Savnet av en datter-igjen...

[PieLill]

Om du bodde i India, ville du vært kjempeheldig og stakkars svigerinnen din som fikk enda en jente.

:-)

Det er lov å være litt skuffet over at jenta ikke er kommet. Likevel kan det virke som du tillegger det å få en jente eller ikke en betydning som ikke er helt rotet i virkeligheten.

For det første bør du stille spørsmål ved om du virkelig går glipp av så mye som du mener om du ikke får en jente. Er ikke mange av disse tingene tilgjengelig på andre måter enn å få sin egen jente? I hvilken grad sørger du et reelt savn og tap og hva er et produkt av din ønske- og tapstenkning?

For det andre ser du ut til å ha forventninger som kan blir svært tunge, i verste fall ødeleggende, for en datter å skulle leve opp til. Du sier du vet at du ikke er garantert at en jente blir så eller slik. Men det virker ikke helt som du tror på det.

Kan du med hånden på hjertet si at du ville bli like fornøyd med en jente som trivdes best med elgjakt, ekstremsport eller bilmekking og som fnyste av mote, fikk fnatt av jentedilleting og klamme fortrolige samtaler?

Du skriver et annet sted i tråden at du har lett for å legge mer vekt på det du har enn det du ikke har. Kanskje greit å jobbe med dette?

mvh

[PieLill]

Og det er lettere sagt enn gjort... Teorien synes enkel, men å gjennomføre i praksis er verre...

''Og det er lettere sagt enn gjort... Teorien synes enkel, men å gjennomføre i praksis er verre...''

Jeg sa ingen ting om at det er enkelt. Men på sikt gir det et enklere liv enn om man viljeløst lar seg drive rundt av alle flyktige tanker og følelser som flyr over hodet.

mvh

[nitty-gritty]

Og det er lettere sagt enn gjort... Teorien synes enkel, men å gjennomføre i praksis er verre...

''Teorien synes enkel, men å gjennomføre i praksis er verre...''

Det er vanskeligst om man konstant kommer opp med unnskyldninger for seg selv og sine foelelser.

[PieLill]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor dette er så viktig for deg? Har selv fire barn, de tre eldste er gutter, og det er ti år mellom de to yngste, hvor sistemann er ei jente. Hadde i ni år tre gutter, og tenkte at det kunne jo vært morsomt med ei jente, men aldri så seriøst at det var en planlagt graviditet med sistemann.

Sett deg ned og tenk over hva det er som er så viktig med ei jente: Er det de små søte rosa plaggene med sløyfer og blonder? Er det hårpynting? Eller "alle" de jentetingene du skal gjøre sammen med en datter?

Glem det! Sannsynligvis ville ei jente, påvirket av sine tre brødre bli mer gutt enn dem!

La meg fortelle om min datter. Hun HATER rosa, sløyfer, blonder, og annet "dill". Håret er en evig kamp, hun ville helst ha suuuuuperkort. Her holder jeg igjen, så der er vi på evig kollisjonskurs. Vi skulle bake, det ble ett brett med pepperkaker før hun hadde fått MER ENN NOK og marsjerte ut. Hun er tretten, vi krangler så busta fyker, noen ganger tviler jeg på at jentungen engsng liker meg. Jeg får ikke lov å være med å handle, for smaken min er kjedelig,osv osv. Kort sagt, vi er stort sett ikke enige om noe. Alle mine drømmer om "jenteting" vi skulle gjøre sammen når hun ble større er ettertrykkelig knust og pakket godt vekk. Her i huset er det pappa som er den store helten, sterk og kul, og den som kan og vet alt.

Av mine barn er det sønnene mine som jeg har best kontakt med i dag. Det har vært mye lettere å oppdra tre gutter, enn den ene jenta jeg har. Gled deg over de tre kjekke guttene du har, og skulle jentedrømmen bli for sterk får du låne niesen din litt. Jeg tror du har en oppkonstruert, lysrosa drøm om alt det du ikke har, og knytter alle de forventningene opp mot ei jente, som om det skulle være løsningen på alle dine savn. Stakkars jente også, sier jeg, som skulle leve opp til alle dine forventninger om hva hun skal være og bli. Er enig med noen av de andre her inne som mener at du kanskje burde kontake profesjonelle for å få hjelp til å bearbeide disse urasjonelle følelsene.

Beklager hvis jeg er litt krass nå, men jeg tror du trenger å våkne litt opp, og se hva du har, istedet for å gå rundt med en drøm om hvordan alle kunne ha vært hvis bare.....

''Glem det! Sannsynligvis ville ei jente, påvirket av sine tre brødre bli mer gutt enn dem!

... Jeg tror du har en oppkonstruert, lysrosa drøm om alt det du ikke har, og knytter alle de forventningene opp mot ei jente, som om det skulle være løsningen på alle dine savn.''

Du skriver bra. Jeg får et lignende inntrykk.

mvh

[Gjest Elextra]

Om du bodde i India, ville du vært kjempeheldig og stakkars svigerinnen din som fikk enda en jente.

:-)

Det er lov å være litt skuffet over at jenta ikke er kommet. Likevel kan det virke som du tillegger det å få en jente eller ikke en betydning som ikke er helt rotet i virkeligheten.

For det første bør du stille spørsmål ved om du virkelig går glipp av så mye som du mener om du ikke får en jente. Er ikke mange av disse tingene tilgjengelig på andre måter enn å få sin egen jente? I hvilken grad sørger du et reelt savn og tap og hva er et produkt av din ønske- og tapstenkning?

For det andre ser du ut til å ha forventninger som kan blir svært tunge, i verste fall ødeleggende, for en datter å skulle leve opp til. Du sier du vet at du ikke er garantert at en jente blir så eller slik. Men det virker ikke helt som du tror på det.

Kan du med hånden på hjertet si at du ville bli like fornøyd med en jente som trivdes best med elgjakt, ekstremsport eller bilmekking og som fnyste av mote, fikk fnatt av jentedilleting og klamme fortrolige samtaler?

Du skriver et annet sted i tråden at du har lett for å legge mer vekt på det du har enn det du ikke har. Kanskje greit å jobbe med dette?

mvh

''For det andre ser du ut til å ha forventninger som kan blir svært tunge, i verste fall ødeleggende, for en datter å skulle leve opp til. ''

Her er du inne på noe vesentlig. Tror mange mor-datter-forhold har blitt ødelagt av urealistiske forventninger til spesiell nærhet knyttet til felles kjønn.

[PieLill]

''For det andre ser du ut til å ha forventninger som kan blir svært tunge, i verste fall ødeleggende, for en datter å skulle leve opp til. ''

Her er du inne på noe vesentlig. Tror mange mor-datter-forhold har blitt ødelagt av urealistiske forventninger til spesiell nærhet knyttet til felles kjønn.

''Her er du inne på noe vesentlig. Tror mange mor-datter-forhold har blitt ødelagt av urealistiske forventninger til spesiell nærhet knyttet til felles kjønn.''

Slikt blir det triste tap-tap-situasjoner ut av.

mvh

[Gjest boysmum]

Vi har to jenter og en gutt - som er minstemann. Min mann var helt ærlig på at han kom til å bli skuffet om tredje ble ei jente. Ikke at han ikke kom til å bli glad i henne, men han ønsket seg en gutt. Og jeg forsto ham helt og holdent.

Hadde vi hatt to gutter fra før, så hadde jeg absolutt ønsket meg ei jente, og ja, jeg hadde blitt skuffet om vi ikke hadde fått det.

Så jeg forstår deg veldig godt!

Det handler absolutt ikke om at man ikke er glad for de barna man har, og om at man ikke er lykkelig for at de er velskapte osv, osv. Det handler om at noe jeg antar er biologisk nedgravd i oss. Vi ønsker en etterfølger som "ligner oss".

Ja, ja, alle vet jo at ikke alle jenter blir jente-jenter og ikke alle gutter blir gutte-gutter, men det er ikke poenget i det hele tatt.

Jeg synes det er fryktelig trist at ikke guttene dine får skryt når de har på seg finklærne. Det gjør gutten vår, og han soler seg i den rosen og elsker å ha på seg skjorte og slips.

Sender en forståelsesfull klem til deg

Jeg vil takke for alle svar og deg for at du forstår hva jeg prøver å si.

Det er jo ikke det at jeg ikke elsker guttene mine. Jeg er jo veldig heldig.

Eldstemann er 13 og verdens greieste gutt. Jeg og han har aldri hatt en krangel om noe. De to minste er ordentlige kosegutter.

Så har vi det med utseende. guttene likner selvfølgelig mest på pappan og det må svigermor presisere hele tiden. Har jo ikke noe særlig kontakt med min egen mor, så det er jo et savn der også.

Jeg lekte selv mye med gutter, klatret i trær osv, men var likevel jentete med langt hår og rosa klær.

Jeg ønsker meg en liten kopi av meg selv:)

Søsteren min har ei jente som er mere gutt enn jente, så jeg vet jo at jenta jeg ønsker meg kanskje ikke finnes.

Jeg får som sagt ikke disse tankene så ofte lenger, men etter det jeg hørte i dag kom alt fram igjen. Har vært alene her i dag også så det var godt å få luftet det her på forumet.

At noen mener jeg skal ta meg sammen og tenker helt feil hadde jeg regnet med å høre. Bare et par av dere forstår meg hjelper så mye.

så takk for at dere hørte på meg:)

[Gjest boysmum]

''For det andre ser du ut til å ha forventninger som kan blir svært tunge, i verste fall ødeleggende, for en datter å skulle leve opp til. ''

Her er du inne på noe vesentlig. Tror mange mor-datter-forhold har blitt ødelagt av urealistiske forventninger til spesiell nærhet knyttet til felles kjønn.

Jeg har selv to søstre, men det er kun en av oss tre som har kontakt med moren vår i dag. Dette er pga at hun feiler noe psykisk som gjør at hun er en j...

Nok om det. Jeg var mye sammen med mamma frem til jeg fikk egne barn. Vi var mye på shopping blant annet. eldstemann på 13 hater å gå i butikker.

Mannen min har et kjempefint forhold til mamman sin og det håper jeg at jeg får til mine sønner når de blir voksne også. Jeg får dra på shopping med svigerdøtrene:)

[Gjest prust]

Jeg vil takke for alle svar og deg for at du forstår hva jeg prøver å si.

Det er jo ikke det at jeg ikke elsker guttene mine. Jeg er jo veldig heldig.

Eldstemann er 13 og verdens greieste gutt. Jeg og han har aldri hatt en krangel om noe. De to minste er ordentlige kosegutter.

Så har vi det med utseende. guttene likner selvfølgelig mest på pappan og det må svigermor presisere hele tiden. Har jo ikke noe særlig kontakt med min egen mor, så det er jo et savn der også.

Jeg lekte selv mye med gutter, klatret i trær osv, men var likevel jentete med langt hår og rosa klær.

Jeg ønsker meg en liten kopi av meg selv:)

Søsteren min har ei jente som er mere gutt enn jente, så jeg vet jo at jenta jeg ønsker meg kanskje ikke finnes.

Jeg får som sagt ikke disse tankene så ofte lenger, men etter det jeg hørte i dag kom alt fram igjen. Har vært alene her i dag også så det var godt å få luftet det her på forumet.

At noen mener jeg skal ta meg sammen og tenker helt feil hadde jeg regnet med å høre. Bare et par av dere forstår meg hjelper så mye.

så takk for at dere hørte på meg:)

Jeg leste tråden i stad, uten å skrive noe - men nå fikk jeg en tanke:

Tror du at du først og fremst ønsker deg et _barn_ som likner på deg selv? Du sier at du gjerne vil ha en kopi av deg selv.

Jeg har tre barn - først en gutt, så to jenter. Den som er mest lik meg selv av barna, det er gutten, og det er nok han jeg kjenner meg mest igjen i. Ytre sett likner han mye på faren, men litt på meg og - men indre sett likner han mest på meg. Så jeg føler nesten at det er gutten i barneflokken min, som er mest kopi av meg selv - selv om det er motsatt kjønn.

Ingen av mine to jenter er veldig lik på meg i væremåte, selv om hun ene likner meg litt mer enn hun andre. Begge likner litt på meg i utseende.

For meg var det stort å få gutt. Jeg har selv "bare" en søster, og hun hadde lenge "bare" jenter. Jeg forstår godt ønsket ditt om jente, men ikke fordi at ei jente nødvendigvis vil bli lik deg.

[Helmi]

Jeg har tre gutter og en jente...

Syntes selvsagt det var stas å få en jente. Men, med hånden på hjertet, kjønn spillte ingen rolle. Året før hadde jeg opplevd å miste et barn midt i svangerskapet (også en jente), så vi var bare glade for å få et levende og friskt barn.

''Mine gutter er ikke noe glad i å bake f.eks, så til jul satt jeg alene med julebaksten'' Tror ikke dette har noe med gutt/jente å gjøre... Jeg tror du gjør ting veldig vanskelig for deg selv hvis du kobler alt til kjønn...

Jeg kan skjønne deg til en viss grad. Men det er så mye jeg ikke kjenner meg igjen i, i det du skriver. F.eks. dette med klær... jeg kan da tydelig huske at mine gutter, da de var små, fikk skryt for penklærne sine. Og det får de fortsatt som unge menn. Kanskje ikke på samme måten som søsteren, men jeg vil på ingen måte si at de nærmest har blitt neglisjert siden de er gutter.

Muligens overdramatiserer du "din skjebne" litt? Det er lov å føle det en føler, men så finnes det noe som heter "fornuft", som en eller annen gang må komme inn i bildet...

[Liliaceae]

''og det verste var når jeg var gravid med sistemann og når noen spurte hvilket kjønn det var, svarte jeg gutt. Da sa de bare, jaja du får prøve igjen senere. Akkurat som det jeg fikk ikke var noe verdt. Det er vel ingen som sier det når de venter jente nr 3, du får prøve å få en sønn neste gang.''

Å, joda! Det har vi fått høre mange ganger. Vår minste er snart 6 og innimellom kommer det ennå kommentarer om at vi burde få en gutt.. Men, hos meg preller det bare av..

Skjønner at det er sårt, men prøv å ikke gi dette mer næring. Ha en sørgetime i uken f.eks. og reduser denne mer og mer, eller sjeldnere og sjeldnere, og vær flink til å ikke tenke på det utenom den tiden du har gitt deg lov til å sørge.

Gled deg over de flotte barna du har!

[Gjest boysmum]

''Likevel gikk jeg med en sorg om at jeg ikke skulle få oppleve å få en datter. Jeg er veldig jentete og blir så misunnelig når vennindene mine har jenter de gjør jenteting med.

Jada, jeg vet ikke alle jenter vil gå med rosa tyllskjørt og pensko og ha musefletter.''

Det er fint at du er klar over dette. Jeg selv var ei sånn jente som aldri var spesielt jentete. Jeg likte best å leke med gutta, var en av dem og hadde alltid skrubbsår på knærne og masse blåmerker. Jeg husker min mor tvang meg til å ha langt hår da jeg var omtrent ti år - vi skulle i bryllup og jeg skulle være brudepike. Det var grusomt!

''Mine gutter er ikke noe glad i å bake f.eks, så til jul satt jeg alene med julebaksten''

Men dette er helt uavhengig av kjønn - noe liker å bake, andre ikke. Jeg har to jenter og en gutt, og det er sønnen min som trives på kjøkkenet og liker å være med på å lage mat og bake. Jentene vil ikke, og sniker seg unna så sant de kan.

''Etter som tiden har gått, minsten er nå tre år, har savnet av en jente blitt mindre. Jeg er så glad i guttene mine og tenker ikke så mye på det at de ikke er jenter.''

Det er jo bra.

''Helt til i dag. Fikk beskjed om at min svigerinne er gravid med en jente, de har en jente til. Da gikk jeg rett i kjelleren.''

Kanskje du skulle prøve å få litt hjelp med dette her, som noen andre i tråden foreslo?

''I jula f.eks var det dattera deres som fikk oppmerksomhet med at :så fin du er, så søt kjole osv osv... Mine gutter hadde pyntet seg med dress og slips, men fikk ikke høre de var fine.''

Da hadde jeg sagt fra, på en ålreit måte, til de voksne, at de måtte se alle ungene og ikke bare den ene jenta.

''og det verste var når jeg var gravid med sistemann og når noen spurte hvilket kjønn det var, svarte jeg gutt. Da sa de bare, jaja du får prøve igjen senere. Akkurat som det jeg fikk ikke var noe verdt. Det er vel ingen som sier det når de venter jente nr 3, du får prøve å få en sønn neste gang.''

Da jeg gikk med nr to og nr tre fikk jeg hele tiden høre at jeg måtte vel ønske meg en gutt, jeg som hadde hhv en og etterhvert to jenter fra før. Jeg hadde ikke noen spesielle følelser angående kjønn da, jeg var mest opptatt av å få et friskt barn.

''Sikkert noen som blir oppgitt av meg over dette innlegget, men jeg er bare ærlig. Jeg håper og tror disse tankene blir mindre og mindre etter hvert som tiden går.''

Igjen: Kanskje du skulle søke hjelp og så går det litt fortere over?

''Kan noen guttemammaer med hånda på hjertet si de aldri har følt som meg?''

Jeg har aldri vært en guttemamma i den forstand og hatt bare gutter, men da jeg hadde to jenter var det slett ikke viktig for meg at nr tre ble gutt - eller jente, for den saks skyld. Sånn sett er det litt vanskelig å forstå for meg. Men siden jeg var en guttejente i min barndom er jeg litt opptatt av å snakke for disse jentene som ikke vil være feminine søte prinsesser i rosa kjoler, men som heller klatrer i trær (og ramler ned!) og spiller fotball på løkka. De som foretrekker bukser og alltid har hull på knærne og som helst vil ha kort hår og ikke orker spenner og strikker.

Det er jo ingen som har både jente og gutt som kan forstå.

[Helmi]

Det er jo ingen som har både jente og gutt som kan forstå.

Jeg var "guttemamma" i 9 år. Men jeg tenkte aldri som du tenker...

[Helmi]

Jeg var "guttemamma" i 9 år. Men jeg tenkte aldri som du tenker...

Altså, mente selvsagt mamma med "bare" gutter

[Gjest Elextra]

Jeg har selv to søstre, men det er kun en av oss tre som har kontakt med moren vår i dag. Dette er pga at hun feiler noe psykisk som gjør at hun er en j...

Nok om det. Jeg var mye sammen med mamma frem til jeg fikk egne barn. Vi var mye på shopping blant annet. eldstemann på 13 hater å gå i butikker.

Mannen min har et kjempefint forhold til mamman sin og det håper jeg at jeg får til mine sønner når de blir voksne også. Jeg får dra på shopping med svigerdøtrene:)

Jeg har godt forhold både til mor og svigermor, men har aldri vært på shopping med noen av dem, og savner det heller ikke. Tror sikkert svigermor kunne tenkt seg å ha meg med på klesshopping, men hun spør heldigvis ikke .

Er imidlertid stadig på shopping med mine små sønner, i den grad tråling av bokhandler og turer i sportsbutikker (og matbutikker) kalles shopping . Kjøpe klær til meg selv gjør jeg helst alene.

[Gjest Hulderen]

Jeg vil takke for alle svar og deg for at du forstår hva jeg prøver å si.

Det er jo ikke det at jeg ikke elsker guttene mine. Jeg er jo veldig heldig.

Eldstemann er 13 og verdens greieste gutt. Jeg og han har aldri hatt en krangel om noe. De to minste er ordentlige kosegutter.

Så har vi det med utseende. guttene likner selvfølgelig mest på pappan og det må svigermor presisere hele tiden. Har jo ikke noe særlig kontakt med min egen mor, så det er jo et savn der også.

Jeg lekte selv mye med gutter, klatret i trær osv, men var likevel jentete med langt hår og rosa klær.

Jeg ønsker meg en liten kopi av meg selv:)

Søsteren min har ei jente som er mere gutt enn jente, så jeg vet jo at jenta jeg ønsker meg kanskje ikke finnes.

Jeg får som sagt ikke disse tankene så ofte lenger, men etter det jeg hørte i dag kom alt fram igjen. Har vært alene her i dag også så det var godt å få luftet det her på forumet.

At noen mener jeg skal ta meg sammen og tenker helt feil hadde jeg regnet med å høre. Bare et par av dere forstår meg hjelper så mye.

så takk for at dere hørte på meg:)

''Så har vi det med utseende. guttene likner selvfølgelig mest på pappan og det må svigermor presisere hele tiden.''

Det er ingen selvfølge at gutter ligner mest på sin far, og jenter mest på sin mor. Snarere tvert i mot, er min personlige erfaring. Tror du virkelig ikke at svigermoren din ville ha påstått at en sønnedatter lignet mest på dem? Besteforeldre ser alltid etter kjente trekk, og påstår gjerne at barna ligner mest på sin side.

[jubalong70]

Jeg vil takke for alle svar og deg for at du forstår hva jeg prøver å si.

Det er jo ikke det at jeg ikke elsker guttene mine. Jeg er jo veldig heldig.

Eldstemann er 13 og verdens greieste gutt. Jeg og han har aldri hatt en krangel om noe. De to minste er ordentlige kosegutter.

Så har vi det med utseende. guttene likner selvfølgelig mest på pappan og det må svigermor presisere hele tiden. Har jo ikke noe særlig kontakt med min egen mor, så det er jo et savn der også.

Jeg lekte selv mye med gutter, klatret i trær osv, men var likevel jentete med langt hår og rosa klær.

Jeg ønsker meg en liten kopi av meg selv:)

Søsteren min har ei jente som er mere gutt enn jente, så jeg vet jo at jenta jeg ønsker meg kanskje ikke finnes.

Jeg får som sagt ikke disse tankene så ofte lenger, men etter det jeg hørte i dag kom alt fram igjen. Har vært alene her i dag også så det var godt å få luftet det her på forumet.

At noen mener jeg skal ta meg sammen og tenker helt feil hadde jeg regnet med å høre. Bare et par av dere forstår meg hjelper så mye.

så takk for at dere hørte på meg:)

Som sagt, jeg skjønner deg veldig godt. Jeg mistenker at jeg hadde følt det på akkurat samme måte selv, om min situasjon var som din

Da jeg fikk nr. 2 var jeg på føden sammen med ei som fikk gutt nr. 3. Hun sa hun var veldig glad i ham, men at hun virkelig hadde håpet på ei jente.

Skjønner ikke at det skal være så galt... De fleste ønsker jo å ha barn av begge kjønn. Noen får det ved å få 2 barn, mens andre må få et helt fotballag før de får det til

Gi deg selv lov til å sørge. Gi deg selv lov til å være trist. Og så kan du jo kanskje være supertante for jentene i slekta

[Gjest GA]

''Så har vi det med utseende. guttene likner selvfølgelig mest på pappan og det må svigermor presisere hele tiden.''

Det er ingen selvfølge at gutter ligner mest på sin far, og jenter mest på sin mor. Snarere tvert i mot, er min personlige erfaring. Tror du virkelig ikke at svigermoren din ville ha påstått at en sønnedatter lignet mest på dem? Besteforeldre ser alltid etter kjente trekk, og påstår gjerne at barna ligner mest på sin side.

jeg synes iallefall denne her ligner på farsslekta si...

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6761204

-og denne her på morsslekta:

http://www.kongehuset.no/c27229/seksjonstekst_person/vis.html?tid=27665

[Gjest Hulderen]

Som sagt, jeg skjønner deg veldig godt. Jeg mistenker at jeg hadde følt det på akkurat samme måte selv, om min situasjon var som din

Da jeg fikk nr. 2 var jeg på føden sammen med ei som fikk gutt nr. 3. Hun sa hun var veldig glad i ham, men at hun virkelig hadde håpet på ei jente.

Skjønner ikke at det skal være så galt... De fleste ønsker jo å ha barn av begge kjønn. Noen får det ved å få 2 barn, mens andre må få et helt fotballag før de får det til

Gi deg selv lov til å sørge. Gi deg selv lov til å være trist. Og så kan du jo kanskje være supertante for jentene i slekta

Klart man kan ønske seg et barn av et bestemt kjønn, på samme måte som man ønsker seg et friskt barn. Og det er naturlig å bli skuffet i det barnet blir født, om det er handicapet eller av "feil" kjønn. Det spesielle her er at trådskriver fortsetter å dvele med det i årevis. Det tror jeg ikke er sunt, hverken for henne eller sønnene.

[Gjest Hulderen]

jeg synes iallefall denne her ligner på farsslekta si...

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6761204

-og denne her på morsslekta:

http://www.kongehuset.no/c27229/seksjonstekst_person/vis.html?tid=27665

Nå fikk jeg veldig lyst til å legge ut bilder av barna til et vennepar. Jenta har nøyaktig samme smil som faren, og sønnen er en utrolig kopi av sin mor.