Nyttårsfesting og asperger syndrom

[Madelenemie]

Så hyggelig å høre

Hei!

[Gjest flere synspunkter]

Det var veldig fint skrevet, og godt å lese :-)

Tusen takk! :-)

[Madelenemie]

Tusen takk! :-)

Hei!

jeg håper du så mitt svar til deg for det samme syns jeg.

Så la det seg litt feil, men det var et fint innlegg du skrev.

Så tusen takk for det

[Bella Dotte]

Hei!

ja okey, det er greit da prøver jeg det.

Jeg har egentlig akseptert denne diagnosen, faktisk mer og mer og mer enn dere her inne tror, men av og til skjønner jeg det ikke/glemmer det fordi en liten del eller noen kan synes så normale.

Det har om mulig noe med perspektiv vansker, detaljsyn osv..

Ønsker deg et riktig godt nytt år.

Siden du (og jeg og mange andre med Asperger) av og til lurer på om diagnosen helt stemmer, synes jeg vi kan være litt mer tilgivende mot andre - fagfolk og lekfolk - som stusser over at vi skal ha en slik diagnose. Mange av oss ble også fanget opp - eller søkte hjelp selv - i voksen alder, og da er nødvendigvis ikke tegnene så åpenbare som hos dem som blir fulgt opp fra de er små.

Jeg er klar over at du savner spørsmålet "jammen du kan da ikke ha Asperger?" - men jeg tenker at mannen din på et vis ikke kan være helt inneforstått med det, når han av og til krever ting av deg som man egentlig bare burde kreve av mennesker som ikke har en slik "fostyrrelse". På den andre siden er slike utfordringer til en viss grad bra for deg (oss) - det får en til å "strekke seg" og man kan kan få til mye mer enn man tror, om man blir vist tillit til at man klarer det.

[Madelenemie]

Siden du (og jeg og mange andre med Asperger) av og til lurer på om diagnosen helt stemmer, synes jeg vi kan være litt mer tilgivende mot andre - fagfolk og lekfolk - som stusser over at vi skal ha en slik diagnose. Mange av oss ble også fanget opp - eller søkte hjelp selv - i voksen alder, og da er nødvendigvis ikke tegnene så åpenbare som hos dem som blir fulgt opp fra de er små.

Jeg er klar over at du savner spørsmålet "jammen du kan da ikke ha Asperger?" - men jeg tenker at mannen din på et vis ikke kan være helt inneforstått med det, når han av og til krever ting av deg som man egentlig bare burde kreve av mennesker som ikke har en slik "fostyrrelse". På den andre siden er slike utfordringer til en viss grad bra for deg (oss) - det får en til å "strekke seg" og man kan kan få til mye mer enn man tror, om man blir vist tillit til at man klarer det.

Hei!

der er du

Godt nytt år

Jeg har ingenting å være tilgivende med, for jeg får jo IKKE HØRE DEN SETNINGEN JEG VIL HØRE!

Men du kan da ikke ha asperger syndrom.

Noen skal og bør si den setningen til meg, også skal jeg krangle og argumentere for at det har jeg, for det har jeg hørt andre fortelle og jeg vil ikke SE ut som en asperger/rainman/Adam/Khan osv...

Min mann sier jo jeg mangler robotdrakt og stemmeforvrenger og han ler av meg, men jeg elsker han. han ler vist ikke av meg, men av situasjonen har mennesker fortalt, som om det er så stor forskjell?

Men ja jeg må være tilgivende med andre mennesker det er sant og det har jeg blitt mer og mer etter å ha lest her inne, for det har gitt meg tanker om mangt og også slike tanker som at jeg og du kanskje er veldig heldige med våre behandlere, jeg mener at vi blir så sett og forstått og satt pris på og elsket osv...

det er mange andre som burde bli sett og hørt.

Jeg tenker ganske mye for tiden på mennesker som skader seg selv, det at de blir sett på som oppmerksomhetssøkende, kanskje de hadde trengt en vinge å krype under og bare skikkelig omsorg, omsorg de ikke har fått, slik at sår kan gro og små fuglunger bli til vakre og selvstendige fugler av ulike slag.

derfor har dette forumets mennesker forandret meg i positiv retning

[Gjest togli]

Hei!

jeg leste det fordi jeg kom over det nå.

Takk for påminnelsen.

men tror du har skrevet akkurat det til meg en gang før?

Stemmer det?

Det er godt mulig Husker ikke.. poenget er iallefall at det beste er å akseptere sin diagnose og gjøre så godt man kan for å leve et godt liv med den

[Gjest flere synspunktetr]

Hei!

ja jeg skjønner hva du mener Det var et fint innlegg du skrev som jeg også kan tenke tanker ut i fra

Også: Jeg liker at du digger innleggene mine for jeg er ikke akkurat kul, har aldri vært det, så søt ut på utsiden når var tenåring, mange var snille mot meg av jentene i klassen, men på fest fikk jeg aldri bli med, ingen spurte meg, for jeg var og er ikke kul Jeg hadde teite/rare klær for var så egenrådig og skjønte meg lite/ingenting på klær

jeg kjenner igjen ting du skriver om din far i meg

Jeg kan såre og sårer og blir lei meg når jeg oppdager/ forstår at jeg faktisk såret feks mitt barn ved noe jeg sa. Nå skulle min datter en liten tur ut med hunden og hun klaget over at hun ikke hadde stelt seg, jeg sa da, "men du ser jo helt vanlig ut" hun ble sint og sa jeg ikke skulle si det og at det såret henne når hun ikke en gang hadde gredd håret, men sånt ser ikke jeg.

Det hender også min uromantiske fremtreden sårer min mann, men derfor ble det så fint for oss alle, når barna og min mann fikk forklaringen på hvorfor jeg sier/er og gjør ting slik jeg gjør dem. Og voldsomme følelser gjør meg ganske så fjern og distansert, så min mann og jeg har måttet lære oss hva som skjer, og jeg har måttet lære litt om at voldsomme følelseutbrudd ikke er farlig og ikke forandrer verden. (om du skjønner)

Så ja for meg også ble det stor hjelp å få denne diagnosen.

"Synes ikke at diagnosen er interessant - utover at jeg er blitt mer kjent med hva jeg bør være oppmerksom på for at jeg selv og andre rundt meg skal trives og ha det bra. Men det samme som hjelper meg, ville faktisk også løftet tilværelsen for andre som ikke har noen diagnose. Således har vel denne sykdommen kanskje gjort meg sterkere enn jeg ellers ville vært, fordi jeg var i stand til å ta tak i det og gjøre noe med det."

dette du skrev har jeg tenkt på en del selv, for jeg ser mange i min familie som sliter, og mye av forkalringen på den jeg er i dag, er jo forklaringen som diagnosen ga meg og muligheten den ga til meg selv å endre atferd, jobbe med ting, samt den nødvendige forklaringen den kom med til min familie.

Hvorfor jeg glemmer barna i badekaret, eller glemmer å sette bremsen på barnevognen, legger skarpe kniver utenksomt fra meg, eller setter varmt vann i en kopp på bordet i rekkevidde for en baby. Heldigvis skjedde ingen dramatiske skader, men jeg glemmer meg fort når jeg har fokus på en ting, det er som om tanker rundt blir helt borte, derfor må jeg lage meg andre regler som feks. "aldri gå ut av badet når små barn bader" osv osv..

Ønsker deg alt godt og et riktig fint nytt år

Pass bare på at du ikke sykeliggjør deg selv, selv om du må lære visse ting på en annen måte (kompensere). Du imponerer meg!

- som har vært for lenge i "den motsatte enden" - med for MYE av følelser.

Min far har jeg begynt å klemme mer, men jeg kommer aldri med ting til ham som har med sterke følelser å gjøre. Da reagerer han med en slags angst og trekker seg unna, selv om jeg er datteren hans. Men han blir veldig glad når jeg er glad - og påvirkes utrolig sterkt av stemninger.

Han kan også sitte og prate uten stans og kommentere absolutt alt som skjer på TVen (spesielt etter å ha inntatt litt alkohol), selv om vi andre vil få med oss hva som blir sagt. Ja, det virker nesten som om han prøver å "tenke for oss andre". Og han blir som regel kjempesur og går og legger seg hvis han får motstand da. Da hjelper ikke en gang rolig argumentering, når han først har øst seg opp - for han "bør jo få si det han vil i sitt eget hus!" Eller han bare "kopler ut" i stedet for å legge seg - og blir helt taus - hvis han i utgangspunktet er i godt humør.

Andre ganger er han helt taus lenge, og det virker ikke som om han enser de andre i rommet i det hele tatt - inntil noen nevner noe som berører ett av yndlingstemaene hans. Da holder han fordrag, og hører ikke hva noen andre sier før han er ferdig med utlegningen og har gira seg ned igjen. Han "fyller hele rommet" når han er sånn, og det kan til tider være utrolig irriterende, he he.

Et eksempel på hvordan min far kan svare - noe jeg tåler i dag fordi jeg vet hvordan han "fungerer" er:

Jeg hadde nettopp klart å få meg en ny jobb til tross for at selvbildet mitt var på bånn for tida, og det visste mine foreldre godt. Jeg var så utrolig glad, ville fortelle om den nye jobben og forventet begeistring fra mine foreldre også. At de var glade på mine vegne.

Min far avbrøt meg plutselig midt i en setning og begynte å snakke begeistret om den fantastiske jobben til broren min. Han var jo sjef for mange leger osv...og la ut om det imponerende ved min brors jobb.

Jeg ble kjempeskuffa og spurte ham hvorfor broren min var så mye mer viktig enn meg. Da svarte han: "Det han driver med vet jeg masse om, men det du driver med vet jeg ikke noe om."

Ved et annet tilfelle hvor jeg sa at jeg trengte mer positive tilbakemeldinger og ikke bare negative tilbakemeldinger fra ham, sa han "Jeg kan jo ikke akkurat skryte av deg når du ikke fortjener det da""

Ved et tredje tilfelle sa han: "Det er så mye hyggeligere å være her hos (broren min) og være sammen med barnebarna enn å sitte og høre på alt det uinteressante du snakker om..."

Jeg hadde nemlig snakket mye om hvordan jeg føler meg fordi jeg har slitt med depresjoner. (Moren min skjønner disse tingene og er veldig omsorgsfull og empatisk)

Jeg ble kjempelei meg og tok det som at han ikke brydde seg om meg i det hele tatt - og at han var ondskapsfull.

Men etter å ha analysert setningene litt, har jeg skjønt at han bare sier akkurat det han mener, tenker og føler der og da - helt uavhengig av hvordan jeg føler meg. Kanskje asbergertrekk?

Han mener ikke å være ondskapsfull!

Etter at broren min har begynt å "realitetsorientere" ham rolig og rasjonelt når andre reagerer med følelser, har han forandret seg en del og funnet noen "teknikker" som funker bedre. Så han prøver!

Han ringer meg faktisk også en sjelden gang og spør hvordan jeg har det, som om han er blitt instruert til å gjøre det, he he. Han gir meg også komplementer nå. Noe han aldri gjorde før.

Men hvis jeg sier at jeg "ikke har det så bra for tida" (noe jeg ikke gjør lenger til ham), kan han f.ek. si: "Men har du ikke noen hobby da?" og så forlater han raskt temaet med litt nervøs latter.

Jeg smiler litt av dette nå. Jeg har fått masse ny innsikt, og nå vet jeg hva jeg skal gjøre for at jeg og familien min skal ha det bra sammen. Jeg må rett og slett sørge for å ha det bra selv! Da er det lettere å se inn i "andres verden" også.

[Madelenemie]

Det er godt mulig Husker ikke.. poenget er iallefall at det beste er å akseptere sin diagnose og gjøre så godt man kan for å leve et godt liv med den

Hei!

Enig og takk for at du orker minne meg på det

[Madelenemie]

Pass bare på at du ikke sykeliggjør deg selv, selv om du må lære visse ting på en annen måte (kompensere). Du imponerer meg!

- som har vært for lenge i "den motsatte enden" - med for MYE av følelser.

Min far har jeg begynt å klemme mer, men jeg kommer aldri med ting til ham som har med sterke følelser å gjøre. Da reagerer han med en slags angst og trekker seg unna, selv om jeg er datteren hans. Men han blir veldig glad når jeg er glad - og påvirkes utrolig sterkt av stemninger.

Han kan også sitte og prate uten stans og kommentere absolutt alt som skjer på TVen (spesielt etter å ha inntatt litt alkohol), selv om vi andre vil få med oss hva som blir sagt. Ja, det virker nesten som om han prøver å "tenke for oss andre". Og han blir som regel kjempesur og går og legger seg hvis han får motstand da. Da hjelper ikke en gang rolig argumentering, når han først har øst seg opp - for han "bør jo få si det han vil i sitt eget hus!" Eller han bare "kopler ut" i stedet for å legge seg - og blir helt taus - hvis han i utgangspunktet er i godt humør.

Andre ganger er han helt taus lenge, og det virker ikke som om han enser de andre i rommet i det hele tatt - inntil noen nevner noe som berører ett av yndlingstemaene hans. Da holder han fordrag, og hører ikke hva noen andre sier før han er ferdig med utlegningen og har gira seg ned igjen. Han "fyller hele rommet" når han er sånn, og det kan til tider være utrolig irriterende, he he.

Et eksempel på hvordan min far kan svare - noe jeg tåler i dag fordi jeg vet hvordan han "fungerer" er:

Jeg hadde nettopp klart å få meg en ny jobb til tross for at selvbildet mitt var på bånn for tida, og det visste mine foreldre godt. Jeg var så utrolig glad, ville fortelle om den nye jobben og forventet begeistring fra mine foreldre også. At de var glade på mine vegne.

Min far avbrøt meg plutselig midt i en setning og begynte å snakke begeistret om den fantastiske jobben til broren min. Han var jo sjef for mange leger osv...og la ut om det imponerende ved min brors jobb.

Jeg ble kjempeskuffa og spurte ham hvorfor broren min var så mye mer viktig enn meg. Da svarte han: "Det han driver med vet jeg masse om, men det du driver med vet jeg ikke noe om."

Ved et annet tilfelle hvor jeg sa at jeg trengte mer positive tilbakemeldinger og ikke bare negative tilbakemeldinger fra ham, sa han "Jeg kan jo ikke akkurat skryte av deg når du ikke fortjener det da""

Ved et tredje tilfelle sa han: "Det er så mye hyggeligere å være her hos (broren min) og være sammen med barnebarna enn å sitte og høre på alt det uinteressante du snakker om..."

Jeg hadde nemlig snakket mye om hvordan jeg føler meg fordi jeg har slitt med depresjoner. (Moren min skjønner disse tingene og er veldig omsorgsfull og empatisk)

Jeg ble kjempelei meg og tok det som at han ikke brydde seg om meg i det hele tatt - og at han var ondskapsfull.

Men etter å ha analysert setningene litt, har jeg skjønt at han bare sier akkurat det han mener, tenker og føler der og da - helt uavhengig av hvordan jeg føler meg. Kanskje asbergertrekk?

Han mener ikke å være ondskapsfull!

Etter at broren min har begynt å "realitetsorientere" ham rolig og rasjonelt når andre reagerer med følelser, har han forandret seg en del og funnet noen "teknikker" som funker bedre. Så han prøver!

Han ringer meg faktisk også en sjelden gang og spør hvordan jeg har det, som om han er blitt instruert til å gjøre det, he he. Han gir meg også komplementer nå. Noe han aldri gjorde før.

Men hvis jeg sier at jeg "ikke har det så bra for tida" (noe jeg ikke gjør lenger til ham), kan han f.ek. si: "Men har du ikke noen hobby da?" og så forlater han raskt temaet med litt nervøs latter.

Jeg smiler litt av dette nå. Jeg har fått masse ny innsikt, og nå vet jeg hva jeg skal gjøre for at jeg og familien min skal ha det bra sammen. Jeg må rett og slett sørge for å ha det bra selv! Da er det lettere å se inn i "andres verden" også.

Hei!

Du gjlr meg så glad

For din pappa er ganske lik meg i mye, dessverre, men takk Gud for at jeg dermed vet og fikk diagnosen og kan frata mine barn og min mann for følelser av utilstrekkelighet og alt for mye ærlighet fra min side.

Jeg elsker dem alle høyt, vil dem vel, lever og forbedrer meg mye for deres skyld og av kjærlighet, tar instrukser, følger dem, for deres skyld og ikke for min

"

Men hvis jeg sier at jeg "ikke har det så bra for tida" (noe jeg ikke gjør lenger til ham), kan han f.ek. si: "Men har du ikke noen hobby da?" og så forlater han raskt temaet med litt nervøs latter. "

Jeg har merket at jeg selv kremter når vanskelige ting kommer opp, jeg blir først taus, så tenksom og etter noen dager kommer mine synspunkter, jeg tenker på det, men der og da virker jeg ikke mest empatisk, men mitt handlingsmønster som bærer preg av at jeg tar ting på alvor fører ofte til en reaksjon og et resultat, jeg skyver ikke ting under teppe (som det heter) men trenger nok lenger tid i ensomhet med å finne et svar/finne løsning /tenke en tanke ferdig eller tenke bearbeide en tanke.

takk for alt du deler.

det betyr mye for meg å lese litt om din far og dine følelser om han og for han, skriv gjerne mer til meg om det, det lærer jeg av.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Du gjlr meg så glad

For din pappa er ganske lik meg i mye, dessverre, men takk Gud for at jeg dermed vet og fikk diagnosen og kan frata mine barn og min mann for følelser av utilstrekkelighet og alt for mye ærlighet fra min side.

Jeg elsker dem alle høyt, vil dem vel, lever og forbedrer meg mye for deres skyld og av kjærlighet, tar instrukser, følger dem, for deres skyld og ikke for min

"

Men hvis jeg sier at jeg "ikke har det så bra for tida" (noe jeg ikke gjør lenger til ham), kan han f.ek. si: "Men har du ikke noen hobby da?" og så forlater han raskt temaet med litt nervøs latter. "

Jeg har merket at jeg selv kremter når vanskelige ting kommer opp, jeg blir først taus, så tenksom og etter noen dager kommer mine synspunkter, jeg tenker på det, men der og da virker jeg ikke mest empatisk, men mitt handlingsmønster som bærer preg av at jeg tar ting på alvor fører ofte til en reaksjon og et resultat, jeg skyver ikke ting under teppe (som det heter) men trenger nok lenger tid i ensomhet med å finne et svar/finne løsning /tenke en tanke ferdig eller tenke bearbeide en tanke.

takk for alt du deler.

det betyr mye for meg å lese litt om din far og dine følelser om han og for han, skriv gjerne mer til meg om det, det lærer jeg av.

Du gjør meg glad også! Med dine flotte tllbakemeldinger.

Og jeg får nesten litt frysninger på ryggen nå. Hadde jeg hatt denne innsikten som du har vært med på å gi meg tidligere, kunne jeg ha forstått faren min bedre i stedet for å bli sint og lei meg - og ikke tolket alt i retning av at han "ikke bryr seg om meg". Men jeg var også veldig blind av mine egne følelser. Alt er jo ikke bare "hans skyld" fordi han ikke alltid forstår meg.

Apropos at du trenger noen dager på å forstå visse ting: Det er ikke bra å trekke for raske konklusjoner heller. Så bruk tiden du trenger uten dårlig samvittighet, så lenge barna f.eks. får en beskjed om/forståelse av at du trenger litt tid.

Pappa har flere ganger ventet et par dager og så send "unnskyld, jeg er glad i deg" på sms. Etter at jeg åpenbart er blitt lei meg for noe. Men så er jeg vel ikke den som lar være å si det heller da, he he. Og jeg er veldig konkret - jeg er lei meg for DET du sa og gjorde der!!!!

Faren min har svært mange gode egenskaper! Han er veldig kunnskapsrik og erfaren. Han har dessuten vært sjef nesten hele sitt liv og er veldig flink med tekniske og praktiske ting. Han er dessuten dødsflink til å lage mat. Og flere ting.

Så vi bør vel dyrke de gode egenskapene våre - men også HVERANDRES gode egenskaper - ikke bare fokusere på det som er "vanskelig".

Det er vel denne fella mange mennesker går i - og fagfolk er ikke alltid flinke til å hjelpe psykiatriske pasienter og folk med diagnoser ut av denne sumpen av å føle seg liten, verdiløs og inkompetent.

Når det er "motivasjon" og ikke bare "reparasjon" de kanskje aller mest hadde trengt.

[Gjest togli]

Hei!

Enig og takk for at du orker minne meg på det

No problem

[Gjest ambrose]

Hei!

Ja jeg skal ta det opp med henne i morgen kl 14.00 for jeg skjønner ikke nå lenger at jeg kan ha diagnosen, i vertfall er jeg ganske så mye flinkere nå enn da jeg fikk diagnosen.

Nå er det mer at jeg blir sliten av det sosiale og lurer på dette med venner, da jeg enda ikke har vennet meg til systemet.

Ok :-)

Men jeg tror også det er viktig at du slutter å fokusere så mye på hvorvidt du har as eller ikke - jeg vil råde deg til å heller bruke energien på andre og langt viktigere ting.

[Madelenemie]

Du gjør meg glad også! Med dine flotte tllbakemeldinger.

Og jeg får nesten litt frysninger på ryggen nå. Hadde jeg hatt denne innsikten som du har vært med på å gi meg tidligere, kunne jeg ha forstått faren min bedre i stedet for å bli sint og lei meg - og ikke tolket alt i retning av at han "ikke bryr seg om meg". Men jeg var også veldig blind av mine egne følelser. Alt er jo ikke bare "hans skyld" fordi han ikke alltid forstår meg.

Apropos at du trenger noen dager på å forstå visse ting: Det er ikke bra å trekke for raske konklusjoner heller. Så bruk tiden du trenger uten dårlig samvittighet, så lenge barna f.eks. får en beskjed om/forståelse av at du trenger litt tid.

Pappa har flere ganger ventet et par dager og så send "unnskyld, jeg er glad i deg" på sms. Etter at jeg åpenbart er blitt lei meg for noe. Men så er jeg vel ikke den som lar være å si det heller da, he he. Og jeg er veldig konkret - jeg er lei meg for DET du sa og gjorde der!!!!

Faren min har svært mange gode egenskaper! Han er veldig kunnskapsrik og erfaren. Han har dessuten vært sjef nesten hele sitt liv og er veldig flink med tekniske og praktiske ting. Han er dessuten dødsflink til å lage mat. Og flere ting.

Så vi bør vel dyrke de gode egenskapene våre - men også HVERANDRES gode egenskaper - ikke bare fokusere på det som er "vanskelig".

Det er vel denne fella mange mennesker går i - og fagfolk er ikke alltid flinke til å hjelpe psykiatriske pasienter og folk med diagnoser ut av denne sumpen av å føle seg liten, verdiløs og inkompetent.

Når det er "motivasjon" og ikke bare "reparasjon" de kanskje aller mest hadde trengt.

Hei!

Jeg er glad for å lese dette.

Da har jo det rare jeg skriver bidratt til noe bra

Det at du er så konkret med din pappa er jo flott, for ellers hadde han sikkert ikke sagt unnskyld for hadde ikke opfattet at noe var galt. En venninne sa til meg da jeg såret henne med noe jeg sa at hun valgte å si det rett ut da hun viste jeg ikke ville ta andre signaler og hun trengte å høre hva jeg mente egentlig. Jeg sa unnskyld og jeg var oppriktig lei meg for at jeg såret henne.

Min psykiater er flink til å motivere meg, få meg til å føle meg mer normal og mindre "syk", jeg er alltid glad etter timene og føler det som om "verden ligger for mine føtter".

Tror det kun er to ganger jeg var litt usikker/lei meg, men dette skrev jeg til henne, men da hadde jeg "blitt satt på plass" pga av en sak jeg fortalte som ene og alene var min feil og mitt ansvar. Når jeg fikk tenkt meg om skjønte jeg det, men jeg ble litt usikker, for jeg liker å føle meg bra etter timen ikke nedtrykt.

Jeg elsker min psykiater høyt, bare mine barn og min mann betyr så mye for meg. Ble inni mellom og i begynnelsen litt redd for denne rare følelsen av avhengighet, hadde aldri kjent sånn før, men etter hvert vente jeg meg til det og enda om litt, kjente jeg med bedre og sterkere inni meg. Så kom den siste fasen jeg er i nå hvor jeg føler jeg er i ferd med å klare meg nesten selv, føler meg reparert og blitt stor og sterk inni meg, det gjør meg stolt og glad, veldig.

Min psykiater er en ugle fra eventyrskogen og hun tror jeg kan trylle bort det vonde i magen hos små fuglunger som ingen brydde seg meg.

[Madelenemie]

Ok :-)

Men jeg tror også det er viktig at du slutter å fokusere så mye på hvorvidt du har as eller ikke - jeg vil råde deg til å heller bruke energien på andre og langt viktigere ting.

Hei!

ja det er greit.

Men jeg glemmer det, plutselig blir det helt borte og jeg finner ikke en grunn til at jeg kan ha denne disgnosen, det er sikkert umulig for mange her inne å forstå, men det som er opplagt for andre er ikke det for meg, klarer ikke forklare det bedre nå.

Men noen har skrevet noe til meg hvorfor de "merket det" og nhd skrev en gang at han merket det på første eller andre innlegg jeg skrev her inne, samt en annen at det var litt mer enn vanlig fokus på sideantall, klokkeslett og datoer, en annen at jeg skriver særegent og at det skiller seg ut osv...

Dette husker jeg og dette blir vel det eneste konkrete jeg har å henge diagnosen på, for det er så utydelig og diffust når det ikke foreligger konkrete prøvesvar som er å foretrekke.

[Madelenemie]

Ok :-)

Men jeg tror også det er viktig at du slutter å fokusere så mye på hvorvidt du har as eller ikke - jeg vil råde deg til å heller bruke energien på andre og langt viktigere ting.

Hei!

dessuten får jeg jo ikke høre den setningen jeg venter på:

"men du kan da ikke ha asperger syndrom",

og jeg venter og venter og ingen skjønner vist hvorfor jeg vil høre det, men det vil jeg altså. Selv Bella Dotte trengte tid på så skjønne hvorfor jeg vil høre den setningen der, men til slutt skjønte hun det.

Alt til sammen: tyder det på at om jeg lurer og tviler og ingen andre gjør det så er det jo noen ganger flertallet kan ha rett.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Jeg er glad for å lese dette.

Da har jo det rare jeg skriver bidratt til noe bra

Det at du er så konkret med din pappa er jo flott, for ellers hadde han sikkert ikke sagt unnskyld for hadde ikke opfattet at noe var galt. En venninne sa til meg da jeg såret henne med noe jeg sa at hun valgte å si det rett ut da hun viste jeg ikke ville ta andre signaler og hun trengte å høre hva jeg mente egentlig. Jeg sa unnskyld og jeg var oppriktig lei meg for at jeg såret henne.

Min psykiater er flink til å motivere meg, få meg til å føle meg mer normal og mindre "syk", jeg er alltid glad etter timene og føler det som om "verden ligger for mine føtter".

Tror det kun er to ganger jeg var litt usikker/lei meg, men dette skrev jeg til henne, men da hadde jeg "blitt satt på plass" pga av en sak jeg fortalte som ene og alene var min feil og mitt ansvar. Når jeg fikk tenkt meg om skjønte jeg det, men jeg ble litt usikker, for jeg liker å føle meg bra etter timen ikke nedtrykt.

Jeg elsker min psykiater høyt, bare mine barn og min mann betyr så mye for meg. Ble inni mellom og i begynnelsen litt redd for denne rare følelsen av avhengighet, hadde aldri kjent sånn før, men etter hvert vente jeg meg til det og enda om litt, kjente jeg med bedre og sterkere inni meg. Så kom den siste fasen jeg er i nå hvor jeg føler jeg er i ferd med å klare meg nesten selv, føler meg reparert og blitt stor og sterk inni meg, det gjør meg stolt og glad, veldig.

Min psykiater er en ugle fra eventyrskogen og hun tror jeg kan trylle bort det vonde i magen hos små fuglunger som ingen brydde seg meg.

Det er ikke noe som helst rart i det du skriver i det hele tatt!

Og du har jo masse personlighet og kreative evner som skinner igjennom. Og du er fantastisk støttende overfor meg! Du har ikke sagt en eneste "rar" ting til meg.

Det var utrolig viktig for meg å oppdage hva som er årsaken til at min far sa de tingene han gjorde - spesielt når jeg hadde det veldig tøfft- opp igjennom årene. Ingen i familien har nemlig skjønt dette ennå. Men mange brikker faller på plass. Han er ikke helt "håpløs" på dette med omsorg heller, for han viser jo med handlinger at han er veldig glad i meg - og det var mye kosing da vi var små.

Men det er et helt klart mønster her. Han har rett og slett bare sagt det han mener, tenker og føler i øyeblikket helt UAVHENGIG av hva jeg har følt. Han må faktisk lære mekanisk/teknisk hva han kan si/ikke si i bestemte situasjoner. Men når jeg VET dette, kan jeg se etter hans egentlige mening og ståsted - og faktisk velge å ikke bli lei meg.

Som barn er det imidlertid ikke så lett å tenke så konstruktivt.

F.eks. da jeg var 10 år - og han sa rett ut at hestene jeg hadde tegnet var stygge fordi de var så tjukke. Han tok bare over hele prosjektet og tegnet nye hester. He he. De skulle brukes på en 17.mai fane på skolen, men de ble veldig fine. Jeg var stolt av dem selv om det var pappas verk. Jeg hadde tegnet resten av dekorasjonen i det minste.

Eller da han rista foraktfult på hodet mens han observerte meg mens jeg skulle sette sammen en flytteske til den boksen det skal være. "Dette klarer ikke du, jeg må nok snart hjelpe deg"var det klare budskapet. Men da jeg klarte det uten problemer på kort tid, ble han lang i maska og utbrøt: "jøss". Men det er jo sant: jeg er ikke spesielt praktisk og teknisk flink. Må øve meg i det for å bli bedre. En annen far hadde kansje veiledet meg for at jeg skulle bli flinkere i stedet for å le og tenke at han kanskje snart måtte ta over. Jeg smiler litt her jeg sitter nå.

På denne tiden var jeg endel utsatt for mobbing på skolen. Jeg så på meg selv som verdiløs i utgangspunket. Derfor hadde det vært bedre med litt "fintfølelse" fra min far her. Dvs at han kunne skjønne hvilke følelser jeg satt med og være litt forsiktig pga det.

Så du har hjulpet meg utrolig masse! Det er viktig å forstå "hvorfor"

Det er jo helt fantastisk at mine historier kan bety noe for deg også!

Stooor klem fra meg.

Nå skal jeg dra og trene litt - det føles alltid utrolig godt og gjør at ingenting knekker meg.

Vi snakkes!

[Gjest prust]

Hei!

Takk

Ja det er vel det, det gikk så bra og jeg tenker på før, det hadde vært utenkelig å ha fest her hos oss.

Min datter blir stolt og glad fordi vi endelig kunne ha en fest, hun syns jeg hadde pyntet fint med lys i alle rom og hvite duker og hun sa " Nå er du normal mamma", hun syns vi lever for stille og isolert og at det er alt for stille i huset.

jeg er glad for at hun ble så glad for at vi hadde fest,

Jeg har sagt hun bare må sette på musikk at jeg enten kan ta propper i ørene eller gå på mitt rom, for jeg tåler ikke musikk og stemmer, musikk, men da må ingen snakke.

Så fint at datteren din også likte festen (regner med at det var hun eldste som det). Også fint at du sa til henne at hun kunne ha musikk på, og at du heller kunne skjerme deg med øreåropper eller gå i et annet rom. Da blir hun glad - og det ser du nok!

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Helt korrekt !

Jeg har blitt utadvendt, sosial, lært meg smaltalk, arrangerer fest, stiller min mann hyggelige spørsmål fordi det viser at jeg er interessert i hans liv, stiller mennesker spørsmål da nhd her inne skriver at mennesker liker å snakke om seg selv. Jeg har knekt deg sosiale koden, hvorfor i alle dager da fastholder min psykiater at jeg er et skoleeksempel, det er nemlig ikke lenge siden hun gjentok dette. ?

Jeg tror hun har låst seg fast i et spor (hvid du skjønner hva jeg mener) det var også en av grunnene til at jeg lenge trodde min psykiater hadde asperger syndrom noe jeg skrev om til henne, men da fikk jeg en tydelig svar med strek under, der det stod at hun ikke hadde asperger syndrom. (noe når jeg fikk tenkt meg om jeg er enig i, men hun har noen trekk likevel, slik mange mennesker har)

Jeg synes rett og slett at du generelt virker over gjennomsnittet intelligent, uavhengig av om du har noen diagnose eller ikke!

Jeg synes også du har fått utrolig mange kloke svar og gitt mange kloke svar.

Det er mange svært oppegående folk her inne - og noen av dem har likevel ganske "tunge" diagnoser.

Jeg gjorde selv kraftig motstand mot diagnosen "bipolar lidelse type to, affektiv lidelse", men mye fordi utrederen overhodet ikke tok hensyn til hvilken frykt jeg hadde for å ikke være betraktet som "tilregnelig" og "kompetent" i mitt eget liv. Jeg ville heller ikke gå på stemningsstabiliserende medisiner, som han ville ha meg til å prøve ut, og da jeg nektet det ble jeg kaldt ignorert og forkastet av utrederen. Derfor forkasta jeg psykiatrien uten å se meg tilbake.

Jeg har etter hvert forstått selv at jeg faktisk har ganske tydelige trekk av bipolar lidelse, men utrederen hadde antakelig tatt feil av styrkegraden. Jeg kjenner meg nesten hundre prosent igjen i "bipolar type III".

Printet ut en veldig god oppgave om bipolar lidelse fra en nettside - for nettopp "bipolar lidelse". Den gav meg mange aha-opplevelser, men også bekreftelse på at tiltakene jeg hadde gjort (på eget initiativ) var de riktige. Det stod til og med detaljert om kostholdet jeg selv hadde funnet fram til - og at jeg ikke burde drikke kaffe og alkohol osv. Jeg drikker svært lite alkohol og har endelig bestemt meg for å kutte ut kaffe også.

Men enkelte folk (uten diagnose, he he) bedriver et ufint drikkepress noen ganger - men jeg er standhaftig på dette. Og er alltid edru når jeg drar hjem fra en bytur. Lurer på hvilken diagnose man kunne gitt de folkene som snøvler rundt klokka tre på natta etter et julebord - i den TILSTANDEN de er i der og da, he he. Som regel har jeg dratt hjem et par timer før folk havner på apestadiet. Jeg bør helst ikke få store forstyrrelser i søvnmønsteret mitt.

Så man er ikke ute av stand til å se seg selv utenfra - bare fordi man har en diagnostisert tilstand.

Du er meget intelligent! Å ha diagnosen bipolar lidelse eller asberger er IKKE det samme som å "være sosialt inkompetent". Det gir bare enkelte utfordringer.

Enig?

[Madelenemie]

Det er ikke noe som helst rart i det du skriver i det hele tatt!

Og du har jo masse personlighet og kreative evner som skinner igjennom. Og du er fantastisk støttende overfor meg! Du har ikke sagt en eneste "rar" ting til meg.

Det var utrolig viktig for meg å oppdage hva som er årsaken til at min far sa de tingene han gjorde - spesielt når jeg hadde det veldig tøfft- opp igjennom årene. Ingen i familien har nemlig skjønt dette ennå. Men mange brikker faller på plass. Han er ikke helt "håpløs" på dette med omsorg heller, for han viser jo med handlinger at han er veldig glad i meg - og det var mye kosing da vi var små.

Men det er et helt klart mønster her. Han har rett og slett bare sagt det han mener, tenker og føler i øyeblikket helt UAVHENGIG av hva jeg har følt. Han må faktisk lære mekanisk/teknisk hva han kan si/ikke si i bestemte situasjoner. Men når jeg VET dette, kan jeg se etter hans egentlige mening og ståsted - og faktisk velge å ikke bli lei meg.

Som barn er det imidlertid ikke så lett å tenke så konstruktivt.

F.eks. da jeg var 10 år - og han sa rett ut at hestene jeg hadde tegnet var stygge fordi de var så tjukke. Han tok bare over hele prosjektet og tegnet nye hester. He he. De skulle brukes på en 17.mai fane på skolen, men de ble veldig fine. Jeg var stolt av dem selv om det var pappas verk. Jeg hadde tegnet resten av dekorasjonen i det minste.

Eller da han rista foraktfult på hodet mens han observerte meg mens jeg skulle sette sammen en flytteske til den boksen det skal være. "Dette klarer ikke du, jeg må nok snart hjelpe deg"var det klare budskapet. Men da jeg klarte det uten problemer på kort tid, ble han lang i maska og utbrøt: "jøss". Men det er jo sant: jeg er ikke spesielt praktisk og teknisk flink. Må øve meg i det for å bli bedre. En annen far hadde kansje veiledet meg for at jeg skulle bli flinkere i stedet for å le og tenke at han kanskje snart måtte ta over. Jeg smiler litt her jeg sitter nå.

På denne tiden var jeg endel utsatt for mobbing på skolen. Jeg så på meg selv som verdiløs i utgangspunket. Derfor hadde det vært bedre med litt "fintfølelse" fra min far her. Dvs at han kunne skjønne hvilke følelser jeg satt med og være litt forsiktig pga det.

Så du har hjulpet meg utrolig masse! Det er viktig å forstå "hvorfor"

Det er jo helt fantastisk at mine historier kan bety noe for deg også!

Stooor klem fra meg.

Nå skal jeg dra og trene litt - det føles alltid utrolig godt og gjør at ingenting knekker meg.

Vi snakkes!

Hei!

Ja det du skriver betyr mye for meg å lese, jeg får høre et barns historie med sin asperger pappa.

Jeg har søkt og lett på Internet etter sanne historier på hvordan vi foreldre med asperger kan virke på våre barn, for særlig når vi går udiagnostiserte rundt og ikke vet at vi er direkte og brutalt ærlige så er det jo duket for at man sårer.

Jeg er så glad for at jeg har en forklaring å gi til mine barn på så mye, slik vokser de opp og slipper litt kommentarer som jeg nok sparer meg for fordi jeg nå tenker litt mer hvordan andre kan føle, men ofte er det jo også slik at de nå vet at når jeg ikke svarer så er jeg ikke uniteressert i dem, bare så veldig inne i mine ting.

Ja åpenhet er viktig.

Glad vi kan være til støtte og berikelse for hverandre.

Jeg håper du ikke bytter nick så jeg ikke finner deg igjen.

jeg har skjønt at mange bytter nick, jeg tenker ikke på sånt og gjenkjenner ikke hvis du bytter nick, det blir forvirrende.

Det kan hende jeg har spørsmål til deg etter hvert, og da vil jeg bli glad for om du svarer.

Ha det fint på trening

Forresten morsomt med den hestehistorien, jeg er selv dårlig på å skjule når jeg ikke syns tegninger er fine eller hvis de er slurvete, men jeg prøver å lete etter det positive så lenge det er et skikkelig arbeide og ikke slurv.

[Madelenemie]

Så fint at datteren din også likte festen (regner med at det var hun eldste som det). Også fint at du sa til henne at hun kunne ha musikk på, og at du heller kunne skjerme deg med øreåropper eller gå i et annet rom. Da blir hun glad - og det ser du nok!

Hei!

ja hun blir glad.

Jeg vet ikke om jeg ser det, men jeg merker det og noen ganger kaster hun seg stor som hun er rundt halsen min og sier hyggelige ting, da blir jeg jo glad, selv om det er overfall og jeg blir litt usikker på situasjonen.

Hun er ganske opptatt av at vi må være normale og hun syns jeg må komme meg mere ut, det er unormalt å være så mye hjemme sier hun. men jeg liker meg best hjemme.