Savnet av en datter-igjen...

[Mrs. Wallace]

''I jula f.eks var det dattera deres som fikk oppmerksomhet med at :så fin du er, så søt kjole osv osv... Mine gutter hadde pyntet seg med dress og slips, men fikk ikke høre de var fine.

''

Kan ikke se at det er noe å trakte etter at unger først og fremst skal få komplimenter for visuell fremtoning. Sånn sett er smågutter heldigere enn småjenter - de får tilbakemeldinger på hvem de er, ikke hvordan de ser ut.

[Katt-ja]

Det er jo ingen som har både jente og gutt som kan forstå.

''Det er jo ingen som har både jente og gutt som kan forstå.''

Jeg forstår deg ikke. Men det er ikke fordi jeg har begge deler. Det er fordi jeg aldri har syntes det var stas å pynte ungene f.eks,,- jenta mi har sikkert gått 20 ganger oftere i bukser enn i kjole... Jeg er ikke opptatt av klær og pynting og sminking osv. Jeg føler at de trekkene jeg kjenner igjen hos min datter ikke er noe vi har felles pga kjønn... Snarere omvendt - hun har etter at hun ble stor blitt mye mer "jente" enn meg - det er helt andre ting som gjør at jeg føler samhørighet - både med henne og broren.

[Ugga]

Kjøp deg en barbiedukke!

[laban]

''I jula f.eks var det dattera deres som fikk oppmerksomhet med at :så fin du er, så søt kjole osv osv... ''

''Når jeg var gravid med sistemann og noen spurte hvilket kjønn det var, svarte jeg gutt. Da sa de bare, jaja du får prøve igjen senere. Akkurat som det jeg fikk ikke var noe verdt.''

Nå synes jeg oppmerksomhet pga. pynt og pentøy er totalt uvesentlig, men hvis sitatene ovenfor er representative for gjennomgangstonen i din familie og omgangskrets, er jeg egentlig mer oppgitt over dem enn over deg. Er det ingen mannfolk i familien som kan snakke?

Jeg kan forstå at man føler et slags savn etter noe som ikke ble som man drømte om og som ikke kan bli noe av, selv om den "jenteting"-vrien er totalt fremmed for meg. Jeg trodde i mange år at vi ville ende opp med ett barn mindre enn vi ønsket oss, og regner med at følelsene dine likner litt på de jeg hadde da.

Men hvis ikke du fordreier virkeligheten, synes jeg først og fremst de du har rundt deg, burde skjerpe seg. Jeg føler litt av det samme som jeg gjorde da enkelte uttrykte at det ikke var noen "vits i" for oss å få flere barn (når vi endelig klarte det!) pga. stor aldersforskjell mellom dem. Det er sønnene våre dette her, ikke noen slags trøstepremie! Kan du ikke få noen onkler eller bestefedre litt på banen overfor gutta dine?

Jeg har forøvrig en av hver. Datteren min er voksen, og det jeg setter mest pris på, er at hun likner på meg "innvendig". Vi tenker likt på mange måter.

Lillebroren likner ikke på noen av oss når det gjelder egenskaper eller interesser, selv om vi kjenner igjen ting på utseendet. Vi regner ham foreløpig som en mutasjon ;-)

[mumitrollet]

Har en gutt fra før, og da jeg skulle ha nr 2 var jeg og omgivelsene av en eller annen grunn overbevist om at det var en jente. Kanskje mest fordi det bare er gutter overalt i slekta elllers. Men UL viste tydelig en gutt. Jge må innrømme at jeg ble bittelitt skuffet", men bare et lite øyeblikk. Nå kunne jeg ikke tenke emg noe bedre de to gutta mine. De er forresten så forskjellige som natt og da, to helt ulike personligheter, utseende og alt. Tror nesten ikke de kunne vært mer forskjellige om de hadde vært ulikt kjønn.