Sjenerte/usikre barn

[nitty-gritty]

Paa samme aarstrinn som soennen min gaar det en gutt som er svaert sjenert/usikker. Siden de lekte litt sammen for to aar siden, saa har jeg passet paa aa invitere dette barnet i bursdag. Da kommer han sammen med moren og sier ingenting, annet enn hva han hvisker til henne. Han blir aldri med noen hjem og er opproert hver gang en skoleferie er over.

Selv om soennen min ikke leker spesielt med han paa skolen naa, saa vil jeg gjerne ha gutten paa besoek, for han gaar nok glipp av mye sosialt. Jeg vet ogsaa at dette er tidlige tegn paa alvorlig sosial angst.

Jeg har derfor invitert han og moren paa besoek, med maal om at gutten skal bli trygg hos oss og kunne komme etter skolen en dag. Men naa vet jeg jammen meg ikke hva jeg skal finne paa... Han vil mest sannsynlig sitte paa fanget til moren og hviske i to timer, foer de drar hjem.

Mine ideer er: Spille brettspill alle fire eller bake muffins. Noe som aktiviserer. Eventuelt kunne vi tatt i bruk hagen og grillet poelser (vi har baalplass).

Noen med usikre barn som har tanker om hva som funker, hva som ikke funker og hva jeg absolutt ikke maa si/gjoere?

[Ugga]

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er en ekspert på temaet, men kan det ikke være et problem i seg selv at moren alltid er med? Nå vet jeg ikke hvor gammel han er, men han er jo skolegutt, og burde derfor være stor nok til å gå i bursdag eller på besøk uten at han må sitte på fanget til moren hele tiden?

[nitty-gritty]

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er en ekspert på temaet, men kan det ikke være et problem i seg selv at moren alltid er med? Nå vet jeg ikke hvor gammel han er, men han er jo skolegutt, og burde derfor være stor nok til å gå i bursdag eller på besøk uten at han må sitte på fanget til moren hele tiden?

Ja, du har et veldig godt poeng. Dette er ogsaa grunnen til at jeg ikke spoer henne om raad, da jeg vet hun heller gir seg om han synes noe er vanskelig. Gutten er aldri sammen med andre enn moren, faren og mormoren - utenom skolen.

Dette kan jo ikke jeg gjoere noe med, saa da inviterer jeg begge to i det haap om at han kan komme alene neste gang. Men da maa det altsaa vaere vellykket... :/

[Ugga]

Ja, du har et veldig godt poeng. Dette er ogsaa grunnen til at jeg ikke spoer henne om raad, da jeg vet hun heller gir seg om han synes noe er vanskelig. Gutten er aldri sammen med andre enn moren, faren og mormoren - utenom skolen.

Dette kan jo ikke jeg gjoere noe med, saa da inviterer jeg begge to i det haap om at han kan komme alene neste gang. Men da maa det altsaa vaere vellykket... :/

Brettspill etc. er sikkert lurt. Da må han jo delta selv.

[Gjest Tatjana]

Det er ikke lett, og jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men jeg vil nå skryte litt av deg likevel fordi du prøver å hjelpe denne lille gutten.

To av mine barn har vært veldig sjenerte og usikre ifht å få på besøk til andre. Jeg har sittet i alt for mange barneselskaper med en unge på fanget som bare satt og betraktet de andre barna som lekte og koste seg.

Det rare var at mine var veldig sosiale i barnehagen - det gikk helt greit der.

For den yngste av disse to barna mine snudde det helt etter at jeg brutalt dumpet barnet i et barneselskap. Jeg hadde snakket med bursdagsbarnets mamma på forhånd da. Jeg rev meg løs, smilte falskt og etterlot en hyyylende unge i armene på denne mammaen. Stakkars henne.

Etter ca en halvtime fikk jeg sms fra henne der det sto noe slikt som at "NN koser seg og leker med de andre barna. Dette går helt fint.". Men det var en lang bursdag likevel - for meg.

Etter dette var det som om ungen forsto at det ikke var farlig å bli etterlatt alene hjemme hos venner. Og vi snakker ikke om fremmede mennesker heller altså, men nære venner fra barnehagen der vi også kjente foreldrene godt.

For begge mine gikk det over når de var omtrent 6 år. For den eldste av de to gikk det bare over - jeg kan ikke huske at vi noen gang gjorde noe med det.

Dette ble langt, og kanskje uten relevans for ditt tilfelle. Men jeg har et poeng her et sted: Mor (og evt far) må være delaktige og hjelpe barnet. Det er foreldrene som må kutte navnlestrengen. Visst er det ubehagelig, helt forferdelig vondt kan det være. Men på et eller annet tidspunkt må vi rive oss løs.

[Ugga]

Det er ikke lett, og jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men jeg vil nå skryte litt av deg likevel fordi du prøver å hjelpe denne lille gutten.

To av mine barn har vært veldig sjenerte og usikre ifht å få på besøk til andre. Jeg har sittet i alt for mange barneselskaper med en unge på fanget som bare satt og betraktet de andre barna som lekte og koste seg.

Det rare var at mine var veldig sosiale i barnehagen - det gikk helt greit der.

For den yngste av disse to barna mine snudde det helt etter at jeg brutalt dumpet barnet i et barneselskap. Jeg hadde snakket med bursdagsbarnets mamma på forhånd da. Jeg rev meg løs, smilte falskt og etterlot en hyyylende unge i armene på denne mammaen. Stakkars henne.

Etter ca en halvtime fikk jeg sms fra henne der det sto noe slikt som at "NN koser seg og leker med de andre barna. Dette går helt fint.". Men det var en lang bursdag likevel - for meg.

Etter dette var det som om ungen forsto at det ikke var farlig å bli etterlatt alene hjemme hos venner. Og vi snakker ikke om fremmede mennesker heller altså, men nære venner fra barnehagen der vi også kjente foreldrene godt.

For begge mine gikk det over når de var omtrent 6 år. For den eldste av de to gikk det bare over - jeg kan ikke huske at vi noen gang gjorde noe med det.

Dette ble langt, og kanskje uten relevans for ditt tilfelle. Men jeg har et poeng her et sted: Mor (og evt far) må være delaktige og hjelpe barnet. Det er foreldrene som må kutte navnlestrengen. Visst er det ubehagelig, helt forferdelig vondt kan det være. Men på et eller annet tidspunkt må vi rive oss løs.

Det var egentlig det jeg tenkte også, at foreldrene må bestemme seg for å kutte navlestrengen.

Men det er sikkert ikke så lett å si det til foreldrene.

[nitty-gritty]

Det er ikke lett, og jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men jeg vil nå skryte litt av deg likevel fordi du prøver å hjelpe denne lille gutten.

To av mine barn har vært veldig sjenerte og usikre ifht å få på besøk til andre. Jeg har sittet i alt for mange barneselskaper med en unge på fanget som bare satt og betraktet de andre barna som lekte og koste seg.

Det rare var at mine var veldig sosiale i barnehagen - det gikk helt greit der.

For den yngste av disse to barna mine snudde det helt etter at jeg brutalt dumpet barnet i et barneselskap. Jeg hadde snakket med bursdagsbarnets mamma på forhånd da. Jeg rev meg løs, smilte falskt og etterlot en hyyylende unge i armene på denne mammaen. Stakkars henne.

Etter ca en halvtime fikk jeg sms fra henne der det sto noe slikt som at "NN koser seg og leker med de andre barna. Dette går helt fint.". Men det var en lang bursdag likevel - for meg.

Etter dette var det som om ungen forsto at det ikke var farlig å bli etterlatt alene hjemme hos venner. Og vi snakker ikke om fremmede mennesker heller altså, men nære venner fra barnehagen der vi også kjente foreldrene godt.

For begge mine gikk det over når de var omtrent 6 år. For den eldste av de to gikk det bare over - jeg kan ikke huske at vi noen gang gjorde noe med det.

Dette ble langt, og kanskje uten relevans for ditt tilfelle. Men jeg har et poeng her et sted: Mor (og evt far) må være delaktige og hjelpe barnet. Det er foreldrene som må kutte navnlestrengen. Visst er det ubehagelig, helt forferdelig vondt kan det være. Men på et eller annet tidspunkt må vi rive oss løs.

Takk for svar fra "innsiden"

Guttene er, for ordens skyld, 6,5 aar begge to. Jeg kan forstaa at bursdager kan vaere skremmende for et sjenert barn. Naar det kun skal vaere oss fire, to mammaer og to barn, hva tror du kan engasjere et slikt barn?

Foroevrig er ikke dette rent altruistisk, altsaa, vi synes jo det er hyggelig med besoek og aa bli kjent med nye voksne og barn

[PieLill]

Brettspill etc. er sikkert lurt. Da må han jo delta selv.

Brettspill kan være en risikosport.

Noen barn - og voksne - er forferdelig dårlige tapere. Men det er kanskje ikke så står fare med et så sjenert barn.

mvh

[Gjest Elextra]

Brettspill kan være en risikosport.

Noen barn - og voksne - er forferdelig dårlige tapere. Men det er kanskje ikke så står fare med et så sjenert barn.

mvh

De fleste brettspill kan en "manipulere" til en viss grad, kanskje ikke gutten synes annenplass av fire er så aller verst :-).

[PieLill]

De fleste brettspill kan en "manipulere" til en viss grad, kanskje ikke gutten synes annenplass av fire er så aller verst :-).

Lurer på hvordan det var for Petter Northugs foreldre når han kom på andreplass...

:-)

mvh

[Gjest GA]

Slike unger er gjerne introverte og liker ikke f.eks folkemengder og mye styr.

Jeg hadde satset på brettspill eller muffins som du foreslår selv (hva med å sjekke med mora om gutten liker å bake?), eller pusleaktiviteter som tegning, maling, legobygging, bilbane, klinkekulebane, skattejakt (med kart) el.l.

Aktiviteter som antagelig _ikke_ slår an er bråkete aktiviteter som sisten, og andre løpe-og-rope-leker. -men det skjønte du sikkert av deg selv.

[nitty-gritty]

Lurer på hvordan det var for Petter Northugs foreldre når han kom på andreplass...

:-)

mvh

Hehe, det er dette jeg frykter med brettspill. Kanskje hele verden faller sammen om han ikke vinner? I tillegg er det lett aa bomme paa hva som passer modenhetsnivaa. Jeg har tross alt aldri hoert barnet snakke, saa jeg vet ikke hvor han ligger.

[PieLill]

Hehe, det er dette jeg frykter med brettspill. Kanskje hele verden faller sammen om han ikke vinner? I tillegg er det lett aa bomme paa hva som passer modenhetsnivaa. Jeg har tross alt aldri hoert barnet snakke, saa jeg vet ikke hvor han ligger.

Muffins høres mye tryggere ut.

En DVD kan også være en mulighet. Den får ofte barna så oppslukt at de glemmer å tredjegradsklenge på mamma.

mvh

[Gjest Elextra]

Lurer på hvordan det var for Petter Northugs foreldre når han kom på andreplass...

:-)

mvh

Tja, han er nå ganske spesiell - ungene jeg kjenner (inkl. min sønn) er veldig fornøyd om de kommer i beste halvdel i skirenn .

[Gjest æ va de]

Jeg var selv et sjenert/usikkert barn. Hadde noen invitert meg på brettspill ville jeg blitt livredd og aldri kommet tilbake. Så jeg ville nok heller gått for bålplass eller muffins.

Men det er jo helt klart forskjell på sjenerte/usikre barn også, så det kan godt hende brettspill slår an på han her.

[Gjest Tatjana]

Takk for svar fra "innsiden"

Guttene er, for ordens skyld, 6,5 aar begge to. Jeg kan forstaa at bursdager kan vaere skremmende for et sjenert barn. Naar det kun skal vaere oss fire, to mammaer og to barn, hva tror du kan engasjere et slikt barn?

Foroevrig er ikke dette rent altruistisk, altsaa, vi synes jo det er hyggelig med besoek og aa bli kjent med nye voksne og barn

Ikke lett å svare på hva som kan engasjere ham. Det kommer jo an på hva hanl iker. For mine -de to som var sånn- ville den ene ha elsket baking. Du nevnte muffins i det første innlegget og det ville ha vært midt i blinken. For den andre ville en eller annen hobbyaktivitet vært supert. Altså, klippe, lime, tegne, farge...

Du nevnte jo også brettspill, kan dere ikke starte der? Og så etterhvert prøve å finne ut litt mer om hva han liker? Kanskje guttene kan bygge lego på gulvet mens dere mødrene prater i sofaen etterhvert?

[hoppsideisi]

Så flott at du virkelig ønsker å hjelpe et annet barn enn ditt eget! Hipp hurra! Det står det respekt av. Synes de fleste foreldre har mer enn nok med egne barn og ikke bryr seg så mye om andres barn...dessverre!

Jeg synes det er flott det du gjør mn er kanskje enig i at film eller baking er bedre enn brettspill men det er ikke fordi "himmelen faller ned" hvis ungen taper for det er noe barn må lære seg...Jeg synes bare at baking er hyggeligere å gjøre sammen og en veldig fin aktivitet og en måte å være sammen på. Alle liker å bake ller å smake!

Synes også som en eller annen skriver at moren bør la være å være med hele tiden, det signaliserer at noe er utrygt og at hun behøves der synes jeg.....kanskje ditt barn kan være der også så de blir bedre kjent først også hjem til der etterpå?