Når noen sårer deg

[Gjest ikke flykte]

Hva gjør du da?

[XbellaX]

Spørs hva det gjelder- småting, rister på skuldrene og går videre. Gjelder dette alvorlige temaer konfronterer jeg vedkommende.

[Gjest Ikke flykte]

Spørs hva det gjelder- småting, rister på skuldrene og går videre. Gjelder dette alvorlige temaer konfronterer jeg vedkommende.

Hva om konfrontasjon ikke fører noen sted?

[Angustia]

''Hva gjør du da?''

Kommer heilt an på konteksten, men du trenger ikke svare på det. For min del er det alt fra et felles latteranfall til et seriøst problem som bør luftes / diskuteres.

[Gjest prust]

Jeg ble dypt såret av min søster for to år siden. Jeg ventet en tid (noen uker?) for å se om hun tok initiativ til å ta tilbake det hun hadde sagt eller be om unnskyldning. Da hun ikke gjorde det, ba jeg om at vi skulle snakk om det.

Vi gjorde det - i tre timer - og det viste seg at hun holdt på sitt, og mente hun hadde rett i det hun sa - så hun fortsatte å si det hun såret meg med.

Vi traff hverandre bare til barnas bursdager + bittelitt til i 2010. Vi hadde noen små eller større "krasjer" om ulike ting i jula i fjor + sommeren i år - men har vel klart å nærme hverandre litt.

Jeg for min del klarer ikke å få tillit til henne, men savner jo et kjærlig og sterkt bånd som søstre ofte har. Jeg føler meg mye nærmere flere av venninnene mine enn min søster, og det er trist.

Jeg vet ikke hva annet jeg kunne ha gjort den gangen for to år siden. Jeg kunne selvsagt ha valgt å svelge unna alt og være veldig vennlig mot henne, men jeg klarer ikke det heller. Eller - vi har det jo hyggelig når vi treffes, men det blir ikke noen dyp kontakt lenger.

Trist.

[XbellaX]

Hva om konfrontasjon ikke fører noen sted?

Nå antar jeg at du mener at dette handler om noe alvorlig og at dette har såret deg dypt. Dersom ingen konfrontasjon fører frem, vel det kommer ann på så mye. Du er jo relativt sparsom med detaljer her -gjelder dette feks nære venner eller en fjern bekjent. Jo nærmere relasjon man har med vedk. desto verre blir det. Jeg ville antagelig forsøkt å se på situasjonen utenfra, kan jeg ha misforstått eller feiltolket noe, eller er dette noe jeg helt oppriktig føler ikke var min feil. Er det det siste ville jeg mest trolig fjernet meg litt fra vedkommende.

[frosken]

Forsøker å reflektere over hva som har skjedd. Prøver å sortere hva som er min andel i det som har skjedd og hva som er den andres, samt vurderer hvorvidt det er en mulighet for at jeg overreagerer.

[Gjest Psyk av alt]

Da skal jeg egentlig gjøre slik frosken beskriver. Dette har jeg snakket mye om med psykologen min. Så slik frosken beskriver det er "oppskriften" psykologen min og jeg har kommet fram til.

Jeg strever med å klare det, men målet er at jeg skal klare det.

[Gjest flere synspunkter]

kjefter litt på dem, sier hva som har såra meg og blir venner med dem igjen etterpå.

[Gjest flere synspunkter]

Ja, og selvfølgelig høre hva motparten har å si også, selvfølgelig. Men få det opp på bordet. Ikke farlig å krangle litt. intenting er så oppfriskende som en god krangel/utblåsning og bli venner igjen etterpå!!!!

[Gjest flere synspunkter]

Jeg ble dypt såret av min søster for to år siden. Jeg ventet en tid (noen uker?) for å se om hun tok initiativ til å ta tilbake det hun hadde sagt eller be om unnskyldning. Da hun ikke gjorde det, ba jeg om at vi skulle snakk om det.

Vi gjorde det - i tre timer - og det viste seg at hun holdt på sitt, og mente hun hadde rett i det hun sa - så hun fortsatte å si det hun såret meg med.

Vi traff hverandre bare til barnas bursdager + bittelitt til i 2010. Vi hadde noen små eller større "krasjer" om ulike ting i jula i fjor + sommeren i år - men har vel klart å nærme hverandre litt.

Jeg for min del klarer ikke å få tillit til henne, men savner jo et kjærlig og sterkt bånd som søstre ofte har. Jeg føler meg mye nærmere flere av venninnene mine enn min søster, og det er trist.

Jeg vet ikke hva annet jeg kunne ha gjort den gangen for to år siden. Jeg kunne selvsagt ha valgt å svelge unna alt og være veldig vennlig mot henne, men jeg klarer ikke det heller. Eller - vi har det jo hyggelig når vi treffes, men det blir ikke noen dyp kontakt lenger.

Trist.

Jeg skjønner denne følelsen. Jeg ønsker meg at min far og brødre kunne vært litt varmere mennesker overfor meg enn de faktisk er. De er nok glad i meg - go de sørger nok hvis jeg dør - men de viser det ikke i praksis.

Jeg hadde kke sett den ene broren min på over et år i jula. Han satt og spilte dataspill da jeg kom på besøk. Lenge. Og da jeg lurte på om han ikke kunne være mer sosial når vi ikke hadde sett hvaerandre på lenge, sa han: "Jeg satt jo og spilte da du kom inn!"

Litt etter gikk han og la seg.

Like

[Gjest Psyk av alt]

Jeg skjønner denne følelsen. Jeg ønsker meg at min far og brødre kunne vært litt varmere mennesker overfor meg enn de faktisk er. De er nok glad i meg - go de sørger nok hvis jeg dør - men de viser det ikke i praksis.

Jeg hadde kke sett den ene broren min på over et år i jula. Han satt og spilte dataspill da jeg kom på besøk. Lenge. Og da jeg lurte på om han ikke kunne være mer sosial når vi ikke hadde sett hvaerandre på lenge, sa han: "Jeg satt jo og spilte da du kom inn!"

Litt etter gikk han og la seg.

Like

Så kjipt.

[Gjest flere synspunkter]

Så kjipt.

Ja, det er rar oppførsel, synes jeg. Og jeg blir såra når de i praksis signaliserer hvor "uviktig" jeg er for dem.

Men tror gutta i familien min kanskje har lettere autisme-trrekk eller noe.

Ikke for å sykeliggjøre dem, men for å prøve å forstå og ikke bare tenke at familien min ikke er glad i meg.

Jeg orker ikke gå i dette "du er ikke glad i meg sporet" resten av livet , så kan ikke ta deres manglende interesse for å inkludere meg sosialt personlig.

En gang sa min far til meg: "Det er mye hyggeligere å være hos (min bror) og barnebarna enn å sitte å høre på alt det uinteresante du snakker om hele tiden!"

Da jeg f..eks. sa at jeg trengte mer positiv respons fra ham generelt(da jeg var yngre), sa han: "ja, jeg vet at du gjerne vil ha mer anerkjennelse fra meg, men jeg kan jo ikke sitte og skryte av deg hvis du ikke fortjener det!"

Dette er ikke ondskap. Han sa bare det han mente og tenkte i øyeblikket helt uavhengig av hva jeg følte/hadde sagt om hva jeg følte.

Har mange slke eksempler som tidligere såret meg, men det er en eller annen fellesnevner her.

Plutselig oppdaget jeg at han opptrådte nokså likt overfor andre også. Spesielt en episode åpnet øynene mine - igjen en uttalelse/mening totalt uavhengig av hvordan en person følte seg. Alle rundt (også folk utenfor familien vår) ble forskrekket og syntes de måtte forklare ham hvilken følelsestilstand personen han snakket om tross alt var i. Det gav meg en aha-opplevelse.

Han viser på andre måter at han vil meg vel, så den generelle omsorgsevnen er det ikke noe galt med. Jeg har etter hvert skjønt det.

Må nok finne mennesker som bekrefter st jeg har verdi i praksis andre steder enn i familien min nå. Hadde for øvrig vært steintøfft å være gift med en slik mann.

Jeg kan ikke tillate meg å la meg såre resten av livet. Det vil bare bremse utviklingen for meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Umulig å svare generelt på, da definisjonen av at "noen sårer meg" er så utrolig individuell.

Noen mener seg såret om de blir motsagt, mens for andre ligger terskelen på partners utroskap.

[Gjest dfsgfds]

Jeg prøver å "ta en Sokrates" og jobbe med det som står i denne teksten:

http://www.gpo.no/index.php?option=com_content&view=article&id=150:lar-du-deg-krenke-&catid=58:artikler&Itemid=118

[Nøtteskall]

Jeg har vel blitt voksen og da også mer hardhudet. Jeg tåler mer. Men dette varierer veldig fra dag til dag. Noen dager føler jeg at jeg kan tåle alt. mens andre dager er jeg sårbar.

Jeg prøver å skrive ned mye av det jeg tenker når jeg føler meg som sterkest og da kan jeg lese det når jeg føler meg sårbar og det hjelper faktisk.

Ja, mange har såret meg og gjør det fortsatt, men ingen skal få lov til å knekke meg. Så sterk har jeg bestemt meg for å være.

[Gjest Matariki]

Spørs hva det gjelder.

[Gjest nameless]

Hvis jeg føler meg litt såret der og da og vet jeg blir urettferdig behandlet så snakker jeg som regel om dette der og da. Jeg går ihvertfall ikke å "gnager" lenge på en ting og er sur.

Vet jeg at det ikke er noen vits i å snakke så går jeg derifra. Går meg gjerne en lang tur.

Det er sjelden jeg blir såret, men det har skjedd noen ganske dramatiske ting i livet mitt som "sitter der" og som såret meg veldig dypt. Det er ting der som gjør at jeg er redd enkelte mennesker og ikke greier helt å takle.