Bedre selvfølelse

[ethodeforan]

Noen tips i forhold til å ta noen grep når det kommer til selvfølelse ?

[meteora]

Denne kan være et tips: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2589278

[Gjest flere synspunkter]

bla. ikke mur deg selv inne!

[ethodeforan]

bla. ikke mur deg selv inne!

nei, vet at det bare blir verre av å isolere seg.

Ambivalens i forhold til å sosialisere med mennesker. Trene å tro på at man ikke er slik man tror. At det aldri er bra nok, at man blir avslørt hvis man er seg selv.

Og prøve å ta til seg det andre mennesker sier om deg som er ros og som er positivt.

Vet at jeg har det vanskelig under en depresjon. En god venn av meg gjorde meg oppmerksom på at jeg alltid må slenge på : "men det er jo bare meg, jeg fikser ikke dette".

Selv om jeg allerede kanskje har gjort en bra jobb.

[Gjest flere synspunkter]

nei, vet at det bare blir verre av å isolere seg.

Ambivalens i forhold til å sosialisere med mennesker. Trene å tro på at man ikke er slik man tror. At det aldri er bra nok, at man blir avslørt hvis man er seg selv.

Og prøve å ta til seg det andre mennesker sier om deg som er ros og som er positivt.

Vet at jeg har det vanskelig under en depresjon. En god venn av meg gjorde meg oppmerksom på at jeg alltid må slenge på : "men det er jo bare meg, jeg fikser ikke dette".

Selv om jeg allerede kanskje har gjort en bra jobb.

Jeg vet hvordan du har det og kjenner meg igjen i det du skriver!

Gjør noen betraktninger knyttet til meg selv, som kanskje du også kan ha nytte av:

Jeg har hatt stadig tilbakevendende depresjoner som jeg har klart å holde i sjakk etter hvert (er over 40 år). I følge en psykiater ville jeg blitt verre og verre uten stemningsstabiliserende medisiner, men det har ikke skjedd. Han sa dette for åtte år siden. Jeg er i dag friskere enn noen gang tidligere.

Han hadde kun fokuset på diagnose, medisiner og nærmest kirurgisk "reparasjon" og undervurderte intelligensen, læringsevnen og viljekraften min. Han skadet nok selvfølelsen min ytterligere der og da i en sårbar situasjon, men sikkert ikke med vilje. Han var kanskje bare "fagidiot", he he.

Han hadde sikkert ikke så mye tid til annet heller. Han hadde nok svært mange mennesker å forholde seg til også. Mange med dyptgripende ting som han sikkert ikke kan dykke så langt ned i. Føler at psykiatrien behandler folk på samlebånd i en situasjon med ressursmangel, som i resten av helsevesenet. Mange ansatte der gjør nok sitt beste og er idealistiske i en situasjon med en ressursmangel - som de selv lider under.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne gi psykiateren (eller andre) ansvaret for min egen lave selvfølelse, så slik hjalp han meg masse indirekte. Han gav meg også en indikasjon på hva som faktisk var problemet mitt - og det er jeg svært takknemlig for i ettertid.

Det gikk opp for meg at jeg ubevisst gav andre ansvaret for min egen lave selvfølelse. I ettertid har jeg også oppdaget at jeg gjorde meg selv friskere ved å bruke velkjente terapimetoder på meg selv - kognitiv terapi. Flyttet fokuset mitt fra hvordan jeg har det til hvilke tenkemønstre som skrur meg ned i de tilbakevendende depresjonene + hvordan jeg kan unngå å skru meg selv ned slik.

Det var plutselig blitt en fordel at jeg fikk "tilbakevendende" depresjoner med relativt korte mellomrom - for det hadde jo gitt meg MASSE erfaring, he he.

Det var faktisk en musiker og en vernepleier (på en hjelpetelefon) ved en psykiatrisk poliklinikk) som penset meg inn på det som faktisk hjalp meg mot mine stadig tilbakevendende depresjoner. Jeg har fått et helt nytt liv!

Og hvis jeg får tilbakeslag, vet jeg hva som hjelper og synker ikke lenger ned. Jeg betrakter depresjonene mine som en sykdom jeg må holde i sjakk og fokuserer vekk fra "hvordan jeg har det".

Depresjon er ikke viljestyrt, men du kan styre ut av den med viljen likevel.

Men du må først gi hjernen din energi, slik at den takler stress bedre.

Det er nemlig også snakk om hormonell ubalanse, ikke bare at du "tenker feil" Når jeg har gitt hjernen min det den trenger, tenker jeg automatisk "riktig" og har mye bedre selvfølelse.

Tenk helhetlig! Kroppen din må også få god behandling. Du er ikke bare et "tenkevesen".

Mange andre vet nok hvordan det der er å være deprimert også, selv om de kanskje ikke sier noe. Utrolig mange mennesker har vært deprimerte en eller flere ganger. Men få tør å snakke om det. Derfor er det flott å ha dette forumet!

Tanken på å "bli avslørt" kjenner jeg også igjen. Men: Det er du som strever med å holde fasaden. Andre folk "avslører" deg ikke. De har som regel fokuset sitt på egne ting.

Noen reagerer med omsorg hvis du sier hvordan du virkelig føler deg. De har selv glede av å støtte deg, som jeg. De får en positiv selvfølelse av å gjøre det.

Noen reagerer med å ta avstand fordi de vil holde den "negative energien" unna seg selv - for de ubevisst er redd for å bli påvirket av den. De ønsker ikke å bli dratt ned til et sted hvor de har vært før. Jeg har også reagert slik i noen tilfeller, for den andres problemer er for "tunge" for meg. Men jeg gir dem alltid en klem likevel - for å vise dem den velviljen og forståelsen jeg vet de trenger.

Det er ikke du som gjør noe galt ved å være deprimert. Ikke ha dårlig samvittighet for det! Bare beskytt deg selv mot reaksjoner fra andre som svekker selvfølelsen din ytterligere.

Klem

[ethodeforan]

Jeg vet hvordan du har det og kjenner meg igjen i det du skriver!

Gjør noen betraktninger knyttet til meg selv, som kanskje du også kan ha nytte av:

Jeg har hatt stadig tilbakevendende depresjoner som jeg har klart å holde i sjakk etter hvert (er over 40 år). I følge en psykiater ville jeg blitt verre og verre uten stemningsstabiliserende medisiner, men det har ikke skjedd. Han sa dette for åtte år siden. Jeg er i dag friskere enn noen gang tidligere.

Han hadde kun fokuset på diagnose, medisiner og nærmest kirurgisk "reparasjon" og undervurderte intelligensen, læringsevnen og viljekraften min. Han skadet nok selvfølelsen min ytterligere der og da i en sårbar situasjon, men sikkert ikke med vilje. Han var kanskje bare "fagidiot", he he.

Han hadde sikkert ikke så mye tid til annet heller. Han hadde nok svært mange mennesker å forholde seg til også. Mange med dyptgripende ting som han sikkert ikke kan dykke så langt ned i. Føler at psykiatrien behandler folk på samlebånd i en situasjon med ressursmangel, som i resten av helsevesenet. Mange ansatte der gjør nok sitt beste og er idealistiske i en situasjon med en ressursmangel - som de selv lider under.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne gi psykiateren (eller andre) ansvaret for min egen lave selvfølelse, så slik hjalp han meg masse indirekte. Han gav meg også en indikasjon på hva som faktisk var problemet mitt - og det er jeg svært takknemlig for i ettertid.

Det gikk opp for meg at jeg ubevisst gav andre ansvaret for min egen lave selvfølelse. I ettertid har jeg også oppdaget at jeg gjorde meg selv friskere ved å bruke velkjente terapimetoder på meg selv - kognitiv terapi. Flyttet fokuset mitt fra hvordan jeg har det til hvilke tenkemønstre som skrur meg ned i de tilbakevendende depresjonene + hvordan jeg kan unngå å skru meg selv ned slik.

Det var plutselig blitt en fordel at jeg fikk "tilbakevendende" depresjoner med relativt korte mellomrom - for det hadde jo gitt meg MASSE erfaring, he he.

Det var faktisk en musiker og en vernepleier (på en hjelpetelefon) ved en psykiatrisk poliklinikk) som penset meg inn på det som faktisk hjalp meg mot mine stadig tilbakevendende depresjoner. Jeg har fått et helt nytt liv!

Og hvis jeg får tilbakeslag, vet jeg hva som hjelper og synker ikke lenger ned. Jeg betrakter depresjonene mine som en sykdom jeg må holde i sjakk og fokuserer vekk fra "hvordan jeg har det".

Depresjon er ikke viljestyrt, men du kan styre ut av den med viljen likevel.

Men du må først gi hjernen din energi, slik at den takler stress bedre.

Det er nemlig også snakk om hormonell ubalanse, ikke bare at du "tenker feil" Når jeg har gitt hjernen min det den trenger, tenker jeg automatisk "riktig" og har mye bedre selvfølelse.

Tenk helhetlig! Kroppen din må også få god behandling. Du er ikke bare et "tenkevesen".

Mange andre vet nok hvordan det der er å være deprimert også, selv om de kanskje ikke sier noe. Utrolig mange mennesker har vært deprimerte en eller flere ganger. Men få tør å snakke om det. Derfor er det flott å ha dette forumet!

Tanken på å "bli avslørt" kjenner jeg også igjen. Men: Det er du som strever med å holde fasaden. Andre folk "avslører" deg ikke. De har som regel fokuset sitt på egne ting.

Noen reagerer med omsorg hvis du sier hvordan du virkelig føler deg. De har selv glede av å støtte deg, som jeg. De får en positiv selvfølelse av å gjøre det.

Noen reagerer med å ta avstand fordi de vil holde den "negative energien" unna seg selv - for de ubevisst er redd for å bli påvirket av den. De ønsker ikke å bli dratt ned til et sted hvor de har vært før. Jeg har også reagert slik i noen tilfeller, for den andres problemer er for "tunge" for meg. Men jeg gir dem alltid en klem likevel - for å vise dem den velviljen og forståelsen jeg vet de trenger.

Det er ikke du som gjør noe galt ved å være deprimert. Ikke ha dårlig samvittighet for det! Bare beskytt deg selv mot reaksjoner fra andre som svekker selvfølelsen din ytterligere.

Klem

Akkurat det du skriver har jeg rukket å oppdage.

Siste delen jeg nå føler er et enormt steg å ta er å bedre selvfølelsen min. Og det er som du skriver en del av spiralen som fører til enda mere dårlige følelser som igjen gjør at man blir mer deprimert. Den kognitive delen har jeg god innsikt i, jobbet masse i terapi.

Og har også fått "diagnosen" alvorlig tilbakevendene depresjon. Ikke at jeg føler at jeg er der nå. Har det bedre enn jeg har hatt det noen gang.

Men det er altså den der selvfølelsen jeg sliter med. At jeg ikke fortjener noe, eller at jeg skal bli avslørt. Og spesielt i ukjente situasjoner hvor jeg møter nye mennesker eller hvor jeg ikke har vært før.

Men at jeg har blitt oppmerksom på at jeg "kommenterer" negativt om meg selv gjør at jeg forhåpentligvis kan jobbe enda mer med akkurat det.

[Gjest flere synspunkter]

Akkurat det du skriver har jeg rukket å oppdage.

Siste delen jeg nå føler er et enormt steg å ta er å bedre selvfølelsen min. Og det er som du skriver en del av spiralen som fører til enda mere dårlige følelser som igjen gjør at man blir mer deprimert. Den kognitive delen har jeg god innsikt i, jobbet masse i terapi.

Og har også fått "diagnosen" alvorlig tilbakevendene depresjon. Ikke at jeg føler at jeg er der nå. Har det bedre enn jeg har hatt det noen gang.

Men det er altså den der selvfølelsen jeg sliter med. At jeg ikke fortjener noe, eller at jeg skal bli avslørt. Og spesielt i ukjente situasjoner hvor jeg møter nye mennesker eller hvor jeg ikke har vært før.

Men at jeg har blitt oppmerksom på at jeg "kommenterer" negativt om meg selv gjør at jeg forhåpentligvis kan jobbe enda mer med akkurat det.

Du forteller bare hvordan du har det. Det er ikke å kommentere seg selv negativt, det er å være ærlig.

Det er superbra at du gjør det!

Og du blir ikke "avslørt".

Bare de sterkeste klarer å ta steget å gå i terapi. Du virker meget oppegående etter min mening.

Du ser deg selv utenfra. Mange gidder ikke en gang prøve på det.

Ikke vær for hard mot deg selv!

Snakkes senere - håper du skriver mer.

Klem