de tingene jeg har gjort, er faktisk i tråd med rådene som står der, og det meste av det som beskrives stemmer på meg. Det er også en del alvorlig bipolar lidelse i min familie. Samt at et av mine mange søskenbarn har diagnosen asberger. Er nesten sikker på at min farmor har det også, selv om ingen diagnose er satt. Og muligens noen onkler...flere av dem har vært i kontakt med psykiatrien.

Men vet du hva? Jeg lurer også på om faren min har noen såkalte asberger-trekk. Jeg er blitt svært såret av hans ord til meg mange ganger, særlig i for meg kritiske situasjoner når jeg hadde trengt mer anerkjennelse, omsorg og forståelse. Når jeg har fortalt gode venner om hans reaksjonsmåter, har andre reagert med å si at min fars reksjoner i sånne situasjoner ikke er "helt vanlige".

I senere tid har jeg forstått at han faktisk er veldig, veldig glad i meg, og når jeg følger rådene jeg fant på en nettside om asberger, kommuniserer vi mye, mye bedre. Da jeg kjøpte blomster på bursdagen hans, begynte han å gråte - fordi jeg hadde vært så sint på ham for det jeg mente var total mangel på forståelse og omsorg.

Hvis jeg har depresjonene som en med bipolar lidelse og han har noen asberger-trekk, kan du tenke deg at det kan bli bråk, he he!

Men ingen av oss er hevngjerrige eller langsinte, så dagen etter knallharde krangler har vi alltid vært venner igjen. Etter en hard krangel vi hadde en gang, sendte han meg en sjokolade hvor dette sto på papiret: "Snille jenter kommer til himmelen, men slemme jenter kommer så langt de vil!" Da ble jeg veldig rørt!

I dag forstår jeg hvorfor han sier de tingene og svarer som han gjør. Ikke for å såre meg, men fordi han faktisk mener noe helt uavhegig av hva jeg føler i situasjonen. Han forstår rett og slett ikke hvordan jeg føler meg der og da, men skjønner mye mer når jeg rolig forklarer ting tydeligere og mindre følelsesladet.

I min egen kanskje litt for sterke følelsesverden har jeg faktisk ikke tidligere forstått hans verden.

Skjønner du hva jeg mener?

Stor klem!!!!

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Ja jeg er lettet og glad for at festen gikk bra veldig.

Men tror ikke du skjønner hvorfor jeg har dette ønske om å bli kvitt den, men for meg handler det nok om at vil ikke ha en type begrensinger, vil bli "frisk", vil ikke ha asperger syndrom, noe min psykiater forstår. Hadde hun selv fått velge ville hun heller ikke hatt denne diagnosen, hun skjønner at jeg ikke vil ha asperger, men fokuserer på at jeg må lære meg å leve med det.

Det er fint og greit og er jeg enig i, men

hvis du leser bøker om asperger så står det ingenting om at mennesker med dette syndromet plytselig bare lager nyttårsfester, det er langt fra diagnosen, men mulig jeg er unntaket.

Jeg kan akseptere at jeg har syndromet, jeg tror ikke jeg er mindre verdt heller, men jeg vil jo helst ikke ha det og sikkert mener alle selv om jeg selv syns det er rart at jeg har syndromet.

Men jeg skal lage en liste nå over alt jeg gjør som ikke passer til symptomlisten, eks lage nyttårsfest, bare for min egen del.

Jeg synes ikke det er rart at du begynner å tenke deg selv "utenfor" diagnosen etter en så vellykket kveld.

Jeg hadde gjort det samme.

Greit at man skal godta diagnosen og lære seg å leve med den etc. etc., men de fleste blir jo glade over friskhetstegn!

[Kalevaala]

Du er utrolig flink med språk og det å uttrykke deg, Madelenemie!!!!. Du er flink til å beskrive følelser også, synes jeg.

Jeg digger innleggende dine og deg som person - gjennom det du skriver! Diagnosen synes å ha blitt en stor del av din identitet, og du tenker kanskje på det hele tida. Sikkert ikke lett å "være på grensen" og måtte forholde seg til at man er "erklært annerledes" hele tiden. Det har du vel blitt konfrontert med siden du var barn.

Da en psykiater sa at jeg hadde "bipolar lidelse" plaget det meg ganske lenge. For jeg ble liksom ett med denne diagnosen en stund, stod mutters alene og følte meg "forlatt" i dette, men kjente meg likevel ikke igjen i alle dysfunksjonalitetene (de typiske personlige "feilene") som ble beskrevet. Han sa imidlertid at jeg antakelig hadde bipolar type II, men jeg er mer overbevist om bipolar type III, som skaper mindre problermer enn type I og II.

Synes ikke at diagnosen er interessant - utover at jeg er blitt mer kjent med hva jeg bør være oppmerksom på for at jeg selv og andre rundt meg skal trives og ha det bra. Men det samme som hjelper meg, ville faktisk også løftet tilværelsen for andre som ikke har noen diagnose. Således har vel denne sykdommen kanskje gjort meg sterkere enn jeg ellers ville vært, fordi jeg var i stand til å ta tak i det og gjøre noe med det.

Å lese en veldig god og detaljert artikkel om bipolar lidelse type III på nettet i går gav meg noen ahaopplevelser. Veldig mange av de tingene jeg har gjort, er faktisk i tråd med rådene som står der, og det meste av det som beskrives stemmer på meg. Det er også en del alvorlig bipolar lidelse i min familie. Samt at et av mine mange søskenbarn har diagnosen asberger. Er nesten sikker på at min farmor har det også, selv om ingen diagnose er satt. Og muligens noen onkler...flere av dem har vært i kontakt med psykiatrien.

Men vet du hva? Jeg lurer også på om faren min har noen såkalte asberger-trekk. Jeg er blitt svært såret av hans ord til meg mange ganger, særlig i for meg kritiske situasjoner når jeg hadde trengt mer anerkjennelse, omsorg og forståelse. Når jeg har fortalt gode venner om hans reaksjonsmåter, har andre reagert med å si at min fars reksjoner i sånne situasjoner ikke er "helt vanlige".

I senere tid har jeg forstått at han faktisk er veldig, veldig glad i meg, og når jeg følger rådene jeg fant på en nettside om asberger, kommuniserer vi mye, mye bedre. Da jeg kjøpte blomster på bursdagen hans, begynte han å gråte - fordi jeg hadde vært så sint på ham for det jeg mente var total mangel på forståelse og omsorg.

Hvis jeg har depresjonene som en med bipolar lidelse og han har noen asberger-trekk, kan du tenke deg at det kan bli bråk, he he!

Men ingen av oss er hevngjerrige eller langsinte, så dagen etter knallharde krangler har vi alltid vært venner igjen. Etter en hard krangel vi hadde en gang, sendte han meg en sjokolade hvor dette sto på papiret: "Snille jenter kommer til himmelen, men slemme jenter kommer så langt de vil!" Da ble jeg veldig rørt!

I dag forstår jeg hvorfor han sier de tingene og svarer som han gjør. Ikke for å såre meg, men fordi han faktisk mener noe helt uavhegig av hva jeg føler i situasjonen. Han forstår rett og slett ikke hvordan jeg føler meg der og da, men skjønner mye mer når jeg rolig forklarer ting tydeligere og mindre følelsesladet.

I min egen kanskje litt for sterke følelsesverden har jeg faktisk ikke tidligere forstått hans verden.

Skjønner du hva jeg mener?

Stor klem!!!!

Det var veldig fint skrevet, og godt å lese :-)

[Madelenemie]

''Hva mente du med dette:

"Men det er jo kun fordi vedkommende ikke hadde observert deg nok, Madelenemie. Alle som en i denne tråden ser jo at du har det, inklusive på grunn av fokuset ditt."

Hvilket fokus mener du avslører noe?

Til slutt: Du gjorde meg glad, takk! – Madelenemie''

For eksempel, at du må tenke og "øve" på smalltalk er jo en indikasjon. At du må huske at du ikke skal snakke detaljert om ting som "hvordan man dissekerer fisk" (for eksempel) i lang tid over middag.

====

Du skrev om Rainman. Rainman er én (oppdiktet) person som har denne diagnosen, som er veldig bred. Det finnes titusenvis av andre. En av de andre er deg. Du er åpenbart intelligent. Du forstår mye av diagnosen, og du arbeider målrettet for å leve bra i samfunnet.

Det betyr ikke at du ikke har diagnosen, men det betyr at diagnosen blir mindre og mindre vesentlig. Du har den, men du lever jo bra med den. Ikke alltid, men for det meste.

Jeg tenker at du bør si: "Jeg har aspergers, derfor har jeg kanskje problemer med å forstå noen sosiale situasjoner (for eksempel). Så jeg øver meg på dem (som småll talk) inntil jeg mestrer det godt nok (behøver ikke være perfekt).

Jeg er ikke mindreverdig. Jeg er intelligent, jeg klarer meg bra, jeg er stolt av den jeg er, for mange klarer ikke det jeg kan."

Så smiler du, og nyter livet i 2012!

Alt godt!

Hei!

ja okey, det er greit da prøver jeg det.

Jeg har egentlig akseptert denne diagnosen, faktisk mer og mer og mer enn dere her inne tror, men av og til skjønner jeg det ikke/glemmer det fordi en liten del eller noen kan synes så normale.

Det har om mulig noe med perspektiv vansker, detaljsyn osv..

Ønsker deg et riktig godt nytt år.

[Madelenemie]

Men Rainman hadde vel ikke Asperger - han var autist?

Hører du sier at de diagnosene skal endres da - jeg vet ikke noe om det. Men jeg har tenkt at Autister er mye mer lukket inn i sin egen verden enn personer med Asperger. Asperger er jo "høytfungerende".

På de innlegg du har skrevet så er det veldig tydelig at du har Asperger. Men du er veldig veldig flink til å jobbe med det. Poenget er bare at personer uten Asperger ikke hadde trengt å jobbe med slike ting som smalltalk osv. Det kommer naturlig.

Hei!

ja jeg var ganske lukket inne i min verden da jeg var liten og egentlig lenge, jeg kommuniserte lite og for det meste ting jeg kunne utenat.

Da de oppdaget dette tenkte de på autisme-barneautisme, men så ble de i tvil og satte barneautisme i parantes og under tvil.

For jeg kunne imponere med et avansert ordforråd mest fordi jeg hadde god hukkomelse, jeg forstod ikke alt jeg sa, men det trodde jo andre.

[frosken]

Vedkommende forstår sosiale konvensjoner til tross for sin asperger pseudo diagnose.

Men velger konsekvent å skrive om seg selv og forsøple forumet.

Og ja det går ann å ikke trykke på innlegg fra henne men det er noe med at det ødelgger hele stemningen og tar over forumet.

''Og ja det går ann å ikke trykke på innlegg fra henne men det er noe med at det ødelgger hele stemningen og tar over forumet.

''

Akkurat nå er det vel du som ødelegger stemningen?

[Madelenemie]

Du er utrolig flink med språk og det å uttrykke deg, Madelenemie!!!!. Du er flink til å beskrive følelser også, synes jeg.

Jeg digger innleggende dine og deg som person - gjennom det du skriver! Diagnosen synes å ha blitt en stor del av din identitet, og du tenker kanskje på det hele tida. Sikkert ikke lett å "være på grensen" og måtte forholde seg til at man er "erklært annerledes" hele tiden. Det har du vel blitt konfrontert med siden du var barn.

Da en psykiater sa at jeg hadde "bipolar lidelse" plaget det meg ganske lenge. For jeg ble liksom ett med denne diagnosen en stund, stod mutters alene og følte meg "forlatt" i dette, men kjente meg likevel ikke igjen i alle dysfunksjonalitetene (de typiske personlige "feilene") som ble beskrevet. Han sa imidlertid at jeg antakelig hadde bipolar type II, men jeg er mer overbevist om bipolar type III, som skaper mindre problermer enn type I og II.

Synes ikke at diagnosen er interessant - utover at jeg er blitt mer kjent med hva jeg bør være oppmerksom på for at jeg selv og andre rundt meg skal trives og ha det bra. Men det samme som hjelper meg, ville faktisk også løftet tilværelsen for andre som ikke har noen diagnose. Således har vel denne sykdommen kanskje gjort meg sterkere enn jeg ellers ville vært, fordi jeg var i stand til å ta tak i det og gjøre noe med det.

Å lese en veldig god og detaljert artikkel om bipolar lidelse type III på nettet i går gav meg noen ahaopplevelser. Veldig mange av de tingene jeg har gjort, er faktisk i tråd med rådene som står der, og det meste av det som beskrives stemmer på meg. Det er også en del alvorlig bipolar lidelse i min familie. Samt at et av mine mange søskenbarn har diagnosen asberger. Er nesten sikker på at min farmor har det også, selv om ingen diagnose er satt. Og muligens noen onkler...flere av dem har vært i kontakt med psykiatrien.

Men vet du hva? Jeg lurer også på om faren min har noen såkalte asberger-trekk. Jeg er blitt svært såret av hans ord til meg mange ganger, særlig i for meg kritiske situasjoner når jeg hadde trengt mer anerkjennelse, omsorg og forståelse. Når jeg har fortalt gode venner om hans reaksjonsmåter, har andre reagert med å si at min fars reksjoner i sånne situasjoner ikke er "helt vanlige".

I senere tid har jeg forstått at han faktisk er veldig, veldig glad i meg, og når jeg følger rådene jeg fant på en nettside om asberger, kommuniserer vi mye, mye bedre. Da jeg kjøpte blomster på bursdagen hans, begynte han å gråte - fordi jeg hadde vært så sint på ham for det jeg mente var total mangel på forståelse og omsorg.

Hvis jeg har depresjonene som en med bipolar lidelse og han har noen asberger-trekk, kan du tenke deg at det kan bli bråk, he he!

Men ingen av oss er hevngjerrige eller langsinte, så dagen etter knallharde krangler har vi alltid vært venner igjen. Etter en hard krangel vi hadde en gang, sendte han meg en sjokolade hvor dette sto på papiret: "Snille jenter kommer til himmelen, men slemme jenter kommer så langt de vil!" Da ble jeg veldig rørt!

I dag forstår jeg hvorfor han sier de tingene og svarer som han gjør. Ikke for å såre meg, men fordi han faktisk mener noe helt uavhegig av hva jeg føler i situasjonen. Han forstår rett og slett ikke hvordan jeg føler meg der og da, men skjønner mye mer når jeg rolig forklarer ting tydeligere og mindre følelsesladet.

I min egen kanskje litt for sterke følelsesverden har jeg faktisk ikke tidligere forstått hans verden.

Skjønner du hva jeg mener?

Stor klem!!!!

Hei!

ja jeg skjønner hva du mener Det var et fint innlegg du skrev som jeg også kan tenke tanker ut i fra

Også: Jeg liker at du digger innleggene mine for jeg er ikke akkurat kul, har aldri vært det, så søt ut på utsiden når var tenåring, mange var snille mot meg av jentene i klassen, men på fest fikk jeg aldri bli med, ingen spurte meg, for jeg var og er ikke kul Jeg hadde teite/rare klær for var så egenrådig og skjønte meg lite/ingenting på klær

jeg kjenner igjen ting du skriver om din far i meg

Jeg kan såre og sårer og blir lei meg når jeg oppdager/ forstår at jeg faktisk såret feks mitt barn ved noe jeg sa. Nå skulle min datter en liten tur ut med hunden og hun klaget over at hun ikke hadde stelt seg, jeg sa da, "men du ser jo helt vanlig ut" hun ble sint og sa jeg ikke skulle si det og at det såret henne når hun ikke en gang hadde gredd håret, men sånt ser ikke jeg.

Det hender også min uromantiske fremtreden sårer min mann, men derfor ble det så fint for oss alle, når barna og min mann fikk forklaringen på hvorfor jeg sier/er og gjør ting slik jeg gjør dem. Og voldsomme følelser gjør meg ganske så fjern og distansert, så min mann og jeg har måttet lære oss hva som skjer, og jeg har måttet lære litt om at voldsomme følelseutbrudd ikke er farlig og ikke forandrer verden. (om du skjønner)

Så ja for meg også ble det stor hjelp å få denne diagnosen.

"Synes ikke at diagnosen er interessant - utover at jeg er blitt mer kjent med hva jeg bør være oppmerksom på for at jeg selv og andre rundt meg skal trives og ha det bra. Men det samme som hjelper meg, ville faktisk også løftet tilværelsen for andre som ikke har noen diagnose. Således har vel denne sykdommen kanskje gjort meg sterkere enn jeg ellers ville vært, fordi jeg var i stand til å ta tak i det og gjøre noe med det."

dette du skrev har jeg tenkt på en del selv, for jeg ser mange i min familie som sliter, og mye av forkalringen på den jeg er i dag, er jo forklaringen som diagnosen ga meg og muligheten den ga til meg selv å endre atferd, jobbe med ting, samt den nødvendige forklaringen den kom med til min familie.

Hvorfor jeg glemmer barna i badekaret, eller glemmer å sette bremsen på barnevognen, legger skarpe kniver utenksomt fra meg, eller setter varmt vann i en kopp på bordet i rekkevidde for en baby. Heldigvis skjedde ingen dramatiske skader, men jeg glemmer meg fort når jeg har fokus på en ting, det er som om tanker rundt blir helt borte, derfor må jeg lage meg andre regler som feks. "aldri gå ut av badet når små barn bader" osv osv..

Ønsker deg alt godt og et riktig fint nytt år

[Madelenemie]

Jeg synes ikke det er rart at du begynner å tenke deg selv "utenfor" diagnosen etter en så vellykket kveld.

Jeg hadde gjort det samme.

Greit at man skal godta diagnosen og lære seg å leve med den etc. etc., men de fleste blir jo glade over friskhetstegn!

Hei!

Takk

Ja det er vel det, det gikk så bra og jeg tenker på før, det hadde vært utenkelig å ha fest her hos oss.

Min datter blir stolt og glad fordi vi endelig kunne ha en fest, hun syns jeg hadde pyntet fint med lys i alle rom og hvite duker og hun sa " Nå er du normal mamma", hun syns vi lever for stille og isolert og at det er alt for stille i huset.

jeg er glad for at hun ble så glad for at vi hadde fest,

Jeg har sagt hun bare må sette på musikk at jeg enten kan ta propper i ørene eller gå på mitt rom, for jeg tåler ikke musikk og stemmer, musikk, men da må ingen snakke.

[Katt-ja]

Hei!

ja jeg skjønner hva du mener Det var et fint innlegg du skrev som jeg også kan tenke tanker ut i fra

Også: Jeg liker at du digger innleggene mine for jeg er ikke akkurat kul, har aldri vært det, så søt ut på utsiden når var tenåring, mange var snille mot meg av jentene i klassen, men på fest fikk jeg aldri bli med, ingen spurte meg, for jeg var og er ikke kul Jeg hadde teite/rare klær for var så egenrådig og skjønte meg lite/ingenting på klær

jeg kjenner igjen ting du skriver om din far i meg

Jeg kan såre og sårer og blir lei meg når jeg oppdager/ forstår at jeg faktisk såret feks mitt barn ved noe jeg sa. Nå skulle min datter en liten tur ut med hunden og hun klaget over at hun ikke hadde stelt seg, jeg sa da, "men du ser jo helt vanlig ut" hun ble sint og sa jeg ikke skulle si det og at det såret henne når hun ikke en gang hadde gredd håret, men sånt ser ikke jeg.

Det hender også min uromantiske fremtreden sårer min mann, men derfor ble det så fint for oss alle, når barna og min mann fikk forklaringen på hvorfor jeg sier/er og gjør ting slik jeg gjør dem. Og voldsomme følelser gjør meg ganske så fjern og distansert, så min mann og jeg har måttet lære oss hva som skjer, og jeg har måttet lære litt om at voldsomme følelseutbrudd ikke er farlig og ikke forandrer verden. (om du skjønner)

Så ja for meg også ble det stor hjelp å få denne diagnosen.

"Synes ikke at diagnosen er interessant - utover at jeg er blitt mer kjent med hva jeg bør være oppmerksom på for at jeg selv og andre rundt meg skal trives og ha det bra. Men det samme som hjelper meg, ville faktisk også løftet tilværelsen for andre som ikke har noen diagnose. Således har vel denne sykdommen kanskje gjort meg sterkere enn jeg ellers ville vært, fordi jeg var i stand til å ta tak i det og gjøre noe med det."

dette du skrev har jeg tenkt på en del selv, for jeg ser mange i min familie som sliter, og mye av forkalringen på den jeg er i dag, er jo forklaringen som diagnosen ga meg og muligheten den ga til meg selv å endre atferd, jobbe med ting, samt den nødvendige forklaringen den kom med til min familie.

Hvorfor jeg glemmer barna i badekaret, eller glemmer å sette bremsen på barnevognen, legger skarpe kniver utenksomt fra meg, eller setter varmt vann i en kopp på bordet i rekkevidde for en baby. Heldigvis skjedde ingen dramatiske skader, men jeg glemmer meg fort når jeg har fokus på en ting, det er som om tanker rundt blir helt borte, derfor må jeg lage meg andre regler som feks. "aldri gå ut av badet når små barn bader" osv osv..

Ønsker deg alt godt og et riktig fint nytt år

''Hvorfor jeg glemmer barna i badekaret, eller glemmer å sette bremsen på barnevognen, legger skarpe kniver utenksomt fra meg, eller setter varmt vann i en kopp på bordet i rekkevidde for en baby. Heldigvis skjedde ingen dramatiske skader''

Oj. Du har virkelig hatt flaks... Glad ungene dine er store nå.

[Madelenemie]

''Hvorfor jeg glemmer barna i badekaret, eller glemmer å sette bremsen på barnevognen, legger skarpe kniver utenksomt fra meg, eller setter varmt vann i en kopp på bordet i rekkevidde for en baby. Heldigvis skjedde ingen dramatiske skader''

Oj. Du har virkelig hatt flaks... Glad ungene dine er store nå.

Hei!

Jaa jeg har hatt flaks.

Jeg har fortalt alt dette til min psykiater, skjønte ikke selv hvorfor jeg glemmer meg sånn og min mann kunne jo bli sint også osv...

Det er fokus andre steder som er faren, jeg må derfor kun gjøre en ting og tenke bevisst på dette.

Min bestefar var også slik, glemte seg så barna falt rett ned trappper og ned fra bord og ned i sjøen, men dette var fordi han var en mann sa min bestemor, og jeg er jo dame og da føles det skikkelig ille.

Men å vite at har det veldig sånn at bare en tanke i hodet, hvis du skjønner, så tar jeg andre forholdsregler

Men har stille forsiktige barn, det har sikkert hjulpet på flaksen forresten.

[Madelenemie]

Og jeg er døv, men fungerer ikke som det fordi jeg har trent masse på talespråklig kommunikasjon og munnavlesning, samt at jeg har tekniske hjelpemidler - det er ingen ikke-tegnspråklige som tenker på meg som døv - men selvsagt er jeg døv allikevel

(var naturlig å legge den under ditt innlegg, men satser på at Madelenemie leser det )

Hei!

jeg leste det fordi jeg kom over det nå.

Takk for påminnelsen.

men tror du har skrevet akkurat det til meg en gang før?

Stemmer det?

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Takk

Ja det er vel det, det gikk så bra og jeg tenker på før, det hadde vært utenkelig å ha fest her hos oss.

Min datter blir stolt og glad fordi vi endelig kunne ha en fest, hun syns jeg hadde pyntet fint med lys i alle rom og hvite duker og hun sa " Nå er du normal mamma", hun syns vi lever for stille og isolert og at det er alt for stille i huset.

jeg er glad for at hun ble så glad for at vi hadde fest,

Jeg har sagt hun bare må sette på musikk at jeg enten kan ta propper i ørene eller gå på mitt rom, for jeg tåler ikke musikk og stemmer, musikk, men da må ingen snakke.

Så hyggelig å høre