Savnet av en datter-igjen...

[Gjest boysmum]

Jeg har skrevet om dette et par ganger tidligere og nå trenger jeg bare å få ut noen tanker til dere igjen.

Vi har tre sønner og da jeg fikk vite at sistemann også var gutt skal jeg være ærlig og si at jeg ble litt lei meg. Ja, det er helt idiotisk å si det, men det det er sant.

Når jeg fødte sønnen min var han selvfølgelig verdens skjønneste gutt-igjen.

Likevel gikk jeg med en sorg om at jeg ikke skulle få oppleve å få en datter. Jeg er veldig jentete og blir så misunnelig når vennindene mine har jenter de gjør jenteting med.

Jada, jeg vet ikke alle jenter vil gå med rosa tyllskjørt og pensko og ha musefletter.

Mine gutter er ikke noe glad i å bake f.eks, så til jul satt jeg alene med julebaksten

Etter som tiden har gått, minsten er nå tre år, har savnet av en jente blitt mindre.

Jeg er så glad i guttene mine og tenker ikke så mye på det at de ikke er jenter.

Helt til i dag. Fikk beskjed om at min svigerinne er gravid med en jente, de har en jente til. Da gikk jeg rett i kjelleren.

I jula f.eks var det dattera deres som fikk oppmerksomhet med at :så fin du er, så søt kjole osv osv... Mine gutter hadde pyntet seg med dress og slips, men fikk ikke høre de var fine.

og det verste var når jeg var gravid med sistemann og når noen spurte hvilket kjønn det var, svarte jeg gutt. Da sa de bare, jaja du får prøve igjen senere. Akkurat som det jeg fikk ikke var noe verdt.

Det er vel ingen som sier det når de venter jente nr 3, du får prøve å få en sønn neste gang.

Sikkert noen som blir oppgitt av meg over dette innlegget, men jeg er bare ærlig.

Jeg håper og tror disse tankene blir mindre og mindre etter hvert som tiden går.

Jeg er ikke for gammel til å få et barn til, men det blir på feil betingelser.

Har tilogmed vurdert å dra til england for å få satt inn "jentesperm", men det føles etisk feil.

Kan noen guttemammaer med hånda på hjertet si de aldri har følt som meg?

[Gjest Elextra]

''Kan noen guttemammaer med hånda på hjertet si de aldri har følt som meg?''

Jeg har to gutter og innrømmer gjerne at jeg ble litt skuffet umiddelbart da jeg fikk vite at også nr. to var en gutt. Jeg tror skuffelsen varte ca. 15 sekunder.

[nitty-gritty]

Jeg hadde ikke noe oenske om aa faa jente. Men naa er jeg ingen typisk jente-jente heller.

Du foeler det slik du foeler - det er greit. Jeg lurer paa hva du gjoer for aa bearbeide foelelsene? Utfordrer du disse tankene naar de kommer? Jobber du aktivt med det? Eller sitter du pal og venter paa at det skal "gaa over"?

[Kalevaala]

Har du vurdert kognitiv terapi eller annen form for hjelp med håndtering av disse tankene?

Jeg spør fordi det fra min synsvinkel kan tyde på at dette har blitt en hang-up for deg som du ikke helt klarer å bli kvitt på egen hånd. Jeg tror ikke det er vanlig å føle det slik over lengre tid, og det tar kanskje fokus vekk fra de gode tingene i livet ditt.

[Gjest Høstløv]

''I jula f.eks var det dattera deres som fikk oppmerksomhet med at :så fin du er, så søt kjole osv osv... Mine gutter hadde pyntet seg med dress og slips, men fikk ikke høre de var fine.''

Slik er det, jeg hadde to gutter, da jeg fikk jente, og det er jenten som har fått mest oppmerksomhet, enda det var henne det var enklest å pynte, det var bare å sette på en fin kjole og sløyfe i håret, mens det for guttene sin del var mye mer styr å finne penbukse, sløyfe/slips, skjorte, vest/genser/jakke og strømper/sko.

[Gjest boysmum]

Har du vurdert kognitiv terapi eller annen form for hjelp med håndtering av disse tankene?

Jeg spør fordi det fra min synsvinkel kan tyde på at dette har blitt en hang-up for deg som du ikke helt klarer å bli kvitt på egen hånd. Jeg tror ikke det er vanlig å føle det slik over lengre tid, og det tar kanskje fokus vekk fra de gode tingene i livet ditt.

Ja, jeg er veldig fokusert på hva jeg ikke har i livet istedenfor å sette pris på hva jeg har. Hvordan får jeg hjelp til å endre disse tankene. Sliter også veldig med atr jeg har en mor som ikke vil være bestemor og ungene mine tror bare det er en dame som kommer i bursdager, men snakker ikke med de. Dette er en stor sorg for meg som jeg alltid har i hjertet mitt. Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om dette, men man kan jo ikke velge hvordan man føler og tenker..

[Gjest guttemamma også]

Hei,

jeg har to gutter, og har ikke følt som deg.

men jeg har en venninne og en bekjent som jeg vet føler det slik.

Når det gjelder baking og andre huslige interesser, så tror jeg ikke det å ha jenter øker sjansen så veldig for å få med seg noen på dette. Mine gutter synes pepperkakebakingen og pyntingen var veldig koselig. Mine nieser er ikke spesielt huslige.

Finner jeg en fin kjole eller noe annet jeg synes er søtt, kjøper jeg det til en niese eller datter til en venninne, og får utløp for det lille jeg har av slike interesser.

Men jeg har merket det du beskriver om at gutters pynting av noen ikke bemerkes som jenters pynting / utseende. Heldigvis har begge barnehagene jeg har hatt barn i vært veldig oppmerksomme på dette, og har hatt et bevisst forhold til hva man kommenterer av klær og pynt, både ved hva man ikke kommenterer (feks at man ikke kommenterer alle "prinssesser" som kommmer i barnehagen) og hva man kommentererr.

Besteforeldre, tanter og andre kan man lett gjøre oppmerksomme på det, på en generell måte uten at det har rot i en spesiell situasjon, slik at ingen føler seg kritisert. Eller passe på å kommentere det når de gir oppmersomhet for guttas pynting eler frisyre (så hyggelig at du sier at han er fin i den skjorten, han elsker å pynte seg, men ser at det ofte er jentene i bursdagene som får kommentarene når de har på kjole).

Jeg har selv verdens beste svigermor, og mine barn har vel så godt forhold til sin farmor som til sin mormor, og det vet jeg om veldig mange som har. Så jeg tror ikke, som det kanskje var mer av før, at mormor har en rolle farmor ikke kan få.

Min svigermor har heller ikke døtre, og hun har kanskje savnet det litt, i hvertfall nyter jeg om hennes to andre svigerdøtre godt av "feminine" gaver hun synes det er kjempekoselig å kjøpe til oss :-)

Noen av følelsene er det greit å skrive om her, men ikke så greit å snakke om i den virkelige verden, for jeg tror lett vi andre vil kunne misforstå og tro du er misfornøyd med gutta dine. men konkrete ønsker som å være med på å pusse opp et jenterom eller bake med venniners døtre eller andre ting som du ser for deg vil være veldig koselig, kan du jo si fra til nære venner at du gjerne vil være med på?

Prøv å konkretisere for deg selv hva det er du savner / ønsker annerledes, og så gjør du noe med det som kan gjøres noe med. Nabogutta går på kokkekurs hos Andreas Viestad på Geitmyra, og storkoser seg på kjøkkenet. Legg omtanke og omsorg i gavene til nieser og andre jenter i din vennekrets, så får du utløpt for slike ting. Og oppdra gode omsorgsfulle gutter slik at du øker sjansen for fine svigerdøtre!

[....AV]

Ja, jeg har to gutter og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt som deg.

Men jeg har nok vært mer heldig med familie og omgangskrets, for jeg har aldri fått signaler om at det skal være mindreverdig å ha gutter eller at jeg burde ønske meg jenter. Guttene mine er i tillegg glade nok i både å pynte seg og bake pepperkaker til at jeg får dekket mine behov i så måte (nå skal det sies at mine behov for slike ting går ganske fort å dekke).

Jeg sier som andre her at du kanskje bør vurdere å få hjelp til å håndtere disse følelsene når de er såpass vanskelige for deg.

[EnolaGay]

''Kan noen guttemammaer med hånda på hjertet si de aldri har følt som meg?''

Jeg har to gutter og innrømmer gjerne at jeg ble litt skuffet umiddelbart da jeg fikk vite at også nr. to var en gutt. Jeg tror skuffelsen varte ca. 15 sekunder.

Jeg og, basert på at jeg hadde akkurat trøkt ungen ut og det var vondt. Så tenkte jeg "faen enda en gang med dette her" og så var det over. :0D

Nå fikk jeg to siste gangen, og ei jente. Og jenter er jæskla oppskrytte om man skal tenke som trådstarter her.. Hun har ikke peiling og ønsker seg noe som egentlig handler om henne selv tror jeg. En mamma som dillet med henne....

[Kalevaala]

Ja, jeg er veldig fokusert på hva jeg ikke har i livet istedenfor å sette pris på hva jeg har. Hvordan får jeg hjelp til å endre disse tankene. Sliter også veldig med atr jeg har en mor som ikke vil være bestemor og ungene mine tror bare det er en dame som kommer i bursdager, men snakker ikke med de. Dette er en stor sorg for meg som jeg alltid har i hjertet mitt. Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om dette, men man kan jo ikke velge hvordan man føler og tenker..

'' men man kan jo ikke velge hvordan man føler og tenker..''

Jo det er nettopp det man kan :-) Med de rette teknikkene kan man lære seg å styre tankene i riktig retning, og håndtere følelser på en bedre måte.

Se f.eks. her:

http://www.kognitiv.no/presentasjon_av_kt/cms/33

[Gjest GA]

Min eldste er gutt, og da han ble født var hele familien hel på styr:

Tenk!

En gutt!

Hos oss er det i 3 generasjoner " bare" jenter. Både min mormor, mor og jeg har altså "bare" søstre. (far er enebarn) Den samme tendensen hos alle disse søstrenes avkom.

Da barn nummer to ble født var det helt ærlig akkurat det samme for meg om det ble gutt eller jente. Jente hadde vært ok for variasjonens skyld, mens en gutt til hadde vært supert det også.

Nå fikk jeg en av hvert kjønn, og jeg kan helt ærlig si at det ikke er noe mer eller mindre morsomt med fritidsaktiviteter og kleshandling og pynting av jenta enn av gutten. De er først og fremst mennesker, ikke kjønnet sitt.

jeg støtter de som sier at du kanskje bør få bearbeidet disse følelsene hos noen.

[tonie]

Ja, jeg! Jeg var på mange ultralyder, og alle sa det var ei jente som kom. Nå viste det seg at det var en gutt likevel, og jeg ble faktisk lettet. Jeg har aldri vært noen typisk jente selv, og jeg kommuniserer mye bedre med hankjønn enn med hunkjønn, så det passer meg perfekt å ha en sønn. Det blir med det ene barnet for meg, og jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å føle et savn etter en datter:)

Skjønner at ting er annerledes for deg. Du får tenke over hvor viktig det egentlig er. Er det så viktig at du orker å gå gjennom flere svangerskap for å få en jente som kanskje ikke er som du håper og drømmer om likevel? For det er jo som du sier, du kan jo få ei jente som absolutt ikke er jentejente. Kunne du tenke deg å adoptere heller?

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg må innrømme at jeg ble glad da jeg fikk en av hver, slik at det ikke betydde noe hva slags kjønn det var da den tredje kom.

Men nå kan jeg med hånden på hjertet si at kjønn betyr ingenting. Man blir jo akkurat like glad i disse ungene uansett kjønn og det der med dilling og pynting med kjoler er jo bare morsomt når ungene er små. Den tiden går fort over og de bestemmer selv hva de skal ha på seg. Jeg har et like nært forhold til gutten som jeg har til jentene.

[Gjest Elextra]

Jeg og, basert på at jeg hadde akkurat trøkt ungen ut og det var vondt. Så tenkte jeg "faen enda en gang med dette her" og så var det over. :0D

Nå fikk jeg to siste gangen, og ei jente. Og jenter er jæskla oppskrytte om man skal tenke som trådstarter her.. Hun har ikke peiling og ønsker seg noe som egentlig handler om henne selv tror jeg. En mamma som dillet med henne....

Jeg fikk vite kjønnet allerede på ultralyd. Den store spenningen var uansett i større grad knyttet til om barnet "hadde to armer og to ben" enn til kjønnet som sådan. Likevel tillot jeg meg altså å ha enkelte tanker om det, men de forsvant fort da jeg fikk vite at barnet så ut til å være en "perfekt" gutt :-).

[Gjest Elextra]

Min eldste er gutt, og da han ble født var hele familien hel på styr:

Tenk!

En gutt!

Hos oss er det i 3 generasjoner " bare" jenter. Både min mormor, mor og jeg har altså "bare" søstre. (far er enebarn) Den samme tendensen hos alle disse søstrenes avkom.

Da barn nummer to ble født var det helt ærlig akkurat det samme for meg om det ble gutt eller jente. Jente hadde vært ok for variasjonens skyld, mens en gutt til hadde vært supert det også.

Nå fikk jeg en av hvert kjønn, og jeg kan helt ærlig si at det ikke er noe mer eller mindre morsomt med fritidsaktiviteter og kleshandling og pynting av jenta enn av gutten. De er først og fremst mennesker, ikke kjønnet sitt.

jeg støtter de som sier at du kanskje bør få bearbeidet disse følelsene hos noen.

''De er først og fremst mennesker, ikke kjønnet sitt.''

Godt sagt, og det oppsummerer vel egentlig alt jeg tenkte å si i et lengre svar.

[PieLill]

Ja, jeg er veldig fokusert på hva jeg ikke har i livet istedenfor å sette pris på hva jeg har. Hvordan får jeg hjelp til å endre disse tankene. Sliter også veldig med atr jeg har en mor som ikke vil være bestemor og ungene mine tror bare det er en dame som kommer i bursdager, men snakker ikke med de. Dette er en stor sorg for meg som jeg alltid har i hjertet mitt. Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om dette, men man kan jo ikke velge hvordan man føler og tenker..

''Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om dette, men man kan jo ikke velge hvordan man føler og tenker..''

Full kontroll over tanker og følelser får vi aldri. Men vi kan i stor grad påvirke og styre i hvilken retning tanker og følelser får løpe. Og ikke minst hva vi gjør stort og viktig og hva vi velger å se på som lite og ubetydelig.

Ingen grunn til å være hjelpeløst offer for en hver tanke og følelse som flyr over hodet.

mvh

[Gjest Stolt tregutters + ei jente mamma]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor dette er så viktig for deg? Har selv fire barn, de tre eldste er gutter, og det er ti år mellom de to yngste, hvor sistemann er ei jente. Hadde i ni år tre gutter, og tenkte at det kunne jo vært morsomt med ei jente, men aldri så seriøst at det var en planlagt graviditet med sistemann.

Sett deg ned og tenk over hva det er som er så viktig med ei jente: Er det de små søte rosa plaggene med sløyfer og blonder? Er det hårpynting? Eller "alle" de jentetingene du skal gjøre sammen med en datter?

Glem det! Sannsynligvis ville ei jente, påvirket av sine tre brødre bli mer gutt enn dem!

La meg fortelle om min datter. Hun HATER rosa, sløyfer, blonder, og annet "dill". Håret er en evig kamp, hun ville helst ha suuuuuperkort. Her holder jeg igjen, så der er vi på evig kollisjonskurs. Vi skulle bake, det ble ett brett med pepperkaker før hun hadde fått MER ENN NOK og marsjerte ut. Hun er tretten, vi krangler så busta fyker, noen ganger tviler jeg på at jentungen engsng liker meg. Jeg får ikke lov å være med å handle, for smaken min er kjedelig,osv osv. Kort sagt, vi er stort sett ikke enige om noe. Alle mine drømmer om "jenteting" vi skulle gjøre sammen når hun ble større er ettertrykkelig knust og pakket godt vekk. Her i huset er det pappa som er den store helten, sterk og kul, og den som kan og vet alt.

Av mine barn er det sønnene mine som jeg har best kontakt med i dag. Det har vært mye lettere å oppdra tre gutter, enn den ene jenta jeg har. Gled deg over de tre kjekke guttene du har, og skulle jentedrømmen bli for sterk får du låne niesen din litt. Jeg tror du har en oppkonstruert, lysrosa drøm om alt det du ikke har, og knytter alle de forventningene opp mot ei jente, som om det skulle være løsningen på alle dine savn. Stakkars jente også, sier jeg, som skulle leve opp til alle dine forventninger om hva hun skal være og bli. Er enig med noen av de andre her inne som mener at du kanskje burde kontake profesjonelle for å få hjelp til å bearbeide disse urasjonelle følelsene.

Beklager hvis jeg er litt krass nå, men jeg tror du trenger å våkne litt opp, og se hva du har, istedet for å gå rundt med en drøm om hvordan alle kunne ha vært hvis bare.....

[huuff]

''Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg om dette, men man kan jo ikke velge hvordan man føler og tenker..''

Full kontroll over tanker og følelser får vi aldri. Men vi kan i stor grad påvirke og styre i hvilken retning tanker og følelser får løpe. Og ikke minst hva vi gjør stort og viktig og hva vi velger å se på som lite og ubetydelig.

Ingen grunn til å være hjelpeløst offer for en hver tanke og følelse som flyr over hodet.

mvh

Og det er lettere sagt enn gjort... Teorien synes enkel, men å gjennomføre i praksis er verre...

[Gjest Tatjana]

''Likevel gikk jeg med en sorg om at jeg ikke skulle få oppleve å få en datter. Jeg er veldig jentete og blir så misunnelig når vennindene mine har jenter de gjør jenteting med.

Jada, jeg vet ikke alle jenter vil gå med rosa tyllskjørt og pensko og ha musefletter.''

Det er fint at du er klar over dette. Jeg selv var ei sånn jente som aldri var spesielt jentete. Jeg likte best å leke med gutta, var en av dem og hadde alltid skrubbsår på knærne og masse blåmerker. Jeg husker min mor tvang meg til å ha langt hår da jeg var omtrent ti år - vi skulle i bryllup og jeg skulle være brudepike. Det var grusomt!

''Mine gutter er ikke noe glad i å bake f.eks, så til jul satt jeg alene med julebaksten''

Men dette er helt uavhengig av kjønn - noe liker å bake, andre ikke. Jeg har to jenter og en gutt, og det er sønnen min som trives på kjøkkenet og liker å være med på å lage mat og bake. Jentene vil ikke, og sniker seg unna så sant de kan.

''Etter som tiden har gått, minsten er nå tre år, har savnet av en jente blitt mindre. Jeg er så glad i guttene mine og tenker ikke så mye på det at de ikke er jenter.''

Det er jo bra.

''Helt til i dag. Fikk beskjed om at min svigerinne er gravid med en jente, de har en jente til. Da gikk jeg rett i kjelleren.''

Kanskje du skulle prøve å få litt hjelp med dette her, som noen andre i tråden foreslo?

''I jula f.eks var det dattera deres som fikk oppmerksomhet med at :så fin du er, så søt kjole osv osv... Mine gutter hadde pyntet seg med dress og slips, men fikk ikke høre de var fine.''

Da hadde jeg sagt fra, på en ålreit måte, til de voksne, at de måtte se alle ungene og ikke bare den ene jenta.

''og det verste var når jeg var gravid med sistemann og når noen spurte hvilket kjønn det var, svarte jeg gutt. Da sa de bare, jaja du får prøve igjen senere. Akkurat som det jeg fikk ikke var noe verdt. Det er vel ingen som sier det når de venter jente nr 3, du får prøve å få en sønn neste gang.''

Da jeg gikk med nr to og nr tre fikk jeg hele tiden høre at jeg måtte vel ønske meg en gutt, jeg som hadde hhv en og etterhvert to jenter fra før. Jeg hadde ikke noen spesielle følelser angående kjønn da, jeg var mest opptatt av å få et friskt barn.

''Sikkert noen som blir oppgitt av meg over dette innlegget, men jeg er bare ærlig. Jeg håper og tror disse tankene blir mindre og mindre etter hvert som tiden går.''

Igjen: Kanskje du skulle søke hjelp og så går det litt fortere over?

''Kan noen guttemammaer med hånda på hjertet si de aldri har følt som meg?''

Jeg har aldri vært en guttemamma i den forstand og hatt bare gutter, men da jeg hadde to jenter var det slett ikke viktig for meg at nr tre ble gutt - eller jente, for den saks skyld. Sånn sett er det litt vanskelig å forstå for meg. Men siden jeg var en guttejente i min barndom er jeg litt opptatt av å snakke for disse jentene som ikke vil være feminine søte prinsesser i rosa kjoler, men som heller klatrer i trær (og ramler ned!) og spiller fotball på løkka. De som foretrekker bukser og alltid har hull på knærne og som helst vil ha kort hår og ikke orker spenner og strikker.

[jubalong70]

Vi har to jenter og en gutt - som er minstemann. Min mann var helt ærlig på at han kom til å bli skuffet om tredje ble ei jente. Ikke at han ikke kom til å bli glad i henne, men han ønsket seg en gutt. Og jeg forsto ham helt og holdent.

Hadde vi hatt to gutter fra før, så hadde jeg absolutt ønsket meg ei jente, og ja, jeg hadde blitt skuffet om vi ikke hadde fått det.

Så jeg forstår deg veldig godt!

Det handler absolutt ikke om at man ikke er glad for de barna man har, og om at man ikke er lykkelig for at de er velskapte osv, osv. Det handler om at noe jeg antar er biologisk nedgravd i oss. Vi ønsker en etterfølger som "ligner oss".

Ja, ja, alle vet jo at ikke alle jenter blir jente-jenter og ikke alle gutter blir gutte-gutter, men det er ikke poenget i det hele tatt.

Jeg synes det er fryktelig trist at ikke guttene dine får skryt når de har på seg finklærne. Det gjør gutten vår, og han soler seg i den rosen og elsker å ha på seg skjorte og slips.

Sender en forståelsesfull klem til deg